Utfordringene står i kø her på blogg. Moro! Utifriluft ber om “ikke så lett å få øye på” og frodith ber om “rød“. Her får du to for en. Eller ett for to, egentlig. Ett bilde for to utfordringer. Det gjelder å slå to fluer i en smekk og være litt effektiv iblant, ikke sant😉
Her er avleggeren på vei til å se Les Misérables. Og den røde leddbussen er ikke så lett å få øye på, ikke sant😉?
En oppdagelsestur på en helt vanlig oktoberonsdag kan nesten ikke gjøres bedre, tror jeg. Og det tror jeg rett og slett har med det gode selskapet å gjøre. Det har med den felles gleden over å gå nye stier, se nye utsikter og bare være sammen, skravle og kose oss med bål og ikke minst middag på bålet å gjøre. Jeg tenker at vi er heldige som har mulighetene og vi er heldige som har vett til å bruke dem. I alle fall en gang i blant.
Turkompisen stilte med middag til varming på bål, mens undertegnede stilte med ved til bålet og kart og klokketro på egen evne til å finne fram. Når turkompisen også som vanlig stilte som sherpa for den tyngste sekken, så kunne det jo ikke gå galt.
Og det gjorde det ikke heller. Selv om vi kom for sent til solnedgangen. For selvfølgelig kom det et skylag akkurat i vest, så sola ble borte bak det en halvtime før vi hadde planlagt. Men det ble både utsikt og muligens noe innsikt og vi fikk sett en helt ny plass for begge to.
Da hodelykta mi oppførte seg mildt sagt ustabilt under bålmiddagen, bestemte vi oss for å gå bilveien tilbake til bilen. Undertegnede konsulterte kartet og anslo distansen tilbake til bilen for omkring 3 kilometer om vi gikk den veien. Innafor, mente vi. Det valget var vi ganske så fornøyde med selv om den nevnte lykta på et eller annet snodig vis lyste hele veien – om jeg bare hadde den opp ned! Hadde vi prøvd oss på stien hadde den vel skrudd seg av igjen.
Vei passer jo meg og snublefoten ganske så mye bedre i mørten enn humpete, bløt og ekstremt sleip og gjørmete sti også. Dermed kunne turkompisen som driver med slikt jakte og finne noen nye stolper (hæsjtægg stolpejakt) på tilbaketuren også. Underveis i den ene stolpeavstikkeren ut i svarte skogen ble hun bråskremt av en elg noen meter unna. Heldigvis slapp hun å se den, for den hadde jo ikke hodelykt 😊. Dessuten fikk hun beskjed av undertegnede om å fortsette å gå i skogen for stolpen lå nok helt sikkert litt lenger bort… Ingen medfølelse for elgskrekken fra denne kanten, nei… Beklager for det sånn i etterkant.
Vi klokket inn på litt over fem og en halv kilometers gange til slutt. Og heldigvis fant jeg igjen bilnøkkelen. Som vanlig når friluftsheidi leser kart og bommer en smule på avstander så var nok tilbaketuren nærmere fire enn tre kilometer. I stummende mørke. Jeg syns ikke det var så verst etter en dag med to treningsøkter, både elipse og boksetrening tidligere på dagen. Og jeg påstår fremdeles at det å være ute om kvelden og natta, i alle fall etter at det har blitt mørkt, er ganske magisk. Det eneste som er synlig er sirkelen av lys som hodelykta gir, når den er i humør til det, samt den magiske stjernehimmelen. Alt ellers er svart. Og selvfølgelig refleksen fra en og annen stolpe 😊. Takk for turen!
Kommunens relativt nye såkalte dagsturhytte er tilgjengelig både på beina og på hjul, via sti eller grusvei. Og utsikten over Mjøsa er formidabel.
…NÅ er det nok sesongslutt! I alle fall for meg. En ting er å sykle i regnvær. Det går i grunn ganske så greit og jeg bruker helt bevisst lite nok strøm og motorkraft til at jeg holder varmen, for å si det sånn. Men sykling i regn, sludd og vind når temperaturen, naturlig nok når det sludder, er rimelig nære null, DET er for spesielt interesserte. Og så spesielt interessert i akkurat det er ikke jeg, egentlig.
I dag ble jeg kald! Overalt egentlig. Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å sykle i dag heller. Jeg hadde jo sett på værmeldinga. Men så bød sjansen seg og akkurat da jeg gikk ut så var det oppholdsvær. Og jeg skulle jo bare sykle en bitteliten tur på litt over ei mil. Lue og ullstilongs hadde jeg også.
Men da jeg skulle hjem hadde skura kommet med både sludd og is mellom regndråpene. En opplevelse det også, og veldig godt med frisk luft i kombinasjon med å få rørt litt på skrotten, men ikke akkurat idyll.
Nå tror jeg det blir strikking og fyr i ovnen resten av dagen! Men jeg lader sykkelbatteriet. I tilfelle det dukker opp en strålende solskinnsdag med god temperatur og sykkelturbehovet skulle bli påtrengende. Den dagen bør helst åpenbare seg før snøen legger seg i allmenninga. For der var det visst mer enn 5 cm forrige dagen.
I helgeutfordringen denne uka så etterspør utifriluft “Rødt, hvitt og blått – men ikke et flagg”. Disse plantet jeg til 17.mai. Og nå i oktober er de vel de eneste som holder stand og fortsatt har farge. Alt annet er umiskjennelig “tatt” av høsten og blitt brunt og vissent selv om det ble plantet lenge etter disse. Men rødt, blått og hvitt holder seg mer eller mindre enn så lenge 🙂
Tre døgn «på hytta» er gjennomført. En slags høstferie kan det vel kalles. Tre døgn med mye hygge, oppdagelser, gode samtaler, sol, regn, kaffe og god mat. Og ikke minst tre døgn med gleder, avslapning og pause fra hverdagen.
Det bød på en smule utfordringer å skulle reise kollektivt hjemmefra til hovedstaden akkurat nå. Vi snakker jo lokførerstreik OG buss for de ytterst få togene som skulle gått, så det ble bil. Den går tross alt når vi vil. Og når vi har den usannsynlige flaksen at det er en ørliten lukeparkeringslomme rett utenfor oppgangen til «hytta» så ga vi en lang marsj i at den parkeringa koster det hvite ut av øya. Vi sto der i tre døgn! Glede en på dag en var allerede i boks!
En halvtime senere kunne jeg rusle inn på bakeriet for min etterlengtede og planlagte date med ei som vanlig veldig trivelig og «lettsnakket» jente – nemlig Frodith. Turens første kaffekopp av mange var allerede inntatt på vei til by’n, men den andre ble uten tvil en stor høydare. Solfrid, aka Frodith, er en veldig hyggelig, givende og interessant samtalepartner, og plutselig hadde det gått i underkant av tre timer! Det var glede nummer to på dag en og jeg gleder meg allerede til neste gang!
Dag en ble avsluttet med en deilig middag og dessert som småbrukeren hadde kjøpt inn og planlagt mens jeg var på «date». Tredje glede for dagen, uten tvil.
Dag to av høstferien på «hytta» startet med litt skruing og reparasjonsarbeid. Sånt noe hører jo selvfølgelig med på enhver hyttetur. Reparasjonen ble i alle fall så langt vellykket, glede en på dag to, og vi fikk oss en tur ut i regnet. Og kaffe og bolle på kafe Nummer to, dag to. Kveldens middag ble inntatt på restaurant Noen valgte å kalle retten «en skikkelig diger fiskepinne». Fish’and chips, med andre ord. Den tredje gleden for dagen. Minst.
Dag tre opprant med strålende sol og det var bare å ta beina fatt og gå ut og «gjøre byen». I alle fall litt av den. Vi «klokket» inn så vidt over 9 kilometer på beina da dagen var omme. Heldigvis rakk vi da både kaffe og bolle på Grunerløkka, vinlunsj på St-Hanshaugen og middag i Hegdehaugsvegen. Tre gleder på dag tre også. Jeg kunne nevnt både mye fint og spennende å se, et spontant kirkebesøk (!) og en artig forbipasserende katt også. Men å sitte ute og spise og drikke kaffe og vin i Norge i oktober er en slags luksus det er bare å nyte når muligheten, og sola, er der.
«Dette der jo nesten utrolig og må virkelig nytes», sa vi til restauratøren som serverte lunsj og vin på terrassen. «Ja men det skal snø», sa han. Og det fikk han jo rett i.
For i dag morges snødde det. I alle fall sluddet der på hytta. Dermed ble den flotte grønne chilien på «balkongkjøkkenhagen» reddet inn før bilen kunne snikes ut av den minimale parkeringslommen og snuta settes i retning hjem.
Det ble en miniferie med mye kaffe både ute og inne, varierende vær og ikke minst mye avslapping. Og når «hytta» ligger såpass urbant til så er det i grunn greit å returnere til mer grisgrente strøk innen snøen får lagt seg. Og om noen dager står enda en «hyttetur» på planen, så det er bare å glede seg til det også 😊. Kaffe i sola får bli bildet som representerer denne «hytteturen». Det kunne vært vin, men den hadde jeg drukket opp da jeg kom på å ta bilde 😉.
Magisk soloppgang er tema for denne ukas helgeutfordring fra utifriluft. Mine opplevelser av magiske soloppganger innebærer som regel hengekøye. Eller lavvo. I alle fall en eller annen form for uteovernatting. Det er som regel da jeg får med meg soloppgangene. Også de magiske.
Denne soloppgangen fra oktober i fjor er ikke noe unntak. Jeg overnattet i hengekøye da også og måtte rett og slett bare stå opp og nyte synet.
Rim på bakken, frostrøyk over vannet og sola som stiger opp og sakte jager frosten på vei. Og inne i vikene på vannet hadde det lagt seg ei glassklar isflate. Magisk.
“Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne”. Sjelden har vel denne setningen passet mer bokstavelig til undertegnede enn i kveld. Jeg er innimellom så og si ekspert til å se at her trengs det å gjøres noe – og så sette meg i en krok (så og si) til “anfallet” går over.
I flere dager har jeg sett på at kjøleskapet trenger en rydd og en vask. I kveld var jeg såååå nære å gjøre noe med det. Jeg åpnet døra bare for å stirre i alle fall. Og så lukket jeg den igjen. Og forlot kjøkkenet og fant på noe annet.
Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt effektiv og få så mye gjort på ettermiddag og kveldstid eller heller. Men i kveld har jeg i grunn vært LITT for lett å gjennomskue. Til og med for meg sjøl! Arbeidslysten sneiet innom – og jeg klarte å psyke vekk “anfallet”. Vi får se om det blir gjort en annen gang;-)
Der jeg sto på badet og skulle pusse tenner i går kveld så kom jeg på helgeutfordringen: Noe uvanlig med krøll på, fra utifriluft. Jeg vet at helga er over, men jeg tenker at jeg kaller det “sent men godt”. Kanskje jeg rekker helgeutfordring I HELGA neste gang.
I speilet så jeg krøll. I og for seg ikke så uvanlig for meg. Men for omverdenen er det ikke så vanlig å se meg sånn. Hos meg oppstår krøller stort sett når håret får tørke helt naturlig etter vask, når det bare får bittelitt hårmousse og ellers får tørke i fred uten hårføner eller noe annet. Vanlig er ganske rett hår. Uvanlig er krøllete hår. Og ja, krøllene dukker opp oftere og oftere slik hverdagen og livsstilen er nå. I alle fall når manken er ganske nyklippet 😉
Denne helga har stått i bålkaffens tegn her på bruket. Ikke det at vi akkurat har sittet ved bålet og slurpet kaffe med grut i hele tida. Men det har blitt bålkaffe to dager på rad. Og bålkaffens dag finnes altså faktisk ikke. Jeg sier faktisk, for det fins jo en dag for nesten alt. Kaffens dag er 1. oktober. Den feires over hele verden. Og bålets dag feires som regel i januar, sier AI. Det er en offisiell feiring av friluftslivet og bålsesongen i vinterhalvåret.
Her hos oss har vi hatt det vil vel kan kalle «bålkaffens helg». Lørdagen gikk blant annet med til å finne igjen gapahuken vår nedi skogen her. Og da måtte en god del kratt forseres. Slikt er det godt å ha en småbruker med egnet verktøy til. Da vi hadde kjempet oss fram til den noe nedgrodde gapahuken og fått ryddet bringerbærkratt INNI selve huken, ble det bål og bålkaffe. Med et par tiltak sender i høst vil nok bålet brenne og kaffen koke nedi den gapahuken utover høsten og vinteren.
Knutsen og Ludviksen sang om «Grevling i taket». I gapahuken har vi grevling i golvet! Eller under golvet. Vi er ikke sikre på om den har bodd der de siste par åra, men helgas tiltak skal i alle fall hindre den i å legge seg til der igjen for vinteren! Jeg drøyer nok ei stund før neste bålkaffe nedi der. Det som skal holde grevlingen unna holder nok meg unna noen dager også. Minst.
Så i dag ble det bålkaffe et helt annet sted. Vindkast og motvind førte til en kort og snirklete kanotur langs land og mer eller mindre inni myra her og der. Men ved bålplassen var det roligere, og da vi skulle padle «hjem» til bilen og tenkte det ble fint med medvind, så stilnet det så klart.
Både lørdagen og søndagen ble bålkaffedag for min del. Men bare søndagen ble badedag 😉. For et bad måtte til. Og arbeidsfordelingen er grei: småbrukeren rigger kano på biltak – jeg bader😉. Men begge drikker bålkaffe!
I går skulle jeg sykle på trening. I alle fall var det planen. Det handler jo både om å ta meg fra a til b, få frisk luft, trim og å spare bensinpenger. Mer enn et kinderegg, altså. Hele fire fordeler.
Men så ble treninga avlyst. Og hva var da alternativet? Støvsuge? Rydde? Ligge på sofaen? Se på tv? Grave potet? Mulighetene var mange. Om ikke direkte fristende.
Så dermed valgte jeg sykkeltur til skogs! Ikke helt overraskende prioritering for undertegnede. Med kaffe og matpakke i sykkelveska, milevis med skogsveier tilgjengelig, brukbart vær og nyladet trehjuling så ble det en helt super tur. Og akkurat i går så var det nok akkurat det jeg trengte. Det vil si at erstatningen, plan B, ble bedre enn plan A. For det er jo ingen tvil om at jeg syns at sykling til skogs er et mye bedre alternativ enn sykling til sentrum.
