Jeg bor i en kommune som skal «spare» 126 millioner kroner for å få økonomien i balanse innen 2029. Kommunen kjemper for å unngå den berømte ROBEK-lista. Og det meste er «på blokka» som det sies.
Flere skoler er allerede lagt ned. Nå har enda et par blitt truet med sammenslåing og to barnehager er foreslått lagt ned. Det samme er bofellesskap, kutt i hjemmetjenester og i ulike tjenester for eldre, kronisk syke og de som er avhengige av sosiale tjenester ellers. De svakeste, med andre ord. De som er avhengige av at det offentlige tilbyr de som trenger det hjelp i perioder eller mer permanent. «Strengere vurdering av «forsvarlig livsopphold»» er ordlyden i en av forslagene til innsparing. For meg er det lett å lese dette som «hvor lite er det mulig å tildele men som brukerne allikevel overlever på?».
Administrasjonen skal også spare. De skal redusere lærlingeplassene i kommunen (!) og dermed spare 990 000 kroner, leser jeg…. For meg betyr det at «vi kutter litt nederst i systemet for de protesterer ikke så innmari», og så lurer jeg samtidig på hvordan det tenkes at å ha færre lærlingeplasser vil slå ut på lengre sikt. Jeg er ingen økonom men i mitt hode er det noe som ikke går opp når vi nå blir stadig flere eldre og det allerede mangler tusenvis av helsearbeidere her i landet. I beste fall en flyktig og definitivt kortsiktig gevinst.
Kommunen lanserer 108 sparetiltak. I oppvekstsektoren og helse- og mestring, det vil si all barnehage, skole og tjenester for eldre og syke: 67 sparetiltak. I administrasjon: 9 tiltak….
Ergoterapi- og fysioterapitjenestene skal kuttes, samtidig som regionale og nasjonale rehabiliteringsordinger kuttes over hele landet – men kommunene skal ta over og rehabilitere oss som trenger det! Med færre fagfolk enn nå. Enda et regnskap jeg ikke forstår.
Jeg blir matt! Og jeg lurer på hva i all verden vi driver med her i landet. For min kommune er jo ikke alene om dette. Jeg leser stadig i media om kommuner som ikke har penger til det ene eller det andre, om det så er helsetjenester eller skole- og oppvekst eller noe annet som vi som bor i kommunene har behov for. Jeg syns jeg har hørt om konsulenter som leies inn for å finne ut hvordan kommunene kan få orden på økonomien sin siden nittenpilogbue.
Her anbefaler jeg å gå på Youtube og søke opp «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, med @elinshumorogkanari2294
Kommuneøkonomien går ikke lenger opp, og pårørende blir ofte den gratis beredskapen rundt mennesker som trenger hjelp – mens politikere snakker varmt om verdighet, samtidig som virkeligheten ute i kommunene blir stadig tøffere. Sårbare grupper settes opp mot hverandre.
Når jeg så her om dagen leser om at mennesker som har behov for hjelpemidler settes opp mot hverandre så blir jeg rett og slett forbanna! Er du så heldig at du etter mer enn god ventetid har fått et bevegelseshjelpemiddel, for eksempel en rullestol, som fungerer for deg på sommerstid, ja da stiller du bakerst i køa om du søker om et hjelpemiddel til. Et som fungerer om vinteren for eksempel. Det vil jo for eksempel si at du kan hente ungene dine i barnehagen om sommeren – men ikke om vinteren… Få det til å gå opp den som kan! De fleste har jo ikke bevegelseshjelpemidler for å drive hobbyer!
Meg forteller det noe om sammenhengen mellom statlige og kommunale prioriteringer. Og en del om tomme ord…
Jeg spør som i podcasten «Ikke lett å glemme» med Marianne Danielsen og Inger Brokka de Ruiter: «Hvorfor finnes det en ROBEK-liste for økonomi, men ikke en ROBEK-liste for kvalitet?». For hvem er det som til slutt betaler prisen for at kommunens og statens Excel-ark skal gå i pluss?
Den amerikanske presidenten (1933-1945) Franklin D. Roosevelt sa under den amerikanske depresjonen i 1937:
«Jeg ser en tredjedel av en nasjon, bestående av mennesker som mangler bolig, klær, som er underernærte … Testen på våre fremskritt er ikke om vi skaffer enda mer til dem som allerede har mye, men om vi skaffer nok til dem som har for lite.»
Jeg lurer på hva dagens presidentskap i USA kunne hatt å si til akkurat det… Men jeg lurer aller mest på hva den norske regjeringen sier. De som sier fine ord som «vanlige folks tur», muligens mener de da ikke at de som trenger hjelpemidler er «vanlige». De snakker også om arbeidslinja, inkludering og folkehelse. De skal redusere utenforskap og bekjempe fattigdom, sier de…
Og fremskritt ja. Får vi egentlig det om vi måler verdier kun i kroner og øre tro?
Bilde: Gil Alter, Folkstone, Storbritannia
Kilder:
Les veldig gjerne Olaf Lingjærde sin kronikk på facebook. Delt med NRK, Sløseriombudsmannen, Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, VG og Kjersti Stenseng.
Søk opp «Ikke lett å glemme» der du hører podcast.
Franklin D. Roosevelt (1937). Second Inaugural Address, 20.januar 1937.Washington, D, C. Gjengitt i Yale Law Schools Avalon Project.
Youtube: «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, @elinshumorogkanari2294






















