To kjærringer med lus.

Skogstur i lavlandet på østlandet har ikke vært bare idyll de siste åra. I alle fall ikke for meg. Fra midten av august og helt til frosten kommer så har nærliggende skog vært fylt med ufattelig ekle, innpåslitne og insisterende småkryp, gjerne i store mengder og av typen jeg overhodet ikke har noe  til overs for. Den berømte og beryktede hjortelusflua. Både ekstremt nærgående og mer eller mindre umulig å få has på.

En opplevelse med disse forb… krypene kan utarte seg til et skikkelig sirkus, slik som beskrevet i lenken lenger ned.

I dag trosset jeg og mamma derimot hele lusetrusselen og tok oss østover og litt oppover. Vi unngikk det verste tettsnaret, holdt oss på den brede sti og langt fra kratt, og søkte oss til luftige omgivelser. Hele 425 meter over havet. Etter en liten avstikker for å sjekke ei steinrøys, ja, jeg vet dette er for spesielt interesserte, måtte jeg klore av meg det første krypet. Den var så dum at den forlot hestehalen og begynte å kravle bak øret. Da blir det lokalisert og til og med de korteste neglestubbene gjorde nytta si for å bli kvitt svineriet.

Kaffe slik den smaker best. På et berg med utsikt.
Mamma, bestemor, oldemor, oldefar, onkel (i vogna) og vertinnen.
Mamma var her både i dag og på 50-tallet.

Enda en liten tur offroad, samt både kaffe og matpakke med utsikt senere, så kunne vi etter hvert returnere til bilen og vende snuta hjemover. Selv om mamma var litt betenkt over hvor kort turen ble, så var det etter min skrott sin mening akkurat passe. At bilen måtte foreta nødstopp midt i veien på hjemvei kom ikke som noen stor overraskelse. Selvfølgelig hadde vi fått med oss et møkkakryp av typen hjortelus hjemover. Bilen måtte dermed mer eller mindre bråstoppes og passasjeren måtte klore krypet av sjåføren og kaste det ut gjennom døra før vi kom oss videre. Sikkert lurt å stoppe så ingen sjåfører risikerte fingre på øya i fart.

Men altså 2 damer, tur, og 2 lus. Så lenge jeg ikke finner noen hverken i klær, dusjen eller hestehalen utover ettermiddagen så får det gå. Det kunne vært verre. Sånn som her:

Jeg får panikk!

Ikke badetorsdag.

På tross av tanker om gjeninnføring av badetirsdag i går, men omdøpt til badetorsdag, så hoppet jeg over bading i dag. Selv om jeg befant meg i nærheten av den faste badetirsdagsplassen.

Jeg hadde det alt for travelt med det andre jeg drev med. Jeg måtte redde livet til en mark. En meitemark på god vei ned i mosen måtte reddes fra et par i overkant ivrige 5-åringhender som ville hale den opp igjen. Mye argumentasjon og overtaling måtte til.

Jeg måtte balansere på en stokk mellom trærne på naturlekeplassen. Balansetrening er bra, men jeg trodde ærlig talt ikke at treningsleiren startet før over helga. Jeg måtte hilse på en blå bamse med gul ryggsekk. Jeg måtte sette i en hårstrikk og passe på at glitterhårspenna satt rett.

Jeg måtte bygge en vei som ble til en tunnell og jeg måtte høre om mammaer som hadde bursdag og andre som ikke hadde bursdag før Luciadagen eller etter jul. Og jeg måtte se på en gul buss som hadde vært brun.

Her må det bygges vei OG utbedres umiddelbart.

Så måtte jeg hilse på Grise og Nasse. Og se på at de spiste. Samtidig måtte jeg være rådgiver og konsulent da tre 5 år gamle jenter skulle redde en halvdød veps fra grisetroa. Det hersket noe uenighet om det var vepsen som måtte reddes fra å bli spist eller Nasse som måtte reddes fra å få veps i munnen og bli stukket. Ved hjelp av en pinne og godt samarbeid så ble gris og veps separert.

Midt i det hele måtte jeg svare på en god del spørsmål. Blant annet om jeg kom i morgen også. Det kunne jeg ikke, men jeg kunne betrygge enkelte om at jeg skulle komme leeeenge før de begynte på skolen i alle fall!

Oppi alt dette skulle jeg jo hilse på kolleger både på egen avdeling og ellers. Siden jeg var så travelt opptatt med alt det andre her så ble det ikke så mye voksenprat denne gangen. Men uansett så er jeg glad for at såpass mange av de under 6 år husket navnet mitt. Hva de voksne husker, tør jeg ikke engang tenke på.

Jeg hadde det altfor travelt og altfor gøy. Dermed ble det tomt for energi og initiativ innen det ble bading. Med mindre bading i sand teller. Neste gang, kanskje, hvis isen ikke har lagt seg. Neste gang blir i november…

Grise og Nasse.

Hæ? Er det et ord?

Noen vil sikkert påstå at jeg har misset hele essensen av denne artikkelen. At den handler om bikkjer, ulv og jakt. Den diskusjonen involverer jeg meg ikke i. I alle fall ikke akkurat i dag. Men uansett.

Er “jaktkvinne” et ekte ord? Og heter det dermed også “jaktmann”? Og eventuelt “jaktmenneske”?

Jeg for min del tror jeg går for “jeger”…

Nye baderefleksjoner.

I fjor var den 28.september en tirsdag. Det vet jeg uten å slå opp i gamle kalendere eller google. Rett og slett fordi egne blogginnlegg og facebookoppdateringer ikke levner noen tvil. Denne datoen var en tirsdag. En badetirsdag. For i fjor var alle tirsdager badetirsdager. Helt til isen la seg en eller annen gang i november.

Innlegget med badetanker ligger her:

3 baderefleksjoner.

I år har det blitt dårlig med badetirsdager. Det har blitt bading. Heldigvis. Og da jeg satt på Aker Brygge på søndag og så folk hoppet i fjorden rett som det var, ja da var jeg en smule misunnelig. Jeg hadde lyst til å bade. Men så var det jammen fint vær og en deilig sommerdag i september også.

Det er ikke riktig så fint ute nå. Det har i alle fall vært rimelig grått og trist her et par dager. Men jeg kjenner det mangler noe for tida. Bading kanskje?

Åjada, bildet er et år gammelt…sånn rimelig nøyaktig.

Å leve med en diagnose eller to.

Hva skal jeg gjøre nå? Det er i grunn det store spørsmålet. Og i dag har jeg diskutert det med onkologen (kreftlegen). Hva skal jeg gjøre? Hva KAN jeg gjøre? Hvordan skal jeg gjøre det? Og ikke minst, hva skal jeg forvente av meg sjøl og hverdagen?

Det kjennes som store spørsmål og litt umulige spørsmål. Umulige å svare på, egentlig. I alle fall vanskelige spørsmål. Og det handler om hverdagen. Hvordan kan jeg best manøvrere meg i en hverdag preget av både en og to varige sykdommer? Hvordan leve livet så godt som mulig mellom autoimmun sykdom som går sin gang(ms) og potensielt dødelig sykdom som også går sin gang(malignt melanom)? Og hvordan forholde seg til hele greia når et møte med onkologen gir meg en følelse av at «dette går mest sannsynlig bra ei lang stund helt til det ikke gjør det lenger»?

Så langt. Inntil videre. Hvis ikke det og det oppstår… Og er du riktig heldig så oppstår det ikke i det hele tatt. Det er en del formuleringer som spesialistene bruker, forståelig nok, som ligger som unevnelige og uartikulerte tikkende bomber i hverdagen. Og som det er vanskelig å glemme. Vanskelig å se bort ifra. Og ikke minst så er det en utfordring å leve med i hverdagen. Og da tenker jeg ikke på de fysiske utfordringene. Og jeg tenker ikke på alle undersøkelsene, testene og all oppfølgingen. Jeg tenker heller ikke på smertene og ubehaget og mangelen på fysisk kapasitet. Jeg tenker på tanker som får rikelig med tid til å utfolde seg oppi hue når aktivitetsnivået i perioder må være meget lavt grunnet ms-diagnosen.

Innimellom klarer jeg faktisk å glemme hele greia. Jeg skulle ønske det skjedde litt oftere for det er relativt ålreit. Og jeg skulle ønske glemselen varte litt lengre hver gang den slo inn. Det er lettest når det skjer noe. Og jeg kan kose meg, jeg. Jeg kan dra på tur. Jeg kan overnatte til skogs. Jeg kan nyte et glass vin. Og jeg kan kose meg med en samtale med noen jeg setter pris på over en bedre middag.

Men det er vanskelig å holde på følelsen. Rett som det er så slår tanken meg: «hvisomatte eller dersomatte». Trusselen ligger der hele tida. Og den kommer fra ulike hold. Både ms og melanom kan utvikle seg og bli verre i morgen eller neste uke. Eller de kan ligge helt rolig og latent i 5, 10, 20 eller 40 år…. Og det eneste fagfolka kan fortelle meg er at de kommer til å bli der. Hverdagen kommer til å fortsette å foregå på en knivsegg med fare for å ramle ned både på den ene og den andre sida.

Jeg har sammenliknet det med å ha en tikkende bombe i kroppen før. Noen ganger kan det være med på å gi meg et spark bak. Jeg bare gjør ting. Fordi jeg ikke gidder angre på at jeg ikke gjorde det da jeg hadde muligheten. Andre ganger så legger det en demper på det jeg gjør. Jeg er bare nesten til stede, jeg koser meg – men – jeg kunne kost meg enda mer. Om ikke underbevisstheten hadde strammet bremsene bare bittelitt. Holdt igjen en liten smule. Bare såpass at jeg vet at den er der hele tida, liksom.

I helga gjorde jeg. Jeg koste meg. Og jeg tenkte på andre ting. Og jeg levde litt. I dag er jeg tilbake i den lilla sofaen sammen med de seriøse fagfolka. De som ubevisst og selv om de hverken vil det eller mener det er overhengende fare for det gir meg følelsen av knivsegg. Det er knivseggen og bomba som er hverdagen. Og jeg griper desperat tak i de små glimtene av glemsel som dukker opp innimellom. Livet skal leves. Også for oss med bomber og knivsegger i hytt og gevær.

I oktober skal jeg fokusere på ms igjen. På noe jeg kan gjøre noe med. Aktivitetsbalanse og spesielt fysisk aktivitet og trening. Treningsleir! Jeg satser på at det blir fint. Og at balansen blir topptrent. Slik at det blir lettere å balansere på knivseggen og slik at jeg er mer motstandsdyktig hvis bomba utløses!

 

Hade og på gjensyn!

En miniferie er over. En god en. Med mange menneskemøter. Både med «gamle» velkjente, ikke så godt kjente og helt nye bekjentskaper. Ei helg med mye god mat, urbane gleder, treningssamling for noen av oss og ikke minst samvær.

Nå legges helga og byen bak oss. Det er klart for å ta fatt på hverdagen igjen.

Til vi sees igjen: Takk for nå og på gjensyn!

Legger hovedstaden bak oss for denne gang. På gjensyn!

Fordi jeg kan!

Lunsj med både vin og dessert var inntatt. Rett og slett fordi jeg hadde lyst på. Og jeg hadde sittet på en fortausrestaurant og sett på folk som flommet forbi. Helt for meg selv.

I hovedstaden, på en lørdag er det mange av dem. Jeg kunne ha sittet der lenger, kjenner jeg. Rett og slett fordi jeg syns det er stas.

Jeg er heldig. Fordi jeg kan. På “hjemvei” gjorde jeg meg til en del av dette:

Oslo, 24.september 202

Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg er kvinne. Fordi jeg er jente. Fordi jeg er mamma. Og fordi jeg er menneske.

For alle dem som ikke kan. For jenter og gutter i Iran. For Mahsa Amini. For de som er sinte. Og de som er fortvilet. Det var mange av dem her. Jeg heier på dem. Og gjorde meg til en del av arrangementet noen minutter.

Fordi jeg kan!

Romantisk?

For meg er det ikke så mye som brøler mer nasjonalromantisme enn en foss. Helst i all sin prakt og i naturlig tilstand.

I dag har jeg sett denne. Vøringsfossen. Inne:

Vøringsfossen, sett fra Nasjonalmuseet.