8×5 millimeter.

«Noen ganger er en millimeter nok» sang Anne Grete Preus. Hun sang mye lurt og fryktelig mye vakkert, syns jeg. Og jeg liker å sitere sangtekster rett som det er. Det har bloggleserne fått med seg for lenge siden. Det er trist at Anne Grete ikke synger mer. Men det er heldigvis fortsatt en glede å høre på tekstene og melodiene hennes.

8×5 millimeter høres rett og slett ikke så innmari mye ut. Det er større enn en millimeter, riktignok, men fortsatt ganske begrenset. Det er små greier. Men når akkurat de omtalte 8×5 millimeterne befinner seg inni hjernen din i form av det fagfolka kaller en hvitsubstanslesjon så er det en del, forstår jeg. Og sammen med de andre flekkene inni der, sikkert noen på kun en millimeter også, så er det nok. Nok til å gi motorikkutfordringer, kognitive krumspring og en god del anna snadder som jeg har fått erfaring med.

Og definitivt nok til at jeg ønsker å avbestille noe mer av det der. Less is more. Noe så definitivt i denne sammenhengen. Så det holder med de 8×5 millimeterne, takk. Og de smågreiene de ikke har målt engang, bare sett. Ja, jeg har hørt at størrelsen ikke teller. Jeg har hørt «big is beautiful» også. Og en hel haug med andre lure og mindre intelligente saker. Denne gangen går jeg for minimalisme. Og går hardt inn for å bli frisk av denne forkjølelsen som jeg ugunstig nok har dratt på meg slik at jeg kan fortsette med vaksinering for rått og røti og ikke minst så fort som mulig få medisin som bremser disse millimeterne. Kanskje.

8×5 millimeter holder for meg. Noen ganger er det nok. Uansett hva de kaller det.

Akkurat så mye er 8×5 millimeter. Sånn matematisk sett.

Gjorde som fanten.

Et gammelt ordtak jeg har hørt blitt brukt utallige ganger er «vi får gjøre som fanten». I dag gjorde jeg det. Det vil si overnattet, fikk mat og kaffe og dro min kos.

Jeg fikk god frokost, takket for meg hos vertskapet og for vel gjennomført lønningspils og stakk hjemover til sol og småbruker. Og skogstur. Og bål, bålkaffe og kanelknuter varmet på bålet.

FOR et lørdagsvær! Sol fra skyfri himmel og praktisk talt vindstille gjør at oktober også kan være helt ålreit. Selv en dagenderpålørdag. Og ei lita stund under dyna før middag, et meget velsmakende måltid som småbrukeren disket opp med, gjorde susen.

Jeg fikk til og med en ørliten stille stund ved elvekanten. Takk for i dag!

2 måter å gjennomføre lønningspils.

 

Alternativ 1:

  1. Gå på jobb, stikk hjemom for en dusj og innfinn deg på valgte kro. Hygg deg!

Alternativ 2:

  •  Sov litt lenger enn du pleier. Eller, prøv i alle fall å ligge i senga. Soving er for de som får det til. Bevilg deg selv en rolig frokost.
  •  Ta ei treningsøkt på eget treningsrom. Fokuser på «kvalitet i bevegelsene». En lang dusj etterpå er fortjent.
  •  Lunsj
  •  Tilbring tidlig ettermiddag under dyna. Snakk gjerne litt med småbruker eller andre da han/de kommer hjem, men fortsett å ligge urørlig ei god stund etterpå også.   En time er for lite. Mellom 2 og 3 er ønskelig. Ørepropper er nødvendig.
  •  Mat igjen. Det er lenge til 4 pils og en pizza, så det gjelder å ikke gå tom. Aldri.
  •  Book overnatting hos sikker tilbyder. Men pakk med egne puter. Uvante puter kombinert med flytende kornblanding, druejuice eller annet kan   erfaringsmessig ødelegge enhver skrott over 25. Også en frisk en.
  •  Ifør deg sjøl egnede tekstiler. Glem sko med hæler og plagg som klemmer. Gå for noe du faktisk fikser. Men muligens noe annet enn joggebukse og   raggsokker.
  •  Stikk på lønningspils og la det stå til. Hygg deg!

Gjett hvilken variant jeg kjører. For min del har jeg en sterk mistanke om at dagen i dag vil by på litt samme opplegget som gårsdagen… Bortsett fra siste punkt😉Lag deg en fin lørdag👍

Psykomotoriske meg.

Endelig er jeg ute av ventelista. Ventelista som jeg har stått på siden april 2020. Jeg hadde nesten glemt at jeg befant meg der, faktisk. Og så har det vært så mye annet helserelatert å henge med på i det siste at det så å si har kokt bort i kålen. Så da psykomotorikeren endelig ringte så holdt han på å bli sopt ned i det svarte hølet der alle uønskede oppringinger havner. Ukjente mobilnummer har en tendens til å havne der. Der som meningsmålinger, statistikk og telefonsalg havner. Søpla.

