Friluftsheidi

De som har lest friluftsheidi.blogg.no har jo lest om The Great Escape mange ganger før. Hele 13 ganger, faktisk. Og i august i år blir det 14.gang. For 14.gang stikker de to «medlemmene» av «Escape’n» til fjells noen dager i hverandres selskap. Vi har gått, padlet, syklet, ridd, kjørt og snublet (!) oss gjennom skog og fjell i mange retninger. Og vi har overnattet i telt, lavvo, bemannede og ubemannede turisthytter, matboder på 2068 moh, hotell og jeg vet ikke hva. Og vi har kost oss! Vi har delt og løst verdensproblemer, fysiske utfordringer, badekulper både med og uten is og vi har fotografert en del. Helt ekstremt mye i følge de fleste.

I fjor ble crewet til og med utvidet med et nytt medlem; Bertil, som både sto for transport og overnatting. Han er jo en bobil og egnet til slikt noe.

I år er det 10 år siden vi syklet Rallarvegen og overnattet et par netter på turen slik at vi til fulle kunne nyte tur, fjell og fotografering. Det ble masse blogg om det i 2016. Og i år vil vi, eller aller mest jeg da, gjenta opplevelsen. Denne gangen er jeg avhengig av å bruke min egen spesialsykkel. Trehjuling med alternativt styre og hjelpemotor. De som har lest friluftsheidi-bloggen ei stund vet hvorfor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og da har vi jo en liten ekstra utfordring. Transport av Scorpion-sykkelen tilbake til Bertil. Bobilen. For han står jo igjen på Haugastøl der vi starter syklinga! Vi andre tar jo toget tilbake til utgangspunktet og Bertil. Det gjorde vi også i 2016, men da hadde vi leide sykler som vi kunne levere da vi var ferdigsyklet i Flåm. Både Flåmsbanen og Vy med Bergensbanen har bekreftet at de kan ta den med, men det krever en del planlegging. Blant annet mye ekstra rundt bestilling og de ber også om at vi kun bestiller på en helt spesifikk avgang, som har egnet vogn å ha trehjulingen i (!). De krever at vi sender bilder av doningen på forhånd og en del slikt. Litt pes, med andre ord. Ikke minst en del løfting, bæring og drass for en halvfunksjonell friluftsheidi.

Så da tygger jeg på en praktisk og gjennomførbar løsning slik at transporten tilbake blir så overkommelig som mulig for denne Escape-turisten med litt ekstra utfordringer. Og ikke minst for kompanjongen. Altså transport av sykkelen. Undertegnede med ekstra utfordringer, samt kompanjongen skal jo i utgangspunktet kjøre tog.

Så da lurer jeg i grunn på: kjenner jeg noen som kan ta med en sammenleggbar trehjulssykkel fra Flåm fredag den 7.august og levere den på Haugastøl eller Hol, eller Geilo eller Gol eller en eller annen plass oppi der samme kveld eller formiddagen etter (lørdag 8.august)? DET hadde spart undertegnede, og for så vidt medbrakt sherpa, for mye drass og bal på og av tog og togbytte.

Skulle det dukke opp en handlingskraftig reddende engel, så vil vedkommende selvfølgelig få betalt og det kan til og med vanke en premie i tillegg. En premie jeg ikke har tenkt ut enda, så klart! Om det er sterkt ønskelig så kan selvfølgelig Escape-crewet, les undertegnede og kompanjong slasj sherpa bli med som underholdning på turen…

Er det deg, eller kjenner du noen, kanskje?

PS! Scorpion-sykkelen kan legges sammen og får da plass i min lille Subaru Impreza, så har du personbil og kan legge ned baksetene, så funker det!

En ting er sikkert. Jeg skal tilbake til Rallarvegen uansett. For den turen var veldig fin. Men jeg kommer IKKE til å sykle tilbake til der jeg kom fra, altså tilbake fra Flåm til Haugastøl, som noen foreslo. DET prosjektet må bli noen andre og mer kapable sitt!

The great Escape sesong 12 foregikk også på sykkelsetet.

I dag har jeg ikke noe viktigere å meddele enn dette – igjen: Hver dag teller! Og da gjelder det å gjøre noe fint for seg selv hver eneste dag.

I dag ble det middag ute. Ikke ute på restaurant. Ute på terrassen. Ved bålpanna. Endelig kunne vi gripe sjansen når den var der – og passe på når alt lå til rette. For det er i alle fall slik for meg – at det veldig ofte blir med tanken: “i dag hadde det jammen vært fint å…men det får bli en annen gang”. Men i dag klarte vi det – vi passet på!

For pølser og øl i sola er ikke å forakte på en mandag i april.

I dag ble jeg inspirert til blogg av tyttebærlyng. Det er vel i grunn sånn det bør være når bloggen går under navnet «friluftsheidi». Inspirasjonen kommer gjerne i friluft. Som i dag.

Og da kom begrepene etter hvert rekende : komfortsone – personlig sone – intimsone…

Personlig sone er den usynlige «boblen» eller det fysiske rommet rundt deg der du kjenner det er greit å ha mellommenneskelig kontakt med venner, familie og bekjente. Innenfor denne sonen kan de nevnte oppholde seg uten at du blir ubekvem. Det o-store-internettet skriver at det kan dreie seg om at disse folka kan oppholde seg innenfor 0,5 til 1 meter fra kroppen din. Alt ettersom hvor stor din personlige sone er. Hvor mye luft du trenger mellom deg og den du samhandler med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Intimsonen derimot er det fysiske og mentale området nærmest kroppen der nærvær av andre enn de aller nærmeste, for eksempel barn eller partner, kjennes ubehagelig. Her snakker internettet om 15-50 centimeter fra kroppen. Hvor «vid» intimsonen og den personlige sonen er kommer an på personligheten din. Og på kulturell bakgrunn og hva du er vant til. Noen ganger, for eksempel i kø eller på trikk og buss, kan i alle fall jeg kjenne på at min personlige sone blir utfordret. Sånn er det bare og det tåler jeg jo. Men jeg kjenner også til at folk syns det er såpass ukomfortabelt at de går ut av komfortsonen sin. I andre situasjoner kan mangel på respekt for intimsone eller ignorering av det fakta at sonene våre varierer gjøre at enkelte tramper over andres grenser. Ukomfortabelt, uten tvil!

Ja så var det komfortsonen da. Når jeg føler meg trygg, komfortabel og har kontroll, uten stress eller angst, så er jeg innenfor min komfortsone. Den tilstanden er både forutsigbar og behagelig. Jeg slapper av, gjør noe jeg er kjent med eller på en måte jeg er vant til.

Jeg tenker at når intimsonen og den personlige sonen blir utfordret så kommer man også fort ut av komfortsonen. I alle fall gjør nok jeg det. Og så tenker jeg at komfortsonen kan utvides. Eller kanskje flyttes? I alle fall sier jeg ofte at jeg av og til må ut av komfortsonen, altså krysse grenser, rett og slett for å se hvor de (grensene) virkelig går!

Sikkert er det i alle fall at den enkelte person har sine helt spesifikke soner. Min personlige sone ser antakelig annerledes ut enn din. Det samme gjelder komfortsonen min. Og helt sikkert intimsonen.

Hva har dette med tyttebærlyng å gjøre?

Joda, jeg «traff» nemlig på et eksemplar av arten i dag som helt tydelig hadde tatt dette med soner skikkelig alvorlig. Både personlig- og intim sådan:

Tyttebærlyng med intimsone! 

Dagens bidrag til utifriluft sin helgeutfordring “Flere grønnfarger samtidig” er rett og slett utsikten fra gårdsplassen:

Her er det maaaange grønnfarger, og flere skal det bli. For nå spretter det! Følg med!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor står det en rullestol her?

Det var det første spørsmålet da jeg hadde parkert denne utenfor barnehagen i dag:

Ok, det er en sykkel ja.

Men du skulle jo egentlig ha sittet andre veien! (Slik som “vanlige” trehjulssykler som ungene var vant til.)

Hva er de gule greiene på pedalene?

Hvorfor har du sånn på deg (pekte på refleksvesten)?

Åja, du har drikkeflaske der ja!

Hva er de greiene der(pekte på “stokkeholderne” på baksida av setet)?

Hvor er styret hen?

Hvorfor har du sånn sykkel?

Og ja, det var 15 stykker av dem. De som spurte. Så det var behov for å svare på det samme spørsmålet en god del ganger så klart ;-). Og jeg tror jeg må sykle til jobb flere ganger i vår. For jeg regner egentlig med at det fins mer å spørre om. Kjenner jeg “klientellet” rett.

MEN: jeg kommer IKKE til å sykle hver uke. Tur-retur er det snakk om snaut 44 kilometer. 21,9 kilometer en vei. Ikke flatt. Turen til gikk i grunn helt greit. Tidsramma holdt også, selv med et par justeringspauser underveis. Men når kreftene egentlig på mange måter tar slutt sånn omtrent halvveis på vei hjem, så blir det som fins av motbakker ganske tungt. Selv med hjelpemotor.

Men jeg klarte det! For første gang på mange år. Og for første gang siden jeg ble syk. Jeg klarte det til og med på omtrent samme tid som for 10-15 år siden. Takket være nevnte hjelpemotor! Og jammen er det fint å ta treningsøkta til og fra jobb med småfugler som kvitrer, frosker på tur over veien, hvitveis som blomstrer i grøfta og sildrende vann i alle små bekker!

Da er det fint å kjøre rullestol, nei trehjulssykkel var det, til jobb!

I går og i dag skulle det bli varmt, sa dom. På værmeldinga. Og i går var det godt vær, ja. Det skal være visst. Og da skjer det som måtte skje: en unnagjort rutinetime, dog ganske utmattende sådan, på sykehuset først, og så hjem for å pakke sekken.

«Jeg får ikke bedre muligheter og bedre forhold enn dette», tenkte jeg. Og så fikk det i grunn være at det bare var fire dager siden siste uteovernatting. Eller «behandling av krattsjuka», som det nok også kan kalles.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og varmt og godt var det. Både i skogen og i myra. I alle fall fryktelig varmt å kave seg fram i ulendt terreng og tett kratt og skog kun etter kompasskurs og med et mål jeg ikke visste hvordan så ut. De 2-300 meterne jeg så for meg at jeg skulle «bushe» viste seg, ikke helt uvanlig, å være en god del lenger. Jeg klokket inn på omtrent 1,2 kilometer før køya ble hengt opp mellom to trær. Og da var jeg svett. Både på grunn av tett kratt, meget ulendt terreng med tuer, hull og grøfter, samt kratt i lårhøyde som kjentes nesten ugjennomtrengelig.

For å si det sånn: det ble MYE bushing for å se EN eneste orrhane!

For det var det som ble den synlige delen av morgenens fugleleik. Han var tøff og kranglete og relativt bråkete, men hvem han tøffet seg for er jeg noe usikker på. Alle de andre tøffe orrfuglene bare hørte jeg. Så de tøffet seg nok på nabomyra!

Helt ok det. Men så var det dette med temperaturen da. For vi er jo tross alt i april. Og om temperaturen i går ettermiddag var såpass god at både jakke, lue og langermet var unødvendig og stillongsen ikke kom på før rett før sengetid så ble det slutt på «sommeren» i løpet av natta, gitt. I alle fall på sommertemperaturen.

Soveposen var helt nedrimet utapå, men heldigvis varm inni. Kokeapparatet hadde frosset fast i mosen og vannflaska var full av is. Heldigvis var kaffevannet i soveposen i form av varmeflasker med vann kokt opp i går kveld, så det tok ikke så lang tid før jeg kunne ta morgenkaffe dinglende mellom to trær noen centimeter over myra. Men: temperaturen gjorde det helt nødvendig å ha kun den hånda som holdt kaffekoppen utafor soveposen. Og når da briller og kikkert og alt dogger, så rekker så klart nattas tøffe orrhane å forsvinne midt i frokosten.

Til slutt måtte jeg stå opp, man må jo alltid det før eller senere, og etter hvert kunne jeg nyte et ostesmørbrød som denne gangen ble såpass perfekt stekt at jeg måtte ta bilde 😉.

Tannpussen ble av det noe isnende slaget:

Før jeg fikk pakket ned det siste og «bushet» meg tilbake til bilen. Jeg kan konstatere at det ble noe helsikes mye «bushing» for å se en eneste orrhane. At ullstillongs og lue samt varmeflasker i soveposen er et must selv når yr melder sommervarme. Og at det var mye bedre å kle på seg i dag tidlig enn det var forrige utenatt etter at ullsålene og bh-en hadde fått ligge i soveposen i natt.  Men jeg fikk også bekreftet at det fortsatt fungerer å gå på ren kompasskurs i tøysete terreng og enda treffe riktig og komme dit jeg vil!

Nå regner jeg med det går «hele» åtte dager til neste «heng». Så får vi se hva slags temperatur jeg får da!

Jeg må si jeg er fornøyd med denne kompasskursen…

“Gjennomgående” sa utifriluft at helgas utfordring skulle være. Og om gjennomgående “trå” blogging er svar på utfordringen så har du kommet til rett sted, for å si det sånn. Dermed ble det mandag før helgeutfordringen ramlet på plass her:

Mårten Trotzigs gränd er et smug i Gamla Stan i Stockholm. Smuget er bare 90 cm bredt og dermed det smaleste i Stockholm. Og; det er helt gjennomgående! Fra den ene gata til den andre. Gjennom hele kvartalet.

Ble det en vellykket tur til skogs denne gangen?

Svaret er både ja og nei.

Nei hvis vi skal tenke at turen var ene og alene for å forhåpentligvis se fugleleik på myra. Se mange titalls orrhaner bruse med fjæra, gjøre utfall mot hverandre mens de sørger for et leven av en annen verden. For jeg så ingen. Ikke engang i kikkert. Bare hørte.

Og ja hvis det å høre fugleleiken teller. Til og med da jeg monterte opp hengekøya om ettermiddagen var det en som satt og klukket i et tre. Og ja hvis det å lytte til minst 8-10 forskjellige småfugler, tranetrompeter og froskekvekking fra myrputten teller. Og ja hvis det å sove under åpen himmel rett og slett kjennes deilig forfriskende for en hostende friluftsheidi. Og ja hvis ei stille og meditativ kveldsstund med god mat og ei god bok ved en trelegg er akkurat det du trenger.

Så JA, det ble en vellykket skogstur! Også denne gangen. For hva er vel bedre enn å kunne ta sykkelen fatt på skogsbilveier som er stengt med bom på grunn av vårløsning, etterhvert gjemme den i et kratt og ta sekken på ryggen og forsvinne inn i skogen. For så å henge opp hengekøya på egnet sted og bare VÆRE?! Når en som meg lider av krattsjuka, så er det den eneste medisinen som virker.

Og den medisinen må det stadig fylles på med, så jeg satser på at det ikke blir så lenge til neste gang.

Herlig med ei hengekøye der det faktisk går an å SITTE og drikke morgenkaffe 🙂

Stillheten i skogen blir faktisk ganske øredøvende når mørket senker seg. “Glampinglyset” ble slukket da friluftheidi var ferdig med å lese “på senga”.

Deilig å både koke og innta morgenkaffen fra køya.

Fantastisk å våkne til solstråler.

Så var det bare å finne igjen denne…pakke om og rulle ei mil hjemover.

Endelig vant jeg over dørstokkmila. Og dermed kom jeg meg på tur og sover med tranene i natt😉.

Med den hosten jeg har så er det stor fare for at det meste av allmenninga er tom for dyr utpå morgenkvisten. Men håpet er at bjeffinga mi uteblir og fugleleiken får rå!

Vi får se!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rigget for overnattingstur🙂

Det gikk nesten😉

Ompakking før jeg forsvinner innover i krattet.

Staselig besøk.

Vi har vel alle noe som kan gå under kategorien «overskuddsaktivitet». For meg handler den type aktivitet både om noe jeg liker å gjøre når jeg har energi til det. OG, og ikke minst, noe jeg gjør som jeg liker såpass godt at jeg FÅR overskudd av det. Sånn sett noe jeg TRENGER å gjøre i livet for å kjenne meg som meg!

Min «overskuddsaktivitet» nummer en er nok tur. Med bål. Gjerne mat på bål. Med eller uten overnatting. Noen ganger med følge og andre ganger alene. Både helt vanlige tursko med eller uten brodder, sykkel, truger, kano og hest kan brukes til slike hobbyturer. Og aller best og mest virkningsfulle er de turene som innebærer overnatting utendørs. I hengekøye, for eksempel

Nå har det «klødd» i uteliggergenet lenge her. Minst siden påske. Og nå kjenner jeg at det nok snart må bli en tur med overnatting igjen. Det er den berømte «krattsjuka» som begynner å rasle. Uttrykket «krattsjuka» er det småbrukeren som er opphavsmann til. Han kaller det nemlig det når jeg begynner å lese kart, se på værmelding og legge planer om overnatting til skogs. Eller i et kratt, som han sier.

Nå har «krattsjuka» vist seg både å være ganske varig her, og den er progressiv, det vil si at symptomene blir tydeligere og tydeligere, så det gjelder nok å pakke sekken så snart neste mulighet dukker opp. Ikke bare fortsette å tenke overnattingstur, snakke om det, lese kart og værmelding. For det gjør jeg mye mer av enn faktisk å være på tur! Nå gjelder det å gjøre noe med det. Om jeg bare har overskuddet!

Stikker nok til skogs med hengekøye, gass og kokeapparat – og kaffekjele – ganske snart 😉