I og med at datoen er 1.april – kan jeg da gå ut i fra at skattemelding jeg nettopp mottok i sta er aprilsnarr? Jeg tenker det er greit for meg! Usikker på om Skatteetaten er enig…
Ingen aprilsnarr!
Dette er slett ingen aprilsnarr, så tro på ingen måte at det er tull!
Men altså: Det er igjen april og MS-forbundet har sveivet i gang sin tradisjon med «Gå 60 kilometer i april – for en verden uten MS!». I hele måneden skal hundrevis, tusenvis, av spreke folk gå og/eller rulle samtidig som de samler inn penger til forskning på MS, multippel sklerose. For det trengs forskning! Ikke minst på medisiner til de som har progressiv MS som ikke har like god tilgang på effektive bremsemedisiner som de med atakkpreget MS har. Senest i mars var denne typen forskning temaet da jeg hadde oppfølgingstime hos MS-sykepleier.
Jeg har tidligere år gått og samlet inn penger. Både i april og ikke minst i august og september i 2023 da jeg kom meg til topps på Glittertind. Målet var både å sette fokus på multippel sklerose og å samle inn midler til forskning.
I år velger jeg å hoppe over egen innsamling. På tross av at jeg syns det er stas å bidra. På tross av alle dere som velvillig har støttet tidligere. Og på tross av at jeg vet at jeg motiveres veldig av konkrete mål. Som for eksempel å gå 60 km på en måned. Eller eventuelt mer.
MEN! Det betyr ikke at innsamling av midler til forskning ikke er viktig for meg! Jeg oppfordrer dermed DEG til heller å gi ditt bidrag til for eksempel Linn sin spleis: her. Linn er leder for Hamar og omegn MS-forening og bidrar til aktiviteter og oppfølging for og av oss MS-pasienter og pårørende i området her som jeg bor!
Jeg skal nok gå i april uansett, det er ikke det! Men egen spleis med navnet mitt på blir det ikke. Ikke blir det tur til Glittertind heller. I sommer skal jeg nemlig et annet sted. Med skinne, gåstaver, sånn passe medisinert og en og annen velvillig sherpa og motivator som hjelp. Denne gangen går turen til Bitihorn i Valdres.
I april, og mai for så vidt, så fortsetter jeg å trene til det. Og er jeg sta nok og heldig nok med alle eventualiteter, så regner jeg med å nå målet. Imens så heier jeg på de som går 60 kilometer for en verden uten MS og Linn sin innsamling får mitt bidrag! Det kan du også gjøre her.
Og nei: det er ikke en aprilsnarr!
Fra Glittertind-turen i 2023. Jeg gleder meg til bilder fra Bitihorn!
Dagene i mellom.
Jeg prøver så godt jeg kan å finne de små gledene som er med på å gjøre de grå dagene i mellom bedre. De dagene jeg MÅ restituere og «melde meg litt ut».
Det kan være dager ETTER noe, slik som i dag. Fra torsdag til søndag var jeg på «turne» med småbrukeren, sov på ulike steder, svømte i basseng, traff avleggeren, ruslet i småbutikker, kjørte mange mil og spiste på restaurant.
Det kan også være dager FØR noe. Jeg vet at jeg skal møte opp et sted, prestere noe eller gjøre noe jeg har lyst til. Og dermed må jeg legge inn en dag eller to «i mellom», eller før, for å legge til rette for at jeg i større grad kan få gjort det jeg har tenkt OG klare og prestere og ikke minst NYTE dagene som kommer etter. Nyte å henge med litt.
Dermed måtte mandagen bli en dag i mellom. Og med optimal balanse og utnyttelse av mellomdagen i dag så håper jeg at det jeg skal ut på senere i uka også blir bra.
Og FOR en dag jeg fikk i dag. Denne mellommandagen har så langt bestått av akkurat så mye, eller rettere sagt lite, som jeg hadde planer om. Og som jeg gledet meg til i dette innlegget. Jeg har restituert og hatt alenetid, rent bortsett fra samvær med katta, da. Jeg har trent og svetta både på ellipsemaskin og med vekter.
Jeg har derimot ikke hengt opp nyanskaffet pynt i stua. Den planen ble lett byttet ut med turbukse, staver og solbriller. Og jeg fikk meg en aldri så liten skattejakt nedi skogen i stedet. Dagens tur foregikk i kratt og mer eller mindre uframkommelige bekkefar og stupbratte elveskråninger. Offroad er en underdrivelse. Og mye kontakt mellom knær og våt vårbakke sendte turbuksa på vask etterpå. Men der fant jeg opptil flere skatter. Og det var jo hele poenget.
Når varmegradene er tosifret, snøen kun finnes i de mest skyggefulle og bortgjemte krokene, fuglene konkurrerer om å synge og kvitre høyest og mest og bekken og elva klukker og bruser – ja da er det vår! Og jeg fant både hestehov og blåveis. Og det er enda lenge til påske!
Den første i sitt slag jeg oppdaget stakk så vidt opp fra den brungrå skogbunnen.
Lenger nedi lia innbød den grønne mosesenga til en ørliten strekk i elvekanten.
Mosegrodd kjerrevei langs elva.
Nede ved elva var det blått i blått.
Vårens vakreste eventyr.
Den som virrer rundt i krattet oppdager uventede skatter. Som dette. Bygd i et bringebærkjerr en gang i fjor, vil jeg tro.
Vårskogen er alt annet enn stille. Ikke minst langs den brusende elva.
3 grunner til å glede seg til mandag!
Det går an å glede seg til en helt vanlig mandag. For det finnes som regel noe å glede seg til hver dag. Også mandager. Helt vanlige hverdagslige mandager.
- I dag gleder jeg meg for det første til å restituere etter å ha forsynt meg med, for meg, relativt store porsjoner av livet i hele fire dager! Da trenger jeg en dag eller tre der skrotten får tid til å gå seg til og hente seg inn.
- For det andre gleder jeg meg til å henge opp nylig anskaffet stæsj i stua. Innkjøpt i løpet av helgas lille «turne». Hvis jeg har pågangsmot til å få det til da. Akkurat gjennomføringsevne kan det ofte være litt knapphet på når det har foregått i meste laget et par dager.
- For det tredje blir det bra å svi av helgas «lille» overskudd av god mat og godt drikke med ei skikkelig friluftsheidi-treningsøkt. Etter de siste dagenes «ferie» blir det muligens ganske ålreit å bli svett av noe annet enn hetetokter 😊. Dessuten så viser det seg stadig at akkurat ei slik treningsøkt er rimelig nødvendig for at jeg skal få til punkt 1.
Så, ja, en helt hverdagslig mandag kan være noe å glede seg til! Lag mandagen din fin! Og kommer du ikke på noe annet du kan glede deg over: Det er siste mandagen i mars i dag! Det er VÅR!
M for mye moro!
MIn M kan etter denne langhelga stå for både Mat, Matkoma, Mine, Mett, Merkelig, Moderne (og uModerne)…Men mest av alt for mye moro! Takk for disse dagene til mine!
Meg og mine.
Mye mat