Bloggpause.

Friluftsheidi tar noen dagers bloggpause. Tror hun. Helt udramatisk og fri for personlig krise. Tilsynelatende i alle fall.

Det er klart for «The great escape» vol. 9! Det innebærer lite urbanitet, lite strøm og lite tilgang på pc og slikt i noen dager. Fjell, lavvo og ryggsekk, med andre ord. Og da er det ingen selvfølge at internett eller dekning i det hele tatt er en del av opplevelsen.

Jeg stikker til fjells med klokketro på at denne bloggen plutselig og ganske snart får høre mer om konseptet «The great escape». Dette er i så måte en varslet pause.

Hade, bloggen! I’ll be back!

Snart klar.

Hva er normalt?

Hvor mange par helt like, tynne ullsokker er det egentlig normalt å ha?

Dette er nøyaktig 25 par. Rett fra skuffen. Med lo og nupper. I tillegg kommer ca 10-15 par som jeg ikke gadd å telle. Av andre merker. De fleste svarte. Men et og annet i rosa eller grått var også å skue. Og noen enslige der vaskemaskina eller andre instanser har spist kompanjongen.

Ikke rart den skuffen er tung å åpne!

“Godt gjort er bedre enn godt sagt.”

Godt sagt er også bra, tenker jeg, men ellers så er dette utsagnet så definitivt både sant og ikke minst så genialt riktig! Og sitatet kommer fra en av klodens beste idrettstrenere, kanskje den aller beste. I alle fall akkurat i dag. Leif Olav Alnes. I dag gjorde eleven hans det. Tok både OL-gull og verdesrekord på i overkant av 45 sekunder.  400 meter hekk var ikke det samme før og blir definitivt ikke det samme etter Karsten Warholm. For en levering! Og for en prestasjon!

Jeg lar meg imponere. Grundig. Dette var moro. Det var ikke like moro å se håndballgutta tape for Danmark senere på formiddagen i dag. Men jeg lar meg allikevel imponere der også. I dette tilfellet av Christian O’Sullivan som spiller hele kampen nyoperert etter å ha fått tommelen ut av ledd for to dager siden. Norges mest omtalte tommel, som det ble sagt.

Godt gjort!

Bilde: Nettavisen

Truseregler og puppevakt.

I olympiske leker bruker jentene som spiller sandvolleyball bh og truse, og kun det. Det må jentene som spiller strandhåndball også gjøre. Det er en regel. Bestemt av de som bestemmer slikt. Det internasjonale forbundet. Er det mulig å gjette seg til hvilken gjennomsnittsalder og hvilket kjønn som dominerer det forbundet? Beachhåndballjentene protesterte mot regelen i EM tidligere i sommer. De tok seg friheten å spille i hotpants. Og fikk bot. Ei solid ei. Er det mulig?!?

Jeg leser meg til at regelen for bikinitruse ble opphevet i sandvolleyballen i 2012. Da fikk du lov til å spille i kort shorts av «kulturelle eller religiøse årsaker». Altså, halloooo?!? Ikke fordi det er praktisk å drive idrett i noe som faktisk dekker litt mer enn dalstroka innafor når du står absolutt i ro og som hindrer sand i å havne der du ikke vil ha det? Gutta har alltid fått spille i shorts og trøye da. Ingen speedo der. Heldigvis.

Jeg sier bare: TA DERE SAMMEN!

I helga lærte jeg noe nytt. Egentlig en funfact til sammenlikning. Jeg lærte at det fins puppevakter rundt slottet. I den fine slottsparken er det ikke lov til å sole seg toppløs, dermed er det forsvarets jobb å stille med puppevakter som sjekker at ingen flasher hverken strutt eller hengevarianten. Lurer på om de syns de har en morsom jobb? Er det morsommere med puppevakt enn med vanlig vakt på slottsplassen? Jeg har en mistanke om at det er en noe kjedelig jobb. Jeg vil tro puppevaktene på 80-tallet hadde mer å drive med enn de på 2020-tallet. Så vidt jeg kan skjønne var toppløssoling mer allemannsvirksomhet da enn nå.

Jeg syns puppevakt, eller egentlig toppløsforbudet i slottsparken, er helt greit. Trusereglene i idretten syns jeg derimot er helt bak mål. Jeg klarer ikke så se noen annen grunn til at jentene skal spille i truse enn at noen liker å se mer eller mindre nakne romper i aksjon. Det hører etter min mening hjemme på en annen arena!

Ikke en pupp å se. Ingen puppevakter heller.

http://www.dagsavisen.no/sport/2021/07/20/volleyballforbundet-stotter-handballens-truseprotest-opplever-heller-ikke-full-valgfrihet/

Flyttemeny.

Den først store flyttehelga er over. Flyttebyrået har fullført flytting del en. Del to kommer om to uker. Uten mat og drikke duger helter og heltinner ikke. Ikke flyttebyråer heller. Helgas meny må sies å ha vært av det aller mest avanserte slaget. Og variert, ikke minst.

