Neida, jeg har ikke fått meg bikkje. Ikke engang ei bittelita ei. I hvert fall ikke ei bittelita ei, faktisk. Men jeg har kjøpt meg hundeposer. Kjekt å ha, og jeg skal nå forklare hvorfor.
Jeg er en god del ute. Jeg elsker å finne fine plasser i naturen, både i skogen og på fjellet, helst ved elv eller sjø, i det minste en bekk. Det er det flere her i landet som gjør. Spesielt i år. Det er visst både populært og trendy og sportsbutikkene er utsolgt for både telt og hengekøyer. I følge mediene så valfarter både erfarne og nybegynnere til skogs og fjells.
Det betyr at det er mange av oss i marka. I alle fall flere enn i fjor. Det betyr også at de populære plassene er godt brukt. Og det er ofte de med fin utsikt og de nevnte med elv og vann. Det betyr igjen en viss slitasje på fasilitetene. Selv om vi etterkommer bålforbudet nå om sommeren så skal det noe til at en populær telt- eller hengekøyeplass ved vannet ser helt uberørt ut.
Sjøl er jeg nok enda litt mer enn gjennomsnittet opptatt av sporløs ferdsel. Det vil si at det godt kan synes at det har stått telt på en leirplass mer enn en gang og jeg tåler at det er spor etter bål på en fin odde ved vannet. Men jeg overraskes stadig av hvor likegyldige mange er når det gjelder å fjerne søpla si når de drar hjem. Stadig vekk finner jeg tomme ølbokser, plastlokk og annen embalasje og udefinerbare gjenstander både i og ved gamle bålplasser. Og dette er gjerne på de mest utilgjengelige steder der folk har bært sekk, padlet eller i alle fall på en eller annen måte transportert seg selv og utstyret sitt langt unna folk. Gjerne timesvis fra bilvei. Jeg har funnet søppel etter folk langt inni Femundsmarka og langs vann i høyfjellet der man ofte ikke ser folk på dagesvis. Det overrasker meg gang på gang hvor kraftløse disse såkalte friluftsfolka plutselig blir da de tydeligvis ikke makter å bære med seg tomgodset sitt hjem. Og da har jeg tatt høyde for at småtteri kan blåse bort fra en leirplass og dermed bli liggende igjen i marka. Bokser og annet som er klemt flatt og «tilfeldigvis» havnet bak en stein har IKKE blåst bort.
Jeg har mine svin på skogen (bokstavelig talt) sjøl. Selv om dopapir graves ned, dekkes med mose eller stein og tilsynelatende blir borte, er det ikke noe som er så lite trivelig som å tråkke rundt i gammelt papir som flagrer rundt når du finner en idyll du har lyst til å slå deg til på. Det er faktisk noe av det minst trivelige jeg vet. Min siste opplevelse var på snaufjellet der jeg måtte søke ly for sterk vind bak en bergvegg. Det var fint å sitte der, men under steinene vi satt på lå det berømte papiret da.Noen hadde tydeligvis hatt «a-pee-with-a-view» akkurat der. Jeg kan egentlig ikke klandre vedkommende for valg av do da det ikke akkurat var så mye annet å gjemme seg bak der.
Men altså, der og da ble avgjørelsen om å kjøpe hundeposer tatt. Rett og slett for å forbedre min «sporløs-ferdsel» framferd ytterligere. Heretter kommer dopapiret mitt til å bli med til nærmeste søppelkasse, så sant det ikke fins muligheter for seriøs nedgraving langt nedi ei blautmyr eller liknende.
Det blir altså ikke bikkje, selv om hundeposene er anskaffet. I beste fall blir det ny katte utpå høsten.
Og til alle som syns frisk luft, natur, fjell og skog er ganske ålreit: TA MED SØPLA DI HJEM! Om du syns det er tungt: ta det som trening!
