De er ikke absolutt helt sikre, disse svenskene. Eller. Stryk det som ikke passer, kanskje😉?!?
Öppet – men stängt!
Sup-erlokal forskning!
Superlokal, nylig gjennomført og superenkel forskning sier at sup krever både kroppsbeherskelse og balanse. Mye.
Det vil jo da si at relativt slappe, ubalanserte og ms-befengte kjerringer på 51 pluss med et noe ustabilt og overgangsalderpreget tyngdepunkt muligens med fordel kan finne på noe annet å drive med. Eventuelt finne alternative løsninger!
Så i dag ble det altså den type forskning. Alternative sup-løsninger. Gjennomført ved å bli rodd til egnet langgrunn strand uten fare for stein i bakhodet når(ikke hvis) jeg ramler av. Flatt vann, altså uten noe som helst som likner bølger, var en forutsetning. På lik linje med bare sånn passe sommervær, slik at det ikke befant seg så mange andre på stranda😉. Bortsett fra et par danske småbarnsfamilier som hadde så mange unger at de rett og slett ikke hadde tid til å følge med på oss sup-erne. Regner jeg med.
Enkel, lokal og ny forskning sier dermed at dette er den beste måten:
Avslappende og stabilt og fint. Det er fullt mulig å padle, men noe ugreit å vite hvor…
Denne metoden går også an. Men fører raskt til krampe i fotbad og legger.
Denne metoden fungerer dersom det holder med 2-3 padletak for å komme dit du vil. Mulig at de som har følelse i begge bein kan få til 5 tak…. Hu som har balanse og fysikk i orden, avleggeren, fikk til flere hundre…
Forskning er krevende greier og det er viktig med hvile mellom øktene. Og den beste sup-stillingen fungerer også i robåt, med sup-er på slep. Hvis noen andre ror.
SUP betyr i følge det o-store-internett: stand-up-paddleboard. Det der høres ut som multitasking; både stå og padle? Og multitasking har jeg lært av nevropsykolog at ingen får til særlig bra. Vi bare tror det. Jeg kaller det heretter LDP: lay-down- paddleboard.
“Ferie er å bade”- særlig på badetirsdag.
Sier sikre kilder. For min del så bades det gjerne hele året. Så lenge det fins åpent vann i alle fall. Jeg har badet i havet på Sveriges vestkyst i romjula, i en bekk øst i Trysil med is-og snøsklie ut i vannet i april og mellom isflak på fjellet i sommersola. Blant annet.
Når det er ferie, og jeg har tilgang på egnet sted, altså vann, bader jeg hver morgen. Rett fra senga, på med badesko og badekåpe og strake vegen til bading fra strand eller brygge. Må jeg rusle et par hundre meter gjennom skogen for å komme meg uti så er det greit. Men dess kortere dess bedre.
I dag har jeg badet tre ganger. Det gjelder å passe på når mulighetene er så definitivt til stede. Både brygge, ganger to, og strand og ikke minst sommervær har invitert til utstrakt bading.
Og innimellom litt roing. Om fiskelykken er motsatt proporsjonert med badelykken vet jeg ikke. Men det kan vel i grunn se slik ut. I dag har jeg altså badet, rodd, tatt bilde av tær i sand, badet, fått sand i trusa, badet igjen og grillet.
Det er Ferie med stor F! Og i morgen blir det morgenbad igjen! Fordi det er ferie.
De gangene.
Noen ganger, en gang i blant kanskje, kommer den følelsen;
Følelsen av å være akkurat på rett sted, ha akkurat det rette selskapet, og ikke ha behov for hverken å være noe annet sted eller ha noe som helst annet enn akkurat det du har.
DA er det viktig å kjenne etter! For det er akkurat de gangene som skaper magien. Som balanserer livet! De gangene.Nå!
Var elgen svensk? Eller var sauene Fishermans Friends?
Men dagen kom og det var tilløp til sol!
De forrige innleggene om turen ligger blant annet
her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html
og her: https://friluftsheidi.blogg.no/nesten-100.html
Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.
«Der står det en fisker», sa AC.
«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.
«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.
Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…
Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.
På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.
Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.
Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.
Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.
Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.
Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.
I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.
Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.
Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.
Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…
“Kom og sitt ned”, invitererer denne.
Gauklie.
Vasetstølen.
Alle foto: ACM og friluftsheidi
Nesten 100.
The Great Escape vol 12, 2024 edition, er historie. De to eneste og faste deltakerne har syklet, pustet og pest, spist, badet, skravlet, kokt kaffe, svettet, sett, hørt, ristet, observert og tråkket seg gjennom «den mest familievennlige delen» av Mjølkevegen. Nemlig Stølsvidda mellom Vaset og Golsfjellet.
I løpet av fem dager, med to dager biltransport og tre dager sykling, har vi tilbakelagt noe i underkant av 100 kilometer. Den yngste har tråkket for egen maskin alle meterne og alle bakkene. Bortsett fra omkring fem meter der undertegnede prøvde seg på et slags «dyttestunt» med elsykkelen som drivkraft og der armen liksom skulle «sope» med seg dama. Til høylytte og ville protester, selvfølgelig. Slikt noe skulle hun jo slett ikke ha noe av! Så da slutta jeg da. Og syklet videre på min trehjuls spesialsykkel med alternativt styre og hjelpemotor.
Den første sykkeldagen var en vakker og aldeles strålende rundtur. Og selv om «noen» hadde lest at turen skulle være på 16 kilometer, mens den endte på 27,9, så var vi enige om at den var akkurat passe. Selv om siste bakken skulle vise seg å være både i bratteste og lengste laget. Men det gjelder å ikke gi seg. Dag en er beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html
Dag to våknet vi igjen på Gomobu. Fint navn, ikke sant? Det var på tide å pakke ned alle remedier og alle jakkene (!), putte det som ikke ble funnet verdig å bli med på turen i bilen, og resten i sykkelveskene. I dag visste vi hvor vi skulle begynne og vi startet å tråkke oppover bakken og bortover vidda. Med mørke skyer i både horisont og hvor enn vi snudde oss så var vi forberedt på det meste av vær, men vi kom oss jammen over hele vidda før dråpene traff både syklister og sykler. Vi passerte både kyr og sau, hytter og setervoller. Det ble en og annen fartsrekord i noen av bakkene. Begge syns jo det er en smule stas når hjulene ruller fortere og fortere mens følelsen av å suse av gårde nesten minner litt om å fly. Etter å ha passert både DNT-hytte og gjennom ei trivelig setergrend måtte vi sitte litt på en stein mens utsikten ble beundret og medbrakt brødskive ble fortært. Og sjokolade så klart. Det hører med.
Det sykles så fort at noen har hjelmen i skyene.
Tyrisholt.
Mot Hemsedalsfjella.
Skurer over Tisleifjorden.
Til slutt stupte vi ned en rimelig bratt bakke og befant oss plutselig på en kafe og landhandel der det ble muligheter for både kaffe og kanelbolle. Og et par bilder til. Til og med på do ble det fotografert. Og det er ikke akkurat en vane. Akkurat da Escaperne var under tak der så kom det faktisk noen få regndråper. Nok til at kaffen ble inntatt innendørs.
Noen kilometer på hjul senere passerte vi enda en perfekt rasteplass. Men gapahuken var opptatt:
Det var for så vidt ledig på steinen som ba oss sette oss ned, men gjengen i gapahuken hadde visst brukt den som do…
Etter en liten prat med de lokale i gapahuken gikk det lett nedover gitt. Helt til demningen i Tisleifjorden. Med sykkelvei direkte på demningen ble det en stopp der også. Rett og slett for å ta inn det hele. Fem minutter etter at vi passerte demningen var det stopp igjen. Tour de vidda, Escape edition, har det med å foregå sånn. Farten er rett som det er god, men plutselig oppdages noe pent, interessant eller fotovennlig, og dermed blir det stopp. Denne gangen var det vel egentlig for å se litt på folk på en kafe, ligge litt i lyngen, drikke litt baylies og….tamtaratam, tro det eller ei: BADE! Igjen.
Et nydelig sted å bade og vi er skjønt enige: «vi angrer aldri på et bad».
De siste kilometerne var oppover. Lange oppoverbakker. Merket som «svært bratt bakke» på internettmaskina til AC. Men endelig så fikk vi syklet på litt sti. Skiløype og traktorslep kaltes det på det samme internettet. Det er alltid litt spennende med stisykling med trehjuling. For hva slags sti? Hvor smalt er det? Og hvor bratt? Og hva befinner seg egentlig i og under gresset jeg sykler gjennom og som er like høyt som skuldrene mine? Kommer jeg i det hele tatt fram?
Dama på tohjulingen tråkket på og var helt rå opp traseen! Og friluftsheidi kjørte seg fast bare en gang. Hun ble stående fast med understellet på sykkelen godt festet i grusen der stien rett og slett var vasket vekk av bekken som skulle gått ved siden av. Litt løfting måtte til før vi sakte men stødig tråkket de siste noenoghundre meterne gjennom blomsterbakkene til resorten vi skulle tilbringe kvelden og natta på.
Da hadde vi kommet til trillekoffert- og bussturistland. Den oppegående unggutten i resepsjonen anbefalte oss å spise middag klokka 19. For klokka 20 skulle det komme tre turistbusser. Det er det jeg kaller et rimelig tydelig hint. Den er grei, tenkte vi og turet opp på rom 360 med det meste vi hadde av ryggsekker og sykkelvesker. Bortsett fra mobilen min. Den var VEKK!
Heldigvis visste jeg at jeg hadde hatt den ved innsjekk. Jeg hadde jo hatt visakortet framme. Men endevending av alt som befant seg på rommet, alle lommer, samt henvendelse i resepsjonen hjalp ikke. Null funn. Men en liten ekstra tur ut i sykkelboden, også kalt skiboden, ga resultat. I bunnen av den sykkelveska vi lot stå igjen der fordi vi slett ikke hadde planer om å bruke innholdet, blant annet kokeapparatet, inne på resorten; DER vet du! Der lå den forb… telefonen. Med seks oppringinger fra min medsyklist, i desperasjon for å finne igjen dupeditten.
En dusj, buffetmiddag type alt for stor, samt en liten runde i hotellets relativt digre kombinerte kles-, leke-, interiør- og souvernirbutikk senere og vi inntok horisontalen for en god natts søvn. Sykkeldag to var historie, og vi var spente på om værmeldinga for sykkeldag tre ville innfri.
For dag tre var meldt å bli den våteste og mest utrivelige sykkeldagen. Selv om mengden nedbør og vind som ble meldt hadde minket i løpet av de forutgående dagene. Det var to spente syklister som rullet ned øyelokkene og flatet ut i hotellsenga. Møtte vi motvind og sprutregn morgenen etter?
På demningen ved Tisleifjorden.
Alle foto: ACM og friluftsheidi
Det gikk!
Akkurat her, eller rett før da, var det vel at jeg kunne konkludere med at det gikk:
Bilde: ACM
Når utstyr, kropp, vær og ikke minst turselskap spiller på lag så tåler faktisk denne skrotten tre hele sykkeldager etter hverandre. Med både oppoverbakker, nedoverbakker, lange og korte, grusveier, skiløypetraseer og traktorslep. Loffing fra sted til sted med 4 overnattinger på 3 forskjellige steder og 3 friluftsbad i 3 forskjellige fjellvann.
Da er det godt å komme hjem, selv om både kropp og psyke er rimelig oppbrukt. Og planene for neste Escape ble allerede nevnt og fablet om i bilen hjem. Hæsjtægg fornøyd!
Ut eller inn?
Nå lukkes øyeblikkelig døra til The Great Escape vol 12. Sykkeleventyret er over og jeg gleder meg til å åpne og gå inn neste dør.
Den går til mer ferie. Og annerledes ferie. Og så må vi huske på at dersom en dør lukkes, så åpnes kanskje et vindu?
Lag deg en fin dag!
Kveldsbad…
…angrer man ikke på! Og vi angrer ikke på noen andre bad heller, er vi enige om! Det gjør vi rett og slett aldri!
Den siste kvelden på årets Escape ble avsluttet med et friskt bad – to faktisk, så nå er dagen fullendt og det er på tide å krype under dyna.
God natt!
Foto: ACM
Se.
Friluftsheidi ser på ting. DET tror jeg er stikkordet for dagens ekspedisjon over vidda. For det gjelder å se. Og det gjelder å lukte. Og det gjelder å kjenne.
Men aller mest å se:
