Jeg savner meg.

Har du tenkt på hvor viktig det egentlig er for oss mennesker å være til nytte? Å kjenne at du betyr noe for noen og å kjenne at din innsats er et nødvendig bidrag. Å bli anerkjent og regnet med og at det du produserer og står for har betydning for medmennesker og folk du møter i hverdagen. Privat eller på jobb. Å kjenne at du spiller en viktig rolle i eget og andres liv og at din innsats er et viktig bidrag både på arbeidsplassen og hjemme. Har du tenkt på hvor mye det har å si for oss alle?

Og har du tenkt på hvordan du ville reagere om du plutselig sluttet å kjenne deg nyttig for både deg sjøl og omverdenen? Om du ble parkert på sidelinja? Og der på sidelinja kunne du ikke annet enn å si «nei, det klarer jeg ikke å være med på» eller «vi får se, jeg kan ikke love noe»?

«Jeg savner deg», fikk jeg beskjed om for en stund siden. Det er verdi i å bli savnet. Det er hyggelig å bli savnet. Men det er også en påminnelse om at ting ikke er som før. Mitt helt ærlige svar kunne se ut slik; «Det gjør jeg også, jeg savner også meg sjøl!». Ikke at jeg kom på å svare det der og da, altså. Jeg savner hjernen min også, nemlig. I alle fall at den fungerer like effektivt som før og gir meg en viss form for kontroll i alle fall.

Det hadde vært nyttig. Med varig sykdom som påvirker både fysikk og hvor kjapt huet klarer å kaste seg rundt i svinga, så savnes kontrollen. Og hverdagen endres. Og følelsen av å være nyttig savnes. For det er ikke mulig å overse at der jeg før følte jeg hadde kontroll, der kjenner jeg meg nå rett som det er som en byrde. En sinke fysisk og en løs kanon mentalt. I dag kom den sugende følelsen av å ha gått på en smell igjen. Jeg trodde jeg hadde sendt fra meg en uferdig tekst til avisa. Jeg trodde rett og slett at jeg hadde hatt en fullstendig kognitiv kollaps. Igjen!

Det endte med at jeg måtte stoppe bilen på en busslomme og sjekke utgått mail og lete etter den kollapsen jeg trodde var der. Men som viste seg fantes bare i mitt eget hode. Men der var den klar å tydelig. Falsk alarm denne gangen – men en ekstremt ubehagelig følelse av at noe er feilkoblet og helt ute av kontroll. Igjen, liksom!

En ting er å føle seg fysisk underlegen. Å vite at uansett så er jeg nesten alltid det svakeste ledd på tur eller under andre aktiviteter der jeg er avhengig av at kroppen gjør jobben. I tillegg skal jeg forsøke å navigere med et hode som gjør de utroligste krumspring. Inkludert glemming, dårlig konsentrasjon og at det som kommer ut av munnen rett og slett er fullstendig malplassert – ja da går kreftene fort. Og da er fatigue den aller største trusselen.

Da brukes den ørlille energien jeg har veldig fort opp både på konsentrasjon og for å holde tunga rett i munnen både mentalt og fysisk. Og det er lite eller ingenting igjen til å gjøre seg nyttig! I dag for eksempel, er det dagen derpå. For jeg må hvile og hente meg inn igjen. Etter ei helg på spa med god mat og drikke, avslapping, massasje og ren luksus. Høres slitsomt ut, ikke sant? Men slikt må jeg hvile etter. Jeg hvilte et par dager før avreise også, jeg altså. Bare fordi jeg vet at det er lurt å i alle fall prøve å samle krefter til å kose meg. Når til og med slike aktiviteter tar krefter, ja da er det lett å føle seg som en byrde.

Men verdifulle har vi alle behov for å kjenne oss. Så da gjelder det å finne et eller annet som kan gjøre meg relevant en gang i blant i alle fall. Så selv om jeg savner meg selv mye av tida og ikke fungerer i jobb eller kan ta på meg andre forpliktelser eller gjøre avtaler slik jeg vil, så leter jeg daglig etter nyttige greier å drive med. I det minste nyttig for meg selv. Sånt blir det både blogg og leserinnlegg av. Og rett som det er turer ut. Som sagt, verdifullt i alle fall for meg.

For alle vil vi gjøre nytte for oss! Så vi slipper å savne oss sjøl hele tida!

Jeg savner stadig vekk hu her – som kunne virre kilometervis rundt i høyfjellet i flere dager på rad. Her ved Keiserpasset en morgentur nedenfor Fannaråken.

Badevær?

Jeg tror jeg trygt kan si at badeværet har vært så som så i helga. I går var det sånn bortimot snøstorm over hele Østlandet. I dag var det strålende sol over den kritthvite nysnøen, og sånn sett mer «badevær» rent bortsett fra at det meste av vann her i innlandet er fullstendig tilfrosset. Og med opptil tosifrete kuldegrader så var det vel like greit at helgebadet var unnagjort midt i snøstormen, kanskje?

Følelsen av å svømme og flyte rundt i noenogtredve grader varmt vann med både massasjedusjer og lysterapi mens snøstormen uler rundt de store vinduene er spesiell. Ganske fascinerende faktisk!

Men deilig. Med både god mat og drikk, massasje og bading i behagelig vann så var vel i grunn SPA det rette stedet å befinne seg i snøstormen. Til og med friluftsheidi har holdt seg innendørs hele helga.

Nå er helgas lille avstikker fra hverdagen over og i morgen er det hverdag igjen. Helst uten snøstorm. For jeg gleder meg til badesesongen starter for alvor ute! Da blir det friluftsbad og naturspa 😉

Snøstormen betraktes fra det våte element.

Utsikt.

Sikten i går ettermiddag er langt å foretrekke framfor den vi har i dag😉Godt er det med utsikt uansett! Sånn er utsikten fra gårdsplassen min en strålende vårettermiddag i mars👍:

Ukas leserinnlegg!

Som engasjert vindturbinmotstander, og akkurat nå som forsvarer av egen skog og eget nærområde i egen kommune, så produseres det tekst. Det er min måte å kanalisere frustrasjon, motstand og rett og slett raseri mot både ide og prosess.

Foreløpig så er det ikke noe behov for å lenke seg fast midt i vegen for å hindre anleggstrafikk, men jeg frykter at det behovet kan komme. På dagens steg i prosessen så argumenteres det. Og det skrives. Det skrives av mange. Her er ukas leserinnlegg i lokalavisa som ble publisert i papiravis i dag og på nett før i uka( ja, den kommer ut kun en gang i uka, så det holder med ett innlegg i uka der 😉):

Om 100 år er allting glemt!

Det har jeg i alle fall hørt. Men jeg tror ikke på det. Ikke i alltid. Og i alle fall ikke i dette tilfellet. For sporene vil ligge der. Uansett om industriområdet er i virksomhet eller ikke. Og det er akkurat det det er snakk om. Både i dag og om 100 år. Industriområder. Og natur.

For vindturbiner er industri. Og industriområder, om det er vindturbiner eller andre ting der, er industriområder. Uansett hvor mye utbyggerne sukrer pillen og kaller det «vindpark». Vi vet hva en park er. Og vi vet hva et industriområde er. Og vi vet forskjellen.

Og vi vet at en utbygd såkalt «vindpark» overhodet ikke lar seg omgjøre til villmark og fritidsområde hverken for dyr eller mennesker når vi ikke vil drive den lenger. Tidsperspektivet for vindturbiner er kort. Vindbransjen opererer med 25-30 års levetid på en turbin. Det biologiske mangfoldet derimot vil være ødelagt ikke bare i 30 eller 100 år. Det vil være ødelagt i uoverskuelig framtid. Og når erfaring tilsier at vindkrafta skifter eiere i en rasende fart så stiller jeg også spørsmålet; hvem må rydde opp? Hvem tar ansvar når bobla sprekker og produksjonen stanser? Etterkommerne våre om 100 år? Da vil det ikke være snakk om at noe er glemt!

En vindkraftpolitikk som er så omdiskutert, tåkelagt og opererer med så mye villedende og «bestilt» konsekvensutredning som den vi har i dag er ikke tillitvekkende. Når det er en part som ønsker utbygging som foretar utredingene på forhånd, så er det ikke vanskelig å forstå at både tallmaterialet «grønnvaskes» og miljø- og naturinngrep underkommuniseres. Selvfølgelig for å oppnå de rette tillatelser og konsesjoner.

Både kapasitet, stabilitet og inntjening på vindturbiner er ekstremt usikre variabler. Mistanken er stor om at det som har blitt akseptert av såkalte sannheter om vindkraftutbygging fram til i dag rett og slett er utdatert allerede.  Det oppleves at det kun er utbyggere og de som vil tjene penger på dette som snakker om hvor «grønn» vindkraft er og det overlates til privatpersoner og private initiativ å se på de reelle konsekvensene for natur, levevilkår og framtid. Heldigvis finnes det ildsjeler som gjør oss oppmerksomme.

I Sverige viser undersøkelser at klimautslippene fra vindkraft er større enn utslippene fra vannkraft. Finland har gjort undersøkelser som viser at dyre- og fugleliv trekker seg unna turbinene og områdene rundt. (Motvind Norge, Folkemøte 10.03.24). I nyhetene slår reiselivsbransjen på stortromma og vil at det satses på reiseliv og hvordan en skal tiltrekke seg flere utenlandske turister. Hva skal vi lokke med da, tenker jeg? Vindindustri eller natur med dyr, fugler og frisk luft?

Jeg tror faktisk at valgene vi tar nå vil bli husket i 100 år. Og mer til. Da trenger jo ikke vi å gjøre de samme feilene som andre har gjort?

Naturen vi har i dag er en arv fra våre forfedre. Og den er et lån fra våre etterkommere (Aasa Gjestvang, Folkemøte 10.03.24). Hvordan vil vi at Norge, Innlandet og Stange skal se ut om 100 år? Vil vi ha vindindustri i nærmiljøet eller vil vi ha skog, myr, vidder og lyng til nytte og glede for våre etterkommere?

Det vi bestemmer oss for i dag er ikke glemt om 100 år. Uansett hvor mye enkelte ønsker å «grønnvaske» vindkraft!

«Det grønne skiftet har større nytte av skogen enn av vindturbiner!», skriver Nei til vindturbiner i Romedal Almenning og Stange Almenning. Jeg sier JA til skog og NEI til utredning av vindturbiner! For jeg vil nemlig at det skal være noen som er i stand til å huske om 100 år!

De to forrige leserinnleggene ligger her:

  1. Leserinnlegg etter møte 
  2. ansvar og følelser

PS: Og så ser jeg at papiravisa har utelatt innlegget slik at det kun er publisert på nett. Jeg tipper de har fått en god del å velge mellom de siste ukene 😉

 

 

Stinn igjen!

«Den kjennes litt stinn så jeg tror det er lurt om du kommer hit med jevne mellomrom», sa hun i dag. Fysioterapeuten som behandler lymfødemet mitt i legg og lyske etter melanom-operasjonen for to år siden.

Jeg har ikke vært hos henne på tre måneder og forventet vel egentlig at jeg skulle få «fri» i alle fall så lenge til neste gang også. Men den gang ei. Leggen var litt «stinn».  Og «stinn» er altså dialekt for væskefylt og litt sånn «sprengt medisterpølse». Ish! Og ja, det har jeg jo kjent sjøl. Spesielt når kompresjonsplagg er på over lengre tid.

Så da er det bare å legge inn lymfedrenasje hos fysioterapeut i kalenderen igjen. Men heldigvis bare månedlig foreløpig. Så er det bare å håpe at det holder! Jeg krysser fingra. Men ikke beina. Det er ikke så lurt for da risikerer jeg at leggen blir enda mer «stinn».

Jeg slapp heldigvis kompresjonsbandasje i dag – enda jeg var stinn!

 

Det blåser i topplokket!

Akkurat nå er undertegnede så engasjert at det flagrer post-it-lapper med stikkord over hele rommet. Brillene går på og av etter hvor jeg skal feste blikket og om ikke sveisen hadde vært såpass lang som den er og dermed underlagt tyngdekraften, så hadde det nok stått rett opp etter all den rivinga i håret jeg har bedrevet de siste par timene. Alt mens tastaturet går varmt og jeg kan takke min gode gamle skrivemaskinlærer fra ungdomsskolen for at jeg lærte touch-metoden en gang på 80-tallet, slik at jeg i alle fall kan PRØVE å hamre ned tankene mine fort nok før de forsvinner i neste raserianfall.

Huffameg! Eller haff egentlig! Jeg tviler på at det er bra for meg å være såpass forbanna. Eller engasjert som det heter med en mer sivilisert beskrivelse. Antakelig så er undertegnede både såpass engasjert og såpass forbanna at snøen smelter i de nærmeste omgivelsene. Bare på grunn av varmen mitt raseri genererer. Om jeg ikke oppnår noe som helst annet så kan det jo bli litt fortere vår på denne måten!

Men, erfaring tilsier at det kan være lurt å roe seg en liten smule ned før de mest påtrengende argumentene festes på trykk. I alle fall før de deles. Dermed tenker jeg at post-it-lapper får være post-it-lapper og at dette blogginnlegget får være det eneste jeg publiserer akkurat i kveld.

Det neste leserinnlegget om vindturbiner og det jeg opplever som trussel om meningsløs rasering av natur er jo allerede sendt til lokalavisa. Det tredje på like mange uker. De to forrige kan de som vil klikke seg inn på og lese her:

På trykk.

Nå tar jeg meg fri fra tastaturtrolling for resten av kvelden. Akkurat nå orker jeg faktisk ikke å høre om en eneste vindturbin eller lese et eneste debattinnlegg om saken. Ikke i kveld. Men jeg er nok «på ballen» igjen i morgen, tenker jeg. Jeg har ikke for vane å gi meg 😉

Noen ganger blåser det utafor huet – og andre ganger trekker det på innsida!

 

3 mandagsgleder :-)

Denne mandagen hadde startvansker. Det er ikke til å legge under en stol. Over fire timer på en stol på et informasjonsmøte i går kveld gjorde sitt til det. Både kropp og hue skriker om hjelp og trenger laaaang restitusjon for at jeg skal bli “folk” igjen etter slikt noe.

Men mandagen har blitt brukt til akkurat det. Tre av mine mandagsgleder som jeg regner med bidrar til restitusjon er:

  1. Dobbelttrening – både intervaller på elipsemaskin hjemme og bevegelighetstrening på Frisklivssentralen er gjennomført. Tommelopp!
  2. Haugen med bibliotekbøker er fornyet med hele fire nye titler. Jeg bestiller, biblioteket gir beskjed når jeg kan hente! Genialt!
  3. Sofaen er god på en mandag også! Og ekstra god på mandager med startvansker! Ogtakkfordet!

Resten av uka er staket ut og gleder blir det flere av 😉

Min kvinnedag.

Jeg har feiret kvinnedagen på akkurat den måten som passer meg best. Og det er vel det som er hele poenget med kvinnedagen, 8.mars? I alle fall er det det for meg. Å gjøre som jeg vil. I takknemlighet til alle jenter og kvinner som har gått før oss, stått på barrikadene og kjempet for rettigheter og frihet: både i form av stemmerett og andre menneskeretter, så har jeg brukt dagen akkurat som jeg selv vil! Bare fordi jeg vil og fordi jeg kan.

Og akkurat det er det mye helse i. Også kvinnehelse. I dag er det fortsatt både lange og kronglete veier å gå når det gjelder store deler av kvinnehelsen. La det ikke være noen tvil om det. Enn så lenge så får vi som kan og vil gjøre tiltak vi vet er bra for helsa vår. I alle fall den delen av helsa som vi kan gjøre noe med sjøl. Og for meg handler det jo i stor grad om frisk luft, natur og fysisk aktivitet: altså TUR!

Jeg har slått et slag for min egen helse i dag. Kvinnehelse på kvinnedagen. Alenetur på vidda. Med perfekt skareføre og bare en ørliten nordavind så ble det en fin feiring, det. Til tross for at den lovte sola forsvant før jeg fikk parkert bilen og begitt meg utover vidda. Men sånne bagateller kan ikke slike som meg som feirer kvinnedag bry seg om 😉

Lunsj.
Jeg hadde glemt spaden hjemme, så bålet startet oppe på skaren, og havnet en halvmeter nedi snøen etterhvert.
Speider etter sola.

Yr lovte soooool – verden var vel mest grå….
Jeg kan prise meg lykkelig for skareføret. Med slike snømengder er det i grunn greit å holde seg oppå 😉 Og det ser ut til at jeg kan rekke flere turer før det blir bart.

På trykk.

Jeg innrømmer det; jeg har blitt den sinte kjærringa som hamrer løs på tastaturet og til stadighet må lire av seg kjærringkjeft og raseri i skriftlig form. Og det er jo ikke noe vits hvis ingen leser det, ikke sant?

Så dermed fylles bloggen med «rått og røti», sjukdomssnakk og observasjoner fra hverdagslivet som varig syk, skråblikk på egne og andres livsvalg og ikke minst assosiasjoner og frustrasjoner. Slike som engasjerer. De siste par ukene har engasjementet for, eller rettere sagt imot, en spesiell sak gått hardt ut over tastaturet. Men ikke blogg. Ikke før i dag.

Engasjementet har ført til at skriveriene er publisert på lokalavisas nettside. Og på trykk! På papir! For noen leser fortsatt kun papir. Det har jeg fått bekreftelse på. I dag trykkes mine ord igjen. Håpet er at ordene og tankene på trykk skal gi gjenklang hos noen som leser det og føre til at argumentene i skriveriene blir hørt. Også av de som kanskje ikke mener noe i den ene eller andre retningen fra før.

Så selv om det gjerne er med litt skepsis og skrekkblandet fryd jeg leser egne ord på trykk, så kan jeg ikke la være. For det er noen kriger det er verdt å stå i. Slett ikke alle, men denne syns jeg er det.

Det er noe eget å kunne bla seg fram til egne ord på trykk.

Et delmål er nådd, eller et slag i krigen er vunnet…

Tekstene som er publisert i lokalavisa ligger her:

  1. Leserinnlegg etter møte
  2. ansvar og følelser

(Forhåpentligvis er lenkene operative. Hvis ikke kan de som er interessert gi meg et lite pip ;-))

 

Med beina godt plantet.

Beina er stort sett godt plantet på jorda. I alle fall i bokstavelig forstand. Det begynner å synke inn at det er en varig tilstand. Antakelig på tide. Så per dags dato så innser jeg at tida for forsøke å nærme meg 170 centimeters høyde er over. Jeg sluttet nok å vokse, på lengden i alle fall, for et sted mellom 35 og 40 år siden…(hau!), så det handler jo ikke akkurat om det. Men det finnes jo alltids hjelpemidler. Hæler for eksempel.

Det handler om sko. Behovet for noe å ha på beina når jeg skal ikle meg noe annet enn turbukse og goretex har vært påtrengende i flere år egentlig. Det er jo ikke alltid at sneakers er greia. Det funker stort sett nesten hver gang. Og er i mange tilfeller så absolutt å foretrekke. Men av og til kan det kjennes riktigere med noe annet. Og endelig har jeg fått ut fingeren og fått gjort noe med det.

Så nå jorder jeg meg. Muligens på feil jorde. Men i alle fall rimelig stødig. Og skulle noen ha behov for så å si ubrukte pensko i størrelse 36 og 37, så har jeg i flere farger, både med og uten kilehæl. Men så absolutt med hæl! Og både sandaler og platå. Så det er bare å melde seg. For den som ønsker seg lengre bein, slik som jeg har gjort det meste av livet, så finnes det opptil flere skuffer med slike hjelpemidler her.

Nå har jeg innsett at jeg må holde meg nærmere bakken. Og at 170 centimeter helt sikkert er fint. På noen andre 😉

“Lady Gaga- skoa og et par andre sittesko til venstre – dagens tilskudd til skopark til høyre. De til høyre mener jeg bestemt passer bedre i kombinasjon med stokk og gåstaver 😉

Jeg klarer nok ikke å gjøre meg av med «Lady Gaga-skoa» med en gang. Det er jo artig å ha dem på når jeg sitter rolig om ikke annet.