Det var fast innslag i aviser og blader, husker jeg. To tilsynelatende ganske like bilder der fem elementer var utelatt eller endret på det ene.

Finn fem feil, foruten mangel på sminke og forsåvidt farge samt alternativt antrekk på bilde to…Fem andre feil! (kameraet fant såpass mange feil da jeg tok selfie nr to at den automatisk slo på “40+-filteret, ser jeg. Dermed fjes type voks…)

Planen var som følger: Jeg var i ferd med å bli middelaldrende. Grøss og gru for et uttrykk egentlig. Men jeg holdt skrotten i relativt bra skikk, ved hjelp av både aktivitet både fysisk og for topplokket, og planla utstrakt bruk av den til både jobb, lek og moro i åra framover. Skrotten bar preg av at den ikke var nittenogethalvt lenger, men den virket i alle fall innimellom ganske bra. Helt til den ikke gjorde det lenger. År med smerter, dårligere og dårligere mobilitet og kontroll på høyrebeinet og generell utmattelse satte sitt preg. Det var egentlig rimelig utfordrende å befinne seg i slutten av 40-åra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ble forsøkt med både rehabilitering, fysikalsk behandling, treningsopplegg og egenaktivitet. Jeg klorte meg fast i både arbeidsliv, turliv og hverdagsliv ellers. I februar 2020 sa det definitivt stopp og undertegnede måtte kaste inn håndkleet på jobb og innta sofaen. Kapitulere egentlig.

Migrene hadde jeg fra før og den levde jeg fint med. Hadde kontroll, vil jeg vel si. Så «feil 1» var ikke akkurat noe nytt i 2020. Den har jo vært der siden nittenpilogbue eller der omkring. Overgangsalderen var der så absolutt. Den kunne ha vært den andre feilen. Men per dags dato er den ikke på lista engang. Ikke så utfordrende heller egentlig. Bare innmari varmt noen sekunder et par ganger i døgnet. Helt greit å leve med.

IBS også. Irritabel tarm syndrom. Det var den andre «feilen». Ikke noe nytt der. Slitsomt og absolutt lite sjarmerende, men mulig å leve med. I tillegg til feil en og to så fikk fibromyalgi skylda for smertene i armer og bein. Mulig den skulle havnet som «feil 3», men siden fibromyalgi nå er avlyst, så gidder jeg ikke gi den et nummer.

Feil 3 skal sjekkes denne uka. Det handler om hjertet. Det er visst en ulyd der. Eller bilyd, som det heter. Vi får se hva som avdekkes senere i uka. Kanskje det er en forklaring på at pulsen rett som det er lever sitt eget liv…vi får se.

Etter februar 2020 gikk det halvannet år. Halvannet år med stadige forsøk på å dra seg sjøl oppover etter nakkehåra. Med mer eller mindre varierende hell. Etter en del att og fram og tvil hos både fysioterapeut og fastlege, om ulike ting, så var det ikke tvil: Feil 4 var den største og den som forklarte mye av klusset. Jeg hadde MS. En sekundær progressiv multippel sklerose. En variant som helt sikkert hadde fått lov til å utvikle seg i kroppen siden 2014, muligens lenger, og som ga meg både utfordringer i hverdagen og usikre prognoser for framtida. Det fantes skader både på hjerne, synsnerve og fire steder i ryggmargen. Trøbbel med mobilitet i høyrebein, spasmer, stivt og vondt bekken, smerter, konsentrasjon og fatigue fikk en ny og rimelig tydelig forklaring.

Min MS er per dags dato ikke aktiv. Det vil si at det ikke er tegn på pågående betennelsesvirksomhet i sentralnervesystemet. Skadene som allerede er der kan ikke repareres. Men fysisk kan jeg jobbe videre for å gjøre kroppen bedre i stand til å takle funksjonsnedsettelsene. Symptomene medisineres og kontroller med MR gjennomføres slik at eventuell ny betennelse oppdages fort. Fort nok til å behandles om de skulle dukke opp. Neste kontroll skal etter planen foregå nå i mars.

Jeg dro dermed på rehabiliteringsopphold tidlig i februar og skulle fokusere på trening, aktivitetsbalanse og sette kroppen i topp stand for å takle det som kom. I fire hele uker skulle jeg fokusere kun på det. Jeg var godt i gang med min sjette dag på rehab da bomben slo til.

Feil nummer 5. Fastlegen slo på tråden. Hun er vanligvis effektiv og leverer svar på blodprøver og andre tilbakemeldinger via pasientsky. Ringing er ikke normalt. Men der på rehaben, på vei inn til middag etter en finfin trugetur og med en smule høy puls, fikk jeg beskjeden. Jeg hadde føflekkreft. Feil 5 var et faktum. Jeg husker at jeg fikk pølser, erter og potetmos til middag den dagen. Jeg kunne antakelig ha spist papp. Jeg husker også at jeg lot som ingenting overfor mine medpasienter, at fastlegen beordret meg ned på sykepleiekontoret på huset tvert, og ellers at jeg gikk inn i en form for unntakstilstand. Takk til sykepleier som kom på «hjemmebesøk» på rommet. Jeg var såpass satt ut at jeg sovnet den kvelden uten sovemedisin. Men i følge fagfolka kunne de visst ha tilbudt både det ene og det andre…

Dagen etter ble jeg innkalt til sykehuset og tre dager etter kom beskjeden om at svulsten de hadde funnet var ondartet. Malignt melanom. Kirurgen tegnet og fortalte, både for meg og på meg. Jeg sa ja og ha og fikk med meg minst en brøkdel. Det ble både radioaktiv kontrast, rønken og ct og 9 dager etter jeg fikk vite om diagnosen, ble jeg operert i legg og lyske. Et stort parti rundt svulsten er fjernet, samt lymfeknuten som først får avfallstoffer fra kreftområdet. Den såkalte «vaktpostlymfeknuten».

Fredag var det 8 dager etter operasjon. Kirurgen ringte. Det oppleves normalt at de sier «og så har jeg noen dårlige nyheter» nå… Så også denne gangen. Spredning til vaktpostlymfeknuten var et faktum og det fryktes nå at det fins kreftceller også i andre lymfer. Spredning til blodbanen er visst sjelden, men det skal også sjekkes ut.

Nå venter jeg. Jeg venter på undersøkelser og utredning om det er spredning også til flere lymfer og eventuelt andre deler av kroppen. Hva som skjer etterpå tenker jeg ikke på. Det får komme da. Og så får jeg forholde meg til det når det kommer.

Mens jeg venter så eter jeg sjokolade. Det er snart tomt, så jeg må nok på butikken. Jeg eter sjokolade og gjør sporadiske forsøk på å holde meg sånn noenlunde mentalt stabil. Det lykkes en gang i blant. Andre ganger finner jeg meg selv med blikket tomt ut i lufta og fullstendig blottet for initiativ til noe som helst.

Jeg trodde MS kjentes som å ha en tikkende bombe i skrotten. Den diagnosen er jo det. Når kommer neste skade? Ender jeg i rullestol? Klarer jeg den turen neste år? Er det greit å kjøre bil i dag? En uforutsigbar tikkende bombe, med en form for tretrinns lunte og avfyring.

Den bomba har rykket nedover på prioriteringslista. Det tikker nå en annen bombe med adskillig kortere lunte i denne skrotten. Den foreløpige medisineringen av ms-symptomene går sin gang men nesten all annen aktivitet i forhold til feil en til fire er satt på vent. Det dreier seg kun om den femte nå.

Men lite visste vel den som deler ut slike «feil» at denne dama er en «real-life-McGyver». For slike som han og meg trenger bare en binders, eller noe i den duren, for å desarmere bomber. Må bare finne igjen initiativet først. Helst ganske kjapt. Jeg satser på at om noen måneder så skriver jeg «finn 4 feil». Jeg er bevæpnet med binders… Og trass!