«Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.»
Hans Børli
Jeg hører bekken suse og trosten fløyte.
Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet
før den forsvinner oppunder låvetaket.
Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene
etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.
Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.
Jeg lar knotten og myggen surre.
Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.
Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.
Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.
Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.
Jeg har kjent på NÅ.
Wow det ha måtte vært en opplevelse ja. Heldig du som kunne følge med på slike oppdrag.
Det høres kanskje klisjeaktig ut, men for meg var dette et sted med helt spesiell stemning.