Det jeg skal skrive nå kan helt sikkert virke provoserende for noen. Andre kan nikke gjenkjennende og noen vil helt sikkert tenke «når får du ta deg sammen, Heidi». Men uansett: jeg har en refleksjon jeg bare må «skrive av meg».

På topptur i helga var jeg det svakeste ledd. Igjen. Selv om vi hadde med en på 3 ½ år som potensielt kunne ha fått den rollen, så opplevde jeg i alle fall at jeg var det. Jeg tror nemlig de på den alderen forholder seg til det med energi på en helt annen måte enn oss voksne. Treåringer tenker ikke at «hau, tenk så sliten jeg er allerede nå, og så skal jeg helt opp dit, eller så er det ørten kilometer igjen». Treåringen er mye mer her og nå og så lenge det er energi nok til å ta seg til neste bekk eller klatre opp på neste store stein, så tenker de ikke mer over det.

Så altså meg. Det svakeste ledd. Og på tur fryktelig selvopptatt. Energien rekker kun til å puste og ta vare på egen framdrift og egne behov. Det er veldig lite rom for å se om det går bra med de andre, om noen har vondt noe sted eller trenger litt vann eller ei pause. Nei, de andre får passe seg selv, eller noe i den duren.

Som det svakeste ledd kjennes det noen ganger som om alle andre er sterke og spreke. Logikken og erfaringen sier meg at hvem som helst kan ha vondt i et kne, gnagsår på hælen, være sulten og tørst eller nesten miste pusten av høy puls. Jeg har vært der mer enn en gang. Og det med å passe på at alle har det bra på tur er liksom helt grunnleggende for en som i årevis har hatt som jobb å ta med andre på tur. Andre som har kortere bein og mindre rekkevidde. Altså unger.

Men nå er rollen snudd, gitt! Jeg kan ikke lenger være den som bærer sekken, finner veien og holder motivasjonen oppe. Jeg er avhengig av hjelp. For jeg har nok med meg sjøl. Energien rekker ikke til mer selv om jeg har massevis av hjelp.

DET er ganske ubehagelig. Men jeg må motvillig innrømme at det er sånn. Det har vel også noe med at når en lever med varig sykdom, eller sykdommer, så preger det hverdagen i så stor grad at bare det å forholde seg til omverdenen er for voldsomt. Det er ikke energi eller konsentrasjon igjen til å ta inn alt og alle i omgivelsene. Og det gjelder både i turlivet og ikke minst i hverdagslivet.

Jeg må bare si at jeg VIL ikke at det skal være sånn. Men jeg innser at det er det! Og jeg forsøker å venne meg til den nye rollen. Rollen som «det svakeste ledd». Jeg håper allikevel at det selvopptatte meg kan glimte til og løfte nesa og blikket, på tur bokstavelig talt, og SE deg. For er det noen som vet at alle er mer enn det du ser, så er det jeg. Selvopptatt eller ei!

Her har den selvopptatte til og med gått fra crewet sitt oppover fjellet…