Hau, dette ser ikke bra ut, folkens. Jeg ser på egent liste over diagnoser og det går opp for meg at det ikke akkurat ser så himla friskt ut. Det slår meg at den lista må tilhøre en skikkelig hypokonder. Eventuelt en fryktelig syk og redusert person.
Jeg skjønner det jo innimellom. For eksempel når jeg står opp om morran og det kjennes ut som jeg er overkjørt av en fullastet tømmerbil. Eller hver gang jeg er i kontakt med noen i helsevesenet som plutselig oppdager journalen min og får et helt spesielt ansiktsuttrykk og tonefall… Det er egentlig like greit at dere sier «Åj!» alle sammen, det syns uansett utapå 😊.
Ellers så tenker jeg ofte at dette ikke kan være tilfelle:
Dette må være tull. Det er ikke mulig. Hu der må være skikkelig hypokonder….
Men det er mulig. Sier de. Og hvilken undersøkelse eller helseutfordring har jeg grudd meg mest til i det siste? Å ta stingene etter føflekkoperasjonen… Ikke bare hypokonder med andre ord. Pingle også! Gratulerer!
Jeg har hatt kreft i 24 dager. Rettere sagt: jeg har visst om det i 24 dager. Det har vært dager med optimisme, fortrenging, tårer, motløshet, galgenhumor, vantro, angst og sorg. Og det har vært håp, sjokk og moro. Det eneste jeg vet er at det kommer flere slike dager…
Jeg er kronisk elendig til å vente. Å takle usikkerhet og uforutsigbarhet kan ikke på noen måte sies å være av mine sterke sider. Men jeg har ikke noe valg akkurat nå. Så om ikke annet så får jeg i alle fall god trening og masse øving på noe av det jeg er dårlig til.
Selvfølgelig har jeg lest meg opp på hva det er lurt å gjøre for å takle hverdagen slik den er nå. Fysisk aktivitet er lurt, skriver kreftforeningen. Jeg går meg en skogstur hver dag. Ikke veldig lang akkurat. Det er ikke forenlig med operasjonssår både i legg og lyske. Men en liten tur og noen balanse- og styrkeøvelser blir det hver dag. Det er en slags rutine. Og rutiner er viktig, sier de.
Skriv ned tanker og følelser, sier de også. Dermed blir bloggen belemret med tanker og funderinger og det blir til tider mye sykdomssnakk. Full spredning på bloggen. Rett og slett et selvterapeutisk grep.
Jeg vet ikke om det er full spredning i kroppen her. Foreløpig vet jeg kun at det er spredning. Så det er fortsatt håp om at dette kan bekjempes relativt lett. Kirurgen har allerede fjernet kreftceller på to steder. Så får tiden vise om det var alt eller om jeg må skjæres mer i eller tilføre skroget noe heftige kjemikalier.
Jeg satser på full spredning kun på blogg. Det gjelder å leve i håpet!
Det var fast innslag i aviser og blader, husker jeg. To tilsynelatende ganske like bilder der fem elementer var utelatt eller endret på det ene.
Finn fem feil, foruten mangel på sminke og forsåvidt farge samt alternativt antrekk på bilde to…Fem andre feil! (kameraet fant såpass mange feil da jeg tok selfie nr to at den automatisk slo på “40+-filteret, ser jeg. Dermed fjes type voks…)
Planen var som følger: Jeg var i ferd med å bli middelaldrende. Grøss og gru for et uttrykk egentlig. Men jeg holdt skrotten i relativt bra skikk, ved hjelp av både aktivitet både fysisk og for topplokket, og planla utstrakt bruk av den til både jobb, lek og moro i åra framover. Skrotten bar preg av at den ikke var nittenogethalvt lenger, men den virket i alle fall innimellom ganske bra. Helt til den ikke gjorde det lenger. År med smerter, dårligere og dårligere mobilitet og kontroll på høyrebeinet og generell utmattelse satte sitt preg. Det var egentlig rimelig utfordrende å befinne seg i slutten av 40-åra.
Det ble forsøkt med både rehabilitering, fysikalsk behandling, treningsopplegg og egenaktivitet. Jeg klorte meg fast i både arbeidsliv, turliv og hverdagsliv ellers. I februar 2020 sa det definitivt stopp og undertegnede måtte kaste inn håndkleet på jobb og innta sofaen. Kapitulere egentlig.
Migrene hadde jeg fra før og den levde jeg fint med. Hadde kontroll, vil jeg vel si. Så «feil 1» var ikke akkurat noe nytt i 2020. Den har jo vært der siden nittenpilogbue eller der omkring. Overgangsalderen var der så absolutt. Den kunne ha vært den andre feilen. Men per dags dato er den ikke på lista engang. Ikke så utfordrende heller egentlig. Bare innmari varmt noen sekunder et par ganger i døgnet. Helt greit å leve med.
IBS også. Irritabel tarm syndrom. Det var den andre «feilen». Ikke noe nytt der. Slitsomt og absolutt lite sjarmerende, men mulig å leve med. I tillegg til feil en og to så fikk fibromyalgi skylda for smertene i armer og bein. Mulig den skulle havnet som «feil 3», men siden fibromyalgi nå er avlyst, så gidder jeg ikke gi den et nummer.
Feil 3 skal sjekkes denne uka. Det handler om hjertet. Det er visst en ulyd der. Eller bilyd, som det heter. Vi får se hva som avdekkes senere i uka. Kanskje det er en forklaring på at pulsen rett som det er lever sitt eget liv…vi får se.
Etter februar 2020 gikk det halvannet år. Halvannet år med stadige forsøk på å dra seg sjøl oppover etter nakkehåra. Med mer eller mindre varierende hell. Etter en del att og fram og tvil hos både fysioterapeut og fastlege, om ulike ting, så var det ikke tvil: Feil 4 var den største og den som forklarte mye av klusset. Jeg hadde MS. En sekundær progressiv multippel sklerose. En variant som helt sikkert hadde fått lov til å utvikle seg i kroppen siden 2014, muligens lenger, og som ga meg både utfordringer i hverdagen og usikre prognoser for framtida. Det fantes skader både på hjerne, synsnerve og fire steder i ryggmargen. Trøbbel med mobilitet i høyrebein, spasmer, stivt og vondt bekken, smerter, konsentrasjon og fatigue fikk en ny og rimelig tydelig forklaring.
Min MS er per dags dato ikke aktiv. Det vil si at det ikke er tegn på pågående betennelsesvirksomhet i sentralnervesystemet. Skadene som allerede er der kan ikke repareres. Men fysisk kan jeg jobbe videre for å gjøre kroppen bedre i stand til å takle funksjonsnedsettelsene. Symptomene medisineres og kontroller med MR gjennomføres slik at eventuell ny betennelse oppdages fort. Fort nok til å behandles om de skulle dukke opp. Neste kontroll skal etter planen foregå nå i mars.
Jeg dro dermed på rehabiliteringsopphold tidlig i februar og skulle fokusere på trening, aktivitetsbalanse og sette kroppen i topp stand for å takle det som kom. I fire hele uker skulle jeg fokusere kun på det. Jeg var godt i gang med min sjette dag på rehab da bomben slo til.
Feil nummer 5. Fastlegen slo på tråden. Hun er vanligvis effektiv og leverer svar på blodprøver og andre tilbakemeldinger via pasientsky. Ringing er ikke normalt. Men der på rehaben, på vei inn til middag etter en finfin trugetur og med en smule høy puls, fikk jeg beskjeden. Jeg hadde føflekkreft. Feil 5 var et faktum. Jeg husker at jeg fikk pølser, erter og potetmos til middag den dagen. Jeg kunne antakelig ha spist papp. Jeg husker også at jeg lot som ingenting overfor mine medpasienter, at fastlegen beordret meg ned på sykepleiekontoret på huset tvert, og ellers at jeg gikk inn i en form for unntakstilstand. Takk til sykepleier som kom på «hjemmebesøk» på rommet. Jeg var såpass satt ut at jeg sovnet den kvelden uten sovemedisin. Men i følge fagfolka kunne de visst ha tilbudt både det ene og det andre…
Dagen etter ble jeg innkalt til sykehuset og tre dager etter kom beskjeden om at svulsten de hadde funnet var ondartet. Malignt melanom. Kirurgen tegnet og fortalte, både for meg og på meg. Jeg sa ja og ha og fikk med meg minst en brøkdel. Det ble både radioaktiv kontrast, rønken og ct og 9 dager etter jeg fikk vite om diagnosen, ble jeg operert i legg og lyske. Et stort parti rundt svulsten er fjernet, samt lymfeknuten som først får avfallstoffer fra kreftområdet. Den såkalte «vaktpostlymfeknuten».
Fredag var det 8 dager etter operasjon. Kirurgen ringte. Det oppleves normalt at de sier «og så har jeg noen dårlige nyheter» nå… Så også denne gangen. Spredning til vaktpostlymfeknuten var et faktum og det fryktes nå at det fins kreftceller også i andre lymfer. Spredning til blodbanen er visst sjelden, men det skal også sjekkes ut.
Nå venter jeg. Jeg venter på undersøkelser og utredning om det er spredning også til flere lymfer og eventuelt andre deler av kroppen. Hva som skjer etterpå tenker jeg ikke på. Det får komme da. Og så får jeg forholde meg til det når det kommer.
Mens jeg venter så eter jeg sjokolade. Det er snart tomt, så jeg må nok på butikken. Jeg eter sjokolade og gjør sporadiske forsøk på å holde meg sånn noenlunde mentalt stabil. Det lykkes en gang i blant. Andre ganger finner jeg meg selv med blikket tomt ut i lufta og fullstendig blottet for initiativ til noe som helst.
Jeg trodde MS kjentes som å ha en tikkende bombe i skrotten. Den diagnosen er jo det. Når kommer neste skade? Ender jeg i rullestol? Klarer jeg den turen neste år? Er det greit å kjøre bil i dag? En uforutsigbar tikkende bombe, med en form for tretrinns lunte og avfyring.
Den bomba har rykket nedover på prioriteringslista. Det tikker nå en annen bombe med adskillig kortere lunte i denne skrotten. Den foreløpige medisineringen av ms-symptomene går sin gang men nesten all annen aktivitet i forhold til feil en til fire er satt på vent. Det dreier seg kun om den femte nå.
Men lite visste vel den som deler ut slike «feil» at denne dama er en «real-life-McGyver». For slike som han og meg trenger bare en binders, eller noe i den duren, for å desarmere bomber. Må bare finne igjen initiativet først. Helst ganske kjapt. Jeg satser på at om noen måneder så skriver jeg «finn 4 feil». Jeg er bevæpnet med binders… Og trass!
I dag leser jeg at Jessie Diggins, et forbilde av de sjeldne, kritiserer New York Times for bakstreverske kommentarer om kvinnelige skiløperes kropper.
Jeg heier på Jessie! Og jeg heier på avleggeren som kom med følgende innspill til blant annet meg, mora hennes, for noen år siden:
«Ikke kommenter noe ved andres utseende som de ikke kan gjøre noe med på 20 sekunder!»
En setning jeg har hatt med meg og referert mange ganger siden da. Har jeg salat mellom tenna, så si gjerne i fra. Men har jeg kvise på nesa, stor rompe eller tynne bein, så hold kjeft. Det er hverken opp til meg, deg eller New York Times å kommentere eller mene noe om det.
Så gratulerer med dagen til alle flotte jenter jeg kjenner og dere jeg ikke kjenner! Vær den beste utgaven av deg selv! Vær deg selv! Og hør på Jessie som sier:
«La oss holde fokus på tingene som virkelig betyr noe – å være en god lagkamerat, mental styrke, konkurrere rent, trene målrettet og konkurrere med mot».
Vær heltinnen i ditt eget liv. Gratulerer med dagen!
Siden Yoda ikke kan lese så blir det jeg som deler bilde av ham. Som katter flest så anser nok han oss mennesker her i huset som “sine”, så det kunne fort ha vært han som delte bilde av meg…
I går skiftet Gærne-Yoda på senga. Det er noe av det artigste han vet. Jeg hjalp til. Og forstyrret en del, selvfølgelig.
Yoda er for øvrig tilsynelatende en helt vanlig småbrukerkatt. Født i en låve på bygda i august for halvannet år siden, hentet av dyrebeskyttelsen som relativt nyfødt og adoptert av meg. Han er god til å skifte på senga og fange musunger. Ikke så god til å forsvare småbruket fra nabokatter. Befinner seg stadig “pinned down” av tøffere naboutgaver på ulike steder da vi henter ham inn for kvelden. Ellers manisk opptatt av rutiner; kveldsmaten må serveres slik og sånn og kosing på fanget foregår kun om matmor sitter i riktig stilling i en spesiell stol. Kvelden Må for øvrig inneholde minst en runde “jagelek” der småbrukeren akkurat er for sen til å få tak i katten før han smetter til et hemmelig rom oppunder sofaen. Kjempegøy!
Hoderystende og lamslått følger jeg med på nyhetene fra den store verden. Hva er det egentlig som skjer?
I min stille og fredelige krok av verden så deler jeg denne buketten med Ukraina og med alle andre som trenger det. Buketten var en gave til meg i forrige uke og har det talende navnet: Vinnerlykke. Både jeg og enkelte jeg kjenner trenger litt av det.
Og jeg håper på all mulig vinnerlykke for folket i Ukraina!
Tekst og melodi: Klovner i kamp, kilde www.youtube.com
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Si meg, hvordan spiser man en hval?
En bit av gangen
Hvordan spiser man en elefant?
En bit av gangen
Hvordan gå på beina til Nepal?
Et skritt av gangen.
Det kanke gå galt, bare man har trua på at det går bra
Men så hender det at for selv de beste menneskenene
At det som før var lett og spennendene
Har plutselig blitt et skrekk og skremmendene
Det er da man trenger sine beste vennenene
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Du tror det ikke kan skje
(Ja, ja, ja)
At livet blir snudd opp ned
(Ah, ah, ah)
Men når du minst venter det
(Yeah, yeah, yeah)
Skjer det, som ikke skal skje
(Ah, ah, ah. løp løp løp)
Og du må vise hva du har har har
Om du har hva det tar ar ar
Om du ikke flykter, og ikke svikter
Men tenner lykten og trosser frykten
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Syng sammen med meg
På min sang
Hvis din vei
Blir for lang.
Yeah, for mine beste menn er mine bestevenner
Det er dem man trenger, når dassen brenner
Så klapp i henda, klapp i henda
Og syng denne sangen med meg
(Fyr)
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg.
HEY!
Det er nærliggende å være opptatt av krig og fred for tida. Det er krig i verden. Mange frykter 3.verdenskrig. Vi ser og hører om ufattelige scener. Mange her til lands hamstrer visst jod og hermetikk og det er vanskelig å ta inn over seg realitetene, egentlig.
Det pågår krig i Europa. Og det pågår krig inni denne kroppen. Uten sammenlikning for øvrig så preges både Ukraina og jeg av kamphandlinger. På enkelte områder er det en slags våpenhvile både hos dem og meg. På andre er det stille før stormen. Eller noe i den duren. I Ukraina slippes bombene. I kroppen min tikker de…
Yoga skal være bra for å skape fred i sinnet, sies det. De siste årene har jeg forsøkt både rekkverkyoga, bobleyoga og bålyoga. I dag ble det et spedt forsøk på skogsyoga. Jeg hadde hverken bobler eller fyrstikker, og rekkverk var alt for ambisiøst. Det hadde nok vært mer eller mindre livsfarlig. Vi snakker altså her om yogaposisjoner utført oppå rekkverket på terrasse eller liknende.
Jeg er glad jeg har skogen. Både til fred og ro og i kombinasjon med yoga. Selv om smell og drønn preget lydbildet i skogen i dag. Jeg går ut fra at det kom fra skytebana som ligger noen kilometer unna. Jeg håper fuglesangen kan prege lydbildet både for Ukraina og meg i nærmeste framtid.
Etter dagens forsøk på yogaposing så er vel konklusjonen at enkelte posisjoner er mer oppnåelige enn andre. Og enkelte posisjoner gir mer fred i sinnet enn andre for tida… En blir relativt ubalansert av krig. Både den internasjonale og den som foregår internt og på mikronivå.
Planen var at ene armen skulle strekkes framover…da gikk jeg på snørra.Her er jeg også på vei ned egentlig…Denne posisjonen gikk bra. Her ble det fred i sinnet. Tror den heter “sittende kjærring” på yogaspråket.Og denne gikk i grunn enda bedre. God lørdag!
Joda, jeg skal nok det. Etterhvert. Kroppen er nok klar. Snart.
Som varig syk og med flere både varige og forhåpentligvis forbigående diagnoser, så er hverdagen gjerne sånn. En hyggelig kveld med strålende selskap rundt bålet etterfølges gjerne av en litt tyngre morgen og dag derpå. Uavhengig av om det var kun kakao i koppen. Sånn som i går.
Konklusjonen er at jeg takker ærbødigst for selskapet. Som ble gjennomført på kort varsel. Og jeg takker for latter, gode og velfunderte innspill, fine blomster, mer latter og rare anekdoter. Og sist men ikke minst: takk for selskapet. Det var gode timer!
Ull er gull. Og akkurat nå er barn og voksne, unge og eldre, små og store på flukt. Det er vinter. Det er kaldt og de mangler alt.
I går brukte jeg deler av dagen og mye av energien jeg hadde til rådighet til å rote fram jakker, gensere, luer, buffer, sokker og vintersko fra noen av småbrukets skap og kott. Jeg har i overflod. Det skulle bare mangle om jeg kunne dele litt. Og det er fint å ha noe å henge fingre og tanker i. Som den smarte sa: “Når du står med dritt til halsen, så er det dumt å henge med huet!”
I tillegg kom mamma Laila med et billass. Takk til henne. Og takk til Johanne som kom med en hel bærepose med varme, hjemmestrikkede ullsokker. De kommer til å varme små og litt større føtter. Strikkevottene skal varme kalde hender og bamsene skal få en klem av en som måtte legge igjen lekene sine hjemme da de dro. Jeg skal videreformidle alt sammen. En av de nærmeste dagene kommer Marianne og henter lasset. En spesiell takk til henne som sørger for at også jeg kan bidra, selv om jeg ikke får levert selv akkurat nå.
