Dårlig glid. Godt feste. Diskutabelt sporvalg. Impulsiv deltakelse. Dårlige forhold generelt egentlig.
Sånn kan vel dagens tur beskrives. Gårsdagens mildvær hadde lagt igjen et tynt og glasert lag med skare øverst i den etter hvert så vanvittig dype snøen. Skaren var akkurat tjukk nok til sånn ca et ekorn. Eller eventuelt katta. Men sylskarp. Så hvert skritt på truger ble i grunn en kamp. En kamp for at trugene ikke skulle sette seg fast under skaren på veg opp og forårsake snublings med medfølgende nese plantet i nevnte sylskarpe skarelag. Med påfølgende au og hau!
Så dagens trugetur ble akkurat så kort som planlagt. Og definitivt mye tyngre enn planlagt. Skogen er ikke helt klar for trugeturer etter innfallsmetoden enda. Det vil si; jeg må holde meg i oppkjørt eller oppgått spor til skaren (forhåpentligvis) blir tjukk nok😊
FOR en solskinnslørdag 😊 Jeg lurer nesten på om påsken er i gang allerede!?! Sola har begynt å varme og på dager som denne, der den får «fritt leide» over hele den blå himmelhvelvingen, lager den både takdrypp og istapper.
Så i dag ble det både kaffe og bål på terrassen og jeg tror til og med at det har dukket opp ei og anna fregne på nesa her!
Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol 😊
«Trening er ferskvare». Har jeg hørt. Maaange ganger. Og akkurat det er jo helt riktig. Bare et par uker uten vanlig aktivitetsnivå kjennes på skrotten, for å si det sånn. I dag minte jeg meg selv på hvor redusert det er mulig å bli bare ved å hoppe over trening ei uke. Og det er jo egentlig bare en 2-3 økter. Økter som riktignok har blitt erstattet av både feber og sofaligging.
Sist jeg var fysisk aktiv var en relativt kort trugetur forrige lørdag. Etter det har jeg forholdt meg rolig. Hatt feber et par dager, og ligget på sofaen. Myyyye! Så at det var tungt å prøve seg på treningsrommet i dag kom jo ikke akkurat som noen overraskelse. Det har i grunn holdt å ta seg opp og ned til andre etasje de siste dagene. Og senest i går var tur retur postkassa i snøen mer enn nok fysisk utfoldelse.
Men i dag ble det altså en liten visitt på treningsrommet. Litt løfting av noe jerngreier på stang, litt knebøy og slikt og så vidt litt elipse. Det var både vondt og tungt. Og bekreftet ettertrykkelig det jeg vel egentlig visste: Trening er ferskvare!
Endelig kom jeg meg da ut så vidt det var. Bittelitt dagslys og frisk luft midt på dagen i går var i grunn helt greit nå. Det som kunne blitt en tur i nærskogen ble imidlertid avlyst. Jeg oppdaget nemlig hvor tom for luft, krefter og motivasjon jeg var etter å ha hentet avisa i postkassa, så jeg slo det fra meg.
En liten tur i hagen da, tenkte jeg. Joda. Den ble liten gitt! Med snødybde et sted mellom hofte og midje, så ble det ikke rundt huset en gang. Så akkurat denne torsdagen ble omdøpt fra turtorsdag til utetorsdag. I alle fall den halvtimen det tok å ta disse bildene 😊
Planen var en slags posering for å vise hvor mye snø det er. Men jeg rakk ikke lenger før selvutløseren slo inn 😀Kjærringa med stavene har gått etter posten.
Vi har ikke sett’n her i alle fall. Han der Valentine, eller St.Valentine om du vil. Og hvorfor og hvem vi liksom skal feire den dagen måtte jeg jo google, så klart. Så tradisjonen har muligens en bakgrunn i en hedensk hylling av fruktbarhet, som visstnok inneholdt elementer av nakne menn, slakting og pisking av unge, nygifte damer, MED deler av det nevnte slaktet. Rett og slett som et fruktbarhetsrituale.
