Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet
før den forsvinner oppunder låvetaket.
Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene
etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.
Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.
Jeg lar knotten og myggen surre.
Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.
Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.
Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.
Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.
Jeg har kjent på NÅ.
Oppistun Børli, juni 2022. Stabburet ble soverom for håndtverker og friluftsheidi.
Villblommer omkranser tunet.Takk for nå. Jeg håper å kommet tilbake.
Det er jo egentlig et betimelig spørsmål. Selv om jeg ofte tenker både som spørsmålsstiller og -mottaker om det egentlig er det ærlige svaret vi er ute etter. Eller om vi i de aller fleste tilfeller egentlig forventer “jotakk, bare bra!» som svar.
Uansett. «Hvordan står det til om dagen?» fikk jeg som spørsmål for ca nøyaktig to dager siden:
Svaret mitt på lørdag var som følger: «Jo takk, nå er det faktisk ganske bra! Jeg er da her», sa jeg. Så sa jeg noe om medisinfri og midlertidig medisinpause og så gjentok jeg at det i grunn sto relativt bra til med skrotten for tida. I alle fall i den grad at det går an å få til et par tre ting i løpet av noen dager om pausene innimellom er gode og lange nok. Ganske bra, med andre ord! Og jeg mistenker faktisk spørsmålsstilleren til å forvente seg et reellt svar, denne gangen her.
Svaret mitt søndag, ville antakelig sett omtrent sånn ut: «Jotakk, det meste gjør noe lengst inni…. vondt, jeg er fullstendig utmattet og psyken er kaputt.» På gråten mye av dagen, faktisk. Sånn gikk den søndagen.
Svaret mitt i går, mandag, ble vel noe i likhet med dette:
Bilde: pngitem.com
Jeg er som ei nettside som hele tiden må refresh’es, men som liksom aldri laster helt inn! Det går rundt og rundt og jeg er like langt. Eller kort. Videoen på nettsida hakker og lyd og bilde holder ikke helt samme tempo. Både internettilgangen og batterikapasiteten er mildt sagt ustabil. Uansett hvor mye jeg refresher, sjekker at alle kontakter er i og lader batterier, så phuuuu. Pila fortsetter å gå i ring.
I dag er det tirsdag og jeg laster inn på ny. Refreshed og fin.
Ikke helt da. Et par dager over midtsommer. Men i alle fall en skikkelig sommerfest. En sommernattsdrøm.
Det kan vel ikke passe bedre for en slik som meg enn at årets sommerfest i kollegiet ble innledet med et felles bad ved barndommens ferieparadis. Lyn, torden og regnskur var litt kjappere enn oss og rakk akkurat å gjøre seg ferdig og dra videre før vi ankom åstedet.
Utstyrt med både rednigsvest type nittenpilogbue, samt snorkel og andre nødvendigheter var det klart for fellesbading i tjernet. Vel. Felles og felles; vi var hele to stykk som badet. To av ni som befant seg på åstedet. Det kan de angre på, de sju. Jeg syns det var over gjennomsnittet stas å svømme under regnbuen. I alle fall akkurat i går! Badetemperaturen begynner også å vitne om sommer. Vi to var skjønt enige om at den måtte ligge på rundt 20 grader nå.
Med reker, spekemat og alskens mer eller mindre godt i glasset ble resten av kvelden også ganske magisk. Det florerte faktisk med en del mindre godt i glasset, tenker jeg. En del greier som kom på bordet ble forvekslet, av det uopplyste meg, med både maling og wc-rens. Men stemningen var god og alle fikk det de ville ha, tror jeg.
Tusen takk til «sykkelpatruljen», altså festkomiteen, for planlegging og pynting og ikke minst til vertinnen som stilte med hus og hjem og ikke minst hage som egnet seg perfekt til sommerfestpynting. Da bålet ble tent utpå kvelden ble det hele mer eller mindre perfekt. Som en midtsommernattsdrøm med alle ingredienser som skulle til, inkludert godt selskap. Takk for kvelden!
Noen ganger trenger jeg utsikt for å skaffe meg litt innsikt. Noen timer alene på vidda, med vidt utsyn, kan kjennes ganske forfriskende. Akkurat nå lurer jeg jo litt på om den vanlige «ettertur»-følelsen av letthet i hodet kommer direkte av utsikten og innsikten. Eller om det har med mangelen på søvn gjennom den mildt sagt vindfulle natta der i lavvoen å gjøre. Ikke vet jeg. Men det er ingen tvil om at dosen med utsikt ga en slags innsikt.
Det har blitt viktigere enn noen gang å gripe dagen. Klisje eller ikke. Det vil si passe på å gjøre det jeg har lyst til når jeg orker og ting ligger til rette for det. Livet er nå. Og jeg vil gjøre noe godt hver dag. Og de dagene jeg orker mest så kan jeg med fordel skaffe meg litt utsikt. Jeg kan gå med sekk. I alle fall så langt at jeg ikke ser bilen mer. Så sant det er litt terreng eller en og annen buske mellom lavvo og bil i alle fall. Det betyr at jeg kan dra på tur over flere dager. Dagsetappene kan sikkert bli opptil flere kilometer, i alle fall et par, hvis jeg tar pauser, pakker sekken godt, og været ikke tilsier mer klær enn høyst nødvendig. Ideen er i alle fall sådd i hue, så vil framtida vise om dagene blir brukbare til slikt. Gå kort og sakte, heter konseptet.
Det skjer ikke noe før jeg begynner. Veien blir til hvis jeg går. Innholdet må skapes av meg. Og for meg. Det er opp til meg sjøl og mitt eget initiativ. Det eneste jeg kan styre er eget initiativ og egen gjennomføringsevne. Ikke noe nytt. Bare veldig tydelig når jeg skaffer meg innsikt, stikker fingeren i jorda, stirrer på utsikten og kjenner etter.
Kan det være både noe bra og noe dårlig? Noe vi ser på som litt vulgært og tacky? Er det noe vi higer etter uansett? Hva er luksus for deg? Og hva er luksus for meg? Akkurat nå er det å klare å gå noen meter fra bilen med 20 kilo på ryggen for å slå opp lavvo, rulle ut liggeunderlag og sovepose og sette meg godt til rette og se på utsikten ren luksus. For meg. For deg kan det være et rent mareritt, og luksus vil være noe helt annet.
Sånn kan altså hjernen holde på hos en friluftsheidi som snur ryggen til både hus og hjem, bil og infrastruktur og tilbringer noen timer i all enkelhet. Med vidda i ryggen og utsikt over innlandshavet i synsranda. Nok utsikt til å gi hjernen fritt spillerom i sin evige leten etter innsikt.
Nytt liv er magisk. I epletreet har jeg fulgt en liten familie over lengre tid. Helt fra både fluesnapper og blåmeis kranglet om hvem som skulle få flytte inn tidlig i vår. Og mot alle odds så vant blåmeisen denne gangen. Antakelig en helt spesiell blåmeisart også kalt «trassmeis».
I alle fall så ble det masse egg, før det ble et helt lass med nyfødte nakne unger. Nå har mor og far blåmeis hatt et par uker med ekstremt travle dager. De styrtflyr ut og inn og holder stadig på å kræsje med hverandre i inngangen. Og ungene gnisler og piper og lager et svare leven så lenge de aner at det er mat underveis.
Jeg har hørt dem lenge og i dag fikk jeg endelig samlet meg til å stikke mobilkameraet oppi og dokumentere gnislerne. Jeg var redd jeg skulle bli for sen og at fuglene bokstavelig talt var fløyet. Pilfinkene i den andre kassa har nemlig hatt flyvetrening rundt husveggen her et par dager allerede nå. Relativt støyende og med en form for stupflyging fra busk til tre og tilbake til busk.
Helgas lille visitt til hovedstaden bar preg av sommer, show, kjoler, is og middag utendørs. Og ble en flott opplevelse. Vi holdt oss unna slottet. Men siden de kongelige har tatt i bruk andre deler av byen og andre offentlige bygninger i det siste, så tenkte vi at det kunne vel vi også.
Siden sommeren viste seg fra sin fineste side var det ikke så aktuelt å begi seg innendørs for flere timer. Så da ble det ikke Munchmuseet eller noe som helst annet museum denne gangen heller. Derfor falt valget på et sted vi kunne tyte helt litt sånn tilfeldig inn, vandre litt rundt og ta inn stemningen, og så stikke ut igjen da vi var fornøyd. Vi endte på Deichmannske bibliotek. Og da fikk vi jo i samme slengen sjekket ut om det var igjen noe kake etter prinsessebursdagen, ikke sant?
Det var det ikke og vi kunne konsentrere oss om andre ting. Dessuten hadde vi akkurat spist is. Stor is. Dermed kunne vi utforske arkitektur både utenfra og innenfra. Overveldes av synsinntrykk og fryde oss over overfloden av bokstaver og ord i bokform. Vi fikk også glede oss over kunstinstallasjoner og moderne tekniske løsninger for å gjøre hele opplevelsen så enkel og publikumsvennlig som mulig.
Det lille jeg så var lovende. Jeg kommer til å besøke dette bokpalasset flere ganger. Et slott for bøker, lesere, eventyr, kunnskap og innsikt. Favorittrommet har fått en moderne konkurrent. Og en konkurrent som har en funksjon det faktisk er en viss fare for at jeg kommer til å benytte meg av.
Og siden det opprinnelige favorittrommet befinner seg i Dublin, Irland, så seiler den moderne versjonen muligens opp som favorittrom nummer to. Og jeg er såpass fascinert at begge slår de fleste slott ned i støvlene. Så jeg velger meg bibliotek. Jeg er tross alt lesehest. Ikke prinsesse.
