Slapp alkotest etter vel gjennomført trippel tåloup.

 

I helga var mange av mine bekjente på tur. De la ut bilde på bilde av sol, frosne novembermyrer og  blide fjes. Nok til at undertegnede kjente fjellabstinensene helt ut i øreflippen. Noe måtte gjøres.

Jeg begynte å planlegge for tur. Planlegging i seg sjøl er jo risikosport med den kroppen jeg lever med for tida, men allikevel. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl, og på tirsdag er det meldt sol! Så planen ble lagt allerede i helga. Tirsdagen skal brukes til tur. På nærmeste vidde. Med ved i sekken slik at bål kan nytes i lunsjpausa.

Mandag snødde det.

Tirsdagen kom med kalenderpakkeåpning og fyr i ovnen fra morgenen. Litt morgentåke, men nok lys til at det virket lovende. Sekk, matpakke med sjokolade og bil ble pakket. Med usikre observasjoner om snømengde, blant annet via et bare passe godt webkamera, ble både brodder og truger lagt i bilen. Jeg har da vært i speideren i mange nok år til å alltid være beredt. Nesten.

  Alltid beredt. Sjokkis og kaffe i sekken.

Lite nok snø til at jeg tok sjansen på at bil av type helt vanlig uten firjulstrekk og traktordekk skulle ta seg fram forserte jeg smale, ubrøytede veier helt til det ikke var mer vei. Jeg kom fram og da tenkte jeg at opp bakken igjen…joda det løser seg nok.

Siden snømengden i høyden fortsatt var under lyng- og gressnivå ble brodder valgt framfor truger.  Helt sikkert et lurt valg. I alle fall det beste av to onder. Det viste seg at snømengden som var liten, allikevel var akkurat nok til at broddene  fikk tak i snøen, men ikke isen under. Løs snø oppå is og så kjærring oppå der igjen. God plan? Måtte du absolutt gå på isen da, lurer du kanskje på? Den som har vært ute i høst vet at det har vært nedbør. Det har regnet MYE. Og når bekker, myrer og stier får godt med regn, ja da blir de fulle. Og når frosten kommer, ja da blir det is! Overalt! Så kort fortalt: JA! Jeg måtte gå på isen. Alternativet var å ikke gå. Og jeg skulle på tur. Det kalles trass på populært. Og enkelte i det pedagogiske miljøet påstår at det ikke finnes! Jeg vurderer å fly neste gang. Må bare øve litt først.

Men jeg tok meg da altså fram der på den snødekte isen. Siden jeg uansett liker best å gå offroad og off-sti, så vil de som følger sporene mine i nysnøen legge merke til at veivalget innebærer mye tuer, lyng og direkte kratt! I enhver annen setting så ville observasjoner av dette slaget resultert i en alkotest muligens. Det handlet altså om å unngå flate, åpne områder der den lumske isen garantert lå på lur under 3 cm fjonete nysnø. Unngå alle de områdene det vil være naturlig å gå med andre ord. Legg så til at forsering av lyng i seg selv er risikosport når man er iført brodder. Egen erfaring fra i vår og eget korsbånd minner meg fortsatt på det.

Det ble allikevel et par Bambi-på-isen moment i løpet av turen. Og en krabbetur over ei bru. Men jeg tryna ikke! Og det er pokker meg ingen selvfølge! Tur eller ekstremsport – kommer vel an på utøveren, eller?

Målet for turen ble ikke nådd. Jeg innså at det ble hakket for mye islagt nedoverbakke å forsere på tilbaketuren hvis jeg skulle helt til topps. Se for deg bob-bane uten kanter… I alle fall med det som i beste fall er kun et fungerende bein. Derfor skar jeg ut av kurs litt tidligere enn planlagt, nøt utsikten der den var, og snudde nesa mot bilen igjen.

Utsikt fra plan B.

Relativt sur nordavind av det ivrige slaget innbød ikke til båltenning i høyden, men etter mye forsering av kratt, et par trippel tåloup’s og ca 317 pauser fant jeg den perfekte bålplass der sola varmet. Ca 2 ½ meter fra bilen. I le for vinden. Genialt.

Og da er det vel på tide å bedrive litt fremsnakk av seg selv her. I tillegg til en utrolig flott naturopplevelse av en turdag så har jeg altså oppnådd minst tre ting å glede meg over i dag:

  1. Strålende turvær
  2. Bål
  3. 3,5 km gjennomført på egne bein uten tryn til tross for rimelig håpløst føre

Og 4 og ikke minst: Jeg evnet å avbryte plan A og gå for plan B da jeg så at det nok var det lureste. Egentlig det eneste rette!

Gratulerer til meg! Og turen: aldeles helt nydelig!

Bål i le bak bilen.

Pink vibes utafor sti.

Føret var pent men generelt litt dårlig både for sko, brodder og truger.

Jeg klarte det!

Jeg har inntatt sofaen på mandag 30.november og klapper meg sjøl passe fornøyd og selvtilfreds på skuldra. Jeg klarte det, nemlig! Jeg har lært at det er viktig å gi seg sjøl ros for det jeg oppnår og det jeg får til. Så dermed: Jeg gikk gjennom hele forrige uke uten å dra visakort, master eller bruke peeng (som fylkesmann Johnsen sa). Jeg kjøpte altså ikke en puck hele black week!

Når begge mailbokser, ja i flertall for jeg har jo både jobbmail og privatmail, daglig må tømmes for et sted mellom 25 og 40 reklamemailer som alle handler om noe slikt som black week så står det ikke på tilbudet. Nettaviser og tv-reklamer er spekket med ufattelig gode tilbud av alle slag og blogger, instagram og facebook skriker mot meg med uslåelige tilbud. Det skal ikke stå på mulighetene. Da føles det godt å bare klikke det vekk og overse det hele! Så forrige uke gikk det altså ikke ei krone.

Nå var småbrukeren på Kiwi en tur og kjøpte nødvendig føde til meg og seg, inkludert kake og cheesedoodles til meg selvfølgelig. Men ellers så har jeg ikke så mye som betalt ei regning. Og han hadde heldigvis eget visakort.

I dag er det visst cybermonday. Så det er ikke for sent. Men jeg har allerede vært ute med bil i dag, og kjørt fort forbi både den ene og den andre butikken som sikkert fortsatt har fantastiske tilbud. Jeg stoppet ikke. Og nå er bilen godt plassert i garasjen igjen. Og alle kort er ute av syne så nettbutikkene skal få fred for meg ut dagen. Dessuten så har jeg huset fullt av mye mer enn jeg klarer å bruke opp på de neste åra, så jeg trenger faktisk INGENTING!

Det kan jeg sitte selvtilfreds å si mens jeg kikker til høyre. Der får jeg øye på desembers vakreste eventyr. Ikke mindre enn 2 adventskalendere befinner seg der. Den ene er delt med avleggeren etter at hun for mange år siden, sikkert redd for at jeg syns hun begynte å bli for stor til den slags, foreslo at vi skulle kjøpe annenhver pakke. Altså pakke til henne oddetall og til meg partall. Hun kjente jo mora si godt allerede da, så akkurat det måtte jo bli en tradisjon tvert. I år blir det pakkeåpning long distance. Ikke nødvendigvis på grunn av smittevern, men fordi avleggeren bor og studerer i hovedstaden.

Den andre deles med småbrukeren. Den er det kornblanding i. Brun, flytende, gjæret kornblanding. Annenhver flaske til meg, annenhver flaske til ham. Den varianten oppsto etter at undertegnede kjøpte ferdig ølkalender for noen år siden. Alene. Til meg selv. Det er også tradisjon. Altså med gave til meg selv fra meg selv. Beste garantien for å få det jeg ønsker meg. Men nå deler vi altså på kalender.

Siden jeg for en gangs skyld er unormalt og sjokkerende tidlig ute med enkelte ting så ble innhold til begge kalenderne anskaffet og innkjøpt leeeenge før black week. Det skyldes nok kun den alternative disponeringen av tid jeg holder på med for tida.

Så gjenstår det å se om småbrukeren har handlet kalenderøl på Kiwi. Tru’kke han tør, black week eller ikke. Det eneste jeg vet er at jeg gleder meg til i morgen! Og heldigvis blir det hverken black eller white week den neste måneden. Mer brun!

Adventskalender for småbrukere og småbrukerkjærringer.

