En oppdagelsestur på en helt vanlig oktoberonsdag kan nesten ikke gjøres bedre, tror jeg. Og det tror jeg rett og slett har med det gode selskapet å gjøre. Det har med den felles gleden over å gå nye stier, se nye utsikter og bare være sammen, skravle og kose oss med bål og ikke minst middag på bålet å gjøre. Jeg tenker at vi er heldige som har mulighetene og vi er heldige som har vett til å bruke dem. I alle fall en gang i blant.
Turkompisen stilte med middag til varming på bål, mens undertegnede stilte med ved til bålet og kart og klokketro på egen evne til å finne fram. Når turkompisen også som vanlig stilte som sherpa for den tyngste sekken, så kunne det jo ikke gå galt.
Og det gjorde det ikke heller. Selv om vi kom for sent til solnedgangen. For selvfølgelig kom det et skylag akkurat i vest, så sola ble borte bak det en halvtime før vi hadde planlagt. Men det ble både utsikt og muligens noe innsikt og vi fikk sett en helt ny plass for begge to.
Da hodelykta mi oppførte seg mildt sagt ustabilt under bålmiddagen, bestemte vi oss for å gå bilveien tilbake til bilen. Undertegnede konsulterte kartet og anslo distansen tilbake til bilen for omkring 3 kilometer om vi gikk den veien. Innafor, mente vi. Det valget var vi ganske så fornøyde med selv om den nevnte lykta på et eller annet snodig vis lyste hele veien – om jeg bare hadde den opp ned! Hadde vi prøvd oss på stien hadde den vel skrudd seg av igjen.
Vei passer jo meg og snublefoten ganske så mye bedre i mørten enn humpete, bløt og ekstremt sleip og gjørmete sti også. Dermed kunne turkompisen som driver med slikt jakte og finne noen nye stolper (hæsjtægg stolpejakt) på tilbaketuren også. Underveis i den ene stolpeavstikkeren ut i svarte skogen ble hun bråskremt av en elg noen meter unna. Heldigvis slapp hun å se den, for den hadde jo ikke hodelykt 😊. Dessuten fikk hun beskjed av undertegnede om å fortsette å gå i skogen for stolpen lå nok helt sikkert litt lenger bort… Ingen medfølelse for elgskrekken fra denne kanten, nei… Beklager for det sånn i etterkant.
Vi klokket inn på litt over fem og en halv kilometers gange til slutt. Og heldigvis fant jeg igjen bilnøkkelen. Som vanlig når friluftsheidi leser kart og bommer en smule på avstander så var nok tilbaketuren nærmere fire enn tre kilometer. I stummende mørke. Jeg syns ikke det var så verst etter en dag med to treningsøkter, både elipse og boksetrening tidligere på dagen. Og jeg påstår fremdeles at det å være ute om kvelden og natta, i alle fall etter at det har blitt mørkt, er ganske magisk. Det eneste som er synlig er sirkelen av lys som hodelykta gir, når den er i humør til det, samt den magiske stjernehimmelen. Alt ellers er svart. Og selvfølgelig refleksen fra en og annen stolpe 😊. Takk for turen!
Kommunens relativt nye såkalte dagsturhytte er tilgjengelig både på beina og på hjul, via sti eller grusvei. Og utsikten over Mjøsa er formidabel.
