Hele Norges forbilde har gått bort i dag og landet står stille. Kongen vår, en mann som har vokst til de grader inn i sin rolle siden han trådte inn i den, er borte. Det fikk meg til å tenke på de som lurte på om Harald var i stand til å fylle rollen som folkekonge da hans far, kong Olav, døde i 1991. Ifølge NRK så lurte han visst på det selv også.
Det har gått bra, Harald! Mer enn bra, vil jeg si. At han var «alles» konge, alles samlende kraft, alles forbilde og alles folkekonge skinner tydelig gjennom. Og de som lurer på hvordan Haakon nå skal kunne fylle rollen sin som Haralds etterkommer kan jo ta akkurat det til etterretning. For min del har jeg inntrykk av at Haakon er en solid fyr, hel ved, samlet, stabil og ikke minst et dugandes menneske og medmenneske. Akkurat som faren sin.
«Han er jo den eneste kongen vi har opplevd», sa noen unge jenter om kong Harald da de ble intervjuet på tv i dag. Omtrent samtidig kom dette bildet fra avleggeren som bor omtrent et spydkast fra slottet:
Kong Harald V er den eneste kongen disse hendene som holder rosene har kjent i sin levetid også. Nå skal de og vi bli bedre kjent med Haakon VIII som jeg er helt sikker på at blir deres og vår «folkekonge» i det voksne livet deres og i dag og framtida for oss alle.
Takk for at du har vært et forbilde for et helt folk, deres majestet!
Det lå til rette for en melankolsk aften da friluftsheidi hufset på seg storsekken og ruslet av gårde langs vannet i går ettermiddag. Dagen hadde vært litt mer enn vanlig innholdsrik, men sommerværet var meget godt og motivasjonen høy. Uten å gå inn på detaljer så har refleksjonene mine de siste dagene vært av de noe tyngre. Melankolske tanker som må tenkes en gang i blant. Hendelser som preger både underbevisstheten og tankene.
Da passer det ekstra godt med en alenetur med hengekøya og med eneste mål å tilbringe rolige timer i leir med inspirerende og vemodig vakre omgivelser. Slik som det ble denne gangen. Tanker ble tenkt og refleksjoner gjort. Bare avbrutt av bading, middag på stormkjøkkenet og ikke minst et meget hyggelig besøk i leir. DET er ikke hverdagskost. Men veldig trivelig. Og det passet jo godt med et avbrudd midt i de melankolske refleksjonene!
Som i går, her, kjenner jeg meg heldig. Heldig som kan gi melankolien slike omgivelser når den må slippes fram en gang i blant. Og timene går som alltid fort når en har det travelt med leirliv, bading, matlaging og refleksjoner.
Solnedgangen kan bare betegnes som spektakulær og med bølgeskvulp i øret og mat i magen ble det tid for å innta køya etterhvert. Men da månen kom fram og glitret over vannet var det vanskelig å gå og legge seg sjøl om jeg var trøtt som en dupp.
Jeg kjenner at det er viktig for meg å ta meg en og annen timeout i hverdagen. Det er helt nødvendig å stikke litt av og være litt alene med mitt eget hode. Og den roen jeg finner under en slik “miniekspedisjon” som ikke varer så mye som et døgn engang, er bra medisin for det litt overreflekterende hodet jeg innehar.
Jeg må enda en gang si meg enig med Thorbjørn Ekelund i boka “Året i skogen”: “…det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Om kvelden fylles man uvergerlig av en sterk følelse av melankoli… Alt viker trist og litt meningsløst, men når man våkner om morgenen, er hodet så lett at ingenting synes umulig. Det er kontrastene igjen. “. Gjenkjennelige for meg.
Å sitte på et svaberg uti sjøen og se at månen legger et glitrende sølvbånd over vannet er magi!
Og månens sølv tok over for solas gull noen minutter før.
Mat må også en tankefull friluftsheidi ha.
Og midt i middagen kom jammen “badedama” innom og kunne by på noen triks.
Etter natt kommer morgenstund. Og i køya blir morgenstunden både god og lang med kaffe, bok og utsikt.
Og når kaffen er drukket og badetøyet henger til tørk etter morgenbadet kan de arme ridderne inntas mens skyggene og mye av melankolien forsvinner i morgensola.
Ikke fordi daglige og ukentlige kamper mot og med varig sykdom er så innmari stas.
Nei, jeg er verdens heldigste fordi jeg har vett på å gjøre dette:
Jeg er heldig fordi jeg kan finne glede og mestring – livsglede – i å tilbringe et snaut døgn med bading, utsikt, utenat og soving mellom to trær langs innlandshavet🙂 Heldigst i verden, faktisk😀
Her jeg sitter med iskalde fingre, ullgenser og filttøfler så kan det kjennes som det er nettopp sånn. At sommeren er over. Det er grått, regnbyger og jeg er kald. Antakelig mest fordi jeg overhodet ikke er fysisk aktiv i dag. Denne skrotten byr ikke på direkte god blodsirkulasjon når den ikke brukes.
I følge metereologene så gjør sommervarmen comeback og september kan bli riktig så fin sier de også. Det blir bra. Da får shortsen kanskje comeback og det blir gode forhold for tur og å henge i hengekøye også utover høsten ;-).
Sommerminner, som er helgas utfordring fra utifriluft, har jeg jo fått i fleng. Og aller mest sommerlig blir det vel for meg med kanotur, bading, arme riddere og markjordbær – alt på en gang!
Etter tre år der mine «turdager» for det aller meste har dreid seg om turer med trehjuls sykkel innover allmenninga, til og fra andre ærend eller til og fra jobb, er jeg altså tilbake på beina. Vanlig skogstur langs sti med andre ord.
Det må til da jeg «brukte opp» sykkelen tidligere i august. Se innlegg om sykling på Rallarvegen, her og her. Så altså, siden sykkelen måtte på reparasjon etter den turen, så må jeg nå ta beina fatt igjen om det skal bli noen skogstur. Jeg påstår jo, som vanlig da jeg leter etter ord og finner et som ikke er riktig, at sykkelen er på helsestasjonen stadig vekk … det er den ikke. Den er på hjelpemiddelsentralen så klart.
Jeg venter i spenning på at den skal dukke opp ferdig reparert og klar til nye turer. Og så håper jeg det blir i løpet av denne sykkelsesongen.
Inntil da må jeg ta skogsturene på beina. Slik som i går. Da ble det som vanlig en litt (for) lang og de siste par kilometerne ganske slitsom tur. Men så lenge jeg fikk både bading og kaffe midt i og kantarell i sekken på tur hjem, så frister det jo til gjentakelse også denne gangen. Kanskje en smule kortere neste gang, vi får se.
Brillene var nok betraktelig “raskere” enn beina – selv med sportstape på glasset 😉
Tenkte jeg skulle plukke blåbær underveis – men det ble disse.
I dag har jeg ryddet litt på terrassen. Der var det jo en del greier som egentlig, og dessverre, har fått litt for lite oppmerksomhet i sommer. Blant annet denne:
Den er definitivt ikke tatt vare på. Direkte frodig kan den ikke kalles, men den nekter å gi seg. De aller siste kreftene blir brukt til å produsere sprakende oransje og røde blomster. Selv om om jorda er tørr som i en gold ørken og plassen på veggen rett og slett er alt for varm for det meste levende. Og når hageeieren er av det litt sløve slaget, så blir det sånn. Ikke tatt så godt vare på.
Fokus er et viktig ord. Å holde fokus, være konsentrert og samlet om det som er viktig. Som pedagog er det en viktig «læresetning» som har vært med meg i maaaaange år. Nemlig denne: det du fokuserer på og gir oppmerksomhet – det får du mer av! Det betyr for eksempel at et barn som deler får masse skryt av meg så barnet selv, de andre OG foreldrene hører det. Mens et barn som skal ha alt alene får veiledning under fire øyne og sjanse til å ta et mer «sosialt» valg.
Jeg vet ikke hvor jeg lærte det først, og jeg vet ikke hvem som sa det først, men setningen har gitt såpass gjenklang i meg at jeg har brukt den som ei rettesnor i mitt møte med barn og foreldre gjennom mer enn 30 år i barnehage og skole.
Forrige uke fikk jeg virkelig prøvd det i praksis i fritida også. Når det gjaldt noe helt annet. Jeg tviholder fortsatt på det fokuset. Men det sniker seg inn noen refleksjoner også.
For:
Da sykkelen min, trehjulingen, lå veltet på sida og jeg satt sammenkrøpet bak den og fortvilet og med snaue kunnskaper forsøkte å reparere så opplevde vi vel den ultimate kontrasten. Og ja, sykkelen min er jo en sånn der «handicapsykkel» som den møtende mannen tidligere spurte om det var. Det gjør det jo ikke bedre.
Men dette er innlegget jeg la ut på sosiale medier etter at jeg tross trøbbelet var vel i hus den samme kvelden:
Friluftsheid kan sees i nederste bildekant hengende etter… Hendelsen er så klart kommentert i tidligere blogginlegg hos undertegnede.
Jeg kan ikke få takket nok for denne familien med små barn som uten å tvile et sekund kastet sine egne planer over bord og hjalp meg da jeg og min partner in crime følte oss, om ikke akkurat hjelpeløse, så i alle fall i relativ krisestemning. Milan og familien samt et par andre reddet dagen! Og det fortjener all den oppmerksomheten det har fått.
Nå i ettertid kunne jeg valgt å tenke på de som ga f….! Da min turvenninne fortvilet prøvde å stoppe forbipasserende for å få hjelp i alle fall til å si i fra til noen videre langs ruta at vi trengte hjelp, så opplevde hun (vi) at et par syklet rett forbi uten å se noe særlig til sida. Vi kunne ikke tilkalle hjelp derfra sjøl, da akkurat det stedet selvfølgelig var uten mobildekning. Det var så vidt mulig å komme forbi trehjulingen og friluftsheidi der på grusen. Hva gikk gjennom hodet deres? Ikke at her ligger det en handicapet person som trenger hjelp i alle fall…
Min turvenninne ble mildt sagt rasende. Jeg hadde ikke noe energi eller oppmerksomhet til overs å bruke på slike forbipasserende, og heldigvis kom Milan til unnsetning like etterpå, så hun måtte rase litt for seg sjøl!
Jeg konsentrerte meg der og da om å skru og etter hvert bidra så godt jeg kunne da Milan tok over styringa, og hadde ikke noe overskudd til slike.
Jeg tenkte heller ikke på at flere som stoppet for å hjelpe, spørre og gi råd kun henvendte seg til min turvenninne. Jeg tror (dessverre fortsatt) det er fort gjort å tenke at en person som må bruke «handicapsykkel» ikke kan tiltales og svare adekvat. Akkurat i den situasjonen kan jeg vel ikke påberope meg at jeg tenkte så klart egentlig, så det var bra hun kunne ta seg av slikt. Det er jeg også takknemlig for 😉. Men i etterkant har jeg vel tenkt mitt…
Summa summarum, eller hva det heter, så er jeg mest opptatt av at de faktisk stoppet, spurte om de skulle ta bagasje, og om de kunne hjelpe på andre måter. I motsetning til de som bare satte på seg skylapper og syklet forbi. Og de som syklet forbi var bare to. De andre var maaaaaange!
Da jeg kom til Hallingskeid stasjon og løp som pokker med sykkel og sekker for å se om sykkelen gikk inn døra på ei vogn lenger bak i togsettet så tryna jeg noe så voldsomt også. Men sykkelen gikk jo inn med hjelp av to serviceinnstilte konduktører på Bergensbanen, så jeg var strålende fornøyd. Det var i grunn det eneste som sto i hodet mitt da. Jeg var på toget og det gikk så langt bra. At kneet var skrubbet og slett ikke godt og at det fortsatt ikke er bra er bare en digresjon. Det er bedre i dag enn i går, så at jeg kom meg på toget er alt som betyr noe.
Jeg var på nippet til å bli skikkelig deppa fordi jeg gikk glipp av resten av turen vår på sykkel om morgenen siste dag. Fulle tog gjorde meg nødt til å ta et tidlig tog ned til Flåm i stedet for å for eksempel ta zipline ned (Nordens lengste!) og senere tog fra nærmeste stasjon nedi dalen. Det måtte bli tog hele veien. Mot min vilje. Men jeg fikk gleden av å snakke med et hyggelig ektepar fra New York i den snaue timen det tok. Det ble en interessant samtale, og «gikk glipp av både sykling og zipline» var glemt. For det var hyggelig og ingen grunn til å ikke gjøre det beste ut av det.
Jeg er sjeleglad for at jeg har et halvt livs trening i å tenke løsninger og gi oppmerksomhet til det som er positivt.
Og jeg ble skikkelig stolt av meg sjøl, min turvenninne og de som har lært meg dette fokuset da den som tok imot billetten min da vi skulle ta Flåmsbanen tilbake til Myrdal og sykkelelen sa at «det har eg sett på feisbukk» da jeg fortalte at sykkelen sto igjen på Myrdal.
Hensikt oppnådd! Det positive fikk masse oppmerksomhet! Akkurat det fokuset hjalp nok meg sjøl ganske mye da det kokte. Og ikke minst: det er jo fint at det ikke var kroppen som sviktet – kun det materielle! DET er jeg skikkelig fornøyd med selv om jeg nok hadde blitt myyyyye mindre sliten av å sykle de resterende milene i stedet for å drasse, løfte, dytte og bære sykkel og utstyr inn og ut på tog! Men å klare det er jo i grunn en forutsetning for å kunne legge ut på en tur som Rallarvegen. Kroppen funka, turvenninnen funka (visste det da) og medmennesker, både de som brydde seg i ferien sin og de som var på sin servicejobb, funka. Og nå er sykkelen allerede levert for reparasjon så jeg har ingen som helst ting å klage på.
Jeg gir oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av, så det betyr vel åpenbart at det blir flere slike turer, Ane Cecilie!?! Jeg skal i alle fall fortsette å øve på å gi det jeg vil ha mer av oppmerksomhet!
Det har rent inn og det har rent over. Njæææ, ikke helt rent over da, men dere skjønner hva jeg mener. Bilde etter bilde. Av knær og tær. På stranda. Eventuelt med en drink, en is eller en øl eller iskaffe eller noe annet leskende i hånda. Ren ferieidyll. Det tikket inn ett senest i dag.
Folk har kost seg på ferie! Ingen tvil om det.
Etter denne sommeren så tror jeg ikke at jeg har et eneste kne- eller tåbilde av meg selv. I alle fall ikke på ei strand med en drink i hånda. Jeg har vært på stranda. Jeg har badet. Og jeg har tatt bilder ved vann, og for så vidt overalt jeg har vært ellers. Men ligget i sola har jeg ikke. Det er alt for varmt for meg. Dessuten er det «forbudt» for meg, hilsen onkologen.
Så mitt bidrag i kategorien bein- eller fotbilder er dette:
Bakgrunnen, altså stranda, vannet og fjellene, er rent oppspinn. AI all the way. Men beina er mine da. Med blåmerker, støttestrømpe og det meste. For bildet er tatt på kjøkkengolvet hjemme. Og kneet er jo om ikke annet fargerikt. Det blir slik da friluftsheidi skal forte seg om bord på et tog, helst i riktig vogn slik at trehjulingen får plass, og løper bortover perrongen. Og tryner pladask! Og neida, benskjør er a ikke 😉
Men pent var der der AI plasserte meg. Lurer på om jeg må dra dit gitt…
På t-trøyene våre står det «Eg har syklet Rallarvegen». Og bildet er tatt på hjemveien, på akkurat samme sted som vi tok det samme bildet for 10 år siden da vi kjøpte trøyene. Heldigvis kjøpte vi trøyer den gangen. For i år er jeg litt usikker på om jeg fortjener den.
Det som er hevet over enhver tvil er at AC, min partner in crime nå for 14. felles fjelltur på rad, har gjort det. For 10 år siden gjorde vi det for første gang. Begge to. Denne gangen måtte AC fullføre dag to og tre på egenhånd da undertegnede hadde et materiell, altså en sykkel, som ga opp litt over halvveis i turen.
Hva vi har gjort, eller delvis gjort? Syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm altså. Omkring 80 kilometer fordelt over tre sykkeldager med god tid til å nyte utsikt, medbrakt kaffe, ligge i lyngen og virkelig kose oss i fjellheimen.
Den første dagen ble akkurat sånn. Lett stigning, oppholdsvær med litt solgløtt, godt driv og laaang lunsjpause med utsikt, ligging i lyngen, resten av pizzaen fra dagen før, baylies og sjokolade. Dagen var i grunn perfekt, vi hadde godt driv og passe med pauser og da vi kom fram til Finse ble det bading i Finsevannet og et par leskende dråper fra Finse 1223 mikrobryggeri. Badinga var for så vidt fort gjort, selv om det denne gangen ikke var isfjell i vannet slik vi hadde for 10 år siden.
Klar til avgang.
Det er lite som slår kaffe og ligging i lyngen – med fjell på alle kanter!
Et friskt bad på Finse.
Dag to skulle sykles fra Finse til Vatnahalsen. 37 kilometer over høyfjellet og langs bratte fjellvegger, forbi fosser og stryk. En dag jeg så ekstra fram til. Været var som været på Finse ofte er; surt, vind, litt regn og tåke. Men snøen var borte fra traseen og alt var godstemning. Jeg fikk underveis litt mer nærkontakt med en fjellvegg enn de fleste foretrekker. En velt, heldigvis i lav fart i oppoverbakke, krevde hjelp for å komme meg løs, men ellers i grunn bare latter og en viss betuttethet fordi ingen verken hadde filmet eller tatt bilde (!). Men med sykkelen på alle tre hjul igjen, litt oppretting av pedaler, speil og slikt, og friluftsheidi like hel, så var det bare å fortsette. Nedoverbakkene begynte og selv om den gamle anleggsveien var delvis vasket ut av regn og flom, så var drivet fortsatt bra i tåka og regnet. Helt til det ikke var det lenger.
Det sa klank, og skraaap og klank igjen og sykkelkjedet var tvers av. Og mobildekningen var fraværende. Som beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/dagens-helt.htmlså lot det seg ikke reparere og dermed var det bare å la all stolthet fare og la seg taue 6 kilometer til Hallingskeid stasjon. Det vil si, de siste noenhundremeterne dytta vi trehjulingen etter tur, oppover de sinnsykt bratte bakkene til togstasjonen. Det var nok da pulsen var aller høyest på hele turen.
Forrige gang vi syklet her var det snøfonn tvers over veien. Det slapp vi nå.
Litt utfordrende underlag for trehjulingen, men det gikk jo bra når jeg trillet de verste stedene.
Her derimot – bikka jeg inn i fjellveggen. Men jeg kom meg, med litt hjelp, opp igjen 🙂
Følgene av velten kom ikke før en halvtime senere…
Og dermed havnet til slutt Scorpion’ tjoret fast til et gjerde på Myrdal stasjon.
Det lot seg heldigvis gjøre å bestille togbillett både for meg og trehjulingen derfra, og selv om jeg la inn et skikkelig tryn, av type mageplask, da jeg skulle forte meg bortover perrongen til neste vogn for å få inn sykkelen, så gikk det da veldig bra. Slike stunt gir jo en del oppmerksomhet, og en del tilbud om hjelp, men konduktørene og jeg fikset det sjøl. Hvor forslått jeg egentlig var oppdaget jeg ikke før lenge etterpå. Det kan jeg vel takke adrenalinet for 😉.
Til slutt kom jeg fram til hotellet og ble gjenforent med AC og vi kunne nyte en bedre middag, litt godt drikke og en mildt sagt behagelig dusj! Det ble en tøff dag, det er sikkert. For å si det sånn; det hadde vært adskillig lettere for meg å sykle de halvannen milene nedover langs elva i stedet for å bale med tog, sykkel, bagasje, køer og alt styret. Men; sånn ble det!
Dagen etter skulle vi «bare» 17 kilometer nedover dalen til Flåm. Sykkel hadde jeg jo ikke lenger, den sto bak en kontainer på jernbanestasjonen på Myrdal. Ideen var da å «trøste» meg selv med en 1381 meter lang ziplinetur de 305 første høydemeterne nedover. Og derfra ta Flåmsbanen fra nærmeste stasjon. En helt naturlig aktivitet for en med ekstrem høydeskrekk. Joda, neida… Men Flåmsbanen midt i den mest hektiske turistsesongen er rimelig full av asiater, indere, amerikanere, tyskere og andre. Den eneste avgangen jeg fikk billett på var den første, dermed rakk jeg ingen zipline.
Det ble en finfin tur nedover Flåmsdalen med godt selskap av et ektepar fra New York. Mens jeg hele tiden kikket ut av vinduet, kanskje i litt andre retninger enn de andre turistene, for å se om jeg fikk øye på AC på sykkelen. Jeg fikk ikke øye på henne før vi møttes i Flåm og kunne rusle rundt ei stund før vi nøt en øl- og smaksplanke på Ægir bryggeri. Akkurat som vi gjorde for 10 år siden.
Lunsj/middag på Ægir bryggeri.
Og først Flåmsbanen opp dalen, før Scorpion’ måtte få være med oss på Bergensbanen tilbake til Haugastøl.
Turen tilbake til Haugastøl og bobilen Bertil gikk med tog. Igjen. Denne gangen helt etter planen. Til og med trehjulingen fikk vi plukket opp på Myrdal stasjon. Den fikk nesten ei hel togvogn for seg selv og vi kunne igjen slappe av i hvert vårt togsete over vidda.
På hjemveien dagen etter måtte vi iføre oss t-trøyene. Vi HAR jo syklet Rallarvegen. Til sammen tre og en halv gang. Helt godkjent, var vi enige om. Denne gangen ble det sånn og tross alt så er det ganske tilfredsstillende at det IKKE var skrotten som sviktet, bare materiellet.
At det nok var velten i fjellveggen som tok knekken på kjedet oppdaget vi ved lasting på biltaket. Nå er den levert til reparasjon, både tannhjul, girutveksling og kjede må visst ha litt oppmerksomhet. Jeg regner med å reparere meg sjøl. Litt skrubbsår og blåmerker og en og annen småsår muskel er å regne med. Og det går over. For «Eg har syklet Rallarvegen». Nesten.
