«Løven, heksa og klesskapet» er tittelen på en av bøkene i Narnia-serien. Det er noe veldig tiltalende eventyraktig over både den tittelen og hele serien. Jeg vet om mange steder i skogen som Narnia-stemningen er til stede. Det er nesten så jeg bare venter på at det skal dukke fram en snakkende bever bak ei rot.

«Opp som en løve og ned som en skinnfell» er et annet ordtak. Og det er vel der jeg befinner meg akkurat nå. Jeg blir jo relativt høy på turliv innimellom. Godfølelsen kommer fram når jeg mestrer både underveis i og etter tur. Denne gangen hadde jeg til og med selskap på turen og da blir det enda bedre. Da er jeg løven, da vet du.

I går ble jeg skinnfellen. Plutselig og helt uten forvarsel ble stølhet i skrotten og normal slitenhet etter tur erstattet av noe annet. Jeg frøs, ble varm i hodet og fikk vondt i magen og i hele kroppen ellers. Til og med flesket og huden var sår.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Termometeret viste etter hvert omkring 38,5 og det var vel i grunn hele forklaringen. Kroppen min tåler ikke feber. Tidligere hadde jeg det nesten aldri heller. Jeg kan ikke huske noe særlig med feber i voksen alder i alle fall. Men etter blindtarmbetennelse i 2020, med feber, og ikke minst høy feber ved infeksjon i operasjonssår i 2022 har skrotten oppført seg litt annerledes gitt. Det er akkurat som den har «lært» seg å lage feber. Det er jo sikkert egentlig bra. Feber er jo tegn på at kroppen og immunforsvaret jobber med å kvitte seg med uhumskheter.

Så nå er jeg altså skinnfell. En relativt sprek løve(!) med ryggsekk og truger stampet seg rundt i Narnia på lørdag. Altså i skogen. Mens søndagen og mandagen så langt har vært skikkelig skinnfell med feber på sofaen.

Blir det mange dager i horisontalen frykter jeg at denne skinnfellen omdanner seg til heksa. For jeg har jo aldri tålmodighet til slikt. Nok syt! Jeg er heldig som får lov til å være løve innimellom skinnfelltilværelsen! Punkt slut!