I dag tidlig befant jeg meg i en slik. Rett og slett fordi:
I min stadige jakt på «avkrattifisering» som småbrukeren kaller det så tilbrakte jeg natta hengende mellom to trær langt til skogs. Han har jo tidligere diagnostisert meg med «krattsjuka» – altså det stadige og tilbakevendende behovet for å dra på tur og sove ute, for eksempel i et kratt, som undertegnede har.
Denne gangen vurderte jeg fram og tilbake hvor og hvordan. Den viktigste planen var bål! For endelig så er det generelle bålforbudet i skog og mark over for denne sesongen, og det er fritt fram for oss som liker å tenne på 😉. Tenne bål, altså 😉. Jeg kjente jeg hadde lyst til å utvide repertoaret av leirplasser litt og gikk for å finne et nytt sted. Et sted jeg ikke hadde sovet i hengekøye eller telt før. Men fortsatt nær nok til vei og bil til at jeg om jeg ikke fant brennbart materialet til bål der jeg var kunne hente tørr ved i bilen. For i bilen min er det nemlig stort sett alltid en Ikea-bag eller liknende med relativt finkløvd og ikke minst tørr bålved. Og ja, jeg vet det er spesielt, det har folk fortalt meg utallige ganger, men det gir jo mening om båltrangen skulle oppstå litt brått, ikke sant!?
I speidingen etter en egnet plass dro jeg i vei innover og oppover, jeg sjekket et par steder og fant meg til slutt et sted der trærne i alle fall nesten sto med riktig avstand for køye og tarp og der det var utsikt over et tjern. OG bålplass. OG nær vei.
Det med veien er jo en fordel når sekken er tung. Men en bakdel også. Jeg trodde jo i utgangspunktet at det skulle være bortimot milevis til nærmeste menneske der jeg slo meg ned. Men oppdaget at det jammen er ganske mye folk til skogs en helt vanlig torsdag i september. I alle fall ganske mange flere biler forbi på den veien enn det jeg hadde forventet.
Det ble bål og middag på bålet. Ganske så idyllisk og helt etter planen. Det blir jo mørkt ganske så tidlig nå i andre halvdel av september, så at batteriene på hodelykta begynte å bli dårlig passet jo ikke så godt. Bålkvelden ble heller ikke så innmari lang. Det var ikke skylda til hodelykta. Men til og med jeg syns det er bare sånn passe trivelig å sitte ved bålet og lese bok i regnvær! OG med dårlig lys…
Å rigge leir i så strålende vær er en drøm.
I fryseren fant jeg en porsjon chili-con-carne, og da var bålmiddagen bestemt.
Dermed ble bålkvelden avsluttet og jeg krøp i posen i køya. Med lyslenke og både hodelykt og telefonlykt koste jeg meg med boka mi mens regnet og vinden bare økte på. Regn er for så vidt ikke helt håpløst når en ligger tørt under tarp. Men vind er en utfordring. Og kombinasjonen regn og heftige vindkast gjorde vel etter hvert nattesøvnen noe sporadisk. Det hjalp litt å stå opp og justere den ene bardunen så vinden ikke fikk så godt tak, men jeg må innrømme at det var et par ganger i løpet av natta jeg lurte på om hele riggen skulle forsvinne bortover lyngen. Ei lavvonatt på Kvamsfjellet i stiv kuling for en del år siden var innom hodet. Og min konklusjon at tarp til og med fungere dårligere enn tynn lavvo i sterk vind. Ikke direkte overraskende, det da. Men jeg HAR sovet. For jeg har drømt. Blant annet at jeg sov til klokka 17.30 og ikke rakk et eller annet jeg skulle rekke.
Jeg tror mye av nattas regn kom sidelengs. I alle fall var soveposen rimelig bløt utapå da det lysnet av dag. Det var både buksa og skoene som hang inni hengekøya om natta også. Og jeg lærte at med værmelding som sier mulig regn og vind så bruker vi, altså jeg, plugger i bakken så tarpet holder seg nede når vindkastene kommer. IKKE barduner i omkringliggende busker og trær slik at utsikten blir bra… Det er stadig noe nytt å lære om leirliv, prioriteringer og turtips!
Bål ble det i dag tidlig også. Og både bålkaffe og arme riddere. Og en nesten «ikke skyt»-situasjon. Selv om de fleste folka og bilene jeg så i går var enten på bærtur eller sanket sauer som har gått på utmarksbeite i sommer, så er det også jakttid. Og dermed både jegere og jaktbikkjer i skogen. For mange år siden lå ei venninne og jeg under tarp i lyngen ei natt, sikkert på omtrent samme tid på året som nå. Tidlig på morgenen ble vi vekket av ei ivrig og snusende jaktbikkje der i lyngen. Bikkja lurte garantert på hva slags ryper vi var 😉! Da jegerne kom ut av skogen etter bikkja pep det fra soveposen ved siden av meg: «Ikke skyt!».
I dag tidlig kom losen nærmere og nærmere der jeg satt med kaffen min ved bålet. Hadde det ikke vært for myra og tjernet som etter alt å dømme lå mellom meg og losen så kunne jeg fått en sånn nær «ikke skyt»-episode igjen. Og jeg hadde skjønt bikkja godt jeg, for frokosten både lukta og smakte godt. Selv om ei regnskur satte en stopper for en altfor lang frokostseanse. Med sekken pakket og bålet nedbrent kunne jeg krysse av for enda en leirplass og enda ei utenatt i repertoaret.
Nå har jeg til og med fått tørket turutstyret og lagt det på plass. For ALT var kliss bløtt. Sommeren er over og med det turene der turutstyret er tørt og kan pakkes rett bort etter bruk. Heldigvis var det tørkevær da jeg kom hjem i dag. Dessuten så er jeg da «avkrattifisert» for ei stund, i alle fall et par dager, bålrøyken har igjen satt seg i jakka og jeg har fått en påminnelse om gleden med å ha hus og seng og do og strøm og greier 😉.
Morgenkaffe må til selv om det yrer i koppen.
Takk for nå!
