Stillhet er undervurdert. Og stillhet har for mange blitt en mangelvare. Og ofte så vet vi det ikke selv. Vi er så vant til å ubevisst ha et lydbilde rundt oss som aldri er helt, helt uten støy. Om det er en bil som suser forbi i det fjerne, summingen av en laptop, radioen som mumler i bakgrunnen, eller medpassasjerene på trikken som småskravler. Bakgrunnsstøy er det som regel mye av.
For noen av oss som sliter med multippel sklerose er disse arenaene i hverdagen en utfordring. Et veldig mangfoldig lydbilde der det stadig er summing og blanding av ulike lyder tar opp kapasitet i hjernen. En hjerne som jobber på høygir fra før for å kompensere for de myelinskadene vi allerede har. En lang flytur med stadig summing av stemmer, informasjon over høyttaleranlegget, susing i ventilasjon og så videre kan være en ganske heftig påkjenning. Hjernen min oppfatter det som støy og utmattelse blir med stor sannsynlighet en konsekvens. Jeg blir ukonsentrert og får vanskelig for å finne fram, oppfatte ting og løse helt enkle handlinger. Og for meg fører overbelastning i oppmerksomheten og hjernen ellers til mer fysiske ms-symptomer og dårlig funksjon. Det går rett og slett ut over motorikken også.
For noen år siden ble jeg anbefalt å kjøpe lyddempende øretelefoner. Så det gjorde jeg. De brukes så klart en del til musikk. Men møter du meg med “hørselvernet” på så er det slett ikke sikkert jeg spiller musikk. Det er bare et forsøk på å dempe omgivelsene slik at det ikke oppstår overbelastning og etterhvert kortslutning i topplokket ;-). Mindre “forstyrrelser på linja” gir bedre signaler til muskulaturen rett og slett.
Ikke så rart da – at jeg trives så godt langt til skogs eller fjells der lyd og “støy” er begrenset til susing i trekroner, fuglesang eller klukking fra bekken.
Dette bildet syns jeg egentlig at “utsonder” begrepet STILLHET. Men det var langt fra stille da jeg knipset det. Jeg hadde både jernbanelinje, veier og byen i ryggen. Folk som gikk forbi og skravlet, båtmotorer som durte og ender og gjess som snatret og bråkte. Men på bildet: stillhet.
Akkurat det sier jeg ofte, syns jeg: «Lag deg en god dag». Ikke så lett, sier kanskje du, jeg må jo gjøre ditt og datt, det ene og det andre er vondt og hindringene står i kø. Det er lett å bli lit oppgitt. Og provosert da, når det kommer noen og lirer av seg svada som «lag deg en god dag».
For meg handler det om…nettopp: Meg! «Ha en god dag», sier mange. Jeg tenker sånn at gode dager slett ikke kommer rekende på ei fjøl helt av seg selv. Jeg må innimellom lete. Og da gir det mening å lete etter det som gjør dagen god for meg. Og alt som er opp til meg DET kan jeg jo gjøre noe med! For eksempel jakte på gode opplevelser og smått og stort som er positivt. Slik kan en dag bli god! Og det er faktisk opp til meg oftere enn jeg tror.
I dag var en sånn dag uten klokkeslett. Ingen ting som skulle og måtte rekkes. Men mye å gjøre! Jeg har en pakke fersk gjær som har ligget i kjøleskapet ei uke. En kan jo lure på om jeg får brukt den før den går ut på dato. Klesvasken henger til tørk og er mer enn tørr for det har den gjort ei stund! Hagen er ikke klargjort for vinter og snø enda. Jeg har noe skrivejobb som skulle vært gjort. Og roterommet, der alt havner som vi ikke riktig har noe annet sted å gjøre av, skulle definitivt ha vært ryddet. Å få unna noe av dette kunne godt ha lagd en god dag for meg. Men en annen dag!
Så da kjørte jeg til fjells og dro på tur! For jeg ville lage meg en god dag. Og det ble det. Det er rart med det; migrenen som banket på døra i dag tidlig ble ignorert og holdt seg borte helt til i ettermiddag. Jeg mistenker den for å miste krafta si på rundt 550 meter over havet 😉. For i ettermiddag kom den tilbake. Men nå gjør det liksom ikke så innmari mye. For turen i dag var helt nydelig. Kaffe og matpakke smakte og det gjorde strekken i lyngen også. Bål ble det og skravlestunda ved bålet var skikkelig trivelig.
Favoritthobby og med på å lage gode dager: å ligge i lyngen og se ned på tåka!
Det ble ikke akkurat valgets kvaler i dag, det må innrømmes. Solskinn og bortimot vindstille i høyden gjorde valget lett. Og med det så ble en litt tung morgen til en flott turdag. Og slike dager har en tendens til å være nyttige for meg. Jeg lagde meg en god dag og kommer nok til å si det til andre framover også 😉. «Lag deg en god dag». Det gjelder å skape seg handlingsrom der det fins handlingsrom. Og nå gleder jeg meg til en god kopp te. Migrene eller ikke.
Hvordan lager du deg en god dag?
Noen ganger diskuterer jeg litt med meg selv om jeg er FOR eller IMOT slike inngrep i natur som denne sykkelveien. MEN det skal den ha: tilgjengeligheten blir god for de som sliter med funksjonsnedsettelser OG stien holder seg på 1,5 meter bred og folk fristes ikke til å tråkke utenom bløte partier slik at stien til slutt blir ti ganger bredere. Så i områder der det ferdes mange uansett så er det kanskje ikke så dumt?
Glittertind lyser med nysnø i det fjerne. Tenk der var jeg for litt over tre år siden.
Men nyttig likevel, for da må alle tenke på og lage moro selv, sier Prøysen-verset. Og rett som det er så stemmer det. November KAN være både mørk, tåkete, regnfull og kald. Hustrig. Grå og stusslig. Men den kan også være slik som i går!
Hva gjør du for å lage moro selv i denne triste, gråe måneden som ligger foran oss?, spør kjerringtanker her.
Jo det skal jeg svare på. For meg er det viktig å komme meg ut og nyte det dagslyset som finnes. I alle fall på slike dager som åpenbarte seg i går. Det er viktig og riktig for meg å prioritere skogstur. Så velger jeg heller bort inneaktivitet. Det kan jeg bruke regnværsdager og kalde dager til senere. For de kommer nå, både i november og i månedene som kommer etter.
Min anbefaling for å ta seg gjennom novembermåneden er dermed å komme seg litt ut i dagslys så ofte som mulig. I alle fall de dagene det er fint vær og litt lys. Bare ti minutter om det er det du har tid til. Eller lenger om du kan. For meg er det medisin. Noen ganger lager jeg bål, men slik som i dag tok jeg bare med et rundstykke og kaffe på thermokopp. Og fikk meg både en finfin tur og ei nydelig lunsjstund i sola. Anbefales i november (og forsåvidt når som helst ellers i året ;-))
Og er det surt og kaldt og utrivelig så er fyr i ovnen, levende lys, en god kopp te og ei god bok perfekt i november det også. Spesielt etter en dag ute 😉
Jeg lurte litt på om jeg skulle sette «halloweengleder» som tittel, men det ble helgegleder. For helga har jo brakt med seg så mange av dem, gledene. Sådetså!
Planen var at moroa skulle starte allerede på torsdag ettermiddag. Avleggeren skulle komme og langhelga var på vanlig vis fylt opp med planer. Så ble hun syk og alt ble usikkert. Men gjennomføringsevnen hos den dama er ganske tilstedeværende, så på fredag morgen kom hun susende med toget allikevel. Og vi dro på tur til fjells.
Sol fra nesten skyfri himmel og mer eller mindre vindstille er ikke hverdagskost på Hedmarksvidda heller. Men endelig ble det tid til «bursdagsgaveturen» som min far fikk som gavekort da han fylte år tidlig i sommer.
Det ble en nydelig dag på vidda. Høstnedbøren av ymse slag som hadde kommet i ukene før førte til relativt gjørmete sti mye av veien, men da vi kom opp på «kjølen» og nærmet oss målet var det rett og slett ganske perfekt. Tre generasjoner klatret til topps i utsiktstårnet og kunne skue ut over mye av områdene rundt. Odalen i sør, Trysilfjellet og Sølen i nordøst og vide skogkledde åser bare avbrutt av åkrer og ei og anna rykende pipe. Og selvfølgelig en del vindturbiner i det fjerne. Og da var den eldste i selskapet den heldigste, som ikke evnet å se akkurat dem med det blotte øyet.
Lunsj og kaffe og avleggerens kanelsnurrer ble inntatt ved kaffebålet på «Steinars plass». Gapahuken har nemlig samme navn som jubilanten som fikk turen i gave. Uten at det finnes noen annen relasjon der, altså.
Tilbake i bilen var det tid for å utforske gamle tomter. For maaaange år siden, altså på 70- og 80-tallet ferierte nemlig mine foreldre, søster og jeg i blant på ei hytte i setergrenda der bilen var parkert. Hytta har nå blitt DNT-hytte og dermed hadde jeg nøkkel og kunne låse oss inn for en kikk. I følge pensjonistene var interiøret gjenkjennbart. Det samme var annekset som vi også hadde feriert i. Antakelig en noe intim affære da min mor kunne fortelle at det inne i den bittelille hytta hadde vært nedfellbare køyesenger å sove i. Jeg husker mest at vi hoppet på ski med miniski og at en av oss, jeg husker ikke hvem, havnet i den delvis åpne bekken nedenfor. Et påskeminne, rett og slett.
Kvelden ble brukt blant annet til å sy Shrek-ører på ei hårbøyle! Ører som avleggeren hadde heklet. Det er i grunn mye rart en skal drive med en fredagskveld…
Lørdagen kom med henting av kjærste’ på toget og forberedelser til Halloweenfest. Ikke for meg da, men for avleggeren med følge. Jeg kunne by de utkledde på min aller første selvproduserte drink av typen «Pikachu». Rom, Cointreau, sitron, appelsin, pasjonfrukt og hjemmelaget vaniljesukkerlake. Nam! Den ble vellykket!
Shrek og Esel ble kjørt til fest. Og jammen var det Halloweenstemning på turen. Tjukk tåke, mørke og fullt av småhekser og andre skumle vesen med eller uten oransje godteribøtte var å se på turen. Da de ble hentet «på by’n» utpå natta kunne de fortelle om både Rødhetter, Medusa, alver, speilegg (!), skumle kaniner og andre figurer som hadde valgt å ta seg en fest akkurat da.
Det var godt å krype til sengs til slutt og selv om søndagen kom vel fort så var en god frokost og litt godt snakk en finfin og hyggelig start på dagen. Shrek og Esel hadde inntatt sine vanlige personligheter, selv om Esel ble omtalt som «pakkeselet» da de ble kjørt til toget. En fin duo det der, uansett kostymer 😉.
Helga ble avsluttet med nybakt brytebrød. Bakt av småbrukeren blant annet av mask etter ølbrygging. Når huset lukter nybakt brød, det brenner i ovnen og tekoppen står og damper så kan jeg glede meg over ei meget trivelig helg med akkurat passe balanse mellom planlagte aktiviteter og «la humla suse»-tilstand.
Akkurat det er helgeutfordring fra utifriluft denne helga. Jeg har dokkevogna mi fra midt på 70-tallet. En snasen Simo i rød skai med hjemmesydd madrass og dyne og greier. Rett og slett en lekker sak. Den står i den mer eller mindre hysterisk tyggegummirosa dokkestua som ble satt opp til avleggeren tidlig på 2000-tallet. Rosa inni altså, for der fikk avleggeren velge farge selv!
Noen bamser finnes også. Blant annet bjørnen Colargol. Og en oransje sak med ei bjelle som klunker når det litt udefinerbare “dyret” blir ristet på.
Men mitt svar på helgeutfordringen er min snart nøyaktig 53 år gamle kurvstol. Ikke akkurat et leketøy, kanskje, men den er lekt mye med! Den fikk jeg på min ettårsdag, sammen med en god del andre flotte saker. På bildet poserer jeg mer eller mindre villig og interessert sittende i gjeldende stol midt i gaveutvalget.
I dag, i 2026, står kurvstolen i gangen i andre etasje. Puta som en gang var trukket i lysegult kreppstoff med roser på har nå et blårutete stoff og er full av kattehår! For nå er det nemlig huskatta Nasse som bruker stolen mest. Den mister stadig spiler, så det er egentlig best å la den stå helt stille. Men jeg har den fortsatt. OG den er i bruk!
Grip dagen, sier de. Carpe diem. Enig, tenker jeg.
Det er bare det, skjønner du, at hvis jeg «carpe diem» for heftig i dag så må jeg regne med så mange dårlige «diemer» etterpå. Det er sånn med fatigue, serru. Dagen må gripes, ingen tvil om det, men kunsten er å balansere. Ikke for mye, ikke for lite. Bare sånn akkurat passe. Det som er passe varierer så klart. Og jeg kjenner ikke alltid på forhånd hvilken variant jeg har kapasitet til i dag. Så uforutsigbar er den også denne «grip dagen»-varianten.
Men altså: jeg, og mange med meg som har fatigue, må forsyne meg med små porsjoner av livet. For hvis jeg griper dagen for mye og forsyner meg for grovt av gjøremål og opplevelser, ja da ender jeg med å måtte «ta pause» fra både carpe og verden og folk og aktivitet leeeenge. Uforholdsmessig lenge i forhold til en frisk person som griper dagen.
Det er vel på tide med noen gleder igjen, tenker jeg. Onsdagsgleder denne gangen. Det har jo hendt før på denne bloggen, med ujevne mellomrom, at jeg har skrevet innlegg om dagens gleder. For det er viktig, syns jeg. Å sette ord på, ikke minst for seg selv, det som er bra i hverdagen og livet. Så det ikke «glemmes» i alt som ikke er så morsomt, liksom.
Og det vi setter fokus på får vi mer av, som jeg pleier å si til det kjedsommelige. Og flere gleder, det vil i alle fall jeg ha!
Denne ukas helgeutfordring fra utifriluft satte tankene i gang på denne bloggeren. For her tenkte jeg i mange retninger. Skulle det handle om tur med bilferje, kanskje? Eller hva vi har i kanoen når vi er på overnattingstur? Kanskje jeg skulle tenke helt abstrakt og i overført betydning “min båt er lastet med…mine verdier” eller noe deromkring? Jeg har vel ikke landet helt enda, men jeg begynte å skrive likevel ;-).
Og bildene kommer fra arkivet. Men ikke bloggarkivet, derfor postes dette i dag og ikke i helga. For nå kan jeg endelig laste bilder, og båter igjen. Det er lite båter å se her på indre Østlandet. Akkurat i dag er det nok av vann å se ut gjennom kjøkkenvinduet. Men ikke nok til at vi tar ut verken kano eller annen båt foreløpig.
Men i sommer var det litt kanopadling i alle fall. Og på en kanotur tok jeg bilde av noen båter. Hva de har vært lastet med og når de sist hadde noe ombord er usikkert. Jeg antar at både fiskeutstyr, og kanskje fisk var vanlig. Og kanskje de ble brukt til vare- og persontransport over vannet til øya der vi overnattet. For der hadde det vært ei koie som var brukt både av skogsarbeidere og familier.
Ei stund er det i alle fall siden disse båtene var lastet med noe som helst. Forresten, den eldste som nesten ikke synes, er jo lastet med en hel skog snart. Det er kun så vidt mulig å skimte at det ligger en båt under lauv, kvist, mose og annet som har begynt å vokse inne i “båtkroppen”. Et tydelig eksempel på at naturen tar tilbake!
Det er båt på begge bildene – den ene har mer last enn den andre 😉
Jeg bor i en kommune som skal «spare» 126 millioner kroner for å få økonomien i balanse innen 2029. Kommunen kjemper for å unngå den berømte ROBEK-lista. Og det meste er «på blokka» som det sies.
Flere skoler er allerede lagt ned. Nå har enda et par blitt truet med sammenslåing og to barnehager er foreslått lagt ned. Det samme er bofellesskap, kutt i hjemmetjenester og i ulike tjenester for eldre, kronisk syke og de som er avhengige av sosiale tjenester ellers. De svakeste, med andre ord. De som er avhengige av at det offentlige tilbyr de som trenger det hjelp i perioder eller mer permanent. «Strengere vurdering av «forsvarlig livsopphold»» er ordlyden i en av forslagene til innsparing. For meg er det lett å lese dette som «hvor lite er det mulig å tildele men som brukerne allikevel overlever på?».
Administrasjonen skal også spare. De skal redusere lærlingeplassene i kommunen (!) og dermed spare 990 000 kroner, leser jeg…. For meg betyr det at «vi kutter litt nederst i systemet for de protesterer ikke så innmari», og så lurer jeg samtidig på hvordan det tenkes at å ha færre lærlingeplasser vil slå ut på lengre sikt. Jeg er ingen økonom men i mitt hode er det noe som ikke går opp når vi nå blir stadig flere eldre og det allerede mangler tusenvis av helsearbeidere her i landet. I beste fall en flyktig og definitivt kortsiktig gevinst.
Kommunen lanserer 108 sparetiltak. I oppvekstsektoren og helse- og mestring, det vil si all barnehage, skole og tjenester for eldre og syke: 67 sparetiltak. I administrasjon: 9 tiltak….
Ergoterapi- og fysioterapitjenestene skal kuttes, samtidig som regionale og nasjonale rehabiliteringsordinger kuttes over hele landet – men kommunene skal ta over og rehabilitere oss som trenger det! Med færre fagfolk enn nå. Enda et regnskap jeg ikke forstår.
Jeg blir matt! Og jeg lurer på hva i all verden vi driver med her i landet. For min kommune er jo ikke alene om dette. Jeg leser stadig i media om kommuner som ikke har penger til det ene eller det andre, om det så er helsetjenester eller skole- og oppvekst eller noe annet som vi som bor i kommunene har behov for. Jeg syns jeg har hørt om konsulenter som leies inn for å finne ut hvordan kommunene kan få orden på økonomien sin siden nittenpilogbue.
Her anbefaler jeg å gå på Youtube og søke opp «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, med @elinshumorogkanari2294
Kommuneøkonomien går ikke lenger opp, og pårørende blir ofte den gratis beredskapen rundt mennesker som trenger hjelp – mens politikere snakker varmt om verdighet, samtidig som virkeligheten ute i kommunene blir stadig tøffere. Sårbare grupper settes opp mot hverandre.
Når jeg så her om dagen leser om at mennesker som har behov for hjelpemidler settes opp mot hverandre så blir jeg rett og slett forbanna! Er du så heldig at du etter mer enn god ventetid har fått et bevegelseshjelpemiddel, for eksempel en rullestol, som fungerer for deg på sommerstid, ja da stiller du bakerst i køa om du søker om et hjelpemiddel til. Et som fungerer om vinteren for eksempel. Det vil jo for eksempel si at du kan hente ungene dine i barnehagen om sommeren – men ikke om vinteren… Få det til å gå opp den som kan! De fleste har jo ikke bevegelseshjelpemidler for å drive hobbyer!
Meg forteller det noe om sammenhengen mellom statlige og kommunale prioriteringer. Og en del om tomme ord…
Jeg spør som i podcasten «Ikke lett å glemme» med Marianne Danielsen og Inger Brokka de Ruiter: «Hvorfor finnes det en ROBEK-liste for økonomi, men ikke en ROBEK-liste for kvalitet?». For hvem er det som til slutt betaler prisen for at kommunens og statens Excel-ark skal gå i pluss?
Den amerikanske presidenten (1933-1945) Franklin D. Roosevelt sa under den amerikanske depresjonen i 1937:
«Jeg ser en tredjedel av en nasjon, bestående av mennesker som mangler bolig, klær, som er underernærte … Testen på våre fremskritt er ikke om vi skaffer enda mer til dem som allerede har mye, men om vi skaffer nok til dem som har for lite.»
Jeg lurer på hva dagens presidentskap i USA kunne hatt å si til akkurat det… Men jeg lurer aller mest på hva den norske regjeringen sier. De som sier fine ord som «vanlige folks tur», muligens mener de da ikke at de som trenger hjelpemidler er «vanlige». De snakker også om arbeidslinja, inkludering og folkehelse. De skal redusere utenforskap og bekjempe fattigdom, sier de…
Og fremskritt ja. Får vi egentlig det om vi måler verdier kun i kroner og øre tro?
Bilde: Gil Alter, Folkstone, Storbritannia
Kilder:
Les veldig gjerne Olaf Lingjærde sin kronikk på facebook. Delt med NRK, Sløseriombudsmannen, Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, VG og Kjersti Stenseng.
Søk opp «Ikke lett å glemme» der du hører podcast.
Franklin D. Roosevelt (1937). Second Inaugural Address, 20.januar 1937.Washington, D, C. Gjengitt i Yale Law Schools Avalon Project.
Youtube: «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, @elinshumorogkanari2294