Så kom paven da vettu, etter hvert, og syns vel at dette var en smule vulgært, tipper jeg. Sånn kunne de jo aldeles ikke få fortsette å drive på. Dermed innførte de feiring av St. Valentine i stedet. For det fantes visst en katolsk prest, eventuelt biskop, ved navn Valentin som havnet i fengsel i år 272 fordi han drev og viet soldater som keiser Aurelius mente burde slåss i stedet. I fengselet kurerte biskop Valentin fengselsvokterens datter for blindhet, forelsket seg i henne og ble henrettet den 14. februar året etter. Det var denne Valentinen som ble «hostet opp av ermet» og gjort til helgen rundt år 500 eller der omkring.
En ikke helt uvanlig martyrhistorie, eller legende, og passe spicy til at jeg ikke kryssjekket flerre kilder for verifisering.
Og i dag har handelsstanden selvfølgelig adoptert hele greia og den er omgjort til en slags kjærlighetsdag som i følge media handler om blomster, sjokoladehjerter og romantiske middager. Så vidt jeg kan forstå. Jammen bra da at jeg klarte å klore ned et såpass sytete og selvmedlidende blogginnlegg i dag tidlig at «god bedring»-meldingene har tikket inn i hele dag 😉Helt ubevisst så sørget jeg selv for hyggelig oppmerksomhet akkurat i dag. Noen ganger er jeg bare imponert over egen taktikk, altså.
Men ut over det: han der Valentin har vi ikke sett noe til. Hverken jeg, katta eller småbruker’n.
Kilde til valentinlegende og bilde: www.countrylife.co.uk
Kan det faktisk være influensa jeg har? Det er i tilfellet så vidt jeg kan huske første gangen i mitt voksne liv! Og det må jeg vel si meg fornøyd med der jeg vingler meg framover i mitt femtiandre år?
Selvfølgelig har jeg vært dårlig. Jeg har hatt min andel av både bihulebetennelser og halsbetennelser opp igjennom, jeg. Men skikkelig influensa med feber, luftveisinfeksjon, magetrøbbel og vondt i skrotten over mange dager har jeg ikke så mye erfaring med. Jeg har jo hatt covid. For omtrent halvannet år siden. DA kjente jeg hva influensa var. For da var jeg dårlig med feber i mange dager. Rett og slett pjusk.
Denne gangen var covid-testen negativ. For meg sånne litt atypiske symptomer så lurte vi jo på hva det egentlig var jeg hadde pådratt meg. Ikke covid, altså. Men feber har jeg jo hatt. I et par døgn. I dag satser jeg på å gå tilbake til normale hetetokter og normal kroppstemperatur. For meg et eller annet sted i nærheten av 36,5 grader.
Jeg lurer rett og slett på om jeg er på bedringens vei, gitt. I går klarte jeg nemlig både å vaske to maskiner med klær, dusje OG å lese litt bok. Nå går det unna gitt 😉 Lesing har vært alt for konsentrasjonskrevende de dagene feberen sto på som verst. Og dermed har jeg vært prisgitt tv. I alle fall de timene øya har vært oppe.
I dag er en ny dag med nye muligheter! Jeg satser på at denne influensaen var en light-versjon som er i ferd med å gå over. Og jeg satser på at dette er den siste dagen som må tilbringes mer eller mindre i horisontalen på sofaen. For nå vil jeg UUUUUT!
Influensa eller influenser – jeg tror i alle fall jeg snart må influere meg selv nok til å komme meg for eksempel hit:
Jeg syns i alle fall sjøl at jeg stort sett klarer å lete opp det som er positivt og det jeg kan få til og alt jeg kan glede meg over i hverdagen. På tross av varig sykdom og relativt store krav til tilpasning. Fokus ligger på det jeg får til i stedet for det jeg ikke kan lenger. Jeg får til så mye at jeg stort sett ikke har all verden å klage over.
Men sykdom suger! Å ha fysiske symptomer suger. Å ha lite energi suger. Men aller mest suger de usynlige symptomene på sykdom. Ingen kan se på meg at huet ikke funker, for å si det sånn. I alle fall så lenge jeg husker å kle på meg og slikt før jeg går ut blant folk.
Nå herjer feberen i skrotten. Foreløpig av ukjent grunn. Og det syns ms-symptomene er kult! Det er en kjent sak at mange av oss som har multippel sklerose opplever symptomforverring ved varme. Jeg for eksempel blir forbigående verre ved trening. Jeg får dårligere balanse og synet blir ugreit. Det blir mange støttesteg for ikke å tryne litt uti en tur eller treningsøkt. Jeg tåler ikke varme bad heller. Da mister jeg alle krefter. Dette er bare noen eksempler.
Og er heller ikke feber noe særlig. At kroppen blir for varm innenfra er det vanskelig å rømme fra. Og da fungerer det meste litt dårligere. Spesielt hodet, ser det ut til. «Glemsk er jo jeg også», sier du. Og jada, det er jeg og. På den «vanlige» måten. Men jeg snakker om noe annet.
For meg oppleves det som om jeg har en tanke om noe jeg skal gjøre og så er den helt klar. Jeg gjennomfører det jeg har tenkt. Men etterpå så oppdager jeg at det er helt borti natta. Det kjennes ut som tanken er klinkende klar men den ligger og kaver nedi ei plastbøtte. Uten noen som helst mulighet for å nå fram til realitetsorientering eller fornuft. For de ligger selvfølgelig utafor bøtta. Sånn opplever jeg at jeg er kjempefornøyd med å huske å gjøre det jeg kommer på, helt til jeg husker at det er helt tatt ut av sammenheng. Helt meningsløst. Feil tanke på feil sted. Litt som når ungene legger en maur i ei bøtte. Den virrer rundt og prøver å komme oppover «veggene». Og den er helt klar og tydelig både for seg selv og eieren av bøtta. Men den er på feil sted og dens handlinger blir derfor meningsløse når den stadig detter ned i bunnen igjen. Mauren vil ut og bort til de andre i tua for å finne mening med sine handlinger, men den er fanget i bøtta og greier ikke komme ut slik at resten av tua kan realitetsorientere den.
En slik maur opplevde jeg i dag. Altså en tanke. En ide. Som ble gjennomført. Uten kvalitetssjekk. Huet var i et stort mørkt hull og jeg har i ettertid ingen fornuftig forklaring på hvorfor. Da kjenner jeg at sykdom suger!
For det er da jeg knekker. Tårene spruter og jeg blir redd. For å miste huet og kontrollen over nøtta så til de grader er skremmende. Kontrollen er borte og det kjennes som et angrep som jeg ikke har medisin mot. Og det er en påminnelse om at alt ikke fungerer optimalt og en påminnelse om at det kan bli verre. Det orker jeg ikke tenke på.
Så da er det bare å beklage til den venninna som fikk ny bursdagshilsen i dag, men som hadde bursdag (og ble gratulert) for en måned siden. Du skal slippe å bli enda et år eldre allerede nå! Jeg må visst beklage til hu som fikk hilsen i går også…. Dere skal vite at jeg stressa på forhånd fordi jeg hadde intensjon om å huske det! I feil måned. Og så påståelig var jeg at småbrukeren sendte gratulasjon også. Gratulerer. Til meg. Febrilsk sletting av hilsener og lett panikk ble løsningen. Og hadde akkurat denne koblingsfeilen vært den eneste, så hadde det gått an å tenke at det ikke var så viktig. Ingen krise. Men realiteten er at den bare føyer seg inn i rekken av kognitive krumspring som dette huet driver med. Og som fører til at jeg er redd for å miste meg sjøl litt etter litt.
Ikke nok med at facebook har slutta å minne meg på bursdager! Nå suger denne sykdommen såpass at jeg nok seriøst må vurdere støttekontakt. Dårlig betalt. Ugunstige og uforutsigbare arbeidstider. De villeste og fullstendig uventede arbeidsoppgaver. En jobb som suger! Værsågod å søk!
Det er godt hobbyen handler mye om alenetur. Der får ikke hodet gjort så mye ugagn!
«Løven, heksa og klesskapet» er tittelen på en av bøkene i Narnia-serien. Det er noe veldig tiltalende eventyraktig over både den tittelen og hele serien. Jeg vet om mange steder i skogen som Narnia-stemningen er til stede. Det er nesten så jeg bare venter på at det skal dukke fram en snakkende bever bak ei rot.
«Opp som en løve og ned som en skinnfell» er et annet ordtak. Og det er vel der jeg befinner meg akkurat nå. Jeg blir jo relativt høy på turliv innimellom. Godfølelsen kommer fram når jeg mestrer både underveis i og etter tur. Denne gangen hadde jeg til og med selskap på turen og da blir det enda bedre. Da er jeg løven, da vet du.