Men nå har jeg altså avansert. Heldigvis hadde jeg en følelse av at det faktisk kunne være noen som ville noe viktig, så jeg tok telefonen. Fra å stå på venteliste så har jeg dermed havnet på LISTA. Den som gjelder og som fører til avtaler og framdrift. Og mer undersøkelser så klart. Psykomotorisk fysioterapi. Eksklusiv liste.

Målet er å lære meg mer hensiktsmessige bevegelsesmønster som ikke er så krevende for skrotten. Jeg jobber nemlig relativt hardt med andre muskler og kroppsdeler for å kompensere for de delene som ikke funker. Og slikt blir det vondter av. En god del. Når stavene brukes for å dra kroppen framover etter at understellet har klappet sammen, så går det ut over armer og skuldre.

Ellers: helspenn i muskulatur som egentlig ikke brukes akkurat da er dumt. Så da skal det øves på å slappe skikkelig av i muskler som skal hvile. For eksempel ligge skikkelig nedpå madrassen om natta…det skjer ikke av seg selv for slike som meg.

En ting er sikkert. Psykomotorisk fysioterapi er krevende. Etter en time med «gjør slik og så slik og så slipper du» og «hvordan kjentes det ut?» og «kjenner du forskjell?» så hadde jeg lenge før timen var over tenkt at «nå må vi vel snart være ferdig!». Krevende for flinke piker det her. Konsentrasjonen var oppbrukt opptil flere ganger underveis. Jeg var så mentalt utmattet at jeg havnet rett under dyna så fort jeg hadde slukt ei brødskive da jeg kom hjem. Heldigvis hadde jeg erfaring med de greiene fra før. Så jeg var forberedt.

Også jeg som trodde jeg hadde en smule kroppsbevissthet. Jeg har mye å gå på psykomotorisk, det er sikkert. Og akkurat nå så står jeg faktisk ikke på ei eneste venteliste….

En av sommerens utfordringer som krevde både hensiktsmessig og ikke-akkurat-så-heldig-bevegelsesmønster….

Greit.

Her sitter jeg da og har ikke all verden å dele med bloggverdenen i dag. Livet går sin skjeve gang, dagen er tilbrakt til skogs med ungene på jobben og jeg har hatt bål. Lek og fysisk utfoldelse, mestring og opplevelse i store kvanta. I alle fall for de som både klarte å klatre opp og ikke minst løste floka med å ta seg ned igjen. Men ingen store eller små hendelser som skriker etter å dokumenteres og kommenteres på blogg.

Så da velger jeg å lese Dagbladet på nett. Kanskje inspirasjonen kommer da…

Og de leverer:

Dagbladet 20.10.21

Det er greit, Buskerud. Gjør som dere vil. Må man så må man. Men må dere skrive om det da, Dagbladet? Jeg jobber i promp-og-bæsj-humorens mekka, barnehagen, men jeg drar da hjem fra jobb hver dag!?! …ikke Buskerud…

Jeg skiter i om jeg har lest feil. Av og til kan det være hele vitsen for å få noe å skrive om. Og Dagbladet leverer stort sett alltid noe skitsnakk som går an å kommentere. Takkskarruha!

Det er ikke is enda.

Jeg slapp å hogge høl i isen for ukas tirsdagsbad. Den glimrer foreløpig med sitt fravær. Akkurat som min «partner-in-crime». Hun glimrer også med sitt fravær. Sikkert fornuftig.

Jeg har derimot ingen planer om å gi meg for det. Fornuftig får jeg drive med på andre områder. Så det bades. Selv om selfiene heretter blir utført fra land. Badetemperaturen tilsier ikke «liste seg forsiktig ut i vannet med telefon i hånda og deretter posere» for å ta bilde. Badetemperaturen tilsier nok heller «skru av alt som heter taktil sans og tankegang og bare gjør det!». Dermed bikiniselfier fra land med anstrengt smil, ifølge småbrukeren.

Finn en feil…eventuelt fler…

Det er en egen følelse det der. Å tråkke gjennom en to-tre cm nysnø og liste seg forsiktig ned et snødekt og potensielt glatt svaberg for å ta seg en dukkert. Rett og slett for spesielt interesserte. Og jammen var det stille rundt vannet i dag. Ikke en turgåer å se. Turvær for spesielt interesserte også, går jeg ut ifra. Ikke så mye som en småfugl hverken å se eller høre var det. Kun et delvis igjensnødd bilspor som forsvant rundt neste sving.

Og joggeren som kom forbi forrige uke har nok slutta å jogge. Fullt forståelig. Han tør garantert ikke mer. Det er jo ikke godt å si hva han får øye på neste gang…

Han skulle bare visst at i dag foregikk skifting av tøy både før og etter bading inne i bilen. Skånsomt for potensielt sarte forbipasserende joggere. Og sneven av lunere enn ute i snøen. Det siste var egentlig hele grunnen. Eventuelle joggere får ha vett på å glane en annen vei, eventuelt legge inn en spurt. Jeg må her påpeke at jeg har en helt vanlig, gammeldags personbil så slangemenneskeskillsene måtte til. Og jeg var ikke borti tuta en eneste gang!

Det er igjen kun en badetirsdag i oktober. Som nevnt tidligere: isen legger seg som regel på badeplassen i løpet av november. Såpass at den i slutten av måneden ofte er fin å gå eller kjøre sparkstøtting på. I dag var lufttemperaturen 1 varmegrad ved badetid. Jeg hadde glemt termometer denne gangen også, så vannet vet jeg ikke temperaturen på. Ikke så stor differanse kjentes det ut som.

Så får vi se da hvor mange badetirsdager som gjenstår før jeg må velge sparkstøtting…

Badeskofotspor.

Han her ble ikke med på bading…

En mandag i oktober.

Å sitte i ei snauhøgging med ei furu som ryggstø.

Se ut over de sju blåner og skogsvannet som glitrer i solskinnet langt der nede.

Med kaffe i koppen og lyden av ei halvslapp flue som har våknet til liv i furubarken.

Ellers er det helt, helt stille.

En mandag i oktober.

Til og med jeg kan bli poetisk av slikt.

 

Snart, om ei stund kanskje,

skal jeg tråkke hjemover over frostgrå mark

der stien har ligget i skyggen hele dagen.

Kanskje jeg møter på småfuggelen som brukte seg så fælt da jeg passerte på vei opp.

Kanskje jeg stopper opp og snuser ut i lufta med øynene igjen.

Snuser på høstlufta.

Og kanskje leser jeg litt Børli i kveldingen…

 

En mandag i oktober.

Uten ubudne gjester.

Idyll.

Høstens første tur uten ubudne gjester er gjennomført. I alle fall har jeg ikke registrert noen uvelkomne sådanne enda. Jeg satser på at ingen dukker opp hverken i genseren eller nakken utover ettermiddagen heller.

Jeg snakker selvfølgelig om hjortelusflua. Behørig beskrevet og hetset i tidligere innlegg. Her:

Når panikken tar deg!

I dag fikk vi oss derimot en harmonisk og trivelig tur i flott høstvær. Kun med absolutt meget velkomne gjester. Direkte idyllisk må jeg kunne si at det hele var. Verdens beste kaffe, bålkaffe altså, og kanelknuter varmet over åpen flamme. Kombinert med godt selskap, sol og akkurat passe «trekk» i lufta til at bålrøyken stort sett holdt deg rundt småbrukeren, så kan det ikke klages. I skrivende stund har avleggeren akkurat servert kakao på siden her. Så da gjelder det bare for meg å nyte resten av lørdagen og unngå å bikke den i tastaturet i den nye pc-en. Jeg har trua!

Jeg har lagd meg en god lørdag så langt. Lag deg en fin lørdagsettermiddag du også!

Noen fikk litt attåt kaffen og kanelknuten. DET var gøy!

Småbruker, avlegger og friluftsheidi på ett bilde. Sjeldent!

22 måneder.

Det er lenge. Men denne uka ble det hælj midt i vikun, som Vazelina synger. Vi syns i grunn en aldri så liten feiring er på sin plass. Hår dag er det fæst, synger de også. Akkurat det er jeg litt usikker på.

Men etter 22 måneder uten å treffe den svenske delen av familien så ble det i går endelig på tide. Bestefar med følge kunne endelig innta småbruket. Heldigvis har ingen blitt nevneverdig eldre i løpet av de månedene og skravla går som før.

Pandemien har skylda for de 22 månedene. Ingen av oss kunne vel ane at jula 2019 skulle bli den siste gangen vi så hverandre på så mange måneder. Dermed ble det etter lang og lengre enn lang tid endelig klart for pizzafest med høy stetteføring denne uka. Festen startet i grunn allerede onsdag da avleggeren ankom småbruket. Det er alltid stas. Og det ble skikkelig godstemning på torsdagen da «svenskene» kom, etter nesten to års fravær.

Det ble hælj midt i vikun og pizzafæst. Til og med på denne sida av Mjøsa. Og i dag ble det grillfest. Stas.

Grillfest i oktober.