Mye å feste blikket på.Hylle på hylle med ord.
Farger og bokstaver.
Det opprinnelige favorittrommet: Det gamle biblioteket på Trinity College, Dublin.
«Skal jeg ta et bilde av deg også, kanskje?», sa avleggeren etter å ha tatt bilde av utsikten fra vår solfylte lille spasertur i går. Jo, det kunne hun vel gjøre. Og bilde ble det.
Og da jeg fikk se dem så fikk jeg klare assosiasjoner. Kjole, dame, Operaen og fotograf. Dette er jo helt Frodith, tenkte jeg. Sånn som her for eksempel:
Vel, ikke helt akkurat, men på en måte da, om du har god fantasi. At jeg både har på kjole og befinner meg i tigerstaden, nærmere bestemt ved Operaen, er et såpass usannsynlig sammentreff at det er bra det er dokumentert på bilde.
Så inspirert av Frodith så ble altså dette resultatet av fotoshooten. Jeg har en del å gå på når det gjelder posering…foreløpig ble det bare en pose!
Det utrolige har skjedd! For omtrent nøyaktig to måneder siden så lå jeg på sykehuset og måtte gi beskjed til mine partners in crime at jeg nok var forhindret fra de fine planene vi hadde. Men i dag, på tredje forsøket, så kan jeg endelig konstatere at det utrolige faktisk har skjedd!
Den 17.desember skulle undertegnede, datter, søster og niese innta hovedstaden og gå på musikal. Vi hadde spandert på oss skikkelige billetter, og gledet oss stort. Vi vet vel alle hva som skjedde rett før jul i fjor… Nedstenging! Vi fikk forsikringer om at nye billetter skulle ordnes til oss så fort åpningen igjen var et faktum. Jaja, ikke noe å gjøre med det.
Åpning kom, og vi kunne få nye billetter. En tapper innsats gjorde at vi til slutt fant en dato der to studenter i hver sin by, en lærer og travel trebarnsmor og en litt halvskranglete friluftsheidi endelig kunne enes om en god dato. I april. Bra jobba, tenkte vi og gledet oss til å dra på show rett etter påske.
Så kom påsken og så kom innleggelsen. Jeg havnet som kjent på sykehus og på tredje døgnet der i sykehussenga måtte jeg innse det åpenbare. Det ble ikke noe Oslotur og musikalopplevelse på meg den uka. To dager før forestilling var det for sent å bytte alle billettene. Jeg oppfordret de andre til å dra uten meg, og eventuelt ta med seg en venn som ville ha billetten min gratis. Jeg kunne sikkert også fått igjen noe for min billett på forsikring.
Både avleggeren og de andre virket noe lunkne til det hele. Og lufta var vel i grunn i ferd med å gå ut av resten av gjengen også. Jeg kan bare takke en handlingskraftig søster og et velvillig billettkontor på Folketeateret for at vi på magisk vis klarte å få byttet billettene enda en gang via heftig mailutveksling. Og enda en gang til en dato der alle fire var ledige!
18.juni var nå planen. Og vi skjønte vel alle at det antakelig var siste mulighet da forestillingen skulle av plakaten.
For tre uker siden havnet jeg på sykehuset igjen. Litt kortere opphold denne gangen, men med relativt ustabil form etterpå. Og til og med på vei fra restauranten der vi inntok middagen i går og fram til vi gikk inn på Folketeateret, så var jeg usikker på om det hele skulle bli noe av. Jeg holdt igjen en lille smule for ikke å bli alt for skuffet om planen gikk i vasken enda en gang.
Men nå ble det, gitt! Og for en middag! Og for en forestilling! Og jammen ble det en ørliten tur på pub før det var natta også!
Jeg synger fortsatt på ABBA-låter og gjenopplever scener fra stykket. Jeg er dypt imponert over ensemble, sangere og skuespillere, og jeg er så glad for at søsteren er handlingskraftig og at gjengen er så bra som den er.
I natt har jeg sovet på sofaen hos avleggeren med samboerI før jeg fikk deilig smoothiebowl til frokost. dag har vi spist is i sola i sommer-Oslo og tatt en ekspedisjon på Deichmanske for å sjekke om det var igjen noe dessert etter prinsessefeiringen før helga. Det var det ikke. Like greit egentlig, vi lånte en bok i stedet.
Jeg er sliten og fornøyd. Og noe mer kan en ikke ønske seg etter en miniferie på et drøyt døgn som med nød og neppe ble noe av. Nå er jeg klar for det som kommer. Og er jeg riktig heldig så får jeg ei medisinfri uke til før kroppen mottar nye kjemikalier og blir mer stabilt ustabil igjen.
Vi klarte det folkens! Det ble til slutt noe av! Takk for turen og takk for opplevelsen!
Vi klarte det! Vi er her!
Maaaat!Godt ja!Mango i symfoni!Vi kom oss dit til slutt!
