Hvem ser du i speilet?

«Jag stirrar i spegelen og håppas jag er den jag trodde jag var», synger Lars Winnerbäck.

Jeg har lurt på akkurat det sjøl mange ganger den siste tida. Hvem ser jeg i speilet? Hvem er jeg i dag? Hva definerer hu ikke helt purunge kjærringa som ser tilbake på meg i speilet?

Kan jeg velge hvem jeg vil se? Kan jeg velge hver dag eller bare en gang iblant? Må jeg velge for å overleve? Og viser speilbildet egentlig mitt sanne jeg?

Som alle skjønner: det er dagen for tusen spørsmål. Og greia er: jeg vet ikke hvem hu der i speilet er for tida. I dag velger jeg å fokusere på fletta. Det er tursveisen. Den som egner seg til tur i skog og mark i all slags vær, eller til trening, og som til og med funker med lue på. Friluftsheidi ser tilbake på meg fra speilet. Det er et speilbilde jeg kjenner godt og føler jeg kjenner.

Det kan godt hende hu sjuke dukker opp i løpet av dagen. Hu som sjangler, har vondt både her og der og sliter med å løfte beinet over den minste hindring. Hu med stavene. Hu krøkkete med ms-en. Det er ikke hver dag jeg klarer å slippe unna.  Ikke en eneste dag, faktisk. Hu viser seg i speilbildet rett som det er. Selv om det ikke er snakk om noe helkroppsspeil akkurat. Ikke ser a spesielt fresh ut heller. Akkurat hu gidder ikke flette håret, for å si det sånn. Du skal være glad til om a benytter hårbørsten i det hele tatt.

Det er godt hu med fletta dukker opp i speilet innimellom. Og rett som det er så har a både dusja og tatt på mascara. Det er lettere å se på speilbildet da. Og artigere å definere seg sjøl. Det kjennes bedre når det er friluftsheidi som kikker tilbake. Hu andre dukker opp både når det er forventet og sånn helt plutselig. Jeg har blitt litt vant til hu også. Heldigvis kan jeg velge å ikke ta på briller eller linser. Da blir ikke speilbildet så skrikende tydelig. Og det passer meg bra.

Jeg stirrer i speilet og håper jeg er den jeg trodde jeg var. Er jeg ikke det så håper jeg at jeg kan ombestemme meg i løpet av dagen.

Speil det går an å se i – eller helst forbi 😉
Turfletta.

 

Det fineste.

Skogsbiblioteket.

Jeg tror dette er det fineste biblioteket jeg har sett. Nest etter det gamle biblioteket på Trinity college i Dublin. DET er et eventyrlig sted.

Men dette er i alle fall det som kombinerer et par av mine favorittaktiviteter aller best. Skogtur og en god bok. Et bibliotek midt i skogen. Hvor eventyrlig flott er ikke det? Jeg blir nesten litt sånn fjollete smålykkelig av slikt noe. Godt jobba!

Skogsbiblioteket – jeg kommer tilbake.

Trenger ikke resept.

Jeg trenger ikke resept. Hverken blå eller grønn. Det gjelder bare å sparke meg sjøl bak og begi meg ut. Et par små timer i lyngen er slett ikke å forrakte en lørdag ettermiddag.

Så kan Norge gjenåpne og folk stå tett i tett i kø. For “meteren” gjelder ikke lenger. Skal vi begynne å måle i fot da, eller? Samma det. Jeg har hatt mange meter for meg sjøl ei stund. For ikke å si kilometer. Og disse fasilitetene har heldigvis vært åpne hele tida. Bare å ta for seg👍

Favoritthobby: ligge i lyngen.

Septemberlyng.

Sol og vidde.
Vestover.
Lurer på om såkalt “skinny latte” veier opp for skillingsbolle? 

Takk til alle som heier!

Takk til alle som har sendt meg støttende meldinger, digitale klemmer og «stå på»-oppfordringer etter blogginnlegget mitt onsdag. Jeg leser alle og setter pris på alt det gode dere skriver. Og det slår meg: så mange fine folk! Takk for at dere er! Jeg kommer til å lese tilbakemeldingene deres rett som det er. Fordi jeg trenger det.

Som dere skjønner så skriver jeg en del for å ventilere. Noen ganger må møkka spres godt så den ikke hoper seg opp og blir liggende i en haug og mugne. Eller kvele alt som er i nærheten. Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Så til de kloke ordene dere har skrevet:

  1. Jeg passer meg vel for å sammenlikne meg med både de som er pleietrengende av denne sykdommen og de som klatrer høyt og løper fort og langt og lenge. Ingen av sammenlikningene fører til noe godt og jeg har da lært noe om å være varig syk: Min situasjon og opplevelse er min. Din er en annen.
  2. Mange skriver at det er trist. Det er egentlig ikke det for meg. Det triste er at diagnosen ikke ble stilt for mange år siden. Bremsemedisin i 2015 kunne beholdt en friluftsheidi som fungerte bedre enn dagens utgave. En som var litt lettere å forholde seg til for meg og min verden. Jeg har nok vært flink til å underkommunisere tilstanden og bortforklare symptomer både for meg sjøl og andre. Men det er det ikke noe å gjøre med. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg og helsevesenet kan bare forholde oss til det som er situasjonen i dag. Og den kan vi ta fatt i!
  3. Jeg er ikke sjukere nå enn jeg var for en måned siden. Før MS-diagnosen. Jeg har bare fått en annen forklaring på hvorfor ting er som de er. Kunnskap er makt og gir meg mulighet til å gjøre noe målrettet for å bedre situasjonen.
  4. Kjenner jeg meg sjøl rett så kommer fighterinstinktet til å dominere enkelte dager og så må jeg øve litt mer på å ta hensyn og krype litt sammen andre dager. Noen ganger må slike som meg ligge litt i fosterstilling for å finne igjen gnisten til å gå i krigen. Men det viktigste er at gnisten er der og at jeg finner den ofte nok til at det monner. Så får vi se hva jeg skriver når formen er rubbish og bivirkningene av bremsemedisinene begynner å slå inn…
  5. Mange skriver at jeg er sterk og tøff. Men jeg har ikke noe valg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det alltid er sant heller. Jeg er nok kjedelig gjennomsnittlig. Husk: imagebygging virker! Haha! Dette skal jeg leve lenge med har jeg tenkt. I min familie blir folk gjerne over 90, så dere blir ikke kvitt meg med det første!

Og til slutt: tusen takk for all heiing! Den kommer godt med. Alltid! Så bare kjør på;-)

Og angående det med idrettsutøver…bare vent! Det fins veteranklasser i fryktelig mange øvelser.

Plutselig….

Dagens fight startet på treningssenter.

PS! Husk å heie på dere sjøl også da. Det er fortjent!

Hvem er det som tramper?

Hvem er det som tramper på min bro? Kjenner du igjen frasen? Det gjør i alle fall 4-åringene som jeg henger med rett som det er.

Tidligere denne uka var vi på tur. Til Eventyrbrua. Et spennende og forlokkende navn. Hva slags bru er det? Både for 4-åringer og 48-åringer. Vi var ute på eventyr med tursekk, utforskertrang og pågangsmot. Og vi møtte eventyret i fjellskogen. Til 4-åringenes overraskelse, og helt etter min og kompanjongens plan.

Eventyrbrua.

Det aller første vi måtte gjøre var å liste oss fram til brua så trollet ikke hørte oss. Det er i seg selv en utfordring når vi er åtte 4-åringer og to 40-ish-åringer på tur. Da vi kom helt fram og gikk forsiktig over brua skjønte vi at trollet hadde hørt oss tross alt, for det tittet fram fra under brua.

Det første vi måtte gjøre var å høre «Bukkene Bruse»-sangen. Heldigvis tilbyr enkelte fjellskoger internettilgang, så musikk ble det. Allsang og lek hånd i hånd og bukker på repeat. God stemning. Noen fant «trollhår» i bekken, andre klatret på gelenderet og mange måtte undersøke både troll og geiter på nært hold. Det vil si både med hender og øyne.

Etter ei god matpause ville de fleste gå videre oppover stien. Der var det klopper å balansere på og kompanjongen og brorparten av gjengen forsvant over haugen. Sistemann var ikke ferdig med bukke-leken. Hun ville leke «Bukkene Bruse» og jeg skulle være troll. Hun tok rollen som alle tre bukkene.

Replikkene var kjente og jeg installerte meg delvis under brua:

Trollet meg: «Hvem er det som tramper på min bru?»

Anna, 4 år: «Det er den minste Bukken Bruse som skal til setra og spise gress!»

Trollet meg: «Nå kommer jeg og tar deg!»

Anna, 4 år: «Nei ikke ta meg. Jeg er liten og tynn, vent på broren min, han er mye større»

Trollet meg: «Javel da»

Den minste bukken trippet over brua før hun bråsnudde og startet på nytt, nå som den mellomste bukken. Hele seansen gjentok seg. Replikkene var tro mot eventyret, men 4-åringen brukte sine egne begreper. «Til seters for å gjøre seg feit» ble til «til setra for å spise gress». Og selv om en av de andre brukte uttrykket «spjut» om den største bukkens horn, sa Anna, 4 år «horn».

Etter hvert kom de andre ungene tilbake og selvfølgelig ville de være med. Stas for Anna som fikk oppleve å være initiativtaker og «sjef» i leken. Jeg ble derimot skvisa ut og måtte gi rollen som troll videre til en av de andre. Det var helt greit. Jeg hadde jo utspilt min rolle og gjort nytta mi.

En liten tur i fjellskogen ble faktisk til «Rammeplan for barnehager» på ei lita lekestund. I sin helhet.

Ikke bare hadde ungene selv, og ikke minst Anna, fått utløp for eget initiativ. Hva som skjedde, hvordan leken utviklet seg både innholdsmessig og hvem som ble involvert ble utelukkende bestemt av barna selv. Medbestemmelse. Som voksen kunne jeg bare legge til rette med ei spennende eventyrbru og stille meg til rådighet og bli med i leken. Og trekke meg unna når det ikke var behov for meg lenger. Og alle fagområdene var vi jammen innom på den lille stunda. Særlig Anna som levde seg helt inn i leken:

Anna lekte med språket og teksten som hun kjente fra før. Hun brukte både metakommunikasjon da hun instruerte meg og de andre om rollene våre og hun gjenfortalte teksten i leken sin. Og hun brukte sine egne ord og formuleringer. (1)

Vi lekte med hele kroppen. Og vi måtte trampe med føttene over brua. (2)

Vi hørte musikk som vi kjente fra før og den fine Eventyrbrua med de fine figurene inspirerte til lek av det kreative slaget. Ungene gikk inn i roller og «spilte» eventyret i leken sin. Og vi ble enda mer kjent med eventyret som kulturbærer. (3)

Bekken og fjellskogen rundt ble en eventyrlig ramme rundt leken vår. (4)

Vi måtte vente på tur, ta roller og vi hørte til og med et smell som nok kom fra en som var på fuglejakt. Det satte i gang litt filosofering hos noen. (5)

Vi opplevde et nytt og spennende område i «nærmiljøet» vårt og scenen vår lå til og med rett ved ei ekte seter. Akkurat ei slik som vi finner i eventyret. (6)

Vi hadde tre geiter som skulle til seters. Dermed måtte vi gjøre alt tre ganger. Vi hadde geitene som var oppå brua og trollet som var under brua. Her er det både antall og rom (oppå/under). (7)

Det aller viktigste er at vi lekte hele tiden. For den som er fire år er det i leken utvikling og læring skjer. Det er der Anna får utviklet sin medbestemmelse, språket sitt og alt det andre rammeplanen og vi vet at er viktig. Jeg kjenner jeg er heldig som en gang iblant kan slenge meg med og bidra til at leken vi er så avhengig av faktisk foregår. Nå fikk jeg både tilrettelagt og inspirert, deltatt i rolle da det var nødvendig, trukket meg litt unna når det var riktig og observert fra sida.

Lek er gøy, selv om jeg må være troll. Lek er livet. Særlig for geiter som skal til setra og spise gress.

Trollet.

Den største bukken. Han med “spjut”.

Rammeplanen og ukas tur til eventyrbrua sendte oss innom alle fagområdene:

  1. kommunikasjon, språk og tekst
  2. kropp, bevegelse, mat og helse
  3. kunst, kultur og kreativitet
  4. natur, miljø og teknologi
  5. etikk, religion og filosofi
  6. nærmiljø og samfunn
  7. antall, rom og form

 

 

 

Jeg elsker kroppen min!

Kroppspositivisme heter det visst. Og det er skikkelig i vinden! Akkurat nå har jeg nok kun et sånn passe forhold til skroget, må jeg si. Og tirsdag holdt det på å rakne for meg.

Ferdig med middag og småbrukeren og jeg skulle akkurat til å rydde av bordet etter en kyllingmiddag av det ganske så ålreite slaget. Og dermed: NEEEI!

Vipps så var den ene fortanna noen millimeter kortere. I alle fall ene halvdelen. Resten av tannkanten satt igjen i kjeften som en pigg som passer på å grave seg langt inn i tungespissen stort sett hele tida. Herlig. Som om det skroget ikke gir meg nok å drive med for tida….

Det positive var at vondt var det ikke. Jeg kunne både spise og drikke varmt og kaldt og så lenge tunga holder seg forholdsvis i ro, så går det i grunn bra. En liten telefon til tannlegen morgenen etter ga meg lovnad om time i dag. Så nå reiser visakortet og jeg snart en tur for å gape og forhåpentligvis få reparert perleraden. Vel, perlerad og perlerad. Det ser vel mer ut som noen har stått på litt god avstand og kasta tennene inn i kjeftamentet. Ikke er de spesielt hvite heller. Men stort sett hele. Snart.

Perlerad….

Ny diagnose – 19 måneder etter.

Når du sitter der på kontoret hos spesialisthelsetjenesten, i 8.etasje på sykehuset, og legen ser deg megetsigende inn i øya med et intenst og alvorlig blikk…det er da du skjønner at nå, nå må jeg samle det lille jeg har av konsentrasjon og virkelig høre etter!

I hele sommer har jeg tenkt. Tenkt og bekymret meg, lest og prøvd å skaffe meg kunnskap, fortrengt og stoppet tankerekker om hverandre. Jeg har gjort det jeg hadde tenkt. Jeg har vært på ferie. Jeg har trent. Jeg har vært på tur til fjells. Jeg har padlet kano og overnattet ute. Jeg har drukket god vin og hengt med venner. Til og med bokstavelig talt. I hengekøye. Jeg har grillet og badet og sett på solnedgangen. Jeg har fått til mye. Hele tiden med en liten nisse på skulderen som har sittet og hvisket meg i øret «Hva hvis?».

Vinteren 2020, for 19 måneder siden, møtte jeg veggen. Årevis med smerter, utmattelse, problemer med den ene kroppshalvdelen, trøblete gange og generelt dårlig funksjon i skrotten kulminerte i et desperat besøk hos fastlegen. Fibromyalgi sa dama. Javel, det var vel ikke helt uventet. Noen hadde jo ymtet om det allerede i 2015. Mer utredning og vurdering hos lege og spesialisthelsetjeneste og månedsvis senere så var fortsatt dette teorien. Ok. Jeg slo meg ikke helt til ro med det, men kunne ikke annet enn å godta og starte på jobben med å akseptere greiene.  Og finne ut hvordan livet og kroppen kunne mestres, livskvaliteten tas tilbake og helst økes med det utgangspunktet.

Så kom jeg til fysioterapeuten. Etter å ha stått i kø i måneder. En kar som nok hadde drevet med slikt siden nittenpilogbue omtrent. Han var skeptisk fra starten. Litt sånn «dette tror jeg ikke noe på, men jeg kan da undersøke deg». Det artigste som fins som «pasient». Ironi…

Men jeg fikk treningsopplegg og skulle styrke muskulatur som han så at var elendigere enn forventet. Et halvt år med målrettet treningsregime senere, og hverken fysiogubbe eller friluftsheidi kunne si at treninga hadde gitt forventet resultat. Selv om opplegget var fulgt til punkt og prikke. Noen tester senere, både sjangling avgårde på tredemølle og reflekser som mildt sagt gikk i hytt og pine, samt konferering med enda en fysioterapeut med erfaring fra nittenpilogbue, og henvisningen var et faktum.

«Dette er snålt, du skal til nevrologen», sa’n! Sånn omtrent.

Nå har jeg altså vært der. To ganger. Samt en mr av hjernen. Dama var skråsikker allerede første dagen. «Prikker» i hjernen, nevrologiske utslag på tester samt sykehistorie fra 2014 levnet ingen tvil mente hu. Og dermed stirring inn i øya og oppfordring til å høre etter:

Fibromyalgien er avlyst. «Dette er nevrologisk», sa nevrolog-dama. «Du har MS. Multippel sklerose. Det er jeg 99% sikker på. Jeg vurderer å legge deg inn. Er du fullvaksinert? Ja. Jeg skriver ut resept på to andre vaksiner du må ta, før vi setter i gang immunmodifiserende behandling… Jeg tenker du kommer til å få en såkalt aggressiv en.» Et par telefoner senere og innleggelse var avlyst. «Men du må komme igjen i morgen så vi får undersøkt deg videre». Wæææ, tenkte jeg. Jeg tror ikke jeg sa det. Jeg tror jeg sa bare «ja».

Å kjøre bil hjem var liksom så banalt. Det opplevdes så lett å svusje avgårde i 110 km i timen. Nå etter tapping av spinalvæske fra ryggen samt 14 glass blodprøver som blant annet skulle en tur til Bergen før konklusjon så er forvirringen mer eller mindre total. Den første vaksina er satt. Boostervaksine mot blant annet farlig lungebetennelse og hjernehinnebetennelse. Ikke covid, altså, men jeg er nok av dem som må ha nr 3 av den også nå. Det er visst ikke noe genistrek å få de greiene mens immunforsvaret behandles. Nå går dagene i grunn med til å vente på flere vaksinetimer, innkalling til mr av rygg og time på øyeavdelingen på sykehuset. I dag ble synsnerven sjekket. Elektroder på nøtta skulle sjekke om hjernen fikk beskjed om hva jeg så. Inntil svarene foreligger så får jeg bare være sneversynt uten grunn.

Imens skifter jeg på å tenke på ms-pasientene jeg var borti da jeg jobbet på sykehjemmet omkring 1990, det var de med rullestol som måtte ha hjelp til å spise, og de med samme diagnose som er aktive idrettsutøvere nå i 2021… Skulle gjerne ha tenkt kun på de siste.

Var det mye bekymring og angst før, så kan jeg vel ikke si at akkurat det har blitt noe mindre. Hvor mye vil jeg klare å jobbe resten av livet? Kommer jeg til å kunne gå på tur? Kan jeg fortsette å bo i huset mitt? Kommer jeg til å kunne kjøre bil? Syns småbrukeren at jeg er noe å samle på? Diagnosen er kanksje svar på noe, men spørsmålene er mange…

En ting er sikkert: jeg er avhengig av staver på tur. Og enkelte dager må jeg bruke dem når jeg ikke er på tur også. Lista over symptomer ellers er skremmende og kjedelig lang, og akkurat nå holder det at nevrologen og de andre folka i hvite dresser leser den. MEN: jeg har ingen planer om å bli avhengig av hverken rullator eller rullestol med det første. Ingen garanti, det har jeg skjønt, men lovnader om å få prøve det som fins av «bremsemedisin» har jeg fått. Så livet som ikke ble som planlagt, og i alle fall ikke ser helt forutsigbart ut, skal uansett leves.

Dagen etter diagnosen fikk jeg meg ei treningsøkt.  Jeg har hatt flere de siste dagene. Det er en av de få tinga jeg kan gjøre for meg sjøl nå. Så da gjør jeg det. Og innimellom klarer jeg å puste litt igjen. Jeg har hørt at det er lurt. Det gjelder å ikke gi seg uansett hva som treffer en midt i…

…hjernen, denne gangen!

Fjerde sykehustur siden slutten av august. Denne var kjappest.
Fant meg en “rosegarden” etterpå.
Utsikten kan nok likne på innsida av huet mitt…

Ble det badetirsdag?

Sol og blå himmel…badebekk?

Det var ikke akkurat fristende denne tirsdagen. Jeg våknet før det ble lyst, til lyden av regnvær som trommet mot ruta. Da regnet roet seg og det etter hvert lysnet, så vidt av dag så lå tåka tett. I alle fall «til fjells» der dagens arbeidstimer skulle tilbringes. Antrekket besto av ull både oppe og nede, altså inkludert stillongs, vindtett, lue og buff. Votter hadde vært helt på sin plass. Skikkelig badevær med andre ord.

Partner in crime fablet om jacuzzi… lovende var det ikke!

Løvet er i ferd med å bli gult og orange, og skogbunnen er både sleip og kald etter regnet. Vinden var sur og ikke engang fireåringene som var med på tur insisterte på å ta av seg jakka. Det er ubønnhørlig høst, altså.

Men plutselig tittet sola fram og noen minutter etterpå så var brorparten av himmelen blå. Lua kunne legges i sekken. Det var fortsatt helt ok med ullstillongs da, men da turen var over gikk det faktisk an å ta av seg lua og åpne glidelåsen i jakka.

Det ble tirsdagsbad! Selvfølgelig. Tradisjon er tradisjon. Og det går da ikke an å gi seg en solskinndag når det bare er september!

Badeselfiefotograf: ACM. Ikke bekk og ikke jacuzzi. Innsjø.

 

 

Ta deg sammen, Kjell Magne!!!

Politisk kvarter på NRK var “underholdningen” til intervalltreningen i dag tidlig. Rett og slett fordi tv-kanalene på treningsrommet ikke gir meg så mange valg for tida. Jeg innrømmer det.

I dag ble jeg såpass forbanna at treninga fikk seg en boost. Der sitter altså tidligere partileder og statsminister Kjell Magne Bondevik og utfører hersketeknikk av det både gammeldagse, lett gjennomskuelige og kleine slaget. Han omtalte konsekvent sin debattmotstander med fornavn. “Jeg er jo fortsatt aktiv i partiet, i motsetning til deg, Åshild.” “Men Åshild, du må jo forstå at…”

Ingen andre hverken tiltalte eller ble tiltalt med fornavn i den debatten, Kjell Magne! Åshild heter Mathisen. Det hørtes ut som du kjente henne såpass godt at du burde vite det. Det var kun du som brukte denne metoden!

For meg som tilhører: klassisk eksempel på hersketeknikk fra eldre, grå gubbe av type” samfunnsstøtte” mot motdebattant, denne gangen for sikkerhets skyld kvinne, blond og en god del yngre enn ham.

Jeg vil gjerne høre ham debattere med påtroppende statsminister en gang: “Du må forstå det, Jonas…”

Hersketeknikk, Kjell Magne! Ta’ rei sammen!

Gubbe som bedriver hersketeknikk. 

 

Når panikken tar deg!

Denne søndagen ble det med en liten vandretur rundt åkeren. Jeg nekter å bevege meg inn blant trærne. Innlegget under, fra 20.september i fjor, gir egentlig forklaring nok…. Same procedure this year…

Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk.

Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.

Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen.

Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.

Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!

Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.

Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.

Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover.

Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!

En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang.

Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy!

Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk.

Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!

Potensielt meget harmonisk søndagssyssel!

 

Er det no’ rart jeg får panikk?