“Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne”. Sjelden har vel denne setningen passet mer bokstavelig til undertegnede enn i kveld. Jeg er innimellom så og si ekspert til å se at her trengs det å gjøres noe – og så sette meg i en krok (så og si) til “anfallet” går over.
I flere dager har jeg sett på at kjøleskapet trenger en rydd og en vask. I kveld var jeg såååå nære å gjøre noe med det. Jeg åpnet døra bare for å stirre i alle fall. Og så lukket jeg den igjen. Og forlot kjøkkenet og fant på noe annet.
Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt effektiv og få så mye gjort på ettermiddag og kveldstid eller heller. Men i kveld har jeg i grunn vært LITT for lett å gjennomskue. Til og med for meg sjøl! Arbeidslysten sneiet innom – og jeg klarte å psyke vekk “anfallet”. Vi får se om det blir gjort en annen gang;-)
Der jeg sto på badet og skulle pusse tenner i går kveld så kom jeg på helgeutfordringen: Noe uvanlig med krøll på, fra utifriluft. Jeg vet at helga er over, men jeg tenker at jeg kaller det “sent men godt”. Kanskje jeg rekker helgeutfordring I HELGA neste gang.
I speilet så jeg krøll. I og for seg ikke så uvanlig for meg. Men for omverdenen er det ikke så vanlig å se meg sånn. Hos meg oppstår krøller stort sett når håret får tørke helt naturlig etter vask, når det bare får bittelitt hårmousse og ellers får tørke i fred uten hårføner eller noe annet. Vanlig er ganske rett hår. Uvanlig er krøllete hår. Og ja, krøllene dukker opp oftere og oftere slik hverdagen og livsstilen er nå. I alle fall når manken er ganske nyklippet 😉
(og bare fordi det handler om hår så la jeg innlegget under forsidekategorien “Mote og skjønnhet”, hahaha)
Denne helga har stått i bålkaffens tegn her på bruket. Ikke det at vi akkurat har sittet ved bålet og slurpet kaffe med grut i hele tida. Men det har blitt bålkaffe to dager på rad. Og bålkaffens dag finnes altså faktisk ikke. Jeg sier faktisk, for det fins jo en dag for nesten alt. Kaffens dag er 1. oktober. Den feires over hele verden. Og bålets dag feires som regel i januar, sier AI. Det er en offisiell feiring av friluftslivet og bålsesongen i vinterhalvåret.
Her hos oss har vi hatt det vil vel kan kalle «bålkaffens helg». Lørdagen gikk blant annet med til å finne igjen gapahuken vår nedi skogen her. Og da måtte en god del kratt forseres. Slikt er det godt å ha en småbruker med egnet verktøy til. Da vi hadde kjempet oss fram til den noe nedgrodde gapahuken og fått ryddet bringerbærkratt INNI selve huken, ble det bål og bålkaffe. Med et par tiltak sender i høst vil nok bålet brenne og kaffen koke nedi den gapahuken utover høsten og vinteren.
Knutsen og Ludviksen sang om «Grevling i taket». I gapahuken har vi grevling i golvet! Eller under golvet. Vi er ikke sikre på om den har bodd der de siste par åra, men helgas tiltak skal i alle fall hindre den i å legge seg til der igjen for vinteren! Jeg drøyer nok ei stund før neste bålkaffe nedi der. Det som skal holde grevlingen unna holder nok meg unna noen dager også. Minst.
Så i dag ble det bålkaffe et helt annet sted. Vindkast og motvind førte til en kort og snirklete kanotur langs land og mer eller mindre inni myra her og der. Men ved bålplassen var det roligere, og da vi skulle padle «hjem» til bilen og tenkte det ble fint med medvind, så stilnet det så klart.
Både lørdagen og søndagen ble bålkaffedag for min del. Men bare søndagen ble badedag 😉. For et bad måtte til. Og arbeidsfordelingen er grei: småbrukeren rigger kano på biltak – jeg bader😉. Men begge drikker bålkaffe!
Kaffevannet er snart klart.
Det er faktisk en gapahuk nedi der. Og den som vet det ser jo taket så vidt.
Nå skar’n få det. Småbruker væpnet med salmiakk – mot grevling.
Når det blåser er kanotur i le langs vannkanten å foretrekke.
Bålkaffe og kanelsnurr i sola er perfekt på en bålkaffesøndag.
I går skulle jeg sykle på trening. I alle fall var det planen. Det handler jo både om å ta meg fra a til b, få frisk luft, trim og å spare bensinpenger. Mer enn et kinderegg, altså. Hele fire fordeler.
Men så ble treninga avlyst. Og hva var da alternativet? Støvsuge? Rydde? Ligge på sofaen? Se på tv? Grave potet? Mulighetene var mange. Om ikke direkte fristende.
Så dermed valgte jeg sykkeltur til skogs! Ikke helt overraskende prioritering for undertegnede. Med kaffe og matpakke i sykkelveska, milevis med skogsveier tilgjengelig, brukbart vær og nyladet trehjuling så ble det en helt super tur. Og akkurat i går så var det nok akkurat det jeg trengte. Det vil si at erstatningen, plan B, ble bedre enn plan A. For det er jo ingen tvil om at jeg syns at sykling til skogs er et mye bedre alternativ enn sykling til sentrum.
I dag leser jeg at NAV skremmer vettet av folk. Det er vel for så vidt ikke noe nytt. NAV-skrekken sitter ganske dypt hos mange. Forståelig nok, antakelig. Men de «kraftige reaksjonene» som nettavisene skriver om de siste dagene kommer av en spesiell hendelse. Nemlig meldingen ganske så mange av oss fikk i helga. For min del lørdag kveld klokken 22.47!
Der satt jeg midt i en meget hyggelig rekeaften, godt inne i loffskive to, med en stadig voksende haug rekeskall og antakelig på vei ned i vinglass nummer to eller tre. Da tikket sms’en inn: «Du har fått et vedtak fra Nav. Les det i din digitale postkasse (Digipost)». Jaha…
«Den må du for all del ikke åpne», var den unisone reaksjonen rundt bordet da jeg litt forfjamset leste opp meldinga for resten av rekelaget. «Det er helt sikkert spam og svindel!», sa de.
Jeg var vel såpass opptatt av reker, vin og godt selskap akkurat da at jeg la vekk hele telefonrælet og dermed var meldinga glemt og harmonien gjenopprettet. Ingen skrekk. Ingen Nav-angst og ingen panikk. Bare meget trivelig rekelag.
Dagen etter sjekka jeg Digipost og fant ut at jeg ikke hadde gått glipp av noe å ause seg opp over. Som dagbladet skriver så var det bare en «gladmelding». Fribeløpet heves og jeg kan potensielt jobbe og tjene mer uten å få avkortning av min uførestønad. Fint det. Om jeg bare hadde klart å jobbe mer. Nok om det og i og for seg en positiv beskjed. Men noe spesielt en lørdagskveld litt før klokka 23. Det er nok første gangen selv om meldinger fra Nav både i digipost og ellers tikker inn ganske jevnt.
Jeg har full respekt for de som opplever at Nav har samme status som hufsa, monsteret under senga eller øksemorderen i skapet. At de opplever å få ei slik melding på kveldstid og helg som skremmende, så langt utenom «kontortid» i alle fall for Nav sitt vedkommende som det kanskje er mulig å komme, overrasker meg ikke. For meg som konkluderte med at det var svindel, spam og tull og fanteri førte det kun til litt hevede øyenbryn.
Men morgenkaffen ble inntatt fra hufsa-kopp 😉
Skjermbilder fra dagbladet.no
Hufsa passer ekstra godt til morgenkaffen enkelte søndager.
Det er et av de mest vanlige spørsmålene jeg kan få når kroppen skriker av uvanlig mye smerte, øyelokkene er blytunge, hodet svirrer og det meste kjennes ut som det sitter fast i blautmyra!? Ofte stiller jeg meg selv akkurat det samme spørsmålet:
«Hva i h… har jeg drevet med nå da?» For det må jo være en spesifikk grunn, må det ikke? I alle fall hadde det vært ganske enkelt om det hadde vært det…
Som regel kan ikke symptomene årsaksbestemmes til noe konkret. Noen ganger blir det bare vondt. Og noen ganger blir det ikke det. Dagen i dag startet med vekkeklokke ei stund før skrotten egentlig syns det er morran. Dagen fortsatte slag i slag med avtaler og forpliktelser, en salig blanding av jobb og frivillig arbeid, i et overkommelig tempo for de fleste. Til slutt kunne jeg til sammen «klokke inn» noe som i tidsbruk liknet på en vanlig arbeidsdag på sånn der 7-8 timer.
Med en roligere dag i går og litt mindre planer i morgen, så pleier det å gå bra med slike dager. Når ikke de travle dagene blir flere på rad. Ja, jeg blir sliten, men ikke verre enn at det går an! I dag kjenner jeg derimot at det bare er så vidt det faktisk går an. De kaller det hjernetåke og fatigue. Og de ligger der og lurer konstant og dukker fram når jeg minst forventer eller trenger det. Frustrerende, javisst! Hæsjtægg fuckms og hæsjtægg fuckcancer, asså!
Unormalt vondt. Unormalt sliten. Unormalt treg i toppen og rett og slett unormalt tungt! En sånn dag! Og dessverre ikke så unormalt at det er ukjent! Men, vondt går over. Tungt hode og blytung kropp også. Og det viktigste av alt: at det kjennes unormalt tungt forteller meg jo at de fleste dagene er bedre enn denne! Og DET er ganske fint å tenke på! For det var det jeg fikk beskjed om da jeg fikk diagnosen(e) for snart fem år siden: målet er at du skal få flere gode dager enn dårlige! Dermed går jeg for at denne ettermiddagen bare er såpass tung fordi den skal minne meg på hvordan nesten hver eneste dag var i en periode!
Det er sjelden jeg vurderer å gå og legge meg klokka 19.30, men akkurat i dag har tanken slått meg. For da blir det fortere i morgen, ikke sant? Og i morgen blir en myyyye bedre dag, det har jeg bestemt! Uansett hva jeg skal drive med 😉
Noe av det beste som skjedde i dag er dette øyeblikksbildet etter høytlesning på skogstur: Oppi hengekøya sitter to treåringer og “leser” bok, under køya ligger barnehagekatten mens bålet knitrer ved siden av.
Der satt jeg da og dinglet med beina på bryggekanten. Et eller annet sted langs Isteren, tror jeg det var. Og det førte til et foto som jeg egentlig er ganske glad i. Dermed kunne jeg gå i fotoarkivet mitt da helgeutfordringen kom fra utifriluft denne gangen. På bryggekanten 😉
I dag tidlig befant jeg meg i en slik. Rett og slett fordi:
I min stadige jakt på «avkrattifisering» som småbrukeren kaller det så tilbrakte jeg natta hengende mellom to trær langt til skogs. Han har jo tidligere diagnostisert meg med «krattsjuka» – altså det stadige og tilbakevendende behovet for å dra på tur og sove ute, for eksempel i et kratt, som undertegnede har.
Denne gangen vurderte jeg fram og tilbake hvor og hvordan. Den viktigste planen var bål! For endelig så er det generelle bålforbudet i skog og mark over for denne sesongen, og det er fritt fram for oss som liker å tenne på 😉. Tenne bål, altså 😉. Jeg kjente jeg hadde lyst til å utvide repertoaret av leirplasser litt og gikk for å finne et nytt sted. Et sted jeg ikke hadde sovet i hengekøye eller telt før. Men fortsatt nær nok til vei og bil til at jeg om jeg ikke fant brennbart materialet til bål der jeg var kunne hente tørr ved i bilen. For i bilen min er det nemlig stort sett alltid en Ikea-bag eller liknende med relativt finkløvd og ikke minst tørr bålved. Og ja, jeg vet det er spesielt, det har folk fortalt meg utallige ganger, men det gir jo mening om båltrangen skulle oppstå litt brått, ikke sant!?
I speidingen etter en egnet plass dro jeg i vei innover og oppover, jeg sjekket et par steder og fant meg til slutt et sted der trærne i alle fall nesten sto med riktig avstand for køye og tarp og der det var utsikt over et tjern. OG bålplass. OG nær vei.
Det med veien er jo en fordel når sekken er tung. Men en bakdel også. Jeg trodde jo i utgangspunktet at det skulle være bortimot milevis til nærmeste menneske der jeg slo meg ned. Men oppdaget at det jammen er ganske mye folk til skogs en helt vanlig torsdag i september. I alle fall ganske mange flere biler forbi på den veien enn det jeg hadde forventet.
Det ble bål og middag på bålet. Ganske så idyllisk og helt etter planen. Det blir jo mørkt ganske så tidlig nå i andre halvdel av september, så at batteriene på hodelykta begynte å bli dårlig passet jo ikke så godt. Bålkvelden ble heller ikke så innmari lang. Det var ikke skylda til hodelykta. Men til og med jeg syns det er bare sånn passe trivelig å sitte ved bålet og lese bok i regnvær! OG med dårlig lys…
Å rigge leir i så strålende vær er en drøm.
I fryseren fant jeg en porsjon chili-con-carne, og da var bålmiddagen bestemt.
Dermed ble bålkvelden avsluttet og jeg krøp i posen i køya. Med lyslenke og både hodelykt og telefonlykt koste jeg meg med boka mi mens regnet og vinden bare økte på. Regn er for så vidt ikke helt håpløst når en ligger tørt under tarp. Men vind er en utfordring. Og kombinasjonen regn og heftige vindkast gjorde vel etter hvert nattesøvnen noe sporadisk. Det hjalp litt å stå opp og justere den ene bardunen så vinden ikke fikk så godt tak, men jeg må innrømme at det var et par ganger i løpet av natta jeg lurte på om hele riggen skulle forsvinne bortover lyngen. Ei lavvonatt på Kvamsfjellet i stiv kuling for en del år siden var innom hodet. Og min konklusjon at tarp til og med fungere dårligere enn tynn lavvo i sterk vind. Ikke direkte overraskende, det da. Men jeg HAR sovet. For jeg har drømt. Blant annet at jeg sov til klokka 17.30 og ikke rakk et eller annet jeg skulle rekke.
Jeg tror mye av nattas regn kom sidelengs. I alle fall var soveposen rimelig bløt utapå da det lysnet av dag. Det var både buksa og skoene som hang inni hengekøya om natta også. Og jeg lærte at med værmelding som sier mulig regn og vind så bruker vi, altså jeg, plugger i bakken så tarpet holder seg nede når vindkastene kommer. IKKE barduner i omkringliggende busker og trær slik at utsikten blir bra… Det er stadig noe nytt å lære om leirliv, prioriteringer og turtips!
Bål ble det i dag tidlig også. Og både bålkaffe og arme riddere. Og en nesten «ikke skyt»-situasjon. Selv om de fleste folka og bilene jeg så i går var enten på bærtur eller sanket sauer som har gått på utmarksbeite i sommer, så er det også jakttid. Og dermed både jegere og jaktbikkjer i skogen. For mange år siden lå ei venninne og jeg under tarp i lyngen ei natt, sikkert på omtrent samme tid på året som nå. Tidlig på morgenen ble vi vekket av ei ivrig og snusende jaktbikkje der i lyngen. Bikkja lurte garantert på hva slags ryper vi var 😉! Da jegerne kom ut av skogen etter bikkja pep det fra soveposen ved siden av meg: «Ikke skyt!».
I dag tidlig kom losen nærmere og nærmere der jeg satt med kaffen min ved bålet. Hadde det ikke vært for myra og tjernet som etter alt å dømme lå mellom meg og losen så kunne jeg fått en sånn nær «ikke skyt»-episode igjen. Og jeg hadde skjønt bikkja godt jeg, for frokosten både lukta og smakte godt. Selv om ei regnskur satte en stopper for en altfor lang frokostseanse. Med sekken pakket og bålet nedbrent kunne jeg krysse av for enda en leirplass og enda ei utenatt i repertoaret.
Nå har jeg til og med fått tørket turutstyret og lagt det på plass. For ALT var kliss bløtt. Sommeren er over og med det turene der turutstyret er tørt og kan pakkes rett bort etter bruk. Heldigvis var det tørkevær da jeg kom hjem i dag. Dessuten så er jeg da «avkrattifisert» for ei stund, i alle fall et par dager, bålrøyken har igjen satt seg i jakka og jeg har fått en påminnelse om gleden med å ha hus og seng og do og strøm og greier 😉.
Ja, sånn kan det gå når en ungdom fyller 50 og parkerer bilen utenfor på jobb! Jeg tipper denne var ekstra koselig å kjøre hjem med i ettermiddag. Ungene i barnehagen undret seg i alle fall veldig! Og syns nok de så noe de aldri hadde sett før. Åsså ballonger, a gitt!
Takk til gode kolleger som lot kreativiteten få spillerom til glede for både jubilanten, satser jeg på, og ikke minst treåringene som beundret verket! Og hipp hurra for bursdagsbarnet!
Utvilsomt noe av det beste og mest positive jeg har sett på lenge. Og ja, det har definitivt spredd solskinn og glede. Takk til Per for et fantastisk konsept. I et par uker har jeg nemlig kjørt forbi dette skiltet på vei til og fra jobb:
Og i ettermiddag fikk jeg endelig stoppet og plukket en bukett solskinn!
