Fordi jeg fortjener det.

For ett år siden i dag så jobbet jeg med livskvalitet. Det syntes også på bloggen. I dag velger jeg å dele innlegget jeg skrev 14.oktober 2020. Reprise. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt så innmari mye flinkere til det her på året som har gått. Det er et langt lerret å bleke dette, tydeligvis. Men med denne reprisen tar jeg meg den frihet å minne meg sjøl på oppgaven. Og i innleggets ånd: jeg har bakt og spist kanelknuter i dag. Og jeg kommer til å spise flere. Ene og alene fordi jeg har lyst på det!

14.oktober 2020 reflekterte jeg slik:

Har du tatt et glass vin fordi du fortjener det i det siste? Har du spist en sjokolade fordi du fortjener det noen gang? Har du fortjent en halvtime på sofaen på det du kan huske? Som regel er det ikke måte på hva vi skal kose oss med, fordi vi fortjener det. Det er ikke måte på hva vi skal gjennomføre av trivelige ting bare vi blir ferdige med … Fyll inn det som passer. Jeg må bare ordne det, gjøre dette og gjennomføre det her, SÅ skal jeg gjøre det jeg har lyst til!

Hvor ofte gjør du ting kun fordi du har lyst? Hvor ofte planlegger du inn lystbetonte og energigivende aktiviteter som du gjør bare derfor, uavhengig om du er ferdig med «skal bare» og «burde» oppgavene. Rett og slett bare fordi du har lyst?

I min prosess, aktivt veiledet av kyndige fagfolk, mot gode tankemønster og handlinger for egen helse har dette spørsmålet blitt veldig aktuelt.

Først skulle jeg registrere og loggføre alt jeg gjorde i løpet av ei uke. Alt fra når jeg sto opp, når jeg spiste, hva jeg gjorde etterpå, når jeg kjørte bil og når jeg tømte oppvaskmaskina.

Uka etter skulle jeg legge en plan på forhånd. En plan der jeg skulle skrive inn alt jeg tenkte gjøre og når. Også her alt fra bilkjøring til oppvaskmaskin. 7 dager med meget detaljert ukeplan med andre ord.

Akkurat den ukeplanen ble sterkt preget av at ukeplaner i mitt hode er veiledende. Den fikk mange fotnoter, piler att og fram og det ble, for å si det mildt, en del avvik. Heldigvis. Jeg er manisk nok med «to do-lister» som det er.

Men. Og det er et stort MEN! Hvor ofte loggførte eller planla jeg for noe jeg skulle gjøre kun fordi jeg hadde lyst til det i løpet av disse to ukene? Gjett?

Null. Altså ingen. Jeg loggførte så å si ingen «unyttige» gjøremål i den første uka og jeg planla nøyaktig ingen lystbetonte eller åpne tider og rom i den andre.

Resultatet ble selvfølgelig at da jeg var ferdig med dagens gjøremål så var det for det første kvelden og for det andre og viktigste: jeg orka slett ikke å gjøre noe som helst! Jeg kunne jo ha drukket vin, spist sjokolade eller gått en tur i skogen. Jeg hadde jo fortjent det, ikke sant. Men sannheten var at jeg orka jo ikke. Det var tomt for energi, fortjent eller ufortjent.

Så da er neste utfordring som følger: planlegg inn tomme felt i ukeplanen eller skriv inn energigivende aktivitet. Fortrinnsvis så tidlig på dagen at det er igjen energi til at det lar seg gjennomføre. Gi meg selv rom for lystbetonte aktiviteter som gir energi. Energi jeg kan bruke til mer lystbetont aktivitet eller produktivitet. Ta valg for meg sjøl som gir mer livskvalitet både på kort og på lengre sikt. Wish me luck!

Fordi jeg fortjener det!

Fortsatt lykke til til meg…

 

Regjeringskabalen…

…i mikroperspektiv.

Det er regjeringskabalen de jobber med nå, sies det. Jonas og Trygve og de. De skal finne ut hvem som egner seg til hvilke oppgaver og ikke minst skal de kjempe om posisjoner. Her på bruket kjemper vi ikke så mye om posisjonene. Vi fordeler. Og så tar vi roller etter hvert som det passer AS småbruket. Det fungerer rimelig greit. I alle fall for det meste. Som hos folk flest, går jeg ut ifra. Men om vi skulle fordele postene… da…

La meg se. Det blir litt av en kabal. Vi er tross alt kun to personer i denne husholdningen. Tar jeg med katta, som i det minste er en personlighet, så er vi tre. Og for variasjonens skyld så tror jeg at jeg inkluderer avleggeren også. Selv om hun både har samboer og jobb i by’n. Vi kan kalle det stortingshybelen hennes. De greiene med skatt og slikt blir hennes problem.

Da er det bare å legge kabalen:

Finansminister. Denne ministeren har ansvaret for å planlegge og iverksette den økonomiske politikken. Her hos oss er det ingen tvil om at denne posten går til småbrukeren. Hans finansielle posisjon og ikke minst evne er såpass overlegen undertegnedes, at det ikke finnes tvil. Han lager til og med husholdningsbudsjett. Som jeg følger når jeg har lært meg systemet. Mer eller mindre. Dessuten har han hatt. Vi som husker Sigbjørn Johnsen vet jo at enkelte finansministere liker å bruke det. Muligens kan avleggeren utfordre ham på stillingen. Men jeg antar hun ikke har tid.

Utenriksminister. Utenriksministeren jobber for Norges interesser internasjonalt. Denne posten går utvilsomt til avleggeren. Hun går tross alt «internasjonale studier» og bor på Grønland. Altså det som ligger relativt sentralt i Oslo. Stilig med en utenriksminister på 22.

Kultur- og likestillingsminister. Kulturministeren har ansvar for kultur, medier, idrett, frivillighet, tros- og livssynssamfunn og lotteri. Her kom det en ministerpost til friluftsheidi. Kultur og medier er mitt område. Og jeg har en gang i nittenpilogbue vært aktiv idrettsutøver. Så selv om både avlegger og småbruker har drevet organisert idrett lenge etter at undertegnede hadde lagt opp, og på et myyyye høyere nivå, så tar jeg meg den frihet og ikle meg den. Når det gjelder tro- og livssyn så er vi like gode eller dårlige alle tre. Om ikke annet så er vi nøytrale. Lotteri driver vi ikke med. Men bestemor likte bingo.

Forsvarsminister. Sikkerhet og forsvar er småbrukerens område. Han sørger for at alt er i orden. Passer på grenser og skriver under nabovarsel og slikt når naboene skal bygge på. Det norske forsvaret skal jo også håndtere våpen. Her på småbruket skytes en del med pil og bue. Ellers er det kun småbrukeren som håndterer skytevåpen. På jakt. Det er jo han som har vært i forsvaret også. For et kvarters tid sida.

Minister for høyere utdanning og forskning. Her tror jeg vi må samarbeide. Avleggeren har nok etter hvert høyest utdanning, selv om friluftsheidi også har testet ut slikt noe både i dette århundret og i forrige. Forskning er jeg rimelig erfaren med. Det er jo det jeg driver med på jobb hele tida. Med forskningsassistenter yngre enn 6 år.

Kunnskaps- og integreringsminister. Har visstnok ansvar for barnehage og grunnskole samt integrering. Denne er min. Jeg jobber tross alt i bransjen og har gjort det i 26 år. Og mener en del om det også.

Klima- og miljøminister. Denne må jeg nok også ta. Den ivrigste på å sortere søpla er tross alt meg. Dessuten så er det stort sett jeg som triller ut søppeldunkene når de skal hentes av renovasjonsselskapet. Det er nemlig jeg som får renovasjons-sms…

Justis- og innvandringsminister. Her tror jeg avleggeren får bidra. Hun har tross alt studert juss. Og igjen: hun bor på Grønland. Selv om småbrukeren håndhever den lokale «innvandringen» på småbruket. Det dreier seg altså om mus som sjelden får oppholdstillatelse, selv om de gjør en iherdig innsats nå på høsten. De møtes av musefeller. Eventuelt av katta.  Streng og rimelig brutal innvandringspolitikk her altså.

Digitaliseringsminister. Digitale løsninger, apper og sosiale medier er friluftsheidis domene. Jeg tipper småbrukeren er rimelig fornøyd med å slippe å forholde seg til denne ministerposten. Avleggeren vil nok være meget tvilende til friluftsheidis evner på området og muligens gjøre hevd på posisjonen. Med rette. Men en ting er sikkert: jeg vet hvem jeg ringer for å få hjelp…og det gjør jeg nok.

Helseminister. Helseministeren har ansvaret for helsevesenet og offentlige helsetjenester. Denne posten går også til friluftsheidi. Av den enkle grunn at hun for tida er mer eller mindre storforbruker av helsetjenester. Må vel lære noe av det her. Her bedrives også en del forskning. Fungerer det med sykehus i fire byer eller ønsker jeg meg et storsykehus?

Barne- og familieminister. Denne posten er også friluftsheidi-mat. Barnehagejobben er hovedgrunn. Det kommer ikke flere unger i denne familien før det eventuelt kommer barnebarn.

Nærings- og handelsminister. Småbrukeren får bekle denne posten. Han har tross alt drevet egen næring både «ute og hjemme» og har greie på slikt. Han er ikke så glad i å handle, da. Men når han først gjør det, så går det noen kroner. På veterantraktor for eksempel.

Samferdselsminister. Siden småbrukeren akkurat kom inn etter å ha skiftet til vinterdekk på bilen min så går denne posten også til ham. Samferdsel for oss her på småbruket betyr bil. Og vei. En vei som forresten går omkring fire meter fra soverommet vårt og skaper mye frustrasjon. En frustrasjon som småbrukeren har delt med vegmyndighetene i årevis. Fortsettelse følger.

Fiskeriminister. Småbrukeren igjen. Han fisker. I alle fall litt. Det gjør friluftsheidi også. Men tålmodigheten er om mulig enda dårligere enn småbrukeren sin. Jeg liker å spise fisk da. Særlig sushi.

Olje- og energiminister. Småbrukeren hogger ved og bærer ved. Så dermed går denne posten også til ham. Olje er det også han som skifter. Stort sett på veteranbilene da. Strømregninga må vi dele på.

Eldre- og folkehelseminister. Siden friluftsheidi er eldst så går denne posten til henne.  Enkel logikk.

Kommunalminister. Her inngår boligpolitikk, plan og bygningsloven, kommuneøkonomi og regional- og distriktspolitikk, leser jeg. Bygninger og tak over hodet er småbrukerens domene. Han er tømrermester. Skal noe bygges, og det er større enn ei fuglekasse, så er det småbrukeren som ordner det.

Arbeids- og sosialminister. Jeg påberoper meg en liten smule flere sosiale gener enn småbrukeren. Dermed tar friluftsheidi denne posten. Selv om småbrukeren nok er sterkere på det med arbe’…

Utviklingsminister. Her må avleggeren ta litt ansvar. Det høres logisk ut at denne posten tilkommer neste generasjon. Spennende å se hvordan hun vil utvikle småbruket…

Samfunns­sikkerhets­minister. Posten tilhører justis- og beredskapsdepartementet. Her henger jeg meg opp i beredskaps-delen og innsetter dermed småbrukeren. Det er han som sørger for at vi er beredt. Med ved og slikt…

Landbruks – og matminister. Han som dyrker grønnsaker til den store gullmedalje både i kjøkkenhage og drivhus må visst ta seg av denne posten også. Han lager forresten det meste av maten i tillegg, så det er egentlig ingen tvil. Småbrukeren igjen.

Han får det travelt han der småbrukeren. Å fylle ministerposter er ikke for amatører. Det er godt han er allsidig og brukanes til mye. Ikke mindre enn 9 ministerposter fikk han i denne regjeringskabalen. Det hadde vært noe det Trygve!

Til slutt så gjenstår vel igrunn bare statsministerposten. Den har det stått Jonas på i ukesvis. Skulle gjerne påberopt meg den selv jeg, altså. Den her på småbruket altså, ikke den Jonas vil ha.

Men jeg kjenner vel egentlig at det blir litt feil. Her på bruket går vi for stasminister i stedet. Og det er katta.

Klar til å legges. Greit å ha en og annen joker å spe på med.

1-2-3…og med det fjerde skal det skje!

Vi er opptatt av tall. Og vi lar oss påvirke av tall. Mer enn vi lar oss påvirke av ord. Både skrevne og uttalte. Leser vi en kundevurdering på nett så betyr terningkastene mer for oss enn de skrevne kommentarene som hører til. Det samme gjelder nok terningkast av typen «Best i test» som vi finner i både aviser og ellers på nett.

Lesertall på blogg er også et eksempel. Hvilket innlegg som genererer flest klikk eller lesere er uforutsigbart. Men jeg har en eller annen gang lest at å ha tall med i overskrifta hjelper. Jeg har en mistanke om at det hjelper mest, altså i betydningen å vekke størst interesse, for innleggene til de som allerede befinner seg på lista over toppbloggere. Det er min teori, ikke tallfestet sådan.

Antall likes på facebook og instagram er et annet mål vi henger oss opp i. De aller fleste av oss, mer eller mindre. Hvor mange likes oppnås med det nye profilbildet? Hvorfor fikk det gamle flere? Mye dramatisk grubling kan genereres ut av slikt noe.

Vi måler det meste. Pulsklokka er på når vi trener. Skrittelleren forteller oss hvor mye vi har tråkka rundt i løpet av dagen. På jobb måler vi antall kilometer vi har tilbakelagt på fritida, legger det sammen og ser hvor lang tid vi bruker på å «gå Norge på langs». Hverdagen vår styres av tall og måling. Mennesket har telt og målt i 40 000 år. Det begynte med tellepinner. Pinner der det ble risset inn et merke om gangen. Og dermed telte vi allerede da. Noen har lykketall og noen har tall de har fobi mot.

Jeg måler på jobb også. Tall og telling er viktig for små mennesker. Sammen med ungene måler jeg hvor lang en strek er… umulig å si, mener du kanskje. Det kommer an på. Hvor mange fotspor få plass langs streken for eksempel. Eller hvor mange kongler? Er streken 15 kongler lang eller er den lenger enn hele min kropp? Vi har ikke tatt i bruk tellepinner, men vi teller pinner. Eller måler hvor lange de er. Er de like lange som armen vår, kanskje? Refleksjonene rundt akkurat dette er et av stegene på veien til å bli interessert i og kunne tilegne seg kunnskap om matematikk. Tall med andre ord.

Forrige helg skulle jeg dele ei flaske prosecco på 6. Dele likt, altså. Ei flaske av typen som både var tung og umulig å se gjennom. Så det var vanskelig å se hvor mye som var igjen, for å si det sånn. Jeg nailet oppdraget på første forsøk. Det ble konkludert med at jeg tydeligvis og selvfølgelig både hadde vokst opp på 70-tallet OG jobbet i barnehage. To erfaringer som tydeligvis gjorde susen når det gjaldt deling og måling.

Hvor opptatt av å måle i tall kommer ungene til å bli når de vokser opp? Blir de like opptatt av likes, terningkast og lesertall som oss? Eller fortsetter de å være opptatt av hvor mange år de er eller at alle får like mange smågodtbiter når lørdagsgodtet skal deles?

Jeg syns i alle fall det er noe forlokkende og naivt tilfredsstillende å måle i kongler. Lurer på om jeg skal plukke av meg pulsklokka, legge vekk smarttelefonen og pause det meste andre av måleinstrumenter en dag eller to…jeg ser i grunn for meg at jeg kommer til å finne fram papir og blyant og lage en form for avkryssingssystem. Hvor mange timer er igjen før alt kan sjekkes? En strek for hver time, kanskje? Analogt og fint…

1-2-3…og med det fjerde skal det skje. Kanskje.

Blogglesere måles i tall. Og rundt noenogåttiendeplass er der friluftsheidi stort sett plasserer seg hver dag. Også i dag. Stabilt sideleie…

Blodprøvesvarene kommer i mer eller mindre uforståelige tall. Og ellers så liker vi som har vokst fra kongler å bruke tommestokk når vi måler. Med tall på.

Kilde: Lindmo, Nrk, 8.okt.2021

Bikinibilder på nettet.

Bikinibilder på sosiale medier. Det o store internettet.

Det er nesten ikke til å tro, høyst sjokkerende og usannsynlig egentlig. Men posting av bikinibilder på sosiale medier, deriblant blogg, facebook og instagram, har blitt en vane for undertegnede.  Jeg er prinsipielt imot. Kroppsfokus på sosiale medier og alt det kan føre til og ikke minst egen forfengelighet er de viktigste grunnene.

Men plutselig så ble det slik gitt. Bikinier og selfier opptrer ukentlig og samtidig. Fortsatt kan undertegnede frembringe såpass vett at det kun er skulderstroppen som synes. Jeg tenker det er lurt å fortsette med det. Selv om vettet nok er i ferd med å forvitre fullstendig.

I dag var lufttemperaturen på -1 grad da badetøy ble pakket. Det var is på terrassebordet og trappa ned fra ytterdøra var griseglatt. Tåka lå tett og det gule løvet var bare så vidt synlig gjennom skodda. Alt dette tyder ifølge sikre kilder på mangel på vett. Altså kombinasjonen av helt utvilsom høst og bading.

Utpå dagen kom sola og temperaturen steg til svimlende 8 pluss. Da ble det mandagsbad, siden logistikken på tirsdager fortsatt er ute av system. Hvordan badetemperaturen egentlig er kan jeg ikke svare på, annet enn at det oppleves som relativt friskt. Må ta med termometer neste gang. Er du av dem som bruker badebukse, shorts eller eventuelt speedo, altså har utovertiss, så vil jeg tippe badetemperaturen er sånn cirka 1,5-2-cm…

 

Is. Foreløpig kun på terrassebordet.

Akkurat nå.

Akkurat nå brenner levende lys i vinduskarmen.

Akkurat nå er det fyr i peisen.

Akkurat nå ligger høstmørket som ei svart dyne rundt husveggene.

Akkurat nå syns friluftsheidi det er helt ok å være inne.

Akkurat nå har jeg smaken av småbrukets eplehøst på tunga.

Akkurat nå er tevannet varmt…

Akkurat nå ønsker jeg deg en god kveld!

Innebål.

Det finnes en sesong for alt.

Også grillsesong. Badesesongen lever som kjent i beste velgående. Så da er det vel ingen grunn til å avslutte grillsesongen. I dag var det klart for ukas andre grillmiddag. Så grillsesongen fortsetter.

Grønnsakssesongen derimot er definitivt over her på bruket. I dag ble både kjøkkenhage og drivhus tømt for alt spiselig. Agurk, paprika, chili, løk, sukkerert og squash fyller kjøkkenet. Og kjøkkenvinduet… akkurat nå er det fylt med tomater. Tomater på fat, i vinduskarmen og hengende som en litt alternativ form for klatreplante fra persiennene. Googling forteller meg at jeg definitivt bør lage chutney eller noe andre greier av de grønne tomatene…vi får se.

Kjøkkenvindu, alias drivhus.

 

 

Kortreist grillmat.
Bål og drink = lørdagskos.

Foreløpig griller vi squash og paprika og fråtser i agurk og tomat i alle størrelser. I alle fall miniatyrstørrelser.

Akkurat nå er det dessuten muligheter for å kombinere både bading og grilling på terrassen min. Grillen fungerer som griller skal, bålpanna…ja, der kan i alle fall småfuglene bade…

Bademuligheter?

Parkbenken.

Rett som det er så tar livet en omvei. Ting snur på hue og forventninger må endres. Plutselig så oppdager til og med slike som jeg verdien av en parkbenk.

Både fysisk og psykisk. Et sted å sette seg ned når det er nødvendig. Slik at omgivelsene kan studeres og nytes. Og jeg slipper å stirre rett ned hele tida for ikke å tråkke feil og havne på nesa i grusen. Et sted å hvile skrotten på vei til eller fra noe. Et sted å tenke. Et sted å fotografere og reflektere.

Vi trenger alle parkbenker. Noen av oss på flere måter.

Ny (bade)dag, nye muligheter!

En smule utfordringer med logistikken gikk denne uka ut over badetirsdagen. Heldigvis seilte torsdagen inn som vikar, dermed ble det badetorsdag denne første uka i oktober. Med kun halve crewet da. Resten hadde logistikkutfordringer på badetorsdag også.

Fin badetorsdag, ikke sant?

Og når klesstativet, øøhh bildøra, ser sånn ut når dagens outfit er skrelt av for å innta bikini, ja da skjønner du at sesongen begynner å gå mot slutten. I alle fall den isfrie sesongen. Og at selve aktiviteten nok er for de mer spesielt interesserte.

Det er 11 grader i lufta, i vannet vet jeg ikke. Men det er ikke all verden, det skal innrømmes. Fingre og tær er fortsatt iskalde to timer etterpå. Tross ullsokker og mye annet i ull. Det gjelder i grunn å skru av det meste når kroppen skal duppes. Ikke kjenne etter, bare gjøre det.

Om badevannet ikke er så temperert, så er det i alle fall pent. Både det glassklare, stille vannet og ikke minst fargene rundt. Da får det gå med vikarierende badetorsdag. Jeg tror ikke det blir på tirsdag neste uke heller…

Diagnoserefleksjoner.

Jeg vurderte å kalle innlegget «Tre diagnosefakta» eller noe i den duren. Men fakta er så definitivt. Så dermed ble det refleksjoner. Det er tross alt min opplevelse og mine refleksjoner det dreier seg om, ingen andres. Andre kan tolke og oppleve ting helt annerledes for alt jeg vet. Men altså, min opplevelse er altså som følger:

Punkt 1: Jeg er ikke sjukere nå enn før jeg fikk den siste diagnosen. MS, 99% sikkert. Jeg var skikkelig dårlig i februar 2020 og mange måneder etter det. Da hadde jeg fibromyalgi, sa legene. Med en tålmodighet jeg ikke forutså at jeg kom til å ha og hardt arbeid kom jeg meg etter hvert såpass at timene på sofaen ble færre, og timene på jobb ble satt i system. De er ikke mange enda, men de er der.

Situasjonen i dag er en annen enn i februar 2020. Fibromyalgien er så langt avlyst og avkreftet. Nå følges et annet spor. MS-sporet. Men jeg er ikke sjukere. Det bare kjennes slik ut innimellom. Å vite at kroppen angriper og saboterer seg selv uten at jeg kan påvirke det kjennes som et mareritt. Jeg velger å ikke kjenne så mye på akkurat det. Jeg har et par ting jeg kan gjøre sjøl, det andre må jeg rett og slett overlate til fagfolka.

Punkt 2: Å gå hardt ut med åpenhet om diagnose og det jeg vet om prosess er heftig. Det er krevende og det har konsekvenser. Men jeg står for at det er lurt. I alle fall for meg. Det hjelper for meg å sette ord på ting. Jeg kjenner allikevel på at jeg nå plutselig blir sett på med andre øyne. I alle fall kjennes det sånn. Jeg har vært sjuk lenge, men det kjennes som om det er først nå omgivelsene tar inn over seg akkurat det. Hvor nede jeg har vært virker det ikke som noen har skjønt. Før nå. Nå er jeg liksom sjuk på orntli’.

Jeg klandrer ingen. Og dette er ingen kritikk til omgivelsene. Jeg har slitt med å forklare tilstanden min for meg sjøl. Så da er det ikke rart at det har vært en utfordring for andre å forstå.

Mange av symptomene er ganske like for meg uansett diagnose. Og jeg reflekterer over hva folk tolker som en «ekte diagnose».  Folk spør hvordan det går. Jotakk, ikke verre enn før. I alle fall ikke fysisk. Psykisk har jeg litt å jobbe med for tida. Framtidsutsiktene som var uforutsigbare fra før lister seg nå på tå på kanten til et svart hull. Det er skremmende, det hullet. Og det jobbes med psyken for ikke å ramle nedi.

Punkt 3: Angående ekte diagnose. Da MS-diagnosen kom opp på bordet fikk jeg muntlig informasjon og skriftlig informasjon med meg hjem for å lese sjøl. I tillegg ble jeg anbefalt nettsider skrevet av det offentlige helsevesenet der jeg kunne lese meg opp på sykdommen. Påkostede nettsider. Det var omfattende materie. Såpass at jeg foreløpig ikke har anbefalt det videre til de nærmeste pårørende engang.

Da fibromyalgi var forklaringen fikk jeg ingen info. Da måtte jeg lete sjøl. I et mylder av useriøst og mer fornuftig materiale på nett. Og vurdere sjøl hva jeg forholdt meg til og hva som passet for min situasjon.

For meg gir det et kraftig hint om hvilken diagnose som har mest status i samfunnet. Og det gjør meg en smule trist. Selv om jeg selvfølgelig var klar over akkurat det. «Men de vil jo ikke ha dere, vet du!», som fastlegen sa til meg i fjor da henvisning til spesialisthelsetjenesten på grunnlag av fibromyalgidiagnose ble avslått. Akkurat.

Nå er altså statusen på sykdommen min tydeligvis oppgradert. Jeg er usikker på om jeg skal være fornøyd med det. Og som sagt: symptomene mine har ikke endret seg.

Punkt 4: Å få en ny diagnose og utredes for denne tar krefter. Masse krefter. «Hvordan orker du å stå i det? Så godt gjort å orke å trene så mye», sier folk. For meg kjennes det ikke som om det finnes noe reelt alternativ. Treninga hindrer meg i å ramle ned fra kanten og ned i det svarte hullet. Selv om det kjennes ut som det er en evig maraton av en kamp, og det er det vel også, så har jeg ikke noe valg. Jeg må. Hvis ikke går jeg under. Dessuten så oppfordrer skolemedisinen meg til å holde meg i aktivitet. Så da gjør jeg så godt jeg kan: Og orker.

Tross alt og tross all tid til å reflektere og liste seg rundt kanten på det svarte hullet: jeg er glad for å bli utredet. Glad for å få noen svar som jeg syns rimer. Jeg er glad for å få en forklaring. Og glad for at systemet (endelig!) tar meg på alvor og gjør det de kan for å finne riktig behandling. Om den så bare er stabiliserende. Det er bedre å vite enn å ikke vite eller i verste fall mistenke. Akkurat nå er jeg parkert midt i de greiene her ei stund. Sånn innerst i parkeringsgarasjen, bak ei søyle der lyspæra har gått omtrent. Jeg forbeholder meg retten til å ta meg en kjøretur av og til og parkere på litt ålreite plasser innimellom. Ute i lyset eller en plass med fin utsikt for eksempel. Altså ta avstikkere bort fra det svarte hullet og dit jeg finner noe som gjør meg glad.

Det er i alle fall et diagnosefakta.

Fin utsikt å parkere seg sjøl ved etter et besøk på sykehuset.