Også kalender – stort sett fra avleggeren til meg, og noen få fra meg til avleggeren. Hun inntar da tross alt småbruket i løpet av desember en gang. Legg merke til vaktkatten. Direkte ustabil og uforutsigbar. Legg også merke til det interiørmessige høydepunktet: jif-flaska i bakgrunnen. Ingen snikreklame da den kun er fylt med vann i et forsøk på å holde vaktkatten i en form for sjakk.

Skam deg! Eller gjem deg.

I går leste jeg om Bjarte som antakelig er like blond som meg. Eventuelt like trassig. Han hadde, sikkert i et anfall av glede og mestring, lagt ut på nett at han hadde hatt ski på beina. Da fikk NAV ei melding av en «bekymret» kollega gitt:  «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm». Bjarte sin historie kan du lese her:

https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.bt.no%2Fbtmeninger%2Fdebatt%2Fi%2F1apoX%2FBekymringsmelding-til-Nav%3Fspid_rel%3D2%26referer%3Dhttps%253A%252F%252Fwww.bt.no%26utm_medium%3DSocial%26utm_source%3DFacebook%23Echobox%3D1606417653&h=AT2Pvpb08kSstSVhBOivL–9eA-q7GMwEkaASJ9xPHHDsWk4hZFYi_qTE2OS1IRPhtXeAzwKUTOTTgHD7ogT32pPqtwaq7waTa6kqgCSggkVeaw6BKsT-MwRSmMUCu3nuw&s=1

 

Bjarte sin historie er fra 2017.  Allikevel trigget den en liten bloggreprise her. Problemstillingen, mistroen og uvitenheten oppleves dessverre like stor i 2020.  Noe en samtale med flere individer som føler på liknende stigma den dag i dag kunne bekrefte senest denne uka. Men først:

I lange perioder de siste årene har jeg benyttet skog og fjell relativt aktivt. Hobbyen har vært tur, gjerne hele døgnet og etter hvert har jeg blitt fryktelig glad i å oppsøke fjell og skog og oppholde meg langt til skogs og langt fra folk til alle døgnets tider. Det har ført til uteovernattinger noe sånt som kanskje 3-4 netter i måneden. Og selvfølgelig, ekstremt fornøyd og rett og slett litt høy på meg sjøl, har innlegg på facebook og instagram fulgt tett på slike godopplevelser. Navnet på bloggen har vel også en viss sammenheng med antall timer i frisk luft.

Jeg har dermed fått spørsmålet «sover du aldri i senga di du?» opptil flere ganger. La meg se… i en normal måned er det i alle fall 30 netter vanligvis. Hvis jeg overnatter ute 4 av dem, ja da er det etter litt kjapp hoderegning 26 igjen. De 26 tilbringes stort sett i senga, må innrømme det. Men jeg tar sørgelig lite bilder der. Heldigvis vil mange si, og naturlig nok.

Jeg tar forsvinnende lite bilder når jeg ligger i fosterstilling på sofaen også. De dagene jeg rett og slett har nok med å stå opp, kle på  meg noe som ikke klemmer, lage meg mat, tømme oppvaskmaskina og lese litt nettaviser. De dagene der jeg må hvile etter å ha tatt en dusj. Fotografering og deling på nett er et overskuddsfenomen. De dagene det ikke fins overskudd, ja da er det stille. Eventuelt deler jeg noe fra bildearkivet.

Slik som dette for eksempel:

Veldig fint å våkne her, selv om en er sykemeldt. Og bilen? Ca 54 meter bak hengekøya.

Bildene blir som regel tatt da jeg kjenner på eufori og pur glede over magiske opplevelser. Mellom magien ligger jeg i senga, og på sofaen, og jeg syns kanskje ikke i det hele tatt. De siste månedene, for ikke å si årene, har bildene også gjerne blitt tatt med meget bevisst vinkel. Det gjelder nemlig å ikke få med bilen i bakgrunnen når villmarksbilder skal deles. Men turene har blitt kortere og kortere, så selektiv vinkel er vesentlig 😉.

«dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut på Facebook» hadde NAV-saksbehandleren sagt til Bjarte etter henvendelsen fra kollegaen. Unnskyld meg, NAV! Bjarte prøver bare å overleve og gjøre noe som kan løfte ham opp. Kanskje så langt opp at han på sikt kan bli «en fullverdig bidragsyter for samfunnet igjen», les: komme seg tilbake i jobb! Og går ikke det, så handler det om livskvalitet, folkens!

Så kjære kollega og kjære saksbehandler:

Skam deg!

Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å ha melkesyre fra lilletåa helt til hjernen, ja til og med i håret uten å ha rørt meg. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er  heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober og november har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! Og jeg heier på deg, Bjarte! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!».

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

Fram til det så hender det jeg tar en tur ut, knipser et bilde og går inn og legger meg på sofaen igjen. Eventuelt går 50 meter fra bilen og knyter hengekøya i et tre.

Som regel har jeg fortjent det.

 

Til sommeren har jeg tenkt meg hit også. Jeg kan nesten garantere bilde. Mange.

 

Har friluftsheidi blitt sofagris?

Mistanken har ligget og gnagd hos undertegnede ei stund. Og den som leser bloggen kan, med rette, antakelig lure på om det navnet egentlig er relevant. Navnet på bloggen, altså, friluftsheidi. Er a egentlig noe særlig ute? Og hva er det egentlig a skriver om? Har det noe særlig med uteliv og friluft å gjøre?

Vel. Jeg er nok mindre ute for tida enn jeg i perioder har vært. Ingen tvil om det. Dessverre. Men, som jeg tidligere har kommentert: når jeg er ute på tur skjer det alltid ting oppi topplokket. Tanker, refleksjoner, problemstillinger og blogginnlegg blir virkelig vendt opp og ned og på kryss og tvers. Inspirasjon kan det også bli ut av det. Og aller viktigst: jeg har aldri angret på en tur ut! Uansett vær, føre eller kroppslig kollaps underveis eller etterpå.

Naturen er fortsatt åpen og den korte nærturen er tilgjengelig for alle! De aller fleste av bildene under er eksempler på det. Knipset innen 200 meter fra egen inngangsdør.

Til og med en sølepytt kan bli vakker i frostskrud i november.

Inn i tåka eller ut av tåka.

På to hjul i høyfjellet.

Høsten byr på magiske solnedganger.

Camp friluftsheidi. Helt alene i Femundsmarka.

Kaffebål.

Morgensol fra køya sommeren 2020.

Novemberbad 2020.

Våt november 2020.

Et godt alternativ til sofa når sola skinner. Sittebenk i egen skog.

Bekken.

Solnegang på hengekøyetur.

Ute og uler mot månen.

I måneskinnet kan jeg se verden utenfra.

Og sofagrissyndromet er herved avlyst. Jeg tar ikke så mange bilder derfra i alle fall 😉

 

Hurra for meg!

Gratulerer til meg med enda et gjennomført år! Skriver ikke vel gjennomført da 2020 for det meste har bydd på utfordringer av det mer frustrerende slaget. Herfra kan det bare gå en vei: strake veien oppover!

Men: det er et privilegie å få bli 48! Selv om jeg nok kan konkludere med at hodeplaggene tapte seg utover dagen. Takk for lunsj og takk for sang! Nå har jeg fått en øl mens småbrukeren helt tydelig holder på med noe hvitløk i ei stekepanne på kjøkkenet!

God helg!

Smittesladder, pølsevev og koronakakling i kjøkkenhagen!

I ei bygd i Nordfjord er det så mye sladder rundt hvem som er koronasmittet, hvordan de har blitt smittet og hvem som har skylda at ei småbarnsmor går ut på NRK og maner folk til å besinne seg etter at sønnen hennes på 2 år ble koronasmittet i barnehagen.

«No tek ho sterk avstand frå ryktespreiinga som har skjedd i Nordfjord den siste tida om kven som er smitta og kvifor. Sjølv vel ho difor å vere heilt open.

– Eg synest det er veldig synd at folk spreier rykte. Eg tenker at det ikkje skal vere noko tabu eller hemmelegheit at du har korona.»

Artikkelen kan leses her:

https://www.nrk.no/vestland/sonen-_2_-koronasmitta_-_-vi-ma-tore-a-snakke-ope-om-det-1.15260788

Jeg tenker at dette er et godt eksempel på at åpenhet er en fin ting. Men, og det er et stort men: sladder og rykter har ingenting med åpenhet å gjøre. Mora til den koronasmittede gutten forteller gjerne at han er smittet, hun eier sin egen historie og er åpen om det. Hun vet hva som er riktig. Det gjør ikke de som kakler og skravler og synser.

Jeg har generelt lite til overs for karantene- og isolasjonsbrudd, slett smittevernarbeid og mangel på personlig ansvarsfulle handlinger. Tidligere innlegg på bloggen kan vel bekrefte det. Men er det noe jeg avskyr så er det nettopp SLADDER. Jeg har blogget om det før. Da het bloggen utfordret.no og jeg hadde tydeligvis ei høne å plukke med sladrekjerringer (av begge kjønn) allerede da.

 

Ingen kan sladre om at jeg ikke beskytter meg…det eneste jeg mangler er ørepropper: Mot kakling!

 

Og siden det nok er mange, ikke bare i Nordfjord,  som fortsatt må «ta seg sammen» og kakle mindre om ting de ikke har greie på så hiver jeg ut deler av innlegget på nytt:

Kakling i kjøkkenhagen

– heter ei bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner og kakling i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.

Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.

Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i nesten 48 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.

Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun ble født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.

Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.

Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!

Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.

Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Blogging er i så måte et minefelt. Kaklinga har nok mer enn en gang kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.

Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?

Er det da det går dit høna sparker? Eller dit koronaen svever?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Velkommen til Nederland.

Velkommen til Nederland.

I går hørte jeg denne historien for aller første gang. Den traff meg. Takk H.

Og den treffer kanskje deg eller andre som av en eller annen grunn har havnet i Nederland. Enten da du fikk barn, ble syk eller i alle fall fikk et eller annet møte med livet og hverdagen som ikke ble helt sånn som du hadde tenkt. Jeg må innrømme at for meg traff historien veldig. Jeg jobber intenst med å finne hverdagsglede og se det fine i det livet jeg er så heldig å ha om dagen, selv om det ikke akkurat var dette livet jeg tenkte meg. Jeg jobber hver dag for å se det fine i mitt Nederland! Og jeg syns jeg kan skimte ei vindmølle i det fjerne i dag! Det er ingen som vet hvor krevende det kan være uten å faktisk ha prøvd det sjøl. Les og reflekter!

“Velkommen til Nederland.

Av Emily Perl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om jeg kan forklare hvordan det er å ha et funksjonshemmet barn. For å hjelpe folk å sette seg inn i denne unike opplevelsen skal jeg forsøke å beskrive det:

Når du venter barn er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med reisebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, gondolene i Venezia – kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende. Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted.

Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier «Velkommen til Nederland». «Nederland?!?» sier du. «Hva mener du med Nederland? Jeg har bestilt tur til Italia! Jeg skulle ha vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.»

Men det er en endring i flyets rute. Det har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at du ikke har kommet til et ekkelt, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut og kjøpe nye reisebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte mange nye mennesker du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så prangende som i Italia, men når du har vært der en stund, og du har fått pusten tilbake, ser du deg rundt … og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller … og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia … og alle skryter av hvor fantastisk det er der. Og for resten av livet kommer du til å si: «Ja, det var dit jeg også planla å reise.» Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, for tapet av en drøm er virkelig et tap.

Men … hvis du bruker livet på å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri kunne nyte de helt spesielle og skjønne sidene … ved Nederland.

Bilde: www.travelvalley.nl

Alle rettigheter forbeholdt Emily Perl Kingsley © 1987

Oversettelse ved Veslas koffert © 2018 Gjengitt med tillatelse fra forfatteren”

Historien er delt fra en frivillig og veldedig organisasjon som deler ut informasjon til nye foreldre til barn med Downs syndrom. Jeg har ikke selv opplevd det disse opplever, men jeg har fått et barn som var så sykt at vi helt i starten ikke kunne være sikre på å få henne med oss hjem fra fødeavdelingen. Vi kom til et fantastisk Nederland, og har aldri opplevd Italia…

Husk: Det er fint i Nederland!

Kilde: https://veslaskoffert.com/

 

Visste du at julaften er avlyst?

