Det blir noen tøffe uker framover…

Det blir noen tøffe uker framover. Sa han. Igjen. Bent Høie. Hvor mange ganger har han egentlig har sagt akkurat dette eller noe liknende de siste 10 månedene?  Ja ikke vet jeg. Men jeg vet en ting. Jeg kjenner det i magen hver gang han sier det. «Det blir noen tøffe uker framover!»

«Det gjelder å stå på. Å stå løpet ut. Å yte det lille ekstra slik at alle får det så bra som mulig». Ressurser? Kan dere ikke bare ta i enda litt til? Strekke dere enda litt lenger?

Jeg hadde unnet alle mine kolleger i barnehage og skole å starte 2021 med en arbeidshverdag i alle fall noe mer preget av normalitet. Men nei! Jeg visste dere var seigmenn og -damer. Men jaggu er dere seige også!

«Det blir noen tøffe uker framover!», folkens. Enda en gang. Jeg får virkelig håpe det blir bare noen uker!

I fare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige – her er reprise av bekymrede tanker fra 2020…la meg slippe å gjenta dem for mange ganger i 2021!!!

Rykk tilbake til start, superhelter!

Det var jo ikke dette vi ville!

 

Nå syns jeg synd på studentene våre!

Skole er viktig for barn og unge. Sa Guri Melby for noen minutter siden. Unge opp til 19 år, slik jeg forstår det. De andre driter vi i.

Hvor mange studenter på høyskole og universitet vet du om som ikke er avhengig av jobb i tillegg til studiestøtte for å få den økonomiske hverdagen til å gå rundt? Hvor mange studenter tror regjeringen det fins som ikke har en jobb i tillegg til studiene? Og hvor mange av disse som har vært så heldige å ha julefri tror dere at kan «ta fri» eller ha «hjemmekontor» fram til 18.januar? Minst.

Hvor stor del av studentmassen rundt i landet har en reel mulighet til å «la være å dra tilbake til studiestedet» før 18.januar? Jeg bare lurer litt, altså….

Denne studenten måtte tilbake til hovedstaden 1. januar. Da var juleferien over. Jobben kalte 2.januar kl 09.00 og fridagene var over. Det er realiteten så lenge butikker og kjøpesenter skal være oppe som vanlig. Og muligens bingo, hørte jeg akkurat (sic). Så da får hun slenge seg på trikk og bane rett som det er for å komme seg til og fra jobben på kjøpesenteret på andre sida av byen. Ellers får hun holde seg på hybelen, som er lånt, i og med at samboeren i bofellesskapet er koronasmittet og i isolasjon inntil videre. Ikke besøk, ikke treningssenter og i alle fall ikke forelesning og kollokvie.

Jeg må si jeg syns synd på alle studentene nå! På’n igjen. Hold dere vekk og hold dere hjemme. Men møt opp på jobb slik at alle som har hjemmekontor kan handle alt de vil helt som vanlig. De som fortsatt har en jobb får være glad til og tviholde på den. Det er nok av dem som står uten for tida. Studenthybelen blir ikke noe billigere av at du ikke får bruke den. Jeg syns ikke det er rart om en og annen dropper ut av studiene i løpet av disse månedene. Eksamen blir sikkert heller ikke noe lettere selv om studiestedet er stengt!

Jeg krysser alt jeg har og håper tiltakene hjelper slik at dere kan få en skikkelig studenthverdag så fort som mulig.

Fra Dagbladet i går.

 

Hopp, Linn! Hopp!

“Hopp, Karoline, hopp!”, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Historien sier ikke noe om hun hoppet eller ikke. Karoline, altså. I alle fall så vet ikke jeg om hun gjorde det. Hun hadde antakelig grunn god nok. Og det var i grunn hennes egen ide, sies det.

Det gleder meg derimot relativt mye at Linn ikke hoppet. Selv om de sa hun skulle. Trolig noen hankjønn som på et eller annet tidspunkt tenkte det var ei festlig greie. Jenter som hopperav glede. Festlig for kamera! Ser dere for dere Bolsjunov hoppe, forresten? Legg merke til at jeg omtaler ham med etternavn. Jeg skulle jo sagt Aleksandr, eller noe… Akkurat som Linn…

Selv om jeg under løpet heiet på Jessica, så heier jeg veldig på Linn for akkurat det. At hun ikke hoppet. Viktigere å hvile beina enn å drive med slikt fjas, mente hu. Heia Linn!

Bilde: Dagbladet

Sett meningsfylte spor i 2021! Godt nytt år!

Et helt nytt år ligger urørt foran oss. akkurat som nysnøen som kom i natt og ga supre forhold for å lage trugespor i skogen. Sjelden har jeg ønsket et nytt år sååå velkommen! Ettertankens nyttårsdag kommer med varme tanker og en digital klem til alle som trenger den! Lag deg gode dager med akkurat det innholdet som gir deg mening. Fyll hverdagen med omsorg for deg selv og de rundt deg. Utfordre deg selv og opplev magien ved å mestre noe. Sett meningsfylte spor!

Og ikke minst: Jeg håper du får en ekte klem i løpet av 2021!

Mine første spor i 2021.

Tanker fra nyttårsaften:

Enda et år er oppbrukt. 2020 er over. Det kjennes i grunn helt greit. Det har vært bratt på mange måter dette året. For mange veldig bratt. Det er i motbakke det går oppover. Men det får da vel være en grense? Jeg håper 2021 bringer noe godt og lar oss lage gode dager.

Denne nyttårsaftenen maner til ettertanke. Slik mange nyttårsaftener før også har gjort for min del. Overtenker som jeg er. Men akkurat nå kjenner jeg at hvis det blir mer ettertanke nå, så kommer handlingslammelsen til å ta fullstendig over.

I skrivende stund er vi strømløse på bruket. Vi har det varmt og godt for vedovnen leverer, men alt det andre vi hadde planlagt å gjøre i dag, ja det får vente. Det blir muligens hverken kalkun eller dessert som planlagt heller. Men det andre kan vi lage på vedovn eller bål, så sultne blir vi nok ikke i kveld heller.

I går fikk vi beskjed om at studenten ikke kan flytte tilbake til studentleiligheten etter nyttår da den ene samboeren der er koronasmittet. Noe trøblete da jobben kaller. På andre sida av by’n. Pendling fra småbruket frister visst ikke med til dels uregelmessige arbeidstider. Allikevel oppleves både korona og strømbrudd midt i kalkunracet som bagateller som er irriterende og ressurskrevende, men ellers helt ubetydelige. Og ellers: vi har et hus som står, katta har ikke ødelagt noe av betydning enda i dag og småbrukeren kjører snø. Harmoni. Og fortsatt oppleves det nesten som et mirakel at spesielt studenten fortsatt er koronafri etter å ha både bodd og studert i Oslo sentrum et år, jobbet på østkanten, hengt på Sognsvann og kjørt trikk og bane hit og dit i månedsvis.

Jeg håper faktisk 2021 gir oss litt MINDRE tid til ettertanke. Helsetilstand hos undertegnede samt korona har gitt litt for romslige muligheter for overtenking de siste månedene. Jeg vier med glede denne nyttårsaftenen til ettertanke. Jeg kommer til å tenne lys både for den ene og den andre og det ene og det andre. Men etter det er jeg klar for å ut og gjøre og oppleve. I alle fall håper jeg at jeg er klar. Det gjelder å gjøre det meste jeg kan ut av livet hver dag, det minnes vi visst stadig på. Fyrverkeri har jeg ikke kjøpt på årevis, men jeg har ei flaske bobler i kjøleskapet. Jeg får se om jeg gidder åpne den. Det blir i tilfelle for å feire egen overlevelse av dette møkkaåret. 2020 fikk nemlig det navnet av en meget klok dame allerede i sommer… for flere måneder siden, altså.

Så kjære 2021: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle oss alle pent. Og la hver enkelt lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2021, bidrar med ditt! Sammen kan vi lage magi!

aANNONSØRINNHOLD

STOR OVERSIKT: DISSE NETTBUTIKKENE HAR ROMJULSSALG

Er du klar for 2021?

Et nytt år er på hell. 2020 er snart over. Det kjennes i grunn helt greit. Det har vært bratt på mange måter dette året. For mange veldig bratt. Det er i motbakke det går oppover. Men det får da vel være en grense? Jeg håper 2021 bringer noe godt og lar oss lage gode dager.

Denne nyttårsaftenen maner til ettertanke. Slik mange nyttårsaftener før også har gjort for min del. Overtenker som jeg er. Men akkurat nå kjenner jeg at hvis det blir mer ettertanke nå, så kommer handlingslammelsen til å ta fullstendig over.

I skrivende stund er vi strømløse på bruket. Vi har det varmt og godt for vedovnen leverer, men alt det andre vi hadde planlagt å gjøre i dag, ja det får vente. Det blir muligens hverken kalkun eller dessert som planlagt heller. Men det andre kan vi lage på vedovn eller bål, så sultne blir vi nok ikke i kveld heller.

I går fikk vi beskjed om at studenten ikke kan flytte tilbake til studentleiligheten etter nyttår da den ene samboeren der er koronasmittet. Noe trøblete da jobben kaller. På andre sida av by’n. Pendling fra småbruket frister visst ikke med til dels uregelmessige arbeidstider. Allikevel oppleves både korona og strømbrudd midt i kalkunracet som bagateller som er irriterende og ressurskrevende, men ellers helt ubetydelige. Og ellers: vi har et hus som står, katta har ikke ødelagt noe av betydning enda i dag og småbrukeren kjører snø. Harmoni. Og fortsatt oppleves det nesten som et mirakel at spesielt studenten fortsatt er koronafri etter å ha både bodd og studert i Oslo sentrum et år, jobbet på østkanten, hengt på Sognsvann og kjørt trikk og bane hit og dit i månedsvis.

Jeg håper faktisk 2021 gir oss litt MINDRE tid til ettertanke. Helsetilstand hos undertegnede samt korona har gitt litt for romslige muligheter for overtenking de siste månedene. Jeg vier med glede denne nyttårsaftenen til ettertanke. Jeg kommer til å tenne lys både for den ene og den andre og det ene og det andre. Men etter det er jeg klar for å ut og gjøre og oppleve. I alle fall håper jeg at jeg er klar. Det gjelder å gjøre det meste jeg kan ut av livet hver dag, det minnes vi visst stadig på. Fyrverkeri har jeg ikke kjøpt på årevis, men jeg har ei flaske bobler i kjøleskapet. Jeg får se om jeg gidder åpne den. Det blir i tilfelle for å feire egen overlevelse av dette møkkaåret. 2020 fikk nemlig det navnet av en meget klok dame allerede i sommer… for flere måneder siden, altså.

Så kjære 2021: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle oss alle pent. Og la hver enkelt lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2021, bidrar med ditt! Sammen kan vi lage magi!

Katastrofe? Eller bagatell?

Katastrofe or not to katastrofe? Eller bagatell?

I dag er det fristende å sitere en av Norges beste ishockeytrenere: «Det er ikke katastrofe å tape en hockeykamp! Krig, sult og naturkatastrofer som skjer rundt omkring i verden, DET er katastrofer!» Noe sånt svarte Petter Thoresen for noen år siden da en sportsjournalist betegnet et kamptap som en katastrofe.

I går var det «litt katastrofe» i sportsverdenen igjen. En hopper landet på kulen og journalisten var helt fra seg over hvor ille det var. All respekt for hopperen, som helt sikkert syns det var et rimelig mislykka resultat av all treninga. Og journalisten var helt sikkert bare engasjert og valgte seg ord deretter. Det kalles vel å snakke i tabloid.

MEN folkens: dette har ingenting med katastrofe å gjøre! Dette er sport. Når alt kommer til alt: en lek egentlig. Ingen liv er gått tapt og Robert får muligheten til å kaste seg utfor og lande nedafor kulen en annen gang.

Her i heimen har vi et husdyr som ofte oppleves som en vandrende katastrofe. I dag (igjen!) endte turen opp i vinduskarmen med knusing. Denne gangen var det ei nissejente som ble direkte amputert. Ikke akkurat katastrofe det heller, men vanligvis dessverre nok til å gjøre meg både irritert og betuttet.

I natt forsvant et halvt boligfelt i Gjerdrum. Hus, biler, kaniner, julegaver, katter og folk forsvant i avgrunnen og ingen vet helt ennå omfanget av hendelsen. DETTE er en katastrofe.

Jeg har felt et par tårer i dag. Ikke for nissejenta. Hun er kun en helt ubetydelig ting. Tårene er derimot en akutt reaksjon på en situasjon som for enkeltmennesket det rammer er så ille at det ikke er til å fatte. Katastrofe, med andre ord. Det berører.

Så til alle skihoppere, hockeyspillere, katter og andre: det gjelder å lande på kulen, tape kamper eller ødelegge inventar akkurat idet en naturkatastrofe eller liknende inntreffer. De fleste av oss vil da sette dette i perspektiv og klare å skille mellom hva som er en virkelig katastrofe og hva som faktisk er en bagatell. Det er jeg sikker på at både skihopper og journalist er enige om i dag.

Litt sånn som da jeg for omlag 30 år siden klarte å kjøre den relativt nye bilen til mine foreldre rett inn i garasjeveggen med påfølgende sykkel som ramla på panseret og noe etterfølgende panikk. Siden far min akkurat hadde gått i mål i Birkebeinerrennet med et veldig godt resultat og var rimelig sigen og fornøyd, så ble ripene på panseret forbigått uten de store videreverdigheter. Det spilte ikke like stor rolle som det hadde gjort ellers, kan vi vel si. Bra katastrofetiming på undertegnede der!

Så skihopperen og nissejenta må ha meg unnskyldt: jeg tenner et lys for alle berørte i Gjerdrum i dag! Det inkluderer hjelpeapparatet som gjør en enorm innsats, ofre og pårørende! Mine tanker går til dere alle. Det er dessverre ikke en skrekkfilm dere er en del av. Jeg vet at tanker ikke hjelper hverken som trøst eller mot hjelpeløsheten dere alle kjenner.

Nissejenter kan limes og skihoppere kan hoppe lenger neste gang. En katastrofe gjør oss hjelpeløse. Perspektiv…

Katastrofekatt på tokt…

 

Bilder: Dagbladet

 

 

 

Hva skjedde med ønskelista?

Fikk du det du ønsket deg til jul?

Eller ble det julegaver av typen «hva skal jeg med dette?» eller «hvor skal jeg gjøre av denne?». Har du fått noe du skal stable, noe du skal bytte eller noe du skal bruke opp?

Uansett, her i velferdslandet preges veldig mange julekvelder og gavehauger under gran, furu eller plast av direkte overflod.

I år syns jeg det var vanskelig å ønske meg noe til jul. DET ga meg en støkk, for å si det sånn. Og det satte i gang ganske mange tanker. Det betyr at jeg har nok. Mer enn nok. Bokhyllene er overfylte i flere etasjer, innholdet i kjøkkenskapene må stables riktig for ikke å rase hver gang døra går opp. Hyller og skuffer bugner av duppeditter og -datter. Jeg har mer enn nok klær til resten av livet, det eneste jeg sliter ut er ullsokker, så DET sto på ønskelista i år igjen. Jeg har tak over hodet, ved i skålen, og mat i så store mengder at jeg må passe på at de klærne jeg allerede har fortsatt er store nok og kan brukes også neste år.

I dag sitter jeg her mett og god, med fyr i ovnen og varme ullsokker på, og ser på Lars Monsen på tur på Nordkalotten. Han feirer julekveld under åpen himmel i skogen. Akkurat i dag er han en påminnelse til meg om at jeg ikke trenger så mye for å ha det bra. Mat i magen, varme på bål eller i ovn og fred og ro er opplevelse nok. I alle fall om det kommer sammen med en eller annen opplevelse i skog og mark.

Men misforstå meg rett, jeg liker hverdagsluksusen også jeg, altså. Jeg liker god mat og vin, jeg liker å sitte godt og å ligge godt. Jeg liker god musikk, interessante bøker og gode filmer. Og jeg hater å fryse! Men innimellom dette er det enkle liv både en luksus og nødvendighet. Og endelig nok.

Når Monsen er ferdig på TV skal jeg fortsette å lese i boka mi. Den handler om klima, blant annet om samfunnet vårt når den sivilisasjonen vi kjenner er i ferd med å gå i oppløsning. Og hva som førte samfunnet dit. Infrastruktur, sosiale rammer og luksus er historie. Det som det handler om er å skaffe mat og tak over hodet. Alt er usikkert og utrygt. Deler av handlingen er lagt til 2064. Ikke så lenge til, egentlig. Og jeg kjenner at det ikke er så farlig å komme dit. I alle fall ikke på den måten.

Så ønskelista for framtida blir lett å fylle ut. Men antakelig ganske utfordrende å oppfylle. Jeg ønsker meg helse god nok til å dra ut på tur og oppleve skogs- og fjellmagi. Jeg ønsker meg frisk luft og omgang med bra folk. Det betyr selvfølgelig at jeg ønsker at koronavaksina som hadde norgespremiere i dag virker.

Jeg tror med fordel framtidas ønskelister kan handle mer om å gjøre og ikke så mye om å få og ha. Mer om enkle opplevelser og mindre om ting. Og jeg tror det er helt nødvendig at ønskelistene ser slik ut for at vi skal unngå et 2064-samfunn som i «Przewalskis hest» av Maja Lunde.

Denne ønskelista har jeg derimot sansen for:

Bilde: facebook.com/svanemerket

Gratulerer med dagen, bæssfar!

“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.

I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:

 

En farfar i livet.

Gratulerer med dagen, bæssfar!

PS! Det ordnet seg for studenten som fikk feire jul med faren sin.