Friluftsheidi

Til og med jeg er ganske så kjapp når skroget skal senkes ned i det eneste ikke-islagte vannet heromkring på denne tida av sesongen. Badesesongen, altså. I dag er den offisielt i gang. I alle fall for min del.

Og jeg må rett og slett skylde på avleggeren denne gangen. For første gang på i alle fall ti år så klarte hun kunststykket å dra i gang badesesongen før meg. Ifølge bildebevis og vitner så hoppet hun i havet på Aker brygge allerede siste dagen i mars. Og det var av det planlagte slaget med bikini og hele pakka, altså. Ikke no’ «ramle-over-bryggekanten-etter-en-fuktig- aften-på-by’n», der i gården. Som vi alle vet er det jo ikke mulig med fuktige aftener på by’n for tida. Ikke at hun hadde drevet så mye med det ellers heller akkurat. Måtte vel ha blitt bading da.

I og med at søndagsturen gikk langs Mjøsa i dag. Og det så vidt jeg vet er det eneste vannet i friluft her i Innlandet som ikke har is for tida, så var muligheten der. Badesesongen er åpnet! Jeg var fast. I alle fall så fast som det går an å være med numne og følelsesløse bein og hender! DET var fast. Men jeg var ikke så furious. I alle fall ikke i dag.

Frozen, derimot! Er faktisk litt kald enda… I alle fall når jeg akkurat nå leser at NRK melder om is-tsunami på Mjøsa. Se lenke under.

The fast and the frozen.

Bålkaffe og AnthonBerg-leftovers fra påsken fungerer som drivstoff for lynraske badere.

“Drivved” til bål i massevis også langs Innlandshavet.

http://www.nrk.no/innlandet/fanga-video-av-_is-tsunami_-ved-jessnes-langs-mjosa-1.15451244

Når undertegnede faktisk, og tro det eller ei, ikke har noe som helst å si. Slik som i dag. Ja da er det lett å ty til denne fyren her som underholdning:

Også på bloggen. En innglasset balkong, et par halvslappe fluer og en firbent som BÅDE tror han er Batman (se skyggen), puma og fluenes herre. Ikke fluenes herre som i den lett ubehagelige filmen, heldigvis.

Han er faktisk hele 8 måneder i dag også. Feira med et par fluer.

I dag skulle friluftsheidi stå for middagen helt på egenhånd. Det er småbrukeren som er kjøkkensjef her i gården, men i dag passet det altså sånn. Og da sto selvfølgelig middag ute på planen. Ute i direkte betydning.

Fy flate, så kos! Også midt i uka, da gitt! Så kos det kunne ha vært! Hvis det ikke hadde blåst nordavind fra alle kanter. Hvis det ikke hadde vært total mangel på vårsol. Og hvis det ikke hadde vært snø i lufta.

Såpass kaldt og krevende opplevdes hele seansen at både småbruker og student inntok gourmetmiddagen i en viss fart og forsvant inn. Rett etter at sennepen hadde eksplodert over det meste og serviettene hadde blåst og blitt jaktet på over hele terrassen og deler av den foreløpig relativt brune plenen. Inne har vi tross alt både sofa med pledd, dusj med varmtvann og vedovn. Undertegnede syns i grunn også det hele var såpass lite idyllisk at bilder kun ble tatt etter opprydding.

Men altså. En kan jo ikke vinne hver gang. Og vi skal ha for forsøket. Pølsene var gode. Og oppvasken var beskjeden. Og friluftsliv er stas.

Friluftsliv fins av alle slag. Noen forsøk har gullkant, vakker solnedgang og til og med ei fregne eller to. Andre forsøk havner aldri på sosiale medier. Dette forsøket kunne fort ha endt udokumentert det også. Men så ble trassen mer påtrengende enn behovet for å opprettholde ubalansen i friluftsregnskapet.

Og kaffen smakte uvanlig godt foran vedovnen, altså!

Her var det varme nok til ostepølser…rett før det begynte å snø.

Ikke så mye som et gløtt av sol.

Her kunne det vært fint å sitte. En annen dag. Selskapet har gått inn.

Påsken er over og hverdagen er tilbake. «Det er godt å komme i gjenge igjen» er det noen som sier. Striskjorta og havrelefsa, liksom. Hipp hurra! Jeg har aldri skjønt hva de folka egentlig mener. Jeg kan ikke si at den følelsen har vært veldig nærliggende kvelden før første arbeidsdag etter ferien her i gården. Og heller ikke når vekkeklokka ringer den første morra’n etter ferie og jeg bikker ut av senga lettere panisk med den uønskede og intense låta i øret. I hjernen egentlig. Men det er jo hverdager det er flest av og vi er rimelig avhengig av hverdagene for å kunne nyte feriene…Og at jeg savner hverdagen når den er ufrivillig borte, det kan jeg skrive under på.

Her på småbruket har «hverdagen» også begynt å krabbe seg i gang igjen. Vekkeklokka har gjenintatt sin stilling som pulstrigger. Påskelammet er spist. Og påskeegget begynner å bli slunkent. Men den lille påskepynten jeg har rota fram får stå noen dager til. Gult er kult, ikke sant? Og mengden kyllinger her på bruket er såpass beskjedent at påtrengende blir det aldri.

Jeg har noen gule favoritter som har meldt seg på i påskefeiringa.

Pallen ser slik ut:

1. Solo og cheesedoodles er to av dem. Rett og slett snadder. De får dele førsteplassen, da jeg var alt for opptatt av å spise cheesedoodlesene til å ta bilde av dem. Og vi snakker så klart om ekte sukkersolo, helst fra boks, og ekte cheesedoodles, som jeg helst spiser alene. Jeg trenger jo som regel hele posen sjøl, så klart! På bildet ses solo i kombinasjon med badeand. «Gule marker» er relativt uegnet i badekar…

2. Gule tulipaner er også en favoritt. Gjerne i kombinasjon med hyggelig selskap. Alle tulipaner er fine, og disse var gule.

3. Jeg har også gule ullsokker. Inngår i en rimelig hensiktsmessig påskegarderobe anno 2021.

Heldigvis kan alt nytes uavhengig av påskeferie. Gult er kult hele året rundt. Selv om grønt er favorittfargen.

 

 

Advarsel: grinete sykdomsprat og bitter klaging under oppseiling. Klikk forbi etter behov.

Så kom det da. Svaret. Lenge før jeg hadde forventet. Servert i inngangen til påskeuka. Kos deg med den i ferien, du, liksom.

Det er alltid en positiv overraskelse når svar fra det offentlige kommer FØR det er forventet. Erfaring tilsier dessverre at det motsatte er mye mer vanlig. I alle fall har jeg erfart det etter at jeg fikk for vane å brevveksle med slike instanser. Men noen ganger kunne de gjerne venta litt med de svarene sine syns jeg…

Det ble avslag gitt. Og det kjenner jeg kom rett i trynet, ja. Såpass at jeg ikke orket annet enn å skumlese dokumentet da det kom i innboksen. Digipost, så klart. Jeg har til gode å få noe som helst med hyggelig innhold via den postkassa, altså!

Men i dag tok jeg mot til meg, satte meg i modus og leste hele avslaget. Alle de fire sidene. Kort fortalt så er innholdet av typen «det er ikke behov for undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten» og «det finnes dessverre ingen spesifikk behandling for denne typen plager». Akkurat. Takkskarruha. Intet nytt under solen, med andre ord.

Jeg har bare et par spørsmål:

Så dere i spesialisthelsetjenesten har overhodet ingen behandling eller noe som helst å tilby meg som kanskje, bare kanskje, kan gjøre meg noe bedre?

Dere syns ikke en skikkelig utredning hadde vært på sin plass engang?

Betyr dette at dere ikke ser meg og mine plager som behandlingsverdige?

Eller betyr det at min sykdom ikke er behandlingsmulig?

Mener dere at jeg skal bli «frisk» av meg sjøl?

Eller gidder dere bare ikke prøve å behandle flere sånne som meg?

Syns dere i AS Norge at jeg er «frisk nok» da jeg så vidt klarer å jobbe 20 prosent?

Jeg vet at det jeg sliter med er varig. Jeg dør ikke av det. Jeg dør med det. Eller, det er vel egentlig jug: jeg dør litt! Innimellom kjennes det som jeg og alt som er meg og som jeg identifiserer meg med visner og dør. Og noen ganger er jeg så lei at psyken snarest må behandles med noe oppmuntrende. Ellers så vil jeg bare legge meg ned og dø litt til. Men den behandlinga må jeg stå for sjøl, skjønner jeg. Og fastlege og fysioterapeut og de som pirker litt i overflata. De som også godt kunne tenke seg litt hjelp! Heldigvis så har jeg en fastlege som også er medlem av trass.no, så her er det nok ingen som kommer til å gi seg så lett. Alle muligheter må sjekkes ut og alle steiner må løftes. Vi som oppholder oss en del offroad vet jo at det stort sett fins fryktelig mange steiner å løfte på…tunge er dem og!

Det er ikke så lett å ha trua sjøl heller akkurat nå. I alle fall ikke når ikke engang spesialistene har det! Hva jeg har behov for? Noen som kan fortelle meg hva jeg har behov for, kanskje? Eventuelt så får jeg bare tilføre en liten dose LSHF:

Det hjelper for det meste, faktisk, uansett behov.

Det er påskeferie fra universitetet. Det vil si at det er pause i den digitale undervisningen helt til tirsdag. Da bryter det løs igjen og studenten går rett på en prosedyreoppgave over flere dager. Sånn går nu dagan der i studentlivet.

Men det er jo ikke alt som kan læres på universitetet. Da er det fint at det finnes bryggerhus. Og bryggerimestre, slasj småbrukere, som kan steppe inn som læremester. I dag har vi satt småbrukets fjerde brygg. Det har luktet brødbakst over hele tunet. Men ikke et brød i sikte. Mer slikt som kan føre til brødhue…

Student og småbruker har stått for det meste av jobben og undertegnede har stort sett vært tilskuer til prosessen eller hjulpet til de gangene det er praktisk med enda et par ekstra hender.

Denne gangen blir det en addictive IPA. Så får vi se hvor hekta vi blir. Og om studenten blir øldrikker en eller annen gang. Ikke kun en ølbrygger som egentlig er mer opptatt av (frukt)jus.

Dagens styrketrening – i bryggerhuset.

Nedkjøling.

Ikke brødbaking.

Venter på IPA.

Det er fort gjort ser det ut til. Å juge på bloggen. På sosiale medier generelt har jeg inntrykk av. Jeg leser både innlegg som jeg bestemt mener er jug, og jeg leser innlegg som jeg håper er jug, og som i alle fall burde vært det. De fleste, for ikke å si alle, vet at jeg har jugd også! Det skjer ikke veldig ofte, men jeg slo ei skrøne for et par dager siden. Ei relativt urealistisk ei.

Det gjelder nemlig, som jeg har nevnt før, å velge sine bilder med omhu. Gjerne være fryktelig bevisst på hvilken vinkel de knipses i utgangspunktet også. Det er for eksempel en god ide å ha bilen bak seg når villmarksbilder og utsiktsbilder skal tas. I alle fall når imaget som uteligger og friluftsmenneske skal pleies og opprettholdes. Nok om det. Ikke si at jeg har sagt det. Photoshopping av rynker og valker er visst også ei greie for den som liker slikt. Der er min framgangsmåte mer å la være å ta selfie…det er så mye annet fint å fokusere på!

Men vinkel. Det er det juginga dreier seg om da. Jeg kan «berolige» eventuelt skuffe alle med at jeg slett ikke har stått på henda. Jeg er definitivt mer horisontal enn som så. Kroppen er overhodet ikke kapabel til slike stunt. Og så vidt jeg husker så har jeg vel aldri fått til akkurat å stå på henda heller. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Og slett ikke de siste åra.

I den grad aprilspøken klarte å lure noen som helst, noe jeg sterkt tviler på, så må jeg altså dementere! Det gjelder bare å velge vinkel, få unna løse deler og jage småbrukeren opp i ei gardintrapp for å knipse. Og så legge seg flatt med armer, bein og sveis i riktig vinkel. Til og med jeg klarer å holde henda over hodet de sekundene småbrukeren gidder å holde på med slikt. Til slutt er det bare å beskjære nok til å få redigert bort katta, og så er det bare å trykke publiser.

En får ikke mer moro enn det en lager sjøl! Og til dere som kommenterte med brølesmilefjes, takk for det forresten, det er jo lov å late som dere tror jeg er sprek! Jeg gidder ikke bli krenka, det er tross alt veldig ålreit med rimelig realitetsorienterte folk. Dessuten er det vel ingen som tror på alt de leser på nett? I alle fall ikke 1.april!

Jug. Også kalt aprilsnarr.

Iscenesetting, med ting som ble redigert bort….inkludert gardintrapp og katt.

Endelig vertikal!

Nett og sosiale medier renner over om dagen. Om folk som mot sin vilje har hjemmepåske. Hytteturister som er «alene» i bakken og ikke kan ha slekta på påskebesøk. Restauranteiere på skidestinasjoner som må holde stengt. Vi sitter fortsatt her på vår egen tue og forholder oss så godt vi kan til dagens anbefalinger og smittevernsrestriksjoner. Folk legger ut bilder med minner fra den forgjettede påsken 2019 og savner med store bokstaver. SAVNER!

Jeg savner også. Både påskebesøk på andres hytter, Bohuslânpåske og bypåske. Men heldigvis er det enkelte påsketradisjoner som fortsatt er absolutt gjennomførbare, både i fjorårets og årets koronapåske. De siste par årene gjennomført i lavlandet selv om grunnlaget tross alt ble lagt i fjellet.

Ingrediensene er som følger:

• 2 stykk relativt unge damer.
• 1 stykk bålpanne eller annet påtent av type ved. Gammel edelgran fra jul anbefales ikke da det kan føre til askebiter i proseccoen.
• Sol, i alle fall glimtvis.
• Snø er ikke så farlig, dette har definitivt ikke nødvendigvis med afterski å gjøre.
• Ull, i passe mengde, det kan fort bli varmt i sola.
• Solbriller: mysing er uheldig for unge damers ansiktshud.
• Bobler eller vin eller øl, i vårt tilfelle: alt det nevnte.
• Noe godt å spise.
• En egnet ettermiddag, ikke start for sent, ettermiddagen kan gjerne begynne når klokka bikker midtpådagen…

Resultatet blir fryktelig hyggelig og har tradisjonen tro navnet påskedagsfylla!

Solbriller er et must. I sola. Foto: Å.S.

Gule påsketulipaner kan også være en viktig ingrediens.

Bål, altså!

Solnedgangen er vakker også i lavereliggende strøk.

 

 

 

Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!

Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!

Som pedagog har jeg en urokkelig tro på at det du øver på det blir du god til. I alle fall god inntil et visst nivå. For mange av oss er nok målet om å bli verdensmester i skiflyging kjørt, for eksempel. Det hjelper ikke hvor mye vi prøver å fly på ski. Det vil seg nok ikke og krever antakelig noe litt mer enn ren øvelse. Lyst til å prøve er nok en av tingene.

MEN, det er faktisk mye du kan bli god til hvis du bare øver. Her er et godt eksempel:

Hang on!

Han her har øvd. Han har øvd i timevis den siste perioden, faktisk. I fra den spede begynnelsen som besto av å sitte skrekkslagen ved siden av dørmatta for nøyaktig en måned og fire dager siden, til i dag å befinne seg i toppen av hagens største epletre… DET er framgang. Og han har øvd! Han har vært ute hver eneste dag og radiusen har økt dag for dag. Dørmatta ble fort for liten, det samme ble terrassen. Selv om hobbyen å fange fluer som regel foregår der. Vedskåle, låve og spesielt området under disse er utforsket. Det samme er mer og mer av hagen ettersom snøen har tint. Snø er fortsatt et ørlite hinder. Potene blir nemlig både kalde og våte av slikt. Takke meg til ren vårmøkk som kan dras med inn, sa unge Yoda.

Så moralen er: det du gjør mye av, det vil si øver på, blir du god til! Og begynner du i ung alder kan du helt sikkert bli god til å klatre i trær også eller eventuelt fly på ski. Nesten som Yoda.

Yodas start på friluftseventyret er beskrevet her:

Gratulerer!

Han her revurderte nok innfyttingsplanene…