Nå.

«Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.»

Hans Børli

 

Jeg hører bekken suse og trosten fløyte.

Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet

før den forsvinner oppunder låvetaket.

Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene

etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.

Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.

Jeg lar knotten og myggen surre.

Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.

Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.

 

Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.

Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.

Jeg har kjent på NÅ.

Oppistun Børli, juni 2022. Stabburet ble soverom for håndtverker og friluftsheidi.

Villblommer omkranser tunet.
Takk for nå. Jeg håper å kommet tilbake.

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg