Pakking av sekk går etter hvert på ganske mye rutine. Også denne fredagen. Nå står den ferdig pakket og klar til avreise. Det blir sekk og truger og staver og ull og sjokolade og fyrstikker. For ved og fyring blir alfa og omega på denne turen. Og sekken er rikholdig. Det er ekstra ullsokker oppi der også. Og ørepropper. Erfaring tilsier at på koietur er det ganske viktig.
For jeg går ut fra at det blir myggfritt 😉Ut over det så er det igjen mye annet i turskapet denne gangen. Koie krever ganske mye mindre utstyr enn friluftsovernatting. Og da har jeg jo plass til mer vin 😉
Tidenes dårligste bilde får i dag illustrere tidenes dårligste ide!
Gjennom bilvinduet på på vei nedover Bohuslän.
Denne vindmølla står i Bohuslän. Selv om det ser slik ut på bildet så er den overhodet ikke alene. De er mange. Disse propellene. Og de er digre. I helga blåste det opp til 24 sekundmeter der mølla står. Akkurat denne gikk rundt i vinden. Men det var det under halvparten av de andre deromkring som gjorde.
På tross av gode forhold, mye vind og flere varmegrader så sto altså over halvparten av vindmøllene nedover Bohuslän stille på mandag. Hvorfor?
Det samme var tilfellet både i Tyskland og Danmark. Og da vi kom nærmere hjemme så observerte vi at vindmøllene i Odal’n oppførte seg akkurat likt. Over halvparten sto.
I samme øyeblikk (eller et par dager etter da) kommer det fram at herværende almenningsstyre vil utrede bygging av vindmøller i «min» allmenning! For den er jo nettopp det: MIN! Som innehaver av småbruk er undertegnede også bruksberettiget i allmenninga. Akkurat nå en rasende bruksberettiget! De vil «utnytte de store ressursene». OG tjene penger! Aller mest tjene penger, tenker jeg! For meg høres nemlig dette ut som tidenes dårligste ide. Og tidenes mest korttenkte initiativ!
Jeg blir regelrett dårlig av å tenke på det. Det er FLAUT!
Nrk kan melde om at vi her i landet daglig bygger ned areal tilsvarende 2 fotballbaner. Og dette er areal som tidligere var uberørt villmark. Når vi i samtidig hører at kun 12 % av Norsk areal er ekte villmark, ja da skjønner til og med en med et anstrengt forhold til matte at vi snart kommer til å gå tom! WWF skriver følgende på sin nettside:
“NATUREN BYGGES NED BIT FOR BIT
Vi nordmenn er veldig glade i og stolte av naturen vår. Ideen om endeløs villmark som strekker seg så langt øyet kan se stikker dypt. Men visste du at det i 2018 ikke var mer enn 12 prosent av Norges areal som kunne defineres som villmark?
En kartlegging NRK har gjort, viser at vi ødelegger spesielt verdifull natur tilsvarende to fotballbaner på en gjennomsnittlig dag.
En motorveg her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep.”
Og så kommer allmenningsstyret med dette forslaget!?! Umusikalsk er en underdrivelse! Direkte tullete og vanskelig å ta alvorlig, er min mening! Vi vil ikke ha dem! Og vi trenger dem ikke! Vi har strøm nok! Vi må utnytte de anleggene som, dessverre, allerede er der! Vi må utnytte dem bedre! Vi må løfte blikket, samarbeide bedre nasjonalt og interkommunalt og tenke mindre “meg og mitt” og “mine ressurser og mine penger”.. Naturen må deles og planer må være helhetlige! Og DET må dere gjerne utrede.
Vi vil ikke huskes som generasjonen som bygde ut, saboterte og «ødela» den største ressursen vi har her i kommunen. «Oppsynsmannen» på NRK har lært oss noe om hvordan slike vindmølleparker ser ut på nært hold. Det minner mest om en ørken uten liv og med digre installasjoner, breie veier og «døde» omgivelser. Men han har også lært oss en del om å demonstrere. Det er ikke mye jeg kan, men akkurat nå kjenner jeg mest for å sette meg midt i vegen oppover mot Pruterud og nekte å flytte meg for både anleggsmaskiner og lovens lange arm. Og slapp og tung og vanskelig å flytte, DET skal jeg få til! For det har jeg lært av «oppsynsmannen» og det faller meg helt naturlig!
Helga ble brukt til julebesøk! Altså; vi er ikke ekstremt tidlig ute med julefeiring anno 2024. Laaangt i fra; det er jula ’23 som varer og rekker…
I helga fikk vi endelig til en etterlengtet tur til vår Bohuslänfamilie. Den turen vi egentlig skulle hatt en eller annen gang i romjula. Nå var det hverken sykdom eller snøstorm og underkjølt regn, så etter å ha plukket opp avleggeren på en parkeringsplass på Manglerud, så bar det sørover. Og dess lenger sørover vi kom, dess mindre snø ble det.
Vi har kost oss veldig. Skravlet og gjenopptatt tråden med vertskapet som sto på pinne som alltid har vi gjort. Spist store mengder både julemat, ris a la malta, kanelbulle og sill. Og gått tur i joggesko på bar bakke med utsikt over opprørt hav. Så lenge vi orket å stå der i 24 sekundmeter blåst.
I dag har vi returnert til snøen og vinteren her hjemme. Og gjett om jeg gleder meg til våren! Jeg tok meg sjøl i å observere mer enn en hengekøyeplass både på tur ned og på hjemvei. Såpass at turnerden i meg måtte google allemannsretten i Sverige da jeg kom hjem.
Men NÅ tror jeg jula er slutt! Takk for ei fin feiring!
Stockevik, Skaftö.Gjennom denne porten pleier julenissen å komme. Eller tomten, da. Men nå hadde han visst ikke fått beskjed om at det fortsatt var julefeiring.Vær ved Skaftö.
Og heldigvis for det! For i dag har vi pakket julepølse, lefse og kransekake og drar på julebesøk! Et julebesøk som skulle foregått i romjula, så klart, men som ble avlyst.
Så i dag feirer vi litt til. Litt utsatt, kan du si. Men etterpå har vi tenkt å gi oss med jul vi også altså. Det eneste som bekymrer er jo fortsettelsen på sangen; «og innimellom kommer FASTE!». Jammen bra jula har vart så lenge, og at påsken kommer tidlig i år. For akkurat det tror jeg vi hopper over…
Hva er det vi driver med egentlig? I verden? Og her i landet?
Vi bygger ned fjellet og skogen med hyttefelt. Hver nordmann sin hytte, sies det. Og nå må det vel snart være sant? Det bygges hytter over en lav sko. Og de skal være store som eneboliger. Helst litt større. De skal ha vann og kloakk, gjerne boblebad og badstue. De skal ha oppvaskmaskin og vinskap og oppvarmet inngangsparti så det ikke blir så ekkelt nedsnødd og glatt. Vi skal ringe hytta varm før vi kjører dit.
Når vi kjører dit skal vi ha veier som tar unna all trafikken til enhver tid. Også tidlig fredag eller sen torsdag slik at langhelga på hytta kan nytes så fort som mulig. Veien må til enhver tid være brøytet og saltet, men brøytebilen bør for all del ikke hindre meg når milene til hytta skal forseres.
Vi hugger ned skogen både langs veien og for å gjøre plass til industri. Veier og annen infrastruktur trumfer både naturreservat og annet som skulle finne på å være til hinder for framkommeligheten. Skog og urørt natur må vike for bygging i streben etter å tiltrekke seg både investeringer og arbeidsplasser til kommunene rundt i landet. Akkurat som hyttetomtene.
Jeg håper disse blir så glad i skog og vann at de verner om den når de blir så store at det er de som bestemmer.
Skogen må vi ta vare på. Det fins millionvis av økosystemer som er avhengig av at vi lar den være i fred. Vi som er glad i skogsturer vet hvordan landskapet og miljøet blir etter moderne flatehogst. Vi vet også hvordan det kjennes å komme til ei myr langt utenfor allfarvei og oppleve at det går grøfter på kryss og tvers. Vi vet jo også forskjell på gammelskog, det som gjerne kan kalles urskog, og plantefelt. Skogsdrift må til. Skogen må forvaltes. Men hvordan gjør vi det? Og hvilke hensyn er AS Norge villige til å ta?
På samme tid leser og hører jeg om at det er for lite norsk melk til å lage yoghurt. Og det er for lite norske poteter til å lage potetgull. Vi må importere. Melk og potet og fåglarna vet hvilke andre råvarer. Råvarer som så absolutt skulle ha vært produsert her i landet. I nærområdet. Bærekraftig. I stedet for å fraktes jorda rundt med alt det vil ha å si for miljøavtrykket. I utgangspunktet skulle vi etter min mening ha produsert så mye at vi hadde mer en nok sjøl. Og om lite bærekraftig transport av råvarene skulle være aktuelt så burde den ha gått andre veien! Til de som har for lite mat. De som sulter.
Fisk har visst også blitt husdyr. Nord i landet sprenges små øyer og skjær bort og i filler for å bli til oppdrettsanlegg. Riktignok på land slik at lakselus og annet styggedom ikke sprer seg så lett. Områdene som ikke blir oppdrettsanlegg kan fort sprenges og tilrettelegges for noe annet. Vindmøller for eksempel. Digre monstre med breie Berlinmurer av noen veier i mellom. Og fram til hver enkelt vindmølle så klart. Hva blir igjen for fuglene som skulle hekke på holmene og rein og andre skapninger som skulle beite og aller helst yngle i lyngen som nå har blitt til «vindmølleland»? Og hva skjer med villfisk i fjorden og fiskerne som hadde arbeidsplassen sin i båtene der?
Samtidig svartelister vi kua. Den promper og skaper negativt miljøavtrykk påstås det. Og bonden som produserer melk og kjøtt og potet får skylda for at produksjonen etterlater miljøavtrykk. Sammen med kua da. Hva skal vi gjøre, sier toppene og møtes på prestisjetunge konferanser. Dit de har flydd med privatfly eller annet der fossildrivstoffet forbrukes over en lav sko.
Jeg tror dessverre ikke det har så mye å si hva toppene bestemmer på disse møtene. Jeg tror det har mye mer å si hvilke valg jeg som forbruker gjør. Ikke jeg alene da. Forbrukerne har makt. Og det er vi som forbrukere som motiverer investorer til å kjøre på slik at vi får tilfredsstilt forbrukerbehovet og de tjener penger.
Men hva om vi forbrukere generelt blir noe mer edruelige i forhold til eget, nettopp, forbruk? Kankje kan endring skje? I alle fall på sikt. Vi må stikke fingeren i jorda. Skal vi ha hver vår hytte og kjøre til den på en time i stedet for en og en halv? Skal vi spise like eksotisk hele året selv om ingrediensene må skipes inn fra andre sida av kloden der vær og føre tilsier dyrking hele året? Og skal vi se på det som en menneskerett å fly til fjerne destinasjoner minst en 3-4 ganger i året? Eller skal vi kjøpe kjøtt og grønnsaker som er produsert i nærmiljøet, leie ei hytte som allerede står der når eieren ikke bruker den sjøl, kjøre på en litt smalere vei og bruke litt lengre tid?
Mye vil ha mer og mange vil ha fler, er en talemåte jeg har vært borti. Jeg tror vi må innse at akkurat det der må vi slutte med.
Jeg håper at mitt lille bidrag med å kjøpe norsk og gjerne kortreist hjelper litt. Jeg håper at jeg kan fortsette å spise opp maten min så matsvinnet blir minimalt. Og aller mest håper jeg at ungene jeg gjennom jobben har hatt med på tur i skog og mark opp gjennom åra blir glad i akkurat det som voksne også. Skog og mark. For jeg tror nemlig at den som er glad i naturen vil ta vare på den. Og jeg håper at vi kan slutte å skylde på kua. For det er oss, du og jeg, og ikke kua. Som må gjøre en innsats.
Men samtidig sier jeg som Oppsynsmannen, altså Bård Tufte Johansen; hjelper det? Er det håp? Og hva vil akkurat du gjøre for at det ikke skal gå helt «åt skogen» med dette landet og denne planeten vår? Takk til oppsynsmannen og NRK for å sette fingeren på utfordringene. Som det ble sagt; det er ingen som gidder å høre på en insektsforsker som farer rundt i enga med håv og nerder om biller og ugress. Det trengs en mer populistisk innfallsvinkel. Som for eksempel en komiker (!).
Er hytta di ledig for utleie, forresten Bård 😉? Hilsen sånn passe miljøbevisst men definitivt naturelskende blogger.
Om oppsynsmannen, fiskeoppdrett, urskog, hyttefelt og biller:
Det slo meg nemlig midt i lunsjen i dag. Det er vel egentlig nå jeg burde passe på å bli kriminell? Begå et aldri så lite brekk og sikre meg både livets opphold på kort sikt og etter hvert egen pensjon. I et ørlite blaff så fristet det en smule.
Her er det nemlig dårlig med fingeravtrykk i dag. Et ublidt møte med en svingende port i går sørget for at minst to fingre på den ene hånda er satt ut av spill. Vondt var det da og vondt er det nå. Og den ene fingeren eksploderer snart om den skal fortsette å bli tjukkere og tjukkere. Lilla er den også. Men jeg klarte å bøye den i går kveld, så da går jeg ut ifra at ingenting har røket tvers av inni der. Men banker gjør den. Og tastatur er definitivt det tyngste trykket den finner seg i i dag.
Fingeren er helt uten fingeravtrykk i dag. Såpass opphovnet at det meste er glattet ut. Det var da ideen kom. Hva med å gjøre et ørlite brekk og få litt glede av kløninga, liksom? Rett og slett bli litt kriminell. Uten fingeravtrykk er det vel vanskeligere å fakke meg? Det tror jeg Sherlock og Herr Watson har sagt en gang.
Vel. En ørliten runde til i tankeboksen og jeg fant ut at om det skulle være riktig så må jeg vel denge til resten av fingra også. Slik at fingeravtrykket rett og slett forsvinner på dem også. Og DET orker jeg ikke! Au! Så da blir det vel dårlig med kriminelle greier her….får vel bli noe annet når jeg blir stor da!
Dedikert. Manisk. Besatt. Fiksert. Nerd. Eller rett og slett dum?
«Er du dum sover du i telt om vinteren» eller noe i den duren, sa vi da jeg var liten. I skrivende stund ser jeg et innslag på tv der det snakkes om og med en kar som har sovet i telt utenfor et vinmonopol i HELE januar. For å få tak i en spesiell vin fra Burgund. På vinslipp. Han hadde spart opp både ferie og penger for å få det til. Det var ikke 119 kroner flaska for den vinen, tipper jeg. Noe begrenset naturopplevelse vil jeg også tro det var.
Besatt, er muligens rette ordet. I alle fall er nerd det. Vin-nerd. Ikke i negativ betydning. Jeg er i grunn mest måpende og drar på smilebåndet til hele konseptet. Det er fascinerende hvor dedikert det går an å bli til det som interesserer en. Og hvor forskjellige ting som engasjerer oss nok til å bli såpass besatt og dedikere alle våre ressurser for å oppnå det vi vil.
For denne karen som tok seg en hel måneds fri fra jobb, sov en hel måned i telt utenfor døra, samt brukte en god del av sparepengene sine på å fylle bilen med edle dråper var det en selvfølge. Jeg regner med han var normalt oppegående. Ellers. Og han var jo slett ikke alene. Det var mange i køa så teltinga var nok helt nødvendig for å beholde «kønummeret» sitt. Kanskje du sto i kø. Eller satt? Eller hva nerder du omkring? Hva er du opptatt av?
Jeg liker også vin. Og syns det kan være spennende med hvilken vin som kommer til sin rett til hvilket måltid og slikt. Men vinbudjsettet mitt er nok en smule lavere enn hos denne karen. Telt bruker jeg sjelden. Også, og kanskje spesielt om vinteren. Men lavvo og hengekøye dukker stadig opp i livet. For jeg er jo besatt jeg også. Fiksert vil vel enkelte si. Nerd også. I alle fall rimelig dedikert. Turdedikert. Gjerne med vin i sekken, altså.
Karen i nyhetene er slett ikke den eneste. Også TVVest kan melde om teltleir utenfor polene på Vestlandet også:
