Hvilke klær skal vi pakke når vi skal på sommerferie? Nja. Det aller viktigste vil jeg påstå er å pakke etter hvor du skal. Sommerferie i Norge kan by på det meste av vær og temperatur. Velger du sommerferie i fjellet, slik som jeg, så er du nesten garantert minst et par tre, muligens fire årstider på noen få dager. I beste fall.
Det fine er at om du velger ekspedisjon i grisgrente fjellstrøk, slik som meg, så trenger du kun å fokusere på nok klær. Det blir garantert kaldt. Så ull er absolutt nødvendig. Både ullundertøy, lue, buff, ullsokker, votter og dunjakke viser seg nyttig. Gang på gang. Blir det varmt er det jo bare å kle av seg og gå uten klær. Det er ikke andre folk der uansett. Vindtett er nødvendig. Åpenbart fordi det ofte er vind. Og er det vindstille så fungerer den type tekstiler også mot mygg og knott.
Som sagt: lue, buff og ullvotter er greia. Selv har jeg et par som tidligere har fungert som proseccovotter på festival. Rutinerte votter, med andre ord. Denne gangen ble de kombinert med kakao.
Proseccovotter fungerer utmerket til kakao.
Du har ikke tilgang på dusj så all kroppsvask må og kan fint foregå i nærliggende vann, bekk eller elv. Enten i nettoen eller i undertøyet. Da blir undertøyet vasket i samme slengen og du trenger færre skift. Vinn vinn. Og dermed havner underbuksa i solnedgangen. I mangel på elg.
Underbukse i solnedgang. Eller rettere sagt bokser. Rørende vakkert…
Det eneste jeg hadde med som ikke ble brukt var badetøy. Ikke fordi jeg ikke badet. Jeg badet uten tøy og hver dag. Til og med uten proseccovotter.
Hva er det aller viktigste for en vellykket tur? Om det er ved sjøen, i skogen, i nærområdet eller vi snakker om en ekspedisjon til fjells. Hva er det viktigste for å få en fin opplevelse?
Noen vil påstå at det er mat. I alle fall er det ganske viktig for småbrukeren og friluftsheidi. Vi har selvinnsikt nok til å vite at å satse på det vi fanger eller sanker i naturen uansett vil gå rett vest. Vi har overhodet ikke fiskelykke. På denne turen dårligere enn noen gang. Ikke en eneste havnet i stekepanna. De som gikk på kroken var små eller uaktuelle på andre måter. Og bærplukking er vi ikke så ivrige på. Annet enn å plukke rett i munnen. Dessuten var det hakket for tidlig. Vi sanker ikke kart. Ikke smaker det godt heller. En sulten småbruker og en sulten friluftsheidi gir ikke akkurat godstemning. Ikke noe som lar seg kombinere med tur.
Så dermed er medbrakt greia. Den billigste middagen viste seg å være den beste. Og den dyreste den dårligste. Selv om den var ganske god den også. Det har lett for å være sånn. At maten smaker godt nesten uansett i villmarka. Sulten er den beste kokk, har jeg hørt. Men altså: jeg kan meg glede anbefale pasta med pesto, rød eller grønn, som turmiddag. Enkelt, bilig og innmari godt. Den kom øverst på pallen foran potetmos og rødvinspølse som nummer to og real turmat som nummer tre. Real-en var en thai red curry eller noe i den duren. Helt ok. Men som sagt, veldig dyr sammenliknet med pasta.
Til frokost og lunsj fungerer brød og smøreost eller syltetøy på squeeze perfekt. Eller egg og bacon, som vi også flottet oss med denne gangen. Brødet holder seg helt fint i 5 dager, så knekkebrødet fra reservebeholdningen fikk være med hjem igjen også. Når vi legger til rikelig med kaffe, litt te og et par poser kakao så er måltidene redda. Og sjokolade. Og pottis. Og en treliter med vin. Karamellkjeksen vi hadde med ble spist. Men kan ellers forbigås i stillhet. Den var i beste fall intetsigende. Småbrukeren reddet den inn med litt syltetøy som dipp. Da smakte det i alle fall det. Syltetøy, altså.
Siden kano fritar oss for bæring så kan vi i grunn ta med nesten hva vi vil. Se gårsdagens innlegg. Vin er en av gledene vi unner oss. Og dermed også stetteglass til de edle dråpene. Jeg syns det er på sin plass å påpeke at det var småbrukeren som insisterte på glassene. Vanligvis blir kaffekoppen brukt til vin også når friluftsheidi er på tur.
Ikke vet jeg om det aller viktigste for en vellykket tur er mat. Men en ting er sikkert: å satse på det som fanges og sankes er ikke lurt! I alle fall ikke for småbrukeren og friluftsheidi. Vi går for velfylt kjølebag og bag-in-box.
Akkurat det er en tag jeg bruker relativt ofte. Mittfriluftsliv. For meg er det aller best når jeg har en følelse av at jeg har hele verden for meg selv. Når jeg befinner meg på et sted der jeg i alle fall kan ha illusjonen om å være første menneske som har tråkket akkurat her. Nemlig mitt friluftsliv.
Dette bildet er en direkte selvmotsigelse i så måte. Følelsen av å ha fjellheimen for meg sjøl, var overveldende. Bortsett fra fotografen da. Han var heldigvis med. Hele sjøen og bakenforliggende fjell var helt og holdent mitt. For så vidt bak meg også.
Men så var det brygga da. Helt tydelig og definitivt bygd av folk. Og ikke nok med det. Bak fotografen gikk en kjerreveg oppover lia og inn i fjellskogen. Ved strandhogg (vi kom sjøveien) kunne vi observere fotspor i sanda. Så bildet lyver litt. Men følelsen var reell. Det var den deilige følelsen av «her og nå». Et rørende vakkert sted. Ro og fred. «A state of mind». Akkurat det jeg prøver å oppnå som storforbruker av #mittfriluftsliv. Og som deles både på blogg og instagram (@heidisspace).
Fjellet er mitt! I alle fall for en stakket stund. Og det holder for meg.
Hvor mye diverse helt nødvendige og komplett meningsløse greier er det egentlig mulig å få plass til i en kano? Ikke vet jeg. Men mye, det er det.
Her er det komplette innholdet i småbrukerens og friluftsheidis vanlige ally-kano etter 5 dager på loffen i den norske fjellheimen:
rhdr
Og jadda, du ser riktig: der fins både campingstoler (!) og vinkartong. Tempurmadrassen fikk være igjen hjemme. Så vidt. I tillegg til alle disse greiene, som for så vidt også fyller en hel bil type stasjonsvogn, så satt vi oppi der sjøl også. To voksne personer i rimelig normal størrelse. For ikke å glemme alt vi hadde spist opp på turen. Note to self: mer pottis, mindre knekkebrød!
Var kanoen full? Det kommer an på øyet som ser. Det var nok fortsatt en del å gå på. Det var både klaring til ripa og fortsatt navigeringsmuligheter i fartøyet. Mulig vi tar med bord og kommode neste gang…eller kanskje ikke? Det kommer an på hvor mye småbrukeren orker å løfte ut og inn og hvor lenge friluftsheidi gidder å stå og vente og se pen ut imens…
10 år har gått siden det verste skjedde. Et jubileum som ikke skal feires. Ingen ulykke, men en person som tok et valg på grunn av sin ideologi. I dag skal jeg bruke noen minutter til å minnes og tenke. Jeg skal tenke på hvor heldig jeg er som har ei datter som får lov til å være student og får lov til å møte livet som ung voksen. Hun var 12 år i 2011. Så vidt litt yngre enn de som ikke er så heldige. Hun gikk i rosetog sammen med mora si og bestemora si i etterkant. Hva annet kunne vi gjøre?
I dag lover jeg meg selv at jeg skal bli enda flinkere til å si imot. Si imot om noen har meninger eller forfekter et syn som jeg opplever som radikalisert eller moralsk på villspor. Være tydelig og vise klart hva jeg syns er innafor og hva jeg syns er forkastelig.
Ellers skal jeg leve livet. Hva annet kan jeg gjøre?
For nøyaktig ett år siden starta moroa. Vi hadde pasta til middag. Helt konkret «Pasta di Parma». Det spiser vi bare på tur. Og vi var på tur. Vi var på kanoekspedisjon og befant oss på ei øy uten annen forbindelse med fastlandet enn kanoen vi kom i. Og vi spiste pasta. Vi tar sats og spiser pasta i dag også. Ikke samme rett som i fjor. Det hadde ikke småbrukeren lyst på. Men pasta skal det bli. På trass.
Mer om fjorårets noe amputerte ekspedisjon, med medbrakt pasta, leses her:
En bivirkning av sommer og finvær og småbrukerlivet er behovet for vann. Siden noen av oss, meg blant annet, ble en smule overivrig når det gjelder frø og forspiring i vår, så har jeg denne sommeren endt med et blomsterflor som ikke er vanlig her på småbruket. Og nå kommer alt på en gang. Dermed må jeg vanne. Mye.
Så det bæres vann i kanner og bøtter. Helst minst annenhver kveld. En hyggelig bivirkning da. Tross alt. Og en bivirkning som tyder på at noen har fått til noe. Blomster denne gangen. Heldigvis tar småbrukeren ansvar for kjøkkenhage og drivhus. Det har han fått til. Så han må også vanne. Nesten hele tida!
Den beste lukta.
Det trengs mange slike kanner. Og han som nyter utsikten er ikke så ivrig på å hjelpe til.
Plutselig var huset tomt. For ei uke siden var vi åtte til bords. Og her er vi vanligvis to. Pluss katte. Først kom avleggeren. Etter eksamen og jobb og en litt uforutsett karantene så ble det endelig ferie på småbruket. Så kom nevøen. For 17 år på rad. Han skulle hatt medalje. I alle fall diplom.
Etter hvert kom friluftsheidi hjem fra rehab også. Og til slutt kom lillebror med familie. Gangen var full av sko. Noen sov på nesten alle rom og det ble spist og drukket anseelige mengder tørt og vått. Og det var trivelig. Gøy på landet.
Men så var det over. Nevø og lillebror med familie forlot åstedet og i helga var det avleggeren sin tur også. Sistemann ut. Nå er det kun småbruker og friluftsheidi igjen. Samt katt. Veldig stille. Som en klok mann har sagt: det er trivelig med besøk, men det er trivelig når de drar hjem også. Jeg er både enig og uenig. Ro og fred er deilig, men det kjennes som det er alt for lenge til neste gang! Jeg liker både fullt hus og fred og ro.
Noen liker å lese bøker. Andre liker å høre lydbok. Jeg vet om mange som liker begge deler. Alt til sin tid. Hva liker du? Og hvilke bøker leser du? Jeg kjenner også mange som overhodet ikke leser. De leser muligens avisoverskrifter på nettavisene og slikt noe, men ut over det ikke så mye. Hver sin smak. Og alt til sin tid.
Selv har jeg ikke blitt helt fortrolig med konseptet lydbok. Jeg kan høre musikk og podcast på øret, men bøkene liker jeg å bla i. I perioder konsumerer jeg stabler med lektyre. Andre perioder kan det gå lang tid uten at jeg får lest mer enn et par sider hver dag. eller ikke noe i det hele tatt. Jeg leser aviser på nett, blogger og statusoppdateringer på sosiale medier også. Jeg er en storforbruker av skrevne ord.
Mange vil si at jeg er storforbruker av ord generelt. Altså i betydningen skravling. De har sikkert rett. Men når jeg leser er jeg i alle fall stille.
Småbruket bærer preg av en lesende klan. Både undertegnede, småbrukeren og avleggeren er lesere. Og vi liker litt forskjellig litteratur. Bokhyllene var fulle for mange år siden. På stua i andre etasje kjøpte vi for noen år siden et billy-bokskap som dekker en hel vegg. Vi tenkte at NÅ skal vi få plass til alt og litt til og det skulle holde i mange år. Skapet er mer eller mindre fullt. Vi har bæreposer stående med bøker som vi syns er for gode til å kastes, men som er ryddet vekk for å få plass til nye perler.
I tillegg til alt som er kjøpt og fått så brukes lånekortet på biblioteket fast. Å bestille det jeg vil ha på nett for så å få melding etter en dag eller så om at boka kan hentes er genialt. Og det sparer hylleplass.
Noen ganger starter jeg på en kjedelig bok. Det kan være språket eller innholdet som er kjedelig. Felles for slike er at de ikke makter å engasjere meg. Den siste jeg leste var en slik. Temaet var interressant. Historie og utvikling av samfunn. Både avleggeren og småbrukeren hadde lest den og anbefalt. Så jeg skulle liksom ikke være dårligere enn dem. Jeg måtte jo lese for å holde meg oppdatert. Jeg syns den var kjedelig. For mye. For mange ord for å forklare det forfatteren ville og rett og slett for komplisert for meg. For meg framsto den som uperskonlig og oppramsende. Jeg kom meg gjennom. Mer på trass enn av lyst og glede. Den klarte dessverre ikke å engasjere leseren i meg. Jeg pleier ikke lese bøker som ikke gjør det, men denne gangen «holdt jeg ut». Usikkert av hvilken grunn.
Akkurat nå leser jeg romaner. Det er det jeg liker best. Historien handler om hochey, men egentlig ikke om hockey. Boka handler om mennesker. Mennesker som ikke er enten gode eller onde. mennesker som tar valg. Noen ganger «det rette valget» og noen ganger ikke. Og hvem bestemmer egentlig hva som er rett? Det handler om vold og ikke vold, hva som fører til vold og om de som velger andre utløp for sinnet sitt. Den handler om jenter og gutter, mødre og fedre, sport og miljø, småbymentalitet og massesuggesjon. Det handler om ansvar og frykt. Og mest av alt handler det om enkeltmennesker. Mennesker som er akkurat som deg og meg. Helt vanlige. Ikke perfekte og ufeilbarlige. Slike som har både godt og vondt i seg. Som kan være både briljante og rimelig teite. Som tar valg ut i fra hva vi selv tenker og ut i fra hva omgivelsene forventer av oss. Boka er enkel og liketil men samtidig både hjerteskjærende og tankevekkendeeg . Når jeg leser blir jeg både lei meg og forbanna, og noen ganger ufattelig stolt av personene som skildres.
Akkurat sånn som jeg liker. Den er lettlest og direkte og handlingen driver meg til å lese videre. Samtidig setter den i gang refleksjoner. Den engasjerer i alle fall meg.
Jeg er øyeblikkelig ferdig med denne. Da skal jeg lese noe annet. Jeg har en stabel fra biblioteket, så sommerlektyren er reddet. Men etter det?!?
Hva skal jeg lese da? Noen forslag til ei som har lest mye?
Den øverste er tankevekkende. Skrevet av “En mann ved navn Ove”-forfatteren og oppfølgeren til “Bjørnstad”. Den nederste er for spesielt interesserte. Slike som småbrukeren og avleggeren. Men lærerrik, det skar’n ha.
I går dro småbrukeren til skogs. Friluftsheidi tenkte at hu da skulle passe på å gjøre motsatt. Det vil si, det var vel et felles komplott mellom avleggeren og undertegnede. Vi bestemte oss for å være urbane. I alle fall til friluftsheidi å være. Ikke akkurat for avleggeren da, hun bor jo tross alt midt i hovedstaden.
Det ble en trivelig «girls night out». Ingen tvil om det. Både drinker, sushi, is og strandpromenade, samt et folkemylder med sommerkledde lokale helter og heltinner og turister i skjønn forening. Vi diskuterte: det er første gang vi ser så mye liv i denne byen. I alle fall siden nittenpilogbue.
Undertegnede har ikke bestemt seg for om hun tror det er på grunn av korona eller på tross av korona….altså om det har seg sånn at folk gir blanke og dermed går ut uansett, eller om det har med at det endelig er åpent og at det til og med sammenfaller med sydenvær og ferie.
Uansett grunn: vi var bare oss to, holdt minst meteren til andre og avsluttet kvelden tidlig. Med et glass hvitvin på terrassen. «Gøy på landet» innebærer jo at en må være sjåfør om urbane etablissement skal oppsøkes. I kveld ble det avleggeren som måtte stille bak rattet og litt leskende hvitvin i mer rurale strøk var helt fortjent som avslutning på kvelden.
