I dag sto det navnet mitt på denne da jeg passerte den på vei inn i dagligvarebutikken. Så den fikk bli med hjem.
Calla heter den. Ifølge det store internettet så anses den for å være «the bringer of happiness». Altså et symbol for det å finne trøst og glede i de små tingene. En god kaffekopp, en vakker solnedgang, et smil fra en forbipasserende eller andre ting som lyser opp hverdagen(@DynaplantNL). Eller en pen blomst. De nære ting.
Denne calla’en var på rett plass til rett tid. Så da kjøpte jeg litt gul glede i dag 😊
Jeg maser stadig om de tre gledene. Både forsettet om å gjøre et visst antall positive ting for meg sjøl hver dag, gjerne tre. Og ikke minst å sette ord på minst 3 ting som har vært bra med dagen når den nærmer seg slutten.
Kjennetegnet for slike gleder er at de stort sett, i alle fall i minst 90 prosent av tilfellene, kommer som et resultat av mine valg. Det hører til sjeldenhetene at positive greier bare kommer rekende på ei fjøl uten at jeg bevisst eller ubevisst foretar et eller annet valg. Jeg velger å gjøre slik eller slik og dermed får jeg en positiv opplevelse. Forhåpentligvis. Det er mestring i å gjeninnta kontrollen. Også over de små tingene. Og akkurat her kan jeg utøve en viss kontroll. Det vil si at jeg kan velge å gjøre noe jeg vet er positivt hver dag.
Et besøk på arbeidsplassen. Der litt prat med både store og små var veldig hyggelig. «Nå var det jammen lenge siden jeg hadde sett deg», sa 5-åringen. 2 måneder er mye, spesielt når du er 5. Vi var enige om at det var bra vi kjente igjen hverandre.
Energinivået hos denne kroppen er ekstremt lavt for tida. Etter avsluttet besøk i barnehagen lot jeg derimot som ingenting og stakk innom den nærliggende turskogen. Det ble et par kilometer i solglimtet blant trestammene. Herlig snødekt sti å gå på, fuglesang og skarp, frisk vårluft. Litt ny sti gjorde seg. Godt valg.
Det ble biff til middag! På en helt vanlig onsdag. Her kom gleden rekende på ei fjøl. Mot normalt. Denne gode middagen kom på bordet ene og alene takket være ide, initiativ og utføring av småbrukeren. Noe som stort sett gjelder all middagslaging her på bruket. Så dagens tredje hadde ikke noe med gode valg hverken av eller for meg sjøl. Eller forresten: jeg har jo valgt småbrukeren! Ikke noe tilfeldig med denne gleden heller da…
Dagens tre gleder kunne ellers for så vidt ha handlet om en rolig start med kaffe på senga, kakao i koppen til lunsj eller at sola skinner og skogen byr på skareføre. Det finnes mange gleder når en bare begynner å lete etter dem!
I morgen kommer en ny blank dag. Det er bare å forsyne seg. Jeg skal ta noen gode valg for meg selv, så blir det noen torsdagsgleder på undertegnede, tenker jeg 😊 Lag deg en god kveld og en god torsdag!
Nå gjelder det å følge med. Vil du værra med så heng på, for å si det sånn. Det handler om vår. I skogen der jeg går tur flere ganger i uka så skjer det fort nå. Det endrer seg fra dag til dag. Helt sikkert fra time til time også, selv om jeg ikke har forsket noe på akkurat det.
Terrenget varierer. Et sted er det bart og tørt og dermed helt glitrende føre. To meter lenger borte så ligger det en halvmeter snø. Er jeg tidlig ute så kan jeg være heldig og få lettgått skare der snøen ligger. Men nå er den skikkelig råtten, så det skal ikke mange minuttene med sol til før jeg synker rett til bunns. I alle fall om jeg beveger meg utenfor sti der noen har tråkket før meg. I går endte jeg med å bruke noen gamle elgspor som underlag på en liten avstikker. Det går bra bortsett fra at en hvilken som helst elg nok har tre ganger så lange bein som meg. Også den som hadde laget gårsdagens spor…
Det er fortsatt påkrevet med brodder på stiene her omkring. Snø og ikke minst klink is dominerer i stinettet. Selv om barbakken stadig utvides.
Det ble kakao på en stubbe med utsikt i går. Med sola i ryggen denne gangen. Og den varmet. Så fortsetter det her så er det bart til påske. Til og med der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså her. Kakaostubben og området rundt var bart. Jeg husker at det var noe av det beste jeg visste som barn. Å finne en bar flekk under ei furu der sola hadde tint vekk snøen. Der var det helt ypperlig å lage konglefjøs. En etterlengtet aktivitet når vårskituren eller pilketuren måtte brytes opp litt. Det ble ikke konglefjøs i går. Bare kakao og turtanker.
Det er forresten elva som aller tydeligst og mest intenst vitner om vår. Den aldeles skriker det ut. Stadig mer vann dukker fram fra is og snø. Det klukker, fosser og plasker. Isen må gi tapt time for time. Det er stort sett bare kjøttmeisen som sporadisk klarer å overdøve elvebruset.
Og jeg? Jeg prøver å la våren både varme og pushe både kropp og hode. I går gikk jeg så sakte at det ble 2 ¼ time ute før sola forsvant bak en sky og jeg forsvant inn.
Hold på så mange rutiner som mulig. Det er det de oppfordrer til de som gir råd om hvordan det kan være lurt å forholde seg til alvorlig sykdom og annen krise i hverdagen.
Det har ikke vært så lett de siste ukene. Det skal jeg innrømme. Rutiner stopper seg fort når energinivået er så lavt som det faktisk er. Forsettet om å ta vare på hvert sekund og gjøre mye av det jeg har lyst på er godt. Godt, men ikke alltid gjennomførbart med den energien det faktisk rådes over. Energi, forventning, behov og gjennomføringsevne står ikke akkurat i stil til hverandre, for å si det sånn. Målet er at det skal bli litt bedre etter hvert. Og etter hvert at litt mer energi må omgjøres til litt mer rutine. Jeg må ta hverdagen tilbake. I alle fall litt av den.
I dag fikk jeg til noe. For første mandag på seks uker klarte jeg å karre meg på trening. Jeg har rørt meg hele tida, men denne treningsgruppa har jeg ikke vært en del av siden før jeg dro på rehabilitering. Og de som har lest friluftsheidi.blogg.no vet at selv om jeg kom fort hjem fra rehabilitering, så har ukene gått med til andre utfordringer.
I dag tok jeg litt av hverdagen tilbake. Oppmøte klokka ti for en time felles aktivitet ledet av fysioterapeut. Jeg iførte meg treningsklær for å trene. Ikke bare for kompresjon etter operasjon. Slik som jeg har gjort de siste ukene. Og selv om det var fysisk utfordrende både med styrketrening og ikke minst balanse, så var det ganske så ålreit å være del av noe. I alle fall for en times tid. At dusjen etterpå holdt på å ta knekken på meg og resten av dagen har gått med til å komme meg igjen, i alle fall nok til å lese litt og skrive litt blogg, får så være. Det går nok bedre etter hvert.
Målet er å finne en hverdag som oppleves meningsfull. Jeg vil kjenne meg som et menneske.
Denne måtte i dag hvile FØR hun orket å dusje etter trening. Ikke helt menneske enda med andre ord….
Søndagsturen var i dag igjen et faktum, et etterlengtet sådann, og denne gangen ble det en reprise av en tur vi gjorde for mange år siden. Jeg lurer på om det faktisk er 13 år siden. I alle fall er det mange. Denne turen kan kun gjøres på vinter eller tidlig vår. I alle fall om du ikke vil svømme. Alternativt har med deg båt eller annet flytende transportmiddel.
Steinsholmen ligger nemlig uti Mjøsa. Vannstanden er lav akkurat nå. Når snøsmeltingen starter stiger vannet og borgen på holmen blir omringet av vann.
Sist vi gjorde turen gikk vi på tørr grunn. Både sti og gress. Klatret over en del stein og ur og var framme. Overraskelsen var stor da vi denne gangen møtte både mengder med snø og mye is. Overraskende fordi barbakken i lengre tid har dominert bare et par mil lenger sør langs innlandshavet. Men med hardtråkket sti, brodder og godt fottøy kom vi lett fram til målet.
Sola gjorde tapre forsøk på å skinne gjennom skylaget. Den klarte det omkring 40 sekunder. Men vi så at a var der. Lunt og godt hadde vi det i bergsprekken mellom furuene, kokeapparatet fikk sin første tur denne sesongen og utsikten var glitrende. Bokstavelig talt i alle fall de sekundene sola sendte sine stråler utover isen.
Det ble både frisk luft, turkaffe, gamle ruiner, pølser og helleristninger. Og på hjemveien ble det bilvask og hentepizza. En god søndag 😊
Ruinvandring.Vinterlig innlandshav som lunsjutsikt.Steinsholmen.
Mjøskastellet på Steinsholmen slik det så ut på 1200-tallet da kong Håkon IV Håkonsson bygde det. Det var Norges største tårnbygning i middelalderen. Kilde: snl.no
Elg i solnedg…. nei i stein. Flyttblokk med kusnt fra eldre jernalder.
I dag har jeg heldigvis ikke sett et eneste venterom. Ikke har jeg sett snurten av hvit-og grønnkledde folk på full fart fra et rom til et annet heller. Og med et velkomment sceneskifte, så slapp jeg munnbind også. Det ble en god lørdag 😊
Så var jeg her igjen da. Venteplass 6. Jeg er stamkunde nå. Slik som enkelte får navnet sitt på en benk i parken, så syns jeg sjøl at jeg snart bør ligge godt an for eget sete på venterommet. Eller ventegangen, som venteplass 6 egentlig er. Det har liksom blitt mitt andre hjem i det siste.
En og annen gang er jeg innom andre venteplasser. Litt godt med variasjon. Jeg er til og med innom venteplasser i ganger i andre byer. Det er en av gledene ved å tilhøre sykehuset Innlandet. De siste to åra har jeg brukt alle 4 lokalsykehusene. Foreløpig har jeg unngått å møte opp i feil by….
Forrige uke fikk jeg prøve nukleærmedisinsk avdeling for andre gang. Tidligere denne uka het det venteplass 9 der jeg satt. Men rett som det er er jeg tilbake ved venteplass 6.
I dag ble det som egentlig skal være et tomrom etter lymfeoperasjon drenert for litt over 60 ml sårvæske igjen. Det skal jo ikke være tomrom der da, planen er at det skal gro sammen. Sokketrikset fra dette innlegget hadde ikke all verdens virkning, for å si det sånn.
Jeg håper det blir som i regla «1, 2, 3, med det 4. skal det skje». Det var nemlig fjerde tømming på to uker.
I dag bød venteplass 6, mitt andre hjem, på både underholdning og en veldig trivelig prat. For å si det sånn: jeg vet hvilken ambulansemann jeg ønsker meg hvis jeg får behov for noe slikt en gang. Stilig! (enig: jeg er nok ikke helt riktig skrudd sammen oppi hue!)
Og takk til Lene som kom bortom og tok seg tid til en prat. Det piffet opp dagens opphold på venteplass 6!
Et stille sekund på ventplass 6.Her driver de ikke med nummer…
I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:
«Av og til, av og til er en millimeter nok
Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»
Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.
Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.
Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.
Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…
Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.
Regner med det går over. Og takk for turen!
Lunsj med godt selskap og utsikt.Endelig tur med lettere sko. BARBAKKE! Det er vår!Bålplass etter kort og sakte…perfekt. Selv om åpent vann er litt bortkasta når jeg har badeforbud 😉
Er det mulig å ta litt hensyn, eller? Det holder nå! Jeg syns egentlig denne kroppen har fortjent en bitteliten smule fred. Litt fri fra plager og sykelighet. Men neida. Fred, sa du? Jammen da passer det bra å sette kjærringa fullstendig ut noen dager. DET skal JEG sørge for! Sa migrenen. Nå er det min tur!
Dermed har den holdt sitt krampaktige grep om både nakke, kropp og hode i tre dager til ende. 72 timer! Den opererer ofte slik, migrenen. 24, 48 eller 72 timer. Gjerne 72.
Akkurat nå drikker jeg te og eter frokost og er ute av migrenehengemyra for denne gangen. Håper jeg!
Som erfaren slagmark for migrene så har denne figuren nettopp kommet hjem fra dagens undersøkelser på sykehuset. Hun har kjørt bil, fortsatt med migrene, spist lunsj i sola og drukket kaffe. Lettere medisinert for både migrene og annet snadder. Og ca et kvarter etter at bildet ble tatt lå hun med ørepropper under dyna på et mørkt rom og distanserte seg fra verden. Solveggen er som vanlig ikke egnet oppholdssted for kjerringer med migrene.
Og migrenen tok ikke hensyn denne gangen heller. Stadig tilbakevendende, som en nisse på lasset, men heldigvis forbigående.
Dagen jeg runda instagram inntraff altså for et helt år siden. I alle fall sa instagram det. Det har skjedd mange ganger etter det, altså. Og jeg påstår fortsatt at det er jug. Jeg er ikke ajour. Og jeg har ikke fått med meg alt.
Jeg har ikke fått alt heller. I alle fall ikke foreløpig. Selv om det noen ganger kan føles slik. Det er mye jeg har unngått. Covid for eksempel. Den har jeg ikke sett. Nå er det mange jeg kjenner som både har og har hatt de greiene der i det siste. Men ikke jeg. Bare kongen.