Datoen i dag sier meg at det er en måned til julaften. En julaften som vi i skrivende stund ikke vet helt hvordan blir. Mange av oss lurer på om vi kan samle hele familien rundt det tradisjonelle julebordet. Bestemødre, bestefedre, tanter, kusiner, barnebarn og oldebarn. Blir det mulig, eller må vi holde oss på hver vår tue, det vil si i hvert vårt hjem og sammen kun de vi bor sammen med? Noen lurer også på om de kan dra til far i Sverige eller få besøk av bestemor fra Tyskland.

Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at vi bør ha en plan B. Og muligens også en plan C. Det blir jul uansett. Men den kan bli litt annerledes. Og det er greit!

Før helga leste jeg på nettet noe som jeg derimot kjente at ikke var greit. Jeg leste at julaften er avlyst! Ikke for meg. Jeg kan fortsatt forspise meg på ribbe og surkål og velte meg i gavepapir og lukten av ferskt juletre i ei varm stue. Jeg vet bare ikke hvor mange og hvem jeg kan gjøre det i samme stue som.

Men julaften for de som kanskje trenger det aller mest er avlyst! De som arrangerer julaften for hjemløse og andre som av en eller annen grunn faller utenfor tradisjonell julefeiring har sett seg nødt til å avlyse årets arrangementer. På grunn av pandemi og smittefare, selvfølgelig. Den kjente jeg i magen, for å si det sånn. Jeg vet at det i årevis har foregått så mange bra arrangementer og så mange gode initiativ rundt omkring i landet. Nettopp for at alle, ALLE, skal ha et tilbud om hyggelig samvær med andre i alle fall denne ene kvelden i året. Og i år blir det altså ikke noe av! Forståelig nok. Men fryktelig tragisk!

Jeg oppfordrer derfor alle om å dele bittelitt av sin egen overflod denne siste måneden før julaften. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og selv om årets Alternativ Jul ikke blir noe av, så kommer det flere juler. Forhåpentligvis for de som hadde gledet seg til dette arrangementet også!

Her er et forslag om du vil hjelpe med å hjelpe:

www.alternativjul.no

Kjære hverdagshelt!

Jeg håper du får en strålende dag! Kjenner du deg ikke så heltemodig i dag, sier du? Ikke jeg heller, for så være helt ærlig. Så da er vi to.

Men si noe pent til deg selv, smil til en du møter eller send ei melding til en venn. Framsnakk deg selv eller andre. Da blir du helten i din egen hverdag og dagen lyser opp.

Lag deg en god dag!

Bilde: www.dawn-productions.com

Bilde: inspirasjonspedagogene.no

 

 

Jeg fikk meg en på tygga og ble forbanna!

I helga kokte det over. Det kokte over på vegne av eget yrke og egne kolleger og arbeidsgiver. Det kjentes som å få seg en på tygga. Og da ble jeg selvfølgelig forbanna! Det hjelper ikke å slå tilbake, det vet vi som driver med pedagogikk, men det er lov å protestere! “Bruk ordene dine”, pleier vi å si til ungene i barnehagen når de blir forbanna.

Å få seg en midt i fleisen og bli forbanna kan bringe en middelmådig blogger inn på topp 100-lista, når hu gjør akkurat det. Det er fortsatt ikke mulig å konkurrere med de virkelige toppene. Men kjære barnehagehelter: dere er da tross alt på bloggtoppen. Helt nederst….Om ikke noe annet så fortjener saken og barnehageheltene akkurat det. Den fortjener å komme fram og den fortjener å bli lest og satt søkelys på. Derfor deler jeg inspirasjonspedagogenes innlegg enda en gang:

http://https://www.facebook.com/Inspirasjonspedagogene/posts/3262822737163159

Denne fortjener også en deling til. Egentlig en trillion delinger:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR1Bmn9VY-2pMBaIon07YnP7hPTUvz1tYQp7NgcaTyRO81vvKXirS-Wzg8k

Og her om da jeg fikk meg en på tygga…og ble forbanna:

http://https://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Til alle barnehageheltene: Heia dere! Alt blir bra!

Og her kan det leses om hva vi fikk rett på tygga og ble forbanna for:

http://https://www.pbl.no/aktuelt/politikk/statsbudsjettet-regjeringen-kutter-pensjonstilskuddet-til-11-prosent/