I går ble jeg skinnfellen. Plutselig og helt uten forvarsel ble stølhet i skrotten og normal slitenhet etter tur erstattet av noe annet. Jeg frøs, ble varm i hodet og fikk vondt i magen og i hele kroppen ellers. Til og med flesket og huden var sår.
Termometeret viste etter hvert omkring 38,5 og det var vel i grunn hele forklaringen. Kroppen min tåler ikke feber. Tidligere hadde jeg det nesten aldri heller. Jeg kan ikke huske noe særlig med feber i voksen alder i alle fall. Men etter blindtarmbetennelse i 2020, med feber, og ikke minst høy feber ved infeksjon i operasjonssår i 2022 har skrotten oppført seg litt annerledes gitt. Det er akkurat som den har «lært» seg å lage feber. Det er jo sikkert egentlig bra. Feber er jo tegn på at kroppen og immunforsvaret jobber med å kvitte seg med uhumskheter.
Så nå er jeg altså skinnfell. En relativt sprek løve(!) med ryggsekk og truger stampet seg rundt i Narnia på lørdag. Altså i skogen. Mens søndagen og mandagen så langt har vært skikkelig skinnfell med feber på sofaen.
Blir det mange dager i horisontalen frykter jeg at denne skinnfellen omdanner seg til heksa. For jeg har jo aldri tålmodighet til slikt. Nok syt! Jeg er heldig som får lov til å være løve innimellom skinnfelltilværelsen! Punkt slut!
Det var det han sa, småbrukeren, da han skulle forklare avleggeren hvor jeg var. Jeg sjøl kunne jo ikke svare på meldinga, for jeg hadde ikke dekning 😊 Og det er i grunn helt supert innimellom!
For å komme dit det ikke var dekning så kjørte jeg først oppover og innover så langt jeg kom. Veien var bare delvis brøytet, men etter bilturen kunne jeg snøre på meg truger og sekk og begi meg videre innover marka på beina. Det var veldig fint i skogen på fredag. Lett snø. Halvsol og stille. I alle fall var det stille da jeg sto rolig med de bråkete trugene. Det ble en del stopp. Både for å få igjen pusten og følelsen i høyrebeinet, men ikke minst for å lytte til stillheten og se meg rundt.
Koia lå der den alltid hadde vært. Og nøkkelen passet slik den alltid gjør. Døra derimot. Den var ikke til å rikke! Men etter å ha tatt godt tak med begge hender, sparket kraftig i fra med taggene på trugene og rykket med hele meg, så slapp den taket. Sånn er det jo om vinteren. Ting fryser fast.
Det var 9 minusgrader inne i stua. Den neste timen gikk med til sprengfyring og bæring av snø. Snø til tining så det skulle bli vann på herskapet. Etter en time ispedd både knebøy og floke for å holde varmen så viste gradestokken plussgrader for aller første gang denne fredagen. Kulda hadde satt seg i både tær og fingre her så turen måtte tas ned i soveposen og diverse «varmesegøvelser» ble utført bare avbrutt av mer foring av ovnen. Utedoen ble sjekket og funnet i orden også 😉. Og solcellestrømmen måtte tas i bruk slik at jeg fant igjen døra i den mørke gangen.
I blåtimen var det endelig lyder på tunet. Resten av selskapet kom inn akkurat tidsnok til å unngå å måtte ta i bruk hodelyktene sine. Godt nedrimet etter skituren fra nabobygda kom de seg i hus. Og DA kjentes det riktig så lunt og varmt ut inni der. Hele 8 varmegrader viste gradestokken og selskapet skiftet til middag og fikk bløte og svette skiklær på tørk. De hadde hatt en finfin tur selv om de var noe i utakt med sjokoladespisinga underveis og det første spørsmålet ved ankomst var: «har bikkja kommi?” Det gjorde den, bikkja altså, i samme øyeblikk og alle kom seg i hus.
norDet begynner å bli “lunt”.
Jeg er i grunn mest glad i temperert vin. I alle fall rødvin. Når vinen ligger i sekken som oppholder seg en time eller to i 17 minus og så kommer inn et rom som holder åtte grader, ja da holder vinen som regel noe i nærheten av kjøleskapstemperatur. Vinflasker rundt vedovnen ble dermed helt naturlig. Men helt temperert ble den nok ikke før det var bortimot tomt 😉. Det ble gode medbrakte pizzasnurrer varmet på vedovnen også. Samt mye godt i glass og turkopper, sjokolade og snacks. Og det ble veldig mye godt snakk. Særlig om turer, sterke inntrykk, solnedganger, utfordringer og naturopplevelser. Sånn blir det jo gjerne når fire entusiaster treffes og sender mat og drikke inn og ord ut en hel kveld. Og ei halv natt, fant vi plutselig ut.
Klokka var brått halv to og for en fredag kveld er det langt på overtid for de fleste av oss. De fleste andre kvelder i uka også. Etter en kjapp tannpuss i de 17 blå som sikkert hadde blitt til 20 krøp vi ned i hver vår pose i hver vår binge. Ca 30 sekunder etterpå startet konserten i den ene bingen 😉. Akkurat som forventet. Og dermed ble det ei latterkule i de to andre. Men da latterkula hadde stilnet og selskapet i binge nummer tre hadde snakka ferdig ble det brått stille i koia. I alle fall rimelig stille går jeg ut i fra. Ørepropper er standardutrustning for undertegnede og har en fin evne ved at den demper både snorking og annen støy nok til at det er mulig å sove. Undertegnede sov godt og måtte åpne glidelåsen i utpå morrassida da det ble godt og varmt i posen.
De som var først oppe om morran fikk både kløvd og hentet mer ved og fyrt opp i ovnen. Herlig! Og siden kaffevannet var ferdig tint fra kvelden før så gikk det ikke så lenge før morgenkaffen var servert. Alle hadde sovet! DET er slett ikke verst. Etter hvert ble det medbrakt frokost. Mens de mest avanserte både skulle steke og bake. Men godt ble det nok.
Vi fikk til og med testet røykvarsleren. Sånn steking og baking på ukjent gassovn og uten kjøkkenvifte gir en litt overskyet følelse. Vi snakker relativt tykk tåke oppi taket. Og dermed begynte røykvarsleren å pipe infernalsk. Heldigvis fant vi en som var høy og mørk og som akkurat rakk opp da han klatret opp på møblene. Og vi fikk testet at vinduene var mulig å åpne. Frokostroen senket seg igjen og skravla kunne gjenopptas.
Litt pakking, rydding, vasking og vedbæring til var nødvendig. Og en ny tannpuss. Nesten i soloppgangen. Da vi fikk surret på oss alt utstyret, inkludert ski og staver, truger, pulk, sekker og bikkje kunne vi begi oss utover myra. Undertegnede på truger og resten på ski. Vi skilte lag og sa «hade» da nedoverbakkene begynte. Så kunne selskapet skli raskt nedover mot nabobygda og undertegnede gå rake vegen mot bilen. Heldigvis litt nærmere. Trikkeskinnene, les skisporene, var aldeles nykjørte. Løypemaskina besøkte oss utafor koievinduet mens vi spiste frokost. Og akkurat denne løypa er helt genialt kjørt. To spor med skøytetrase i midten hele veien, samt minst to meter som kun er slåddet på utsida av sporene! Der er det perfekt å gå på truger uten å lage spor i løypa! Takk!
Og takk for at jeg har vett på å benytte meg av slike muligheter som allmenninga gir. Det var magisk utover myra både fredag ettermiddag og lørdag formiddag. Perfekt også for de seks skiløperne jeg møtte på min hjemvei. Strålende vær og bare 11 minus fikk vi på hjemtur fra koia. Smellvakkert. DET syns jeg om turselskapet også. Smellvakkert. I alle fall veldig trivelig. Og det er vakkert, ikke sant?
Til og med i Stuttkjærrpurkmøsstjennkoia! Så dæ så!
Koiestemning.Sola kommer.Lurt å pusse tenna FØR du går på do når du er ute en vintermorgen.
Skiløperne har sklidd i forveien, jeg tar sikte på korteste vei til bilen.
Når kuldegradene nærmer seg tjuetallet og jeg er på vei innover skogen med trugene på beina og sekken på ryggen en fredagsettermiddag i februar; da er skogens ro ganske så magisk. Helt alene og langt til skogs.
Og når jeg stopper så knirkinga fra trugene stilner og det eneste som rører seg rundt meg er florlette snøfnugg – ja da er skogens ro intenst tilstede!
