Og endelig fredagsgleder i fleng. Sofaen er jo en av dem. Flittig brukt i mellom slagene. Og rett og slett helt nødvendig for å få friluftsheidi til å henge sånn noenlunde sammen i alle fall innimellom.
Og en sofa å flate ut på er jo ikke dagens eneste gleder:
Kake! Ingen kake i går – verken med bursdagslys eller krem. Den sparte vi til i dag! Eller rettere sagt – den ble kjøpt i dag 😉
Dagens mr-undersøkelse tok myyye kortere tid enn fryktet. Først så kom jeg inn tre minutter FØR jeg hadde time. DET er mildt sagt bortimot sjokkerende på den avdelingen der jeg ellers aldri vet om jeg må vente et kvarter eller tre før det blir min tur. Alltid forsinkelse der. Men ikke i dag. Og undersøkelsen som tok en time og førtifem minutter (!) i 2022 ble i dag unnagjort på under 50 minutter. Her snakker vi nytt og mer effektivt utstyr! Og 50 minutter å ligge musestille med stormtrooper maske og hjelm og nål i armen passer meg mye bedre enn 105 minutter!
Jeg har fått en helt horribel mengde reklamesms og -mail i dag. Jada, jeg vet det er Black Friday og slikt og hele uka og alt som er. Men jeg har ikke handlet noe som helst i dag. Verken på nett eller i butikk! Hahahaha! Fornøyd med det.
Jeg kan konstantere at facebook gjør nytta si! I alle fall er den såpass hissig på å minne folk på at enkelte andre folk har bursdag, at til og med slike som meg får tresifret antall hilsener på jebbursen. I dag har jeg takket for alle gratulasjoner. Spesielt denne dokumentasjonen fra året som har gått. Og som i grunn var favorittbildet i går 😉:
«Hva vil du ha til middag i morgen?», spurte småbrukeren forrige dagen. «Njæææ, kanskje vi kan gå ut og grille noen pølser på bål når du kommer fra jobb», sa jeg. Og tenkte at en utemiddag kunne være på sin plass akkurat denne dagen. Litt bålkos og røyklukt i novembermørket fristet.
Ok. Han var vel egentlig bare sånn passe med på notene, hvis han måtte, og overlot å bestemme til meg.
Dagen i går opprant med tidenes bløteste vær. Snø og sludd i hytt og pine som plasket ned på de to centimeterne med hvitt som allerede lå på bakken. Bløtt, glatt og passe novembergrått. Nesten mørkt midt på dagen.
Etter å ha tilbrakt ei lita stund med bål, bok, kakao og produksjon av snømenn i skogen, var det i grunn nok uteliv også for meg. Det rant av både håret som stakk ut av lua og av vottene. Og når slike som meg skal krabbe rundt i snøen sammen med et par personer som er sånn ganske nøyaktig 49 år yngre enn meg akkurat denne dagen, så måtte det bli sofaen til kvelds i går også.
Det ble kun ett bål da. Men to snømenn. Og to gaver. Tøfler i den ene, da de gamle rett og slett var både hullete og snart såleløse. Og en til Heidi fra Heidi. Som snart er oppspist 😉
Heldigvis er snømann-anatomi relativt mye enklere enn menneskekroppen sin anatomi. Og i dag var det akkurat så vidt nok snø til å produsere et par kropper i skogen der vi oppholdt oss. En meget barnevennlig produksjon vel og merke. Snømann. Eller snømenn! Et par varianter.
Og anatomisk korrekte!?! Så absolutt. For snømannanatomien er ikke så opptatt av at begge armene skal være like lange eller ha like lange og mange fingre. Eller fingre i det hele tatt, egentlig. Om det fins tre lange fingre på den ene hånda, så er det som bonus å regne. Og kan en snømann ha nesa i panna, forresten? Og bør snømanneser være på størrelse med Olaf i Frost-filmene sin nese? Det er heller ikke så nøye om hele smilet får plass på snømannhodet. Det kan godt gå rundt hele hodet, eller eventuelt bare stå ut som to «vinger» der ørene kunne ha vært om snømenn holdt seg med sånt noe.
Det var ikke mye byggemateriale å ta av i dag. I alle fall ikke inne i skogen blant trær og lyng. Men et par varianter klarte jeg og de to fireåringene å produsere på ei lita stund. Og vi fikk en prat om anatomi og slikt underveis. Indre organer slapp vi heldigvis å forholde oss til. Snømenn er greie slik!
Hvor lite kan det blogges for at en blogger fortsatt kan kalle seg en blogger? Jeg spør for en venn…
Neida. Jeg spør for meg selv. For tanken har slått meg de siste ukene. Det har blitt mange dager uten blogging herfra. Og det ser da visst ut til at «tørken» vedvarer. Livet er så spennende at det ikke er tid til å skrive. Eventuelt så er det så LITE spennende og inspirerende at det ikke er nevneverdig verken på blogg eller andre steder.
Tja. Det HAR vært travelt den siste måneden. Altså travelt for en som meg som i utgangspunktet har et liv der en del normal travelhet er ryddet unna og der varig sykdom omdefinerer «travel»-begrepet. For det må man faktisk når energinivået jeg har tilgang til er så begrenset som det er. Men travelt nok til at det egentlig fins mye rart og mange refleksjoner å taste ned og dele. Men så er det sånn da, at når energien brukes på det som skjer, avtaler både fordi jeg vil og fordi jeg må, så er det lite energi igjen til å dele på blogg også.
Og selv om jeg påberoper «friluftsheidi»-bloggen å være en hverdagsblogg, så er det ikke alle hverdager som inspirerer denne bloggeren til å skrive. I dag for eksempel har dagen gått til å trene, ta noen telefoner, sette på og rydde ut av oppvaskmaskina, vaske og henge opp ei maskin med klær, rydde champagnebalkongen for vinteren og lage middag. Heretter er det sofaen som gjelder. Ingenting av dette har inspirert til betraktninger som jeg har kjent behov for å dele på blogg.
Men nå blir det jaggumeg et blogginnlegg allikevel. Og det er bra. For da kan en vel fortsatt kalle seg blogger? Vi er jo rimelig opptatt av titler. For hva er det første vi spør hverandre om når vi møter på noen vi ikke kjenner i sosiale lag? Jo, min erfaring sier meg at det er noe sånn som «Hva jobber du med?».
Jeg var rimelig lei av å si at jeg var sykemeldt da jeg var det. Like lei, om ikke enda mer var jeg av å svare at jeg var på arbeidsavklaring (AAP) de drøye tre årene jeg var det. Så det var vel i den perioden jeg fant ut at jeg måtte tenke litt over hva jeg egentlig svarte. For jeg svarte jo ikke «blogger» i alle fall, selv om det kanskje var det mest synlige jeg drev med. Jeg måtte tenke over hvordan jeg definerte meg selv i slike settinger.
Nå er jeg 95% ufør. «Artig» prosentsats, ja. Det betyr vel egentlig bare at NAV ved vurderingstidspunktet så at jeg var på jobb (dog ikke som grunnbemanning, men i tillegg til) et par-tre timer i uka OG fikk lønn for det. Dermed hadde jeg 5% restarbeidsevne, mente de. Greit det. Heldigvis får jeg jobbe de timene hos min opprinnelige arbeidsgiver, for slike 5% stillinger som kun kan utføres de dagene jeg klarer, henger visst ikke akkurat på trær ;-). Dessuten tror jeg at jeg gjør mest nytte for meg der jeg er.
Så mitt svar på «hva jobber du med?» har endt med å bli noe sånn som. «jeg er mye på tur i skog og mark, også med overnatting. Jeg jobber litt i barnehage og jeg skriver en del. Og ut over det så er jeg heltidsansatt i egen helse!» Jeg sier ikke at jeg er blogger, men de som er litt interessert og spør mer får jo gjerne høre om disse skriveriene også.
Nå satser jeg på at skrivelyst og inspirasjon dukker opp igjen fra intet eller et eller annet sted ganske snart. Hvis ikke er det mulig jeg må omformulere svaret mitt.
For hvor lite kan jeg egentlig være på tur og hvor lite kan jeg blogge for fortsatt å være «friluftsheidi»?
Heldigvis er friluftsheidi-arkivet fullt av friluftsbilder. Dette er fra november i fjor. Nå er det en centimeter eller to med snø og helt sikkert fotomuligheter om denne bloggeren bare får dratt seg sjøl opp etter nakkehåra og kommet seg ut for å knipse…
Gå tilbake i arkivet, tilbake i tid, sa utifriluft i sin helgeutfordring til oss medbloggere denne helga. Rettere sagt så sa hun det på fredag den 21. Den 21.november 2024 skrev jeg om at badelandet mitt var stengt. Her: Det var stengt.
På akkurat denne dagen i fjor, altså dagen i dag, 23.november…blogget jeg ikke. Ikke et eneste pip. Og på denne dagen i fjor tok jeg i følge min sky kun ett eneste bilde. Dette:
Litt førjulsstemning på bordet, går jeg ut i fra. 23.november 2024 går visst ikke inn i historien som en stor blogg- og fotografidag. Akkurat det gjør ikke 23. november 2025 heller. Men den har hatt andre gleder.
Takk for en fin kveld, ei god natt og en hyggelig formiddag til selskapet! Jeg tipper vi sees sånn cirka om et år 😉 Men vertinnen mye før 😉
«80-tallet var faktisk noe som skjedde. Noen av dem som opplevde det går fortsatt blant oss.»
Og jeg, jeg har gleden av å tråkke intervaller på elipsemaskina til nettopp 80-tallet. Til raddis-miljø, Liv (Siv) Jensen, bobletyggis, vannsenger, fasttelefon, uniformert Volvo 240, kreppet hår og sist men ikke minst: Pernille Sørensen og Bjørn Tomren.
Førstnevnte i perfekt og manisk rolletolkning av politisk korrekt mor, i følge seg selv, med forsett om å oppdra barna sine til å mene nøyaktig det samme som henne, selv om de så klart «må finne det ut sjøl».
Og så Tomren, da, som frambringer høylytt latter der på ellipsemaskina i sitt haltende forsøk på å gjøre alle til lags. Først som Steinerskolelærer, via en kort og brutal mangel på karriere som vannsengselger, til bussjåfør og altmuligmann for Europe!
Hele greia er så absurd og for meg som faktisk «fortsatt går iblant oss» så hysterisk morsomt at jeg nesten gleder meg til intervalltrening med denne serien på tv foran treningsapparatet. For nå har vi jo nesten tv på alle rom, så klart. Og kan se serie akkurat når vi vil, ikke når det går på lineærtv. I motsetning til på 80-tallet, da Dagsrevyen og NRK fortsatt var så å si enerådende som nyhetskanal. Og til fast klokkeslett hver kveld.
Både Carl I. Hagen og Liv Jensen, underforstått Siv, har sine viktige roller i serien. Det er innvandrerbutikker, kontraster mellom øst og vest i Oslo, «fremmedarbeidere», Blitzere og røyking på alle kontorer. Det er så 80-tallet som det er mulig med alle klisjeer. Absolutt relevant og akkurat sånn det var for slike som meg som var tenåring på den tida og nå går rundt med selektiv hukommelse.
Og det viktigste: Heldigvis var det ingen mobiltelefoner som dokumenterte alt på den tida. Så vi må rett og slett basere oss på vage minner og gamle klipp fra NRK-arkivet 😉.
Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Som Nrk selv har skrevet om blant annet serien «Makta». Rett og slett perfekt underholdning for en som var der da det skjedde og fortsatt går rundt blant folk. For det var jo muligens våre beste år…eventuelt våre verste 😉
Bilde: nrk.no. Motiv: Familien Ihle.
Bilde: Et gammalt album fra…nettopp…80-tallet. Motiv: friluftsheidi
Novembersola klarer bare så vidt å løfte seg over tretoppene midt på dagen. Frosten har bitt seg fast i gress og på greiner og stien er hardfrossen og fin å gå på. Der det ikke har rent vann som har blitt til ei glatt isflate som minner mer om akebakke eller bobbane. Elva renner fortsatt livlig og åpen, men i kantene dannes det nå flere og flere isskulpturer over steiner som stikker opp og greiner som henger like over vannflata. Mer og mer av omgivelsene kapsles inn i glass, eller is, og legger seg i dvale. Skogen gjør seg klar for enda mer frost og etter hvert snø over alt som er dekket av rim.
Det er jo allerede andre halvdel av november. I år opplevde jeg min første rimfrost-morgen allerede i august. Da var det glitrende og vakkert og rim på både lavvo og badesko (!) da jeg våknet og krøp ut av soveposen på Øyerfjellet. I august kom varmen i løpet av dagen. I november mangler varmen. Og den spake sola som titter rundt treleggene midt på dagen gir ikke den helt store lunken.
Men det er noe veldig fint med å ta seg en skogstur i november. Når det er frost. Der det før i høst var bløtt og sugende å tråkke, er underlaget nå hardt og lettgått. Og finner man en åpen plass der sola får lov til å skinne et par timer midt på dagen, ja da er det godt å sitte helt stille og høre bålet knitre mens flaggspetten styrer på i nærmeste tre.
Enda en måneds tid skal det bli kortere og kortere dager og mindre og mindre å se av sola. Etter hvert blir det kanskje bare bålet som gir litt gyldne toner i det mer og mer fargeløse landskapet.
Jeg er heldig som kan nyte godt av både novembersola, novemberfrosten og et novemberbål. Den har sine sider, denne novembermåneden også. Og noen av dem er veldig vakre!
En liten håndfull tørre og tynne vedpinner i sekken gir et perfekt “hyggebål”.
Midt på dagen stiger sola bare så vidt over tretoppene.
Og på skyggesida langs elva er det rimfrost hele dagen.
Krystaller.
Denne tyttebærlyngen pyntet seg med rim allerede i august.
Å bli varig syk er en sorg. Det er sorgen over livet som ikke ble som planlagt. Sorgen over det som er annerledes. Sorgen over å stå igjen på perrongen når toget går. Sorgen over å ikke være en del av hverdagslivet med kolleger og sorgen over å kjenne seg unyttig og ubrukelig.
Men heldigvis så er ikke sorgen altoppslukende. Det er mye som er fint i livet selv med varig sykdom og alt den fører med seg. Sorgen kommer mer i glimt. Den slår inn i litt ulike situasjoner. Og til litt ulike tider og med ulik styrke.
De siste par dagene har jeg kjent på det. For nå er alle gamle permer med papirer fra de siste årene jeg var i full jobb ryddet. Det meste er kastet. Det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner, personalmøtenotater og foreldremøtesakslister jeg kommer til å trenge framover.
Og ja, det er faktisk en bøyg å gjøre det. Siden jeg ble skikkelig syk og ute av stand til å passe jobben min har det nå gått 5 ½ år. I akkurat de samme 5 ½ årene har alle permene og heftene og de andre «lure greiene» bare stått der.
Nå har jeg endelig fått dratt meg selv etter nakkehåra og fått ryddet i greiene. Ja, det fantes mange tips og gode planer og tanker i de permene. Men det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner jeg har bruk for i livet slik det fortoner seg nå. Og slik det ser ut til at det blir framover.
Så nå er de vekk! Og hjemmekontoret virker i alle fall litt ryddigere. Midt i sorgen over å «gi opp» all god og lagret dokumentasjon i flere årganger med permer, så kjennes det rimelig tilfredsstillende også. Og et skritt i en retning som er både nødvendig og sunn. For meg. For nå har jeg altså tatt kontroll. Og ryddet noen hyllemeter.
Hyllene og permene og jeg har gitt slipp. Et kapittel, en hel bokserie antakelig, er over. Og vi er klare til å fylles med noe annet. De neste kapitlene skal bli spennende å fylle Det verste er at hyllene er fortsatt ganske fulle. Men ikke overfylte, som før. Og å fylle livet har jeg så definitivt tenkt å gjøre uansett. Også det jeg har igjen av arbeidsliv!
Novemberbekken klukker fortsatt ganske livlig nedover lia. Regnet har gitt fart i sakene selv om den nå, bekken altså, har begynt å forberede seg på vinter. Eller omdanne seg, egentlig. For nå har den tatt på seg sin glitrende kappe i alle fall i kanten. Og alt som ligger i dens vei rammes inn i iskapsler.
Med rim og isskulpturer så ble dagens “bekkesafari” en noe kald opplevelse. I alle fall i baken 😉 Men skal det fotograferes isskulpturer så må fotografen ned i bekken. I alle fall nesten og forsiktig akende på rimet langs med det frosne glitteret i vannkanten.
Takk for utfordringen, utifriluft. I dag var det den som fikk meg ut på bekkesafari!
Alt som er nevnt i overskriften kan beviselig være en del av en noe påprakket 50-års feiring. Siden denne jubilanten er så glad for ENDELIG å bli 50 at hun har feiret i flere år, så er vi slettes ikke sikre på at det settes strek for feiringa nå sånn omkring en måned etter den REELLE 50-årsdagen.
MEN:
Ekstremfisk, eller rakfisk sto på menyen. Og da er jo tilbehøret viktig. Både viktig og forbundet med en god del tradisjoner. Men her var det helgardering. Det vil si det meste av det vertinnen kom på av tilbehør. Siden hun dessuten har en liten “hang-up” i forhold til orddeling, eller ord-deling (!), så ble det blant annet mandel-potet. For her på bruket dyrker vi jo ikke mandelpotet, men annen potet:
Alle jubileumsfeiringer av typen bursdag med “rundt” tall inneholder for undertegnede deltaker et eller flere virtuose innslag. Bursdagssang kan til nød telle som et slikt innslag. Forøvrig ble det selvsagt felespill. Jeg vurderer nå sterkt å utvide til konsert også på “halvrunde” dager, for eksempel 55 og slikt, siden instrumentet strengt tatt er bare halvt. I alle fall er det bare halvparten av strengene som er intakte og fungerer…
Men den ferskeste 50-åringen ble feiret både med en noe tivoliinspirert drikkestasjon, et litt mer smakfult dekket bord (sa de), godt og spesialplukket drikke, ekstremfisk, mandel potet og annet tilbehør, ballonger, gave, en helt eksepsjonelt variert rekke ulike quiz-konkurranser og makramé-premier.
Og sist, men ikke minst og faktisk aller viktigst: MEGET GODT SELSKAP! Takk for besøket, damer! Og selv om quizen kanskje ikke ga noe tydelig svar på hva jubilanten ønsket seg, så klarte hun i alle fall å blåse ut alle lysene og da…kan jo alt skje!
“It’s a boy”, sa hu…og DET ville i så fall vært et ekte mirakel!
