Utvilsomt noe av det beste og mest positive jeg har sett på lenge. Og ja, det har definitivt spredd solskinn og glede. Takk til Per for et fantastisk konsept. I et par uker har jeg nemlig kjørt forbi dette skiltet på vei til og fra jobb:
Og i ettermiddag fikk jeg endelig stoppet og plukket en bukett solskinn!
Min septemberturné er i gang. Den startet jo forrige uke, omtrent da september også satte i gang, og jammen ser jeg nå i kalenderen at den kommer til å vare et par dager ut i oktober. Så vidt jeg vet foreløpig. For jeg krysser jo alltid fingrene for at det ikke baller på seg og blir noe mer. Når både nevrolog og onkolog skal ha det meste sjekket og undersøkt, så blir det fort litt, viser det seg. Og selvfølgelig så har det lett for å komme samtidig. I alle fall i samme periode. I løpet av disse 6 ukene som nå har startet skal jeg møte til et eller annet, stort sett på sykehus, ni ganger. To er unnagjort. «Bare» sju igjen.
Det er jo snakk om halvårlige kontroller både for det ene og det andre her. Og jammen ser jeg nå at den siste kontrollen i høst, forhåpentligvis, kommer i november. Men DA! DA har jeg stort håp om at det blir ei stund til neste gang.
Slike perioder krever sin kvinne. For selv om det ikke er spesielt langvarig, smertefullt eller vanskelig noen av gangene, så er det krevende. Krevende for et energilager som er mer eller mindre fraværende. Og krevende for psyken. Det gjelder jo så klart at jeg ikke surrer meg helt bort i å bare tenke på neste time og undersøkelse, men leve litt innimellom også. DET syns jeg kan være en smule utfordrende når jeg blir såpass utmattet av en eneste sykehustime, slik som i dag. Et magert energilager tappes ganske så kraftig av blodprøver, ct-maskiner, mr-maskiner, ultralyder og spesialisttimer. Og da er det skremmende lett å havne på sofaen.
Bivirkningene av dagens sykehustime er relativt lette, heldigvis. Ganske så utmattet, javisst. Men ellers så er det bare snakk om to småsåre armer etter at det visstnok var vanskelig å finne egnet åre til veneflon i dag. Det er ikke helt uvanlig, og jeg tok det ganske så med ro. Verre med den unge sykepleieren som spurte «gjør det vondt?» opptil flere ganger. Det stikker jo da, så klart. Men ikke verre enn at det er helt innafor. Og så blir jo både jeg og sykepleieren veldig fornøyde når jeg kjenner smaken av saltvannet i munnen når det sprøytes inn i en kanyle og en blodåre som VIRKER.
Sånn går nu dagan, som det heter. Men selv om denne turnéen innebærer en del venefloner og venterom, så velger jeg å glede meg. Jeg gleder meg til både hengekøyeovernatting, teateropplevelser, byturer og sykkelturer både i september og oktober.
Og heldigvis byr hagen og kjøkkenhagen på en annen høstturné: nemlig den med alle grønnsakene, de fine solnedgangene og de vakre høstfargene. Og bildene til dette turnéinnlegget velger jeg ut fra filosofien «jeg gir oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av», ikke til fiffige sykehusmaskiner eller venefloner 😉.
Disse har helt klart stor glede av mynteblomstene i kjøkkenhagen. La dem holde på i hele september 🙂
I pur torsdagsglede stilte jeg vekkeklokka og forlot hjemmets lune rede for nok en arbeidsdag omtrent en time før jeg pleier i dag. For forrige uke fikk jeg igjen denne fra verksted:
Den trehjulingen som måtte på verksted etter den noe strabasiøse opplevelsen på Rallarvegen i starten av august. Jeg fryktet jo at reparasjonen skulle ta uker og måneder, i alle fall høst og vinter. Om ikke vinter og vår. Det er jo mange som har varierende opplevelse av hvor raskt slike reparasjoner som gjøres hos hjelpemiddelsentralen/NAV foregår.
Denne derimot tok nøyaktig tre uker! Og det syns jeg i grunn var bra! Den ble altså levert på gårdsplassen forrige uke, og har stått i garasjen siden. I går ble det en bitteliten test-tur. Men i dag! Endelig!
I pur glede over reparert og nyoverhalt sykkel, strålende sol og vakkert septembervær, samt forventningen om fine timer sammen med ungene i barnehagen, så tok jeg altså sykkelen til jobb i dag. Og da måtte jeg jo ta den hjem igjen også. Selv om nedoverbakkene da slett ikke var nedoverbakker lenger! Takk og pris for hjelpemotor når bakken blir for lang og låra surner. Etter en liten omvei klokket jeg inn på 45 kilometer da jeg svingte inn foran garasjen igjen. Og ja, nå murrer låra og kroppen kjennes en smule mørbanket. Men på en god måte!
Å endelig kjenne at jeg har fått bra med frisk luft igjen kjennes også godt. Før i denne uka har jeg rett og slett vært alt for mye inne. I alle fall i forhold til hvor fint vær det har vært. Men i dag tok jeg det igjen. 7 timer utendørs begynner å likne på noe til og med friluftsheidi kan være fornøyd med.
Enda en grunn til pur torsdagsglede!
Som dere ser; det er ikke helt uvanlig med briller hos undertegnede. Selv om helgeutfordringen sier UVANLIG MED BRILLER, så velger jeg altså noe som her er heeeelt vanlig. Ikke nødvendigvis å ha såpass mange par på samtidig. Men to, både briller med styrke og solbriller utapå der, har skjedd både en og to og tre ganger.
Og helt uvanlig er det jo ikke heller at jeg klør meg i hodet over hvor stor plass brilleetuier faktisk tar i tursekken! For i tillegg til at jeg har linser på så har jeg med nærsyntbriller, lesebriller, og solbriller med og uten styrke. FIRE etuier blir det. Og ja, jeg har prøvd å legge to i et etui eller bruke bare en myk pose rundt f eks solbrillene. Det har IKKE vært noen stor suksess!
Fortsatt er det nok mange som ikke har sett meg med briller (nærsyntbriller) på. Jeg går jo vanligvis med linser, men oftere og oftere med lesebriller lett tilgjengelig til bruk utapå linsene. Foreløpig er det mer UVANLIG at jeg bruker briller i stedet for linser da jeg er på farten.
Jeg må vel snart teste både progressive linser og briller, tenker jeg. Forhåpentligvis er de ikke aggressive, bare progressive. Inntil da blir det nok UVANLIG MED BRILLER fortsatt. Men det skal ikke være noen tvil: jeg HAR briller!
Hele Norges forbilde har gått bort i dag og landet står stille. Kongen vår, en mann som har vokst til de grader inn i sin rolle siden han trådte inn i den, er borte. Det fikk meg til å tenke på de som lurte på om Harald var i stand til å fylle rollen som folkekonge da hans far, kong Olav, døde i 1991. Ifølge NRK så lurte han visst på det selv også.
Det har gått bra, Harald! Mer enn bra, vil jeg si. At han var «alles» konge, alles samlende kraft, alles forbilde og alles folkekonge skinner tydelig gjennom. Og de som lurer på hvordan Haakon nå skal kunne fylle rollen sin som Haralds etterkommer kan jo ta akkurat det til etterretning. For min del har jeg inntrykk av at Haakon er en solid fyr, hel ved, samlet, stabil og ikke minst et dugandes menneske og medmenneske. Akkurat som faren sin.
«Han er jo den eneste kongen vi har opplevd», sa noen unge jenter om kong Harald da de ble intervjuet på tv i dag. Omtrent samtidig kom dette bildet fra avleggeren som bor omtrent et spydkast fra slottet:
Kong Harald V er den eneste kongen disse hendene som holder rosene har kjent i sin levetid også. Nå skal de og vi bli bedre kjent med Haakon VIII som jeg er helt sikker på at blir deres og vår «folkekonge» i det voksne livet deres og i dag og framtida for oss alle.
Takk for at du har vært et forbilde for et helt folk, deres majestet!
Rosene ligger nå her:
Det lå til rette for en melankolsk aften da friluftsheidi hufset på seg storsekken og ruslet av gårde langs vannet i går ettermiddag. Dagen hadde vært litt mer enn vanlig innholdsrik, men sommerværet var meget godt og motivasjonen høy. Uten å gå inn på detaljer så har refleksjonene mine de siste dagene vært av de noe tyngre. Melankolske tanker som må tenkes en gang i blant. Hendelser som preger både underbevisstheten og tankene.
Da passer det ekstra godt med en alenetur med hengekøya og med eneste mål å tilbringe rolige timer i leir med inspirerende og vemodig vakre omgivelser. Slik som det ble denne gangen. Tanker ble tenkt og refleksjoner gjort. Bare avbrutt av bading, middag på stormkjøkkenet og ikke minst et meget hyggelig besøk i leir. DET er ikke hverdagskost. Men veldig trivelig. Og det passet jo godt med et avbrudd midt i de melankolske refleksjonene!
Som i går, her, kjenner jeg meg heldig. Heldig som kan gi melankolien slike omgivelser når den må slippes fram en gang i blant. Og timene går som alltid fort når en har det travelt med leirliv, bading, matlaging og refleksjoner.
Solnedgangen kan bare betegnes som spektakulær og med bølgeskvulp i øret og mat i magen ble det tid for å innta køya etterhvert. Men da månen kom fram og glitret over vannet var det vanskelig å gå og legge seg sjøl om jeg var trøtt som en dupp.
Jeg kjenner at det er viktig for meg å ta meg en og annen timeout i hverdagen. Det er helt nødvendig å stikke litt av og være litt alene med mitt eget hode. Og den roen jeg finner under en slik “miniekspedisjon” som ikke varer så mye som et døgn engang, er bra medisin for det litt overreflekterende hodet jeg innehar.
Jeg må enda en gang si meg enig med Thorbjørn Ekelund i boka “Året i skogen”: “…det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Om kvelden fylles man uvergerlig av en sterk følelse av melankoli… Alt viker trist og litt meningsløst, men når man våkner om morgenen, er hodet så lett at ingenting synes umulig. Det er kontrastene igjen. “. Gjenkjennelige for meg.
Å sitte på et svaberg uti sjøen og se at månen legger et glitrende sølvbånd over vannet er magi!
Og månens sølv tok over for solas gull noen minutter før.
Mat må også en tankefull friluftsheidi ha.
Og midt i middagen kom jammen “badedama” innom og kunne by på noen triks.
Etter natt kommer morgenstund. Og i køya blir morgenstunden både god og lang med kaffe, bok og utsikt.
Og når kaffen er drukket og badetøyet henger til tørk etter morgenbadet kan de arme ridderne inntas mens skyggene og mye av melankolien forsvinner i morgensola.
Takk for nå til køye og leirliv 🙂
Jeg tror jeg er heldigste i verden.
Ikke fordi jeg fikk MS og måtte legge en del på hylla og tilpasse livet til det
Ikke fordi jeg fikk kreft med spredning selv om jeg nå er kreftfri inntil det motsatte er bevist.
Ikke fordi daglige og ukentlige kamper mot og med varig sykdom er så innmari stas.
Nei, jeg er verdens heldigste fordi jeg har vett på å gjøre dette:
Jeg er heldig fordi jeg kan finne glede og mestring – livsglede – i å tilbringe et snaut døgn med bading, utsikt, utenat og soving mellom to trær langs innlandshavet🙂 Heldigst i verden, faktisk😀
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å komme i gang med den malejobben jeg tenker på.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å skrive ferdig den artikkelen jeg er i gang med.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å rydde i det skapet jeg stadig irriterer meg over at er fullt.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få bestilt den timen jeg trenger.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få sendt den meldinga jeg hadde planer om.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få strikket ferdig genseren som har «ligget brakk» i månedsvis.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å komme seg ut av godstolen
«Med håndbrekket på er det rett og slett ikke så enkelt å KOMME I GANG….
…eller skrive blogg.
Men morgendagen blir såpass spennende at jeg tenker det er fint at det er i dag håndbrekket er på. For i morgen må det og skal det løsnes 😉
Bilde tatt uten “håndbrekk” 😉
Her jeg sitter med iskalde fingre, ullgenser og filttøfler så kan det kjennes som det er nettopp sånn. At sommeren er over. Det er grått, regnbyger og jeg er kald. Antakelig mest fordi jeg overhodet ikke er fysisk aktiv i dag. Denne skrotten byr ikke på direkte god blodsirkulasjon når den ikke brukes.
I følge metereologene så gjør sommervarmen comeback og september kan bli riktig så fin sier de også. Det blir bra. Da får shortsen kanskje comeback og det blir gode forhold for tur og å henge i hengekøye også utover høsten ;-).
Sommerminner, som er helgas utfordring fra utifriluft, har jeg jo fått i fleng. Og aller mest sommerlig blir det vel for meg med kanotur, bading, arme riddere og markjordbær – alt på en gang!
Kanotur med overnatting på “ei øde øy”, bading og arme riddere med den ultimate sommerbæra – selvplukket markjordbær!
Etter tre år der mine «turdager» for det aller meste har dreid seg om turer med trehjuls sykkel innover allmenninga, til og fra andre ærend eller til og fra jobb, er jeg altså tilbake på beina. Vanlig skogstur langs sti med andre ord.
Det må til da jeg «brukte opp» sykkelen tidligere i august. Se innlegg om sykling på Rallarvegen, her og her. Så altså, siden sykkelen måtte på reparasjon etter den turen, så må jeg nå ta beina fatt igjen om det skal bli noen skogstur. Jeg påstår jo, som vanlig da jeg leter etter ord og finner et som ikke er riktig, at sykkelen er på helsestasjonen stadig vekk … det er den ikke. Den er på hjelpemiddelsentralen så klart.
Jeg venter i spenning på at den skal dukke opp ferdig reparert og klar til nye turer. Og så håper jeg det blir i løpet av denne sykkelsesongen.
Inntil da må jeg ta skogsturene på beina. Slik som i går. Da ble det som vanlig en litt (for) lang og de siste par kilometerne ganske slitsom tur. Men så lenge jeg fikk både bading og kaffe midt i og kantarell i sekken på tur hjem, så frister det jo til gjentakelse også denne gangen. Kanskje en smule kortere neste gang, vi får se.
Brillene var nok betraktelig “raskere” enn beina – selv med sportstape på glasset 😉
Tenkte jeg skulle plukke blåbær underveis – men det ble disse.
