Tilfeldigvis ga blogg.no meg en vanntett unnskyldning. Jeg fikk jo ikke postet gårsdagens høstutfordringsinnlegg rett og slett fordi blogg.no bestemte seg for å «stenge for vedlikehold» akkurat i går. Og helt til i dag. Eller, jeg somla egentlig litt også da. Men det spilte jo etter hvert ingen rolle. Ingen bloggplattform – ingen bloggpost!
Så da tenkte jeg jo at jeg måtte lage to i dag. Både gammelrosa/mørkerød og gusjegrønn, faktisk. For jeg hadde jo en ambisjon om å «ta» en farge per dag.
I dag både en rosafarge og en grønnn. Hvilken rosa er gammelrosa? Det er en «dempet, sofistikert og tidløs rosafarge med et grålig eller brunt undertrekk» står det på google. Jeg orket ikke google mørkerød. Jeg tenkte vel at jeg har drukket såpass med rødvin opp igjennom at jeg skulle ha en viss peiling på hvordan mørkerød ser ut 😉.
Men hva slags grønn er gusjegrønn, egentlig? I følge et helt ukritisk (som vanlig nesten) googlesøk så er gusjegrønn «en gulgrønn eller skittengrønn farge, ofte brukt om en lite tiltalende eller uren nyanse». Nåja, grønt er skjønt, sier jeg som er glad i det grønne. Og jeg mistenker at hva vi kaller gusjegrønt er litt individuelt. Det er jo individuelt hva vi opplever som lite tiltalende, ikke sant?
I googlesøket etter gammelrosa sto det blant annet at den er fin å kombinere med dype grønnfarger. Hvorvidt den er fin sammen med gusjegrønt vet jeg ikke. Men i et anfall av effektivitet forkastet jeg ideen om to blogginnlegg i dag, og gikk for dette:
Her er mørkerød med innslag av gammelrosa i kombinasjon med et utall grønnfarger der helt sikkert minst en av dem kan karakteriseres som gusjegrønn. Og alt i et og samme ospeblad! Bildet ble tatt under en liten skogstur etter jobb på tirsdag og er dermed mitt svar på hele TO farger i frodiths høstutfordring. To farger i en smekk! Og to for en, igjen!
Friluftsheidi gjør igjen ting hun ikke kan. Og ting hun i utgangspunktet ikke er noe særlig glad i egentlig. Men når saken er god, så er det verdt å gå litt utenfor komfortsonen tenker jeg.
Men HJELP altså! De andre styremedlemmene i Hamar og omegn MS-forening selger lodd som bare det. Hos meg og i bok 5 er det litt stillstand, kan man si.
Om du vil kjøpe et lodd eller flere så blir jeg umåtelig glad og jeg satser på at du vinner en av de nå godt over 70 store og litt mindre gevinstene.
Foreningen tilbyr kafétreff, ungtreff, boksing, yoga og familiedager på ridesenter og i klatrepark. Vi driver likepersonsarbeid og mye mer slik at ingen skal behøve å møte MS alene. For å opprettholde aktiviteten trenger vi støtte.
Vipps kr 10 per lodd til #573346, merk vippsen med telefonnummeret ditt og bok 5 og send meg navn, telefonnr og beløp (her eller via facebook/messenger), så setter jeg navnet ditt på rett sted i boka og du “eier” kanskje et av vinnerloddene.
Høstutfordringen hos frodith ber i dag om brun. Det har etterhvert blitt en del brunt i naturen rundt oss nå som vi er i andre halvdel av oktober. På en liten tur rundt huset i går så falt jeg for disse:
Søte og pene syns jeg de var. Og så kom jeg på at i februar, da avleggeren kom hjem fra sin andre periode som utvekslingsstudent i Japan, hadde hun med seg flere poser små, brune sjokoladesopper🍄🟫. Av typen såpass avhengighetsskapende at jeg kikket etter mer så fort den ene posen var fortært.
De på bildet har jeg ingen planer om å smake på. Men brune og pene var de og så gjorde “sprekkene” seg så godt, syns jeg🍄🟫
Når det kjennes ut som om jeg trenger ferie etter å ha kommet hjem fra ferie etter å ha hatt noen mer enn lovlig tøffe uker, så gir det meg et hint om at: jadda, det har vært en smule heftig. Berg- og dalbane sånn sett i ettertid.
Og, nei; jeg er ikke spesielt glad i berg- og dalbaner. Har aldri vært det og den typen jeg har vært innom nå er slettes ikke noe bedre enn de tradisjonelle.
Men plutselig så får jeg altså en påminnelse om at jeg fortsatt står midt oppi ei suppe av varig og potensielt farlig sykdom som jeg ikke har bedt om! Og som jeg aldri vil bli helt sikker på at ikke kommer tilbake.
Det meste av september gikk med til mr, ct, ultralyd, blodprøver, kliniske undersøkelser og mye slik «moro». Den halvårlige sjekken på kreftavdelingen etter operasjon og behandling for malignt melanom i ’22 skulle gjennomføres disse ukene. Jeg har før fortalt at enkelte på radiologisk avdeling har sluttet å rope opp etternavn på venterommet når det er min tur. Nå har de sluttet med navn i det hele tatt! De kommer bare rundt hjørnet og ser på meg. Da er det min tur 😉. Akkurat det er jo litt koselig, syns jeg. Nå småprater vi om alt mulig og så sier vi «sees neste gang». For jeg vet jo at «moroa» fortsetter.
Men den 29. september fikk jeg beskjed om at alle prøver og tester var bra. Tommel opp. Bortsett fra: CT. Der hadde de oppdaget «noe» på levra mi. Ikke tegn til for mye rødvin, nei, men noe som potensielt og mest sannsynlig kunne være en sen fjernspredning av føflekkreften jeg så langt har vært så heldig at ikke har dukket opp igjen.
Da ble det nye mr-bilder, muligens biopsi og onkologen (kreftlegen) forespeilet meg immunterapi. Og denne gangen var han rimelig klar på at den MÅTTE jeg ha, i motsetning til forrige runde, der min ms-diagnose satte en stopper for den type behandling. Rett og slett fordi de fryktet at ms-en kunne få fritt spillerom dersom jeg tullet med immunforsvaret. Og for at det var en god sjanse for at kroppen selv kunne holde svineriet unna. Sånn luksus kunne vi ikke forvente å tillate oss denne gangen, skjønte jeg.
Jeg møtte opp både på riktig sykehus og i riktig by da jeg fikk beskjed. Kjørte bare feil et par ganger da jeg satt i egne, ganske krevende, tanker. Ellers svimte jeg rundt noen dager og ventet på at resultatene skulle komme.
Å vente på resultater er en ganske krevende og altoppslukende øvelse. Men jeg takker små og store på jobb, hyggelige kaffedater og de få andre jeg har hatt noe som helst kontakt med denne perioden. Jeg takker alle for at jeg har hatt litt «normalitet» å forholde meg til slik at jeg har hatt mulighet til å tenke på noe annet og fått tida til å gå, rett og slett. Kun et par stykker har visst om hva jeg styrer med, og det har i grunn vært greit. Da slipper jeg å forholde meg til at andre syns dette er fælt i alle fall… en slags kronikerlogikk det også 😉. Jeg trenger ikke at ALLE er bekymra, liksom.
Omtrent nøyaktig ei uke etter at «funnet» ble adressert fikk jeg mer informasjon. Og FOR en informasjon! Det var vel omtrent som å endelig komme ned på landjorda, på trygg grunn igjen etter en tur med berg- og dalbane! Levra ble frikjent! Funnet var definert som ufarlig og hadde ifølge ekspertene ikke noe med kreft eller spredning eller noe annet farlig å gjøre. Det er såpass ufarlig at det kan få være der og trenger verken immunterapi eller annen behandling slik det ser ut nå.
Onkologen var tydelig skikkelig glad for å få gi den beskjeden. Jeg mistenkte ham for til og med å være litt rørt. Jeg tror nemlig han fryktet at nå var det på’n igjen for min del. Og det gjorde jeg også. For sist var jeg jo heller ikke syk og i dårlig form av selve kreften. Forsøkene på medisinering etter operasjonen derimot! DEN ble jeg sjuk av den!
Levra er nå altså frikjent og jeg er fortsatt «kreftfri til det motsatte er bevist». Og det har jeg fått en kraftig påminnelse om at ikke er en selvfølge. Men virkelig noe å sette pris på!
Så får jeg heller finne en måte å godta at dette også er en del av hverdagen og hverdagslivet mitt med denne type sykdomshistorie. Jeg har jo tenkt på det når jeg har alle kontrollene og tar alle prøvene de siste drøye fire åra: «Hva skjer den dagen jeg får høre at alt IKKE er bra? Hvordan vil jeg reagere da?» Vel, nå vet jeg litt om det. Unntakstilstand, utavmegsjælopplevelse, ikke-helt-til-stede i verden, avskrudd … det er mange begreper som dukker opp og beskriver hvordan det har vært både for meg og småbrukeren.
Nå har vi kommet oss av berg- og dalbanen og vi har hatt noen dagers ferie. Reist bort og gjort helt andre ting. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt rystet enda, og jeg trenger noen rolige dager nå også, men jammen er jeg heldig som til slutt ble frikjent enda en gang og kan fôre levra med et og annet glass vin uten å tenke på at berg-og dalbana er neste utfordring på programmet!
Ps! Jeg «skrev av meg» dette for litt over ei uke sida men jeg kjenner at det tar tid å riste av seg en slik tur med berg- og dalbane, så dere som leser blogg får bære over med meg for det er nå jeg er klar for å snakke om det😉
Høstferie på “hytta” på St.Hanshaugen hjalp det. Og kaffe ute i sola i oktober er luksus!
Min definitive favoritt i fargen oransje må jo bli denne:
Bålet. Som flammer vakkert og gir varme. Et livgivende blikkfang. Oransje, rødt og gult. Alt annet rundt kan være mørkt og svart men det blir uviktig da bålet inntar hovedrollen.
Et av forrige ukes bål så slik ut. I morgen kommer neste bål-anledning så det er bare å glede seg.
Takk for utfordringen og enda en grunn til å blogge om bål, frodith 😉
Gult er kult sa vi en gang i tida. Soloreklame, mener jeg å huske at det var. Arrester meg gjerne på det om jeg tar feil.
Men utfordringen fra frodith i dag er altså fargen gul. Og jammen har jeg sett mye gult i dag. Gult løv både på bakken og som fortsatt klamret seg fast på grener på trærne dominerte utsikten på togturen hjem. Fint vær med gul sol var det også.
Men mitt bidrag til utfordringen blir det jeg akkurat nå anser som min favorittdrink. Nemlig drinken “Pikachu”. Gul og søt og syrlig og frisk og god – ganske så kul. Og nå har jeg funnet oppskrift, så det er bare å lage mer av den gule godsaken når anledning byr seg. Denne ble drukket i går og smakte som vanlig helt fortreffelig:
Utfordringene står i kø her på blogg. Moro! Utifriluft ber om “ikke så lett å få øye på” og frodith ber om “rød“. Her får du to for en. Eller ett for to, egentlig. Ett bilde for to utfordringer. Det gjelder å slå to fluer i en smekk og være litt effektiv iblant, ikke sant😉
Her er avleggeren på vei til å se Les Misérables. Og den røde leddbussen er ikke så lett å få øye på, ikke sant😉?
En oppdagelsestur på en helt vanlig oktoberonsdag kan nesten ikke gjøres bedre, tror jeg. Og det tror jeg rett og slett har med det gode selskapet å gjøre. Det har med den felles gleden over å gå nye stier, se nye utsikter og bare være sammen, skravle og kose oss med bål og ikke minst middag på bålet å gjøre. Jeg tenker at vi er heldige som har mulighetene og vi er heldige som har vett til å bruke dem. I alle fall en gang i blant.
Turkompisen stilte med middag til varming på bål, mens undertegnede stilte med ved til bålet og kart og klokketro på egen evne til å finne fram. Når turkompisen også som vanlig stilte som sherpa for den tyngste sekken, så kunne det jo ikke gå galt.
Og det gjorde det ikke heller. Selv om vi kom for sent til solnedgangen. For selvfølgelig kom det et skylag akkurat i vest, så sola ble borte bak det en halvtime før vi hadde planlagt. Men det ble både utsikt og muligens noe innsikt og vi fikk sett en helt ny plass for begge to.
Da hodelykta mi oppførte seg mildt sagt ustabilt under bålmiddagen, bestemte vi oss for å gå bilveien tilbake til bilen. Undertegnede konsulterte kartet og anslo distansen tilbake til bilen for omkring 3 kilometer om vi gikk den veien. Innafor, mente vi. Det valget var vi ganske så fornøyde med selv om den nevnte lykta på et eller annet snodig vis lyste hele veien – om jeg bare hadde den opp ned! Hadde vi prøvd oss på stien hadde den vel skrudd seg av igjen.
Vei passer jo meg og snublefoten ganske så mye bedre i mørten enn humpete, bløt og ekstremt sleip og gjørmete sti også. Dermed kunne turkompisen som driver med slikt jakte og finne noen nye stolper (hæsjtægg stolpejakt) på tilbaketuren også. Underveis i den ene stolpeavstikkeren ut i svarte skogen ble hun bråskremt av en elg noen meter unna. Heldigvis slapp hun å se den, for den hadde jo ikke hodelykt 😊. Dessuten fikk hun beskjed av undertegnede om å fortsette å gå i skogen for stolpen lå nok helt sikkert litt lenger bort… Ingen medfølelse for elgskrekken fra denne kanten, nei… Beklager for det sånn i etterkant.
Vi klokket inn på litt over fem og en halv kilometers gange til slutt. Og heldigvis fant jeg igjen bilnøkkelen. Som vanlig når friluftsheidi leser kart og bommer en smule på avstander så var nok tilbaketuren nærmere fire enn tre kilometer. I stummende mørke. Jeg syns ikke det var så verst etter en dag med to treningsøkter, både elipse og boksetrening tidligere på dagen. Og jeg påstår fremdeles at det å være ute om kvelden og natta, i alle fall etter at det har blitt mørkt, er ganske magisk. Det eneste som er synlig er sirkelen av lys som hodelykta gir, når den er i humør til det, samt den magiske stjernehimmelen. Alt ellers er svart. Og selvfølgelig refleksen fra en og annen stolpe 😊. Takk for turen!
Kommunens relativt nye såkalte dagsturhytte er tilgjengelig både på beina og på hjul, via sti eller grusvei. Og utsikten over Mjøsa er formidabel.
…NÅ er det nok sesongslutt! I alle fall for meg. En ting er å sykle i regnvær. Det går i grunn ganske så greit og jeg bruker helt bevisst lite nok strøm og motorkraft til at jeg holder varmen, for å si det sånn. Men sykling i regn, sludd og vind når temperaturen, naturlig nok når det sludder, er rimelig nære null, DET er for spesielt interesserte. Og så spesielt interessert i akkurat det er ikke jeg, egentlig.
I dag ble jeg kald! Overalt egentlig. Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å sykle i dag heller. Jeg hadde jo sett på værmeldinga. Men så bød sjansen seg og akkurat da jeg gikk ut så var det oppholdsvær. Og jeg skulle jo bare sykle en bitteliten tur på litt over ei mil. Lue og ullstilongs hadde jeg også.
Men da jeg skulle hjem hadde skura kommet med både sludd og is mellom regndråpene. En opplevelse det også, og veldig godt med frisk luft i kombinasjon med å få rørt litt på skrotten, men ikke akkurat idyll.
Nå tror jeg det blir strikking og fyr i ovnen resten av dagen! Men jeg lader sykkelbatteriet. I tilfelle det dukker opp en strålende solskinnsdag med god temperatur og sykkelturbehovet skulle bli påtrengende. Den dagen bør helst åpenbare seg før snøen legger seg i allmenninga. For der var det visst mer enn 5 cm forrige dagen.
Solbriller var helt unødvendig som solbriller. Beskyttelse mot vær og vind derimot!
I helgeutfordringen denne uka så etterspør utifriluft “Rødt, hvitt og blått – men ikke et flagg”. Disse plantet jeg til 17.mai. Og nå i oktober er de vel de eneste som holder stand og fortsatt har farge. Alt annet er umiskjennelig “tatt” av høsten og blitt brunt og vissent selv om det ble plantet lenge etter disse. Men rødt, blått og hvitt holder seg mer eller mindre enn så lenge 🙂
