Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk.
Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.
Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen.
Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.
Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!
Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.
Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.
Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover.
Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!
En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang.
Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy!
Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk.
Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!
