Det er ikke kjøkkenet. Selv om det er lett å tenke det, så glad i mat som jeg er. Det er ikke soverommet der jeg flater ut og har, for det meste, relativt gode netter i komatøs tilstand heller. Og ikke er det den innglassede balkongen. Selv om den har blitt et slags førstevalg når det gjelder steder å nyte en kaffekopp eller lese en bok hvis jeg først er nødt til å være innendørs. Her i landet tror jeg trygt vi kan si at favoritten er uterommet. I hagen, i skogen, ved sjøen eller på fjellet.
Favorittrommet mitt ligger i et annet hus, i en storby og i et annet land. rommet er av en slik karakter at stemningen tas inn og oppleves med alle sanser. Det er et magisk rom. Og på dagen i dag for akkurat et år siden viet jeg et helt blogginnlegg til favoritten. I alle fall til konseptet favoritt generelt.
«Vi har lang ventetid og klarer ikke å innfri utredningsfristen din. For at du skal slippe å vente lenge, kan du ta kartleggingen et annet sted. Får du innvilget et lengre rehabiliteringsopphold, og ønsker å komme til oss, kan du be aktuell institusjon om å sende oss konklusjon.» Og så videre….
Denne meldingen tikket inn på min telefon i går. Okei, tenkte jeg. Så da fikk jeg innvilget søknaden min allikevel da, eller? Noe vedtak hadde jeg ikke fått, men jeg antok det var i farta. De sleit litt med rekkefølgen bare.
Etter en stund kom det mail om vedtak i digipost og jeg leste meg opp og ned og att og fram. Alt vel. Bortsett fra ventetid på 46 uker. DER mista de meg.
Jeg fikk jo først avslag. Så ble jeg frustrert. Og klagde. Og fastlegen klagde. Og da ombestemte de seg gitt. Som jeg har sagt før: du skal være frisk for å være sjuk. Og du skal være rimelig trassig og standhaftig for å komme noen vei. I alle fall innimellom. Men å mase ned de seksoførti ukene, det vet jeg ikke om jeg orker…
Jeg hater å skrike høyt for å få det som jeg vil. Jeg pleier å gå for gode argumenter og sunn fornuft i stedet. Det rimer liksom mer for en mulig noe miljøskadd pedagog som meg. Men her er altså et bevis på at det gjelder å mase. Den som maser får! I alle fall fikk mitt og/eller legens mas beslutningstakerne til å ombestemme seg.
Og i dag ringte de jaggumeg også. Ikke de som innvilget søknaden da. Men de med de 46 ukene. Hun foreslo å sende meg et annet tilsvarende sted. Et sted med tre ukers ventetid. Jatakk, det er greit for meg! Det ska’kke stå på meg. Jeg kan også ombestemme meg 😊
Som Pippi sa: Det har jeg aldri gjort før – så det får jeg helt sikkert til! Eventuelt ikke. Vi får se. Men nå har jeg da begynt på et prosjekt. Tiden vil vise om jeg kommer i mål uten utstrakt bruk av konsulentbistand, eventuelt stand-in.
Siden behovet etter hvert viser seg å være stort, og tilgangen på leverandører ikke akkurat er økende, så bestemte jeg meg i dag for å ta ansvar sjøl. Og siden det nå engang er sånn at denne kroppen trenger å holdes litt i ro av og til, så passet det å begynne akkurat i dag. Prioriteringen ellers ville fullt og helt vært som vanlig: tur!
I dag bestemte jeg med altså for å bruke innetida til å rydde og sortere i garnrester! Høres gøy ut, ikke sant? Det viste seg å være en del tråd. Men det visste jeg jo. Både i poser, i nøster og løst. Og blandet.
Da jeg og katta hadde nøstet opp og ut og jaget nøstene litt rundt omkring så prøvde jeg å sortere det hele. Det gikk så som så. Grovt ullgarn type klø og ikke så tjukt i en haug. Alpakkaull i en annen. Tjukt ullgarn bittelitt mykere enn det grove i en tredje. Og bomull i et hjørne. Alt vel.
Men da måtte jo strikkepinnene også sorteres. Det viste seg å være sinnsykt mye tynne strømpepinner, både komplette sett og mer enslige typer. Og omtrent 17 nesten like rundpinner. Nederst i butten med strikkepinner fantes to pakker helt nye synåler fra nittenpilogbue samt to brett trykknapper…begge deler fra restlageret på S-laget da det ble nedlagt. Lurer på om slikt har samleverdi?
Uansett. Hele seansen kom i gang fordi jeg har et stadig høyt og ikke akkurat minkende behov for hjemmestrikkede ullsokker. Og jeg sliter høl i dem fortere enn noen jeg kjenner gidder å strikke dem. Derfor er planen nå å se om jeg kan strikke noen sjøl. Og det har jeg aldri gjort før. Jeg har strikket gensere og kofter i alle størrelser fra baby til småbruker. Jeg har strikket luer, skjerf og leggvarmere. På barneskolen midt på 80-tallet strikket jeg til og med pulsvanter. Så da må vel en skarve hæl på en sokk være mulig å få til?
Jeg har i alle fall begynt. Opplegget ble litt etter skjønn og litt etter telling på noen av de jeg allerede har. Sånn cirka. Så langt alt vel. Resten tar jeg vel på hæl’n?
Det er sånn vi har youtube til, ikke sant? Da har jeg begynt – og får det helt sikkert til! Wish me luck!
Foreløpig holder jeg på med det jeg kan…
Strikkepinner ferdig sortert og merket! Opplegg etter skjønn.
Heldigvis bidro assistenten med både hjelp og støtte. Det må til når de gamle ser slik ut. Og ja, jeg har prøvd å stoppe… Det holder bare bittelitt…
Det meste satt sammen inni midten der, inkludert tre strikkepinner.
For et år siden eller noe slikt la jeg en plan. En langtidsplan. Med et hårete mål i enden. I sommer skal et par av delmålene nås. Håper jeg. Men jeg er veldig usikker …. Og ble ikke noe mindre usikker etter dagens bøy og tøy og konferering med fysioterapeut. Når han sier at han må tenke litt på det, så kjenner jeg at jeg blir mer enn bare litt betenkt.
Sommeren i år har 4 delmål. Delmål på veien til hovedmålet. Jeg vet at jeg klarer 3 av dem. Hvis ikke noe uforutsett skjer. DET er forrige sommer derimot et bevis på at skjer. Det uforutsette, altså. Det gjelder å være forberedt på det meste.
Det dreier seg selvfølgelig om tur av ulike slag, turmål og om topp. Toppen og et par av turmålene røyk i fjor, grunnet både kne og blindtarm. Kanoturen ble avbrutt midt i og det ble sykehusinnleggelse i stedet. Mye gikk på tvers, mye måtte revurderes og plan B ble normalen da plan A stort sett måtte forkastes.
Men i år har jeg egentlig hatt litt trua. I alle fall om 3 av 4 mål. Så får jeg gjøre opp regnskap til slutt. Tur blir det uansett hva både kropp og fysioterapeut sier. Jeg er i planleggingsmodus! Som Hans Børli sier:
Av og til
er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Vi får se da om det blir luftetur som planlagt eller om målene må justeres både ned og på tvers.
Bra å ha god hjelp og utsikt til blå himmel når det skal planlegges for en eller annen luftetur.
I dag møtte jeg en ent. Alle som har lest eller sett Ringenes herre har et forhold til ent’er. En ent er ifølge wikipedia et levende tre som er besjelet. Entene er trehyrder som vokter over alle Midgards skoger, de er utrolig sterke og de kan gå. Hvis de vil.
Enter og jeg har både likheter og ulikheter. Entene har nemlig eget språk. Det har ikke jeg. Men de er trege i tankegangen og språket deres er veldig langt i den betydning at det som kan sies med to ord på tre sekunder på menneskespråk, kan ta flere minutter å si på entisk. Treg tankegang er gjenkjennelig. Tregt språk er verre å identifisere seg med. Og: entene velger sine ord med omhu og uttaler seg bare om viktige saker. I motsetning til meg, som ifølge kilder (sikre eller mindre sikre) tyter i hytt og pine.
Hvorfor jeg hevder at akkurat dette er en ent? Jo fordi enter likner veldig på vanlige trær. Levealderen deres er svært lang og kan strekke seg over flere tidsaldere. Mange enter forblir stående ubevegelige i lange tider, og noen av dem blir etter hvert veldig treaktige. Det er det som har skjedd med denne, går jeg ut ifra.
Ifølge lokalkjente var nemlig denne enten, eller eika da, hul allerede på 50-tallet. Da kunne barn klatre på innsiden av enten. På 70-tallet hadde den «grodd» så mye sammen at man bare kunne stå inne i åpningen, mens i dag så er det kun plass til å stikke inn armen eller kikke gjennom hullet. Et klart tegn på en ent som er i ferd med å gro fast og miste beina. Denne enten blir mer og mer treaktig.
Litt ufint å titte inn mellom beina på en ent…men klatring var ikke et alternativ.
Så vidt jeg vet så kan jeg ha passert mange enter på turen min i dag. Mange som jeg ikke la merke til. Men jeg så mye annet spennende, og gleden ved å gå nye stier, lese nye kart og oppdage gapahuker og omgivelser som jeg aldri har sett før er nesten like stor som å møte en ekte ent. Har du truffet en ent i helga?
Fangorns skoger hadde vårpyntet seg.
En gapahuk frister med ly for nordavind og snøeler.
Jeg liker å være ute. Jeg befinner meg så ofte jeg kan på tur, enten på beina, i kano eller på truger hvis underlaget tillater det. Det hender jeg tipser andre både om turmål og utstyr også, mens jeg litt overrasket reflekterer over akkurat det. Tureksperten friluftsheidi liksom… Bloggnavnet til tross: jeg har ingen planer om at dette noen gang skal bli en turtipsblogg. Til det finnes det alt for mange som driver med det, både profesjonelt og kun av masse erfaring, så det får de som virkelig er eksperter drive med. Det er bare å google, så finner man ut hvilken vrimmel det er av slikt der ute. Dessuten så fins det så mye annet å skrive om også…
Gleden over opplevelser og frisk luft vil jeg derimot dele. Og kan det inspirere til at en eller annen finner på å ta seg en nærtur, for det er stort sett det jeg driver med, så syns jeg det er stas. Det er de korte turene både med og uten hengekøye eller lavvo, både på beina og med kano eller sykkel, som har gitt meg kunnskap. Det er såpass langt mellom langturene at det er nærturene som egner seg best for erfaringsutvikling.
Uansett så mener jeg at det meste må prøves selv. Erfaring er det eneste som kan fortelle deg hva du trenger, hvor du skal dra og ikke minst hva du ikke trenger å ta med deg. Folk er forskjellige og det er fryktelig mange måter å gjøre friluftliv på. Som Haarld Rønneberg sier :”det er begrenset hvor dritt det kan gå”. Det som passer meg, passer kanskje ikke deg osv. Men lurer du på noe, så bare spør. Kanskje jeg har en erfaring å dele? Og så er det jo større sjanse for å få en fin opplevelse dersom det grunnleggende er på plass.
Det er derimot et par ting jeg har ganske så klare meninger om her jeg sitter på min innebygde balkong og ser ut over fjell og blåner og drømmer om neste tur.
Bål. Jeg elsker bål! For meg hører det med til enhver tur. Og mat som kan lages på bål er en selvfølge. I Norge eksisterer det generelt bålforbud. Kort fortalt så betyr det at mellom 15.april og 15.september er det forbudt å gjøre opp ild i eller ved skog og friluftsområder. Dette gjelder også engangsgrill. Vær så snill å overholde det! I fjor var det masse brannutrykninger grunnet uforsiktig omgang med ild i populære turområder. Det er ikke trivelig. Og er du et fint sted der du har lyst og lov til å tenne bål så er det stor sannsynlighet for at noen har vært der før deg og hatt lyst på akkurat det samme. Bruk allerede eksisterende bålplass. Sist jeg ankom et sånt sted kunne jeg telle 13 ulike «tomter» med kullrester. På et område mindre enn en vanlig rekkehushage. Mens jeg skriver dette så ser jeg røyk. Det blåser 12 sekundmeter i kastene i dag, det er meldt om stor skogbrannfare, og noen har tent på noe nedi bygda… I forskriftene om åpen ild og bålforbud står det at det er lov å bruke hue…Er du i tvil om du skal: la være!
Ta med søpla di hjem. Jeg vet ikke om jeg trenger å si så mye mer…. Vet du hvor lenge det tar før appelsinskallet du kastet under en busk er helt borte? Eller tørkepapiret?
Bruk hundepose selv om du ikke har hund. Dette skrev jeg om i fjor sommer, både punkt 2 og 3, egentlig. Her:
Jeg syns det er minst like viktig i år. Vi går nå på vår 2. sesong med pandemi og skal nok også i sommer treffes mest mulig utendørs. Det heier jeg på. Jeg angrer aldri på en tur. Den gjør som regel godt både for kropp og ikke minst sinn.
Ta deg en tur ut! Om det ikke blir i dag, så gjør som meg og katta: Sitt på terrassen og planlegg neste tur ut. Må forresten sjekke om jeg har igjen hundeposer!
Tursekk type friluftsheidi på nærtur.
Mitt alternativ til kaffebål.
Fint vær, men vind…fint å sitte innenfor vinduene og skrive om og planlegge tur.
Et tv-program der konseptet er å vise seg naken for en potensiell partner, og for så vidt alle oss seere i tillegg, var inspirasjonen. Hun etterlyste meninger.
Jeg tenker at fokuset på kropp muligens er litt krampaktig…? 20-åringen som er usikker på egen kropp og har generelt dårlig selvtillit ser alle disse menneskene som kler av seg og er komfortable med det. Det politisk korrekte å si da er: «Så fint at du ser at alle kropper er godkjent og verdt å vise fram». Er det ikke? “Det vil hjelpe deg til å bli komfortabel med deg selv og mer selvsikker”. Eller?
Er det ikke også en fare for at 20-åringen som ser dette også kjenner på en følelse av enda en ting han eller hun ikke får til? Enda en ting å mislykkes i? 20-åringen ser en haug med helt ulike folk med forskjellige kropper som er komfortable i den kroppen de har og med glede viser den fram. Er det ikke fort gjort for han og henne å tenke at de også burde kle av seg? Men så vegrer de seg. Og så opplever de enda en ting de ikke får til sjøl? Enda en sten til byrden.
Jeg vet ikke. Mange opplever nok en forventning om at de skal se ut på en bestemt måte og hvis de ikke gjør det så skal de i alle fall være komfortable med å se ut sånn som de faktisk gjør. Og så får de det ikke til! Vil ikke det gi enda dårligere selvtillit?
Enda en ting jeg ikke får til, liksom.
Sjøl er jeg så gammal at jeg ikke nødvendigvis føler at dette kroppspresset gjelder meg. Jeg er eldre enn hegeslillerom og jeg husker den tida vi jentene solte oss toppløse. Jeg husker også at jeg aldri var helt komfortabel med det. Men jeg gjorde det av og til allikevel.
Jeg tror det er viktig å påpeke for ungdommen at det er helt greit å like å ha klær på seg også. Du er ikke noe mindre verdt fordi du føler deg mest komfortabel med å være påkledd blant andre mennesker. Det er helt naturlig og ikke sykelig å være litt usikker på seg sjøl. Det er din kropp og dine grenser og kjenner du at det er riktig så deler du nakenheten din kun med den ene du vil dele den med! Folk er folk og grenser er grenser. Vær stolt av dine!
Jeg kan godt kle av meg og for eksempel bade naken når det er praktisk. På tur for eksempel.
Jeg er en ekte utsiktsjunkie. Hvis det fins. Jeg er såpass hardt angrepet at skogstur, valg av leirplass, bålplass og diverse, i stor grad er styrt av graden av utsikt. Også valg av hotellrom da det en gang var aktuelt i 2019. Avhengig altså.
Og såpass heftig at avleggeren en gang i 2006 eller 2007 uttrykte de legendariske ordene «å nei, ikke utsiiiikt!». Hu var nok lei!
Jeg digger det. Jeg liker å se langt. Jeg liker å se fjell og vann og blåner. Antakelig henger det sammen med at jeg har vokst opp med en ganske rå utsikt ytterst på kanten av et berg. Jeg er glad i trær og skog også, men kan nok ikke stirre inn i en trelegg for lenge. Jeg må opp og se.
Jeg har heldigvis ganske så spektakulær utsikt fra huset mitt. I alle fall i den ene retningen. Det er ikke noe vann å se, småbrukeren har klatret helt opp på pipa for å se etter Mjøsutsikt. Men det er nok av blåner og glimt av snøhvite fjell til og med når været er klart. Og solnedgang. Når det er sol. Og måne når det er måne.
Det er sol i dag. Men i dag har jeg kun sett på utsikten gjennom vinduet. Den lille turen jeg var ute og gikk mellom huset og søppelkassa, snekkerverkstedet og postkassa hadde jeg nok med å passe meg så jeg ikke tråkka på katta. Han syns det er stas når det er noen hjemme. Og befinner seg mye av tida som et frimerke og ei snublefelle så å si oppi skoa mine. Dessuten var det vind nok til at utsikten gjennom en forblåst halvmeter med ikkeværthosfrisørenpåethalvtår-sveis i nordavind var rimelig begrenset.
Men utsikten er der. Både fra kjøkkenvinduet, gårdsplassen og balkongen.
Samtlige bilder er tatt på min gårdsplass eller balkong.
Tømmerlåven i solnedgang.
Vintermåne sett fra balkongen.
Sola forsvinner bak halmstubben.
Solnedgang fra balkongen.
Balkongen under stjernehimmelen. Lyslenken nederst er “væla utafor”.
Så var det dette energiregnskapet igjen da. De fleste har vel opplevd det. For eksempel når du har en litt gammal mobiltelefon, med like gammalt batteri, batterikapasiteten står på 54% og du er såre fornøyd for det holder jo. Lenge. Trodde du. Helt til du tar med telefonen ut på tur i litt kjølig vær og neste gang du tar opp telefonen, for eksempel for å ta et bilde, ja da lyser det rødt og du får beskjed om at batterikapasiteten er kritisk lav. 3 % eller der omkring.
Sånn fungerer jeg. Som et heldårlig batteri i en halvdårlig gammal telefon. Energien og kapasiteten lekker…
Mandag var jeg i siget. Kroppen var grei nok. Bedre enn på lenge. Bare litt stiv og støl. Ikke noe å henge seg opp i. Sola varmet og jeg stakk på overnattingstur. Jeg sov ute i hengekøye natt til i går og fikk med meg masse frisk luft, mental lading og fugleleik. Jeg var trøtt etter hjemkomst i går, men det blir en jo gjerne når en skal følge med på ting som skjer midt på natta også. Og jeg var fornøyd. Glad for å ha mestret og gjennomført og strålende fornøyd med opplevelsen. På et fint sted i grunn.
I dag kom nedturen. Smertene, melkesyra og huevondtet. Og den dårlige samvittigheten! Den dårlige samvittigheten for å ha prioritert en opplevelse kun fordi jeg har lyst. Dårlig samvittighet for at den prioriteringen i dag gikk ut over andre. Den gikk ut over jobb. Jeg var skral og klarte ikke prestere som jeg ønsket på jobb. Og været hjalp ikke akkurat til. Sur vind og regn og sludd er ikke akkurat oppbyggende for batteriet mitt. Smertepåvirket og med syre fra panneluggen til hæla måtte jeg kaste inn håndkleet lenge før jeg skulle
Dårlig samvittighet for at jeg måtte rett til sengs da jeg kom hjem. En time under dyna, med en håndfull smertestillende innabords og med ullstillongsen på, var helt nødvendig etter dagens halve arbeidsdag.
Koster de mer enn de smaker, slike stunt? Tenker ikke de fleste at jeg burde ha ladet opp og sørget for å være i slaget til jeg skulle på jobb noen timer? Ikke drevet med potensielt utladende virksomhet, som skogsturer og slikt? I alle fall tror jeg at de tenker sånn. Jeg og samvittigheten min.
Den logiske meg vet at det ikke er så enkelt. Jeg kan være ekstremt uvirksom og gjøre alt «riktig» for å forhåpentligvis prestere 100% noen timer. Og enda så svikter kroppen meg og jeg skrangler meg gjennom dagen med smerter og uten energi. Eller jeg kan dra på tur og sove under åpen himmel, og enda ha en rimelig fungerende kropp etterpå. Slik som jeg gjorde forrige uke. Selv om jeg i utgangspunktet ikke var i noe bedre skikk da enn denne uka. Heller dårligere… Det er ulogisk og uforståelig og ikke minst fullstendig uforutsigbart. Kloke folk har stilt spørsmålet: «Hva er viktig for deg å få til?» «Hva gir deg livskvalitet?» Jeg vet svaret på det. I alle fall delvis. Men samvittigheten tillater meg ikke å ta det helt inn over meg enda. Det kjennes fortsatt fryktelig unaturlig å sette egoet først og prioritere slik. Selv om jeg skjønner at varig sykdom krever det av meg. Enda en ting å øve på, altså. Enda en ting der fasiten virker så å si umulig å finne.
Noen har sagt at dårlig samvittighet er den mest unyttige av alle følelser vi har. Det stemmer nok. Det hjelper i alle fall ingen at jeg har det. Og for min del så legger vel den samvittigheten bare enda mer byrde til energiregnskapet. Et energiregnskap som av og til ikke går opp uansett hvor mye jeg prøver.
Aldri har vel et kvinnemenneske brukt så mye energi på å gå så kort vei for å se på at mannfolka slåss om damer. Noen andre damer!
Slike ting kan altså undertegnede finne på å gjøre en mandagskveld i april. Bare for å finne på noe morsommere enn treningsstudio! Som egentlig sto på timeplanen. Sekken var tung og med krattskog, vindfall, grøfter og råtten snø kjennes det ut som bil til camp og motsatt vei i dag var trening nok. Mer enn nok!
Men etter uforholdsmessig mye surring i myra, heldigvis delvis frossen enda, og forsering av enda mer grøfter, bekker og vindfall, ble campen bra! Begynner å få litt rutine på de greiene nå!
Rutine ja… DET kan en forresten lure litt på. Når jeg presterer å dra på overnattingstur av type fugleleik i april UTEN både skalljakke og kikkert! Da kan en saktens lure på hvor mye rutine det egentlig er på denna kjærringa. Når det i tillegg viste seg at gassboksen som skulle sørge for både vann i varmeflasker, tevann og ikke minst morgenkaffe og arme riddere viste seg å være av typen vrang, på grensa til defekt. Ja da må jeg innrømme at friluftsheidi kjentes mer som uselessheidi!
Skalljakka ble glemt fordi det var varmt da jeg dro. Det fins det en fornuftig forklaring på i alle fall. Og dunjakka var i sekken, så den krisa var ikke så stor så lenge værmeldinga ikke meldte vind og jeg tross alt ikke skulle høyt til fjells. Kikkerten ble rett og slett bare glemt! Talentløst! Og gassboksen. Slike skal egentlig testes før tur. Jeg har opplevd før at noen er ubrukelige, dessverre. Enda mer talentløst!
Da kom det heldigvis besøk og fokuset ble endret! Uhørlig seilende gjennom lufta slo denne seg ned 25 meter fra hengekøya:
Lappugle i soloppgang.
Lappugle i solnedgang.
Det syns jeg var såpass stas at alt annet ble glemt.
Jeg regnet med at natta gikk over sånn ca 04.00 så soveposen ble inntatt litt over 21. Før det var mørkt, faktisk. Der kunne jeg ligge og titte på stjernene som etter hvert dukket opp. Til slutt kom også måneskalken og lyste såpass intenst på det lille av fjeset som stakk ut at det faktisk kjentes litt skarpt!
Litt søvn ble det før gutta som forventet kom litt over 04.00! Først hørte jeg dem på avstand. Et skikkelig kor. Så kom det en liten gjeng på 6-7 stykker som tøffa seg bak noen busker. Da kom typen fra i går fram en tur til også.
Da både han og de andre hadde flydd sin vei og friluftsheidi kunne bikke seg bakover i køya igjen etter ei god stund i ei noe umulig stilling i grenselandet mellom ligging og sitting ble det rolig. Eller rolig og rolig! Vårskogen er ikke akkurat stille. Skogens ro er et noe malplassert begrep! Traner, flaggspett, orrhane, øvrig pippip og gakkgakk og et noe forvirret rådyr lagde leven i «nærmiljøet» både nattestid og ikke minst da sola begynte å anes over horisonten. Og ender! Voldsomt til bråk da!
Jeg duppet nok av en smule, for langt på dag, sånn ca kl 07.30 skvatt jeg rundt i hengekøya av ny runde. Det startet også nå med buldring i tretoppene før de styrtet inn fra alle kanter og møttes til dyst på isen. Gutta fra tidligere var tilbake og nå var de flere. I alle fall dobbelt så mange. Og dobbelt så tøffe! Her er det ikke snakk om lag. Her er det alle mot alle og bare se hvor stor og bredbeint og tøff jeg er! Fugleleikens runde to holdt på en halvtimes tid, med friluftsheidi fortsatt i vrengt positur i køya bak en busk, før de var enige om at de ikke gadd mer og fløy sin vei. Denne siste gangen kunne jeg til og med lure meg til å sette meg opp. Gutta var opptatt med sitt. Mye bedre både for kropp og utsikt for slike som meg!
De tøffeste gutta i aprilskogen.
Soloppgang i “pausa”.
Utsida av “senga” var noe kjølig i dag tidlig. Slik blir det når køya skal gjemmes praktisk talt bak et kratt og nedi myra.
Denne gangen var visst showet over for i dag. Og endelig hadde nattas is og snøkrystaller tint fra hengekøye og sovepose og jeg kunne innta både kaffe og arme riddere. Gassboksen fikk instruks om å oppføre seg, og det holdt så vidt så lenge jeg rista den og snudde den att og fram gjennom hele prosessen! Må innrømme at jeg var sååå nære å blåse en lang mars i bålforbudet og tenne opp et lite frokostbål i myra. Tviler på om noe som helst hadde tatt fyr uansett… Men det holdt altså akkurat. Jeg fikk kaffen min og jeg fikk ridderne! Uten bål.
Veien tilbake til bilen inneholdt ikke noe mindre kratt, grøfter, vindfall og råtten snø enn i går. Og sekken kjentes ikke det spor lettere!
Men hva gjør ikke slike som meg for å se på at gutta slåss om andre damer!
Død skog i halvfrossen myr kan også være vakkert når en kan stå på ei beverhytte og knipse inn i solnedgangen.