Midt i lasset ble det kun tid til kaffe på termos og medbrakte kanelsnurrer. Inntatt på golvet mellom alle kolliene. Men hjemmelagde. Lunsjen ble kjøpt på 7 Eleven… Ikke til å kimse av noe av det.

Men utover ettermiddagen tok det av. En vellykket flyttedag ble feiret med drinkbonanza. Ettermiddagens bartender må kalles meget kompetent, og dermed ble det tryllet fram den ene godbiten etter den andre.

Til middag ble det svin. Stekt i 5 timer og dandert med godsaker og godt drikke.

Dagens lunsj avsluttet hele flyttehelga på standsmessig vis og ble nok helgas høydare. Da friluftsheidi får lunsj med blåskjell og chablis, glemmes all kjedelig støvsuging og skapvasking.

Såpass med inntak har det vært denne flyttehelga at jeg i skrivende stund bare så vidt har begynt å føle meg sulten igjen. 6 timer etter lunsjen…ikke normalt for ei som syns mat hver tredje time er et must. Får slenge et par skiver i brødristeren, tror jeg.

Noe av det beste dette flyttebyrået kan få til lunsj.
Drinkrunde.
Svinaktig godt.

Flyttebyrået tøm og røm…

…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget.
Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen.
Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes.
Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til…
Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker.
Nå pub…

Del 1B.

 

“Noen få møbler”.

 

Den som gir seg er en dritt.

Ferien er snart over. Det har vært mange uker med «alternativ» livsstil for undertegnede. Det inkluderer at treningsregimet som er fulgt de siste par årene også har fått hvile noen uker. Treningen som gjør at jeg tross et trøblete skrog og mange hensyn å ta, tross alt er i stand til å  fungere bittelitt innimellom. Det har vært ferie fra det meste med andre ord.

Det betyr definitivt ikke at jeg har sittet på rompa i ukesvis. Eller brukt sofaen nevneverdig. Det har både vært tur og ikke minst kanopadling. Hverdagsaktiviteter som plenklipping og annet moro har jeg også prøvd. Men utover det har det vært lite svetting og pulsøkning for helsa sin del. Svettinga har kommet av varme og pulsøkning er som kjent en vanlig bivirkning når undertegnede blir forbanna. Ikke særlig helsebringende, vil jeg påstå.

Denne uka har jeg så vidt tatt opp tråden igjen. Treningstråden. Litt intervall, litt balansetrening, litt styrke og litt tøying. Tungt etter uker med slækking. Javisst.

I dag skulle jeg egentlig bare sløve rundt. Lese litt bok. Drikke litt kaffe og spise litt god mat. Ingen planer, med andre ord. Siden først dose phizer havnet i armen i går, så var jeg forberedt på en eller annen bivirkning eller to. Vond arm som ikke kan brukes til noen ting har jo vært bortimot standard for alle jeg har hørt om. Så det forventet jeg i det minste. Litt influensasymptomer og hodepine kunne visst også stå på menyen.

Men nei. Jeg kunne riktignok ikke ligge på venstresida i natt og jeg kjenner jo at muskelen er øm hvis jeg klemmer på armen. Men ellers ingenting. Den lar seg fint løfte over hodet og ellers så fungere den akkurat som vanlig. Mulig jeg har såpass mye vondt i armen ellers at dette bare preller av. Eller ingenting.

Siden formen var såpass så kjentes det fornuftig med ei lita intervalløkt og litt tøying. 10 kilometer bakkeintervall uten å flytte seg en meter må vel være litt å bryne seg på for en eventuelt overvåkende microchip som sitter i overarmen? Siden 10 kilometer i terrenget er umulig for denne kroppen så blir det på stedet. Inne og på maskin. Det funker. Jeg blir svett og andpusten. Og pulsen lures sporadisk opp på et nivå som gir effekt. Nå er jeg trøtt. Om det er vaksina eller treningsøkta som slår inn, vites ikke. Men «den som gir seg er en dritt», og det spiller for så vidt ingen rolle.

Den som gir seg er en dritt er en omskrivning av Astrid Lindgrens setning i «Brødrene Løvehjerte»:

«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort». Ufattelig viktige og riktige ord om store ting, men i mitt tilfelle i denne sammenhengen brukt om det lille og ubetydelige i det store bildet. Det lille i det små. Viktig for meg og mitt liv. Ikke så viktig for verden.

Den som gir seg er en dritt – eventuelt en lort.

Litt mindre lort. Litt mer hverdag.

Jeg skulle jo bli selvlysende…

Hva skjedde? Planen var å bli selvlysende til ettermiddagens vin- og skravleøkt. Første dose med phizer ble injisert i denne kroppen i dag og jeg hadde høye forventninger til diverse morsomme bivirkninger. Og så endte jeg slik….

Tipper microhipen som fulgte med inn i skroget får kjørt seg når jeg skal møte verden iført tredagers…alternativet er jo tegneseriefigur. Etter barbering.

“På min vei til kirken i dag”

Til å være såpass lite opptatt av religion som undertegnede nå faktisk er, så har jeg vært ekstremt mye i kirka de siste par dagene. Og ikke minst på vei til og fra kirka. Eller rettere sagt kirker. Siden småbrukeren både jobber med og definitivt er ekstremt mye mer opptatt av gammelt laft og treverk enn gjennomsnittet, så ble årets roadtrip lagt til stavkirkeland. Vællers. Valdres, som det står på kartet.

Det ble mange mil i bil, men jammen ble det mange fine stavkirker også. Fire, faktisk. Og fire forskjellige. En som var bygd opp av rester de hadde funnet under det nye kirkegolvet og som kun var til «utstilling», en som var pusset opp og brukt kun til spesielle anledninger, en som var nesten intakt i opprinnelig stand og brukt i sommerhalvåret, og en som var omgjort og i vanlig bruk.

Den som ble bygd opp igjen av rester funnet under kirkegulvet. Øye.
Den som fortsatt blir brukt i sommerhalvåret. Om vinteren bruker de det nye, der det er oppvarming. Reinli.

Fine alle fire. Og fryktelig interessante for han som jobber med gamle bygg og historiske teknikker. Interessant for hu som jobber med mennesker også. Masse historie i veggene og utenfor. Hos meg satte det i alle fall i gang mange tanker. Hvem var de, disse som brukte kirkene? Hvilket liv levde de? Hva tenkte de? Både de som sto inne i kirka i 5 timer og hørte på presten som snakket latin som ingen skjønte og de som var sjuke og måtte stå utenfor veggen i svalgangen og høre på… Hva drev dem? Og hvordan i alle dager overlevde de under forholdene de levde under? Hvordan fikk de nye ideer? Det er uten tvil mange som har hatt harde liv med tøffe utfordringer. De har kjempet for å ha mat på bordet og varme i ovnen. Og de har trengt noe å tro på for å beholde drivet. Bygdesamfunnet har mange eksempler, blant annet stavkirkene, på at felles mål og samlet innsats har ført til noe fint. Samholdet har vært sterkt for å få til disse kirkene i de små dalene.

Vi som kommer i ettertid ser jo lista over hvem som ga penger til ny kirkeklokke, hvor mye de ga og hvem som hadde navnet sitt på egen benk langt fram i kirkerommet. Jeg tenker på alle de andre. De som sto eller satt bakerst og de som måtte stå utenfor. På han som byttet tak og skrev navnet sitt på bjelken i taket og han som satte fotavtrykket sitt på samme bjelken.

Fotavtrykket i takbjelken. Reinli.
Luka i veggen som presten kunne gi de spedalske nattverden gjennom. Reinli.

I dag snakkes det om begrepet «vi og dem». Mange mener det er en innstilling som er sterkere i samfunnet enn noen gang. Og samfunnet, det er oss.

«Vi og dem» var tilstede også på 1100- og 1200-tallet. Slik sett ligger det nok en sterk tradisjon i den måten å tenke på. Avstand til syke er jo en rimelig og aktuell problemstilling også i dag. Og som en eller annen sa: «det har alltid vært forskjell på folk».

Hvem hadde jeg vært om jeg hadde levd på stavkirkenes tid? Ikke vet jeg, men jeg tipper jeg hadde stått langt bak i forsamlingen, i den grad jeg fortsatt var i stand til å stå. Jeg hadde nok hatt barnebarn og dermed sikkert levd på kår. På en husmannsplass i skakka et sted. Ei småbustete kjerringa med staven med hodetørkle og stakk. Forhåpentligvis hadde jeg sluppet å stå i svalgangen. Hvem som var vi og hvem som var dem kommer vel an på øyet som så. Akkurat som nå.

Jeg hadde nok garantert vært fascinert av dette også i 1250. Høre.
Og dette. Høre.

Takk og pris for at vi har gått bort fra gårdsnavn i kirkebenker. Fem timer lange gudstjenester på latin er også sikkert noe trøblete for å trekke folk til kirkerommet. Uansett: takk til alle som tar vare på kulturskatter, kirker eller annet, slik at historisk interesserte som meg kan se, lukte, høre og kjenne på atmosfæren som forteller noe om hvordan vi levde før og hvordan vi kom dit vi er i dag. Det er forskjell på å være religionsløs og å være historieløs. I alle fall for meg.

 

Velkommen inn? Reinli.
Flott beliggenhet og utsikt hadde de sansen for. Da som nå. Lomen.

 

 

Ja takk, begge deler.

Forrige uke besto luksusen av en lavvo ved ei sandstrand i villmarka. Bad og vask foregikk i sjøen, mat lagde vi på kokeapparat, doen var i et kratt og senga var liggeunderlag med sovepose. Feltseng for småbrukeren, da.

Denne uka slo vi til med ei spontannatt på hotell. Eller fjellstue, som det visstnok heter. Myke senger, dyne og pute, nyoppusset bad med regndusj og full pakke og mat og godt drikke i restauranten.

To typer luksus på under ei uke. Jeg må innrømme at jeg er glad livet består av begge deler. For meg gjelder ja takk begge deler, akkurat som Ole Brum.

Og utsikten var definitivt best fra lavvoen 😉

To typer luksus.