Skogstur i lavlandet på østlandet har ikke vært bare idyll de siste åra. I alle fall ikke for meg. Fra midten av august og helt til frosten kommer så har nærliggende skog vært fylt med ufattelig ekle, innpåslitne og insisterende småkryp, gjerne i store mengder og av typen jeg overhodet ikke har noe til overs for. Den berømte og beryktede hjortelusflua. Både ekstremt nærgående og mer eller mindre umulig å få has på.
En opplevelse med disse forb… krypene kan utarte seg til et skikkelig sirkus, slik som beskrevet i lenken lenger ned.
I dag trosset jeg og mamma derimot hele lusetrusselen og tok oss østover og litt oppover. Vi unngikk det verste tettsnaret, holdt oss på den brede sti og langt fra kratt, og søkte oss til luftige omgivelser. Hele 425 meter over havet. Etter en liten avstikker for å sjekke ei steinrøys, ja, jeg vet dette er for spesielt interesserte, måtte jeg klore av meg det første krypet. Den var så dum at den forlot hestehalen og begynte å kravle bak øret. Da blir det lokalisert og til og med de korteste neglestubbene gjorde nytta si for å bli kvitt svineriet.
Enda en liten tur offroad, samt både kaffe og matpakke med utsikt senere, så kunne vi etter hvert returnere til bilen og vende snuta hjemover. Selv om mamma var litt betenkt over hvor kort turen ble, så var det etter min skrott sin mening akkurat passe. At bilen måtte foreta nødstopp midt i veien på hjemvei kom ikke som noen stor overraskelse. Selvfølgelig hadde vi fått med oss et møkkakryp av typen hjortelus hjemover. Bilen måtte dermed mer eller mindre bråstoppes og passasjeren måtte klore krypet av sjåføren og kaste det ut gjennom døra før vi kom oss videre. Sikkert lurt å stoppe så ingen sjåfører risikerte fingre på øya i fart.
Men altså 2 damer, tur, og 2 lus. Så lenge jeg ikke finner noen hverken i klær, dusjen eller hestehalen utover ettermiddagen så får det gå. Det kunne vært verre. Sånn som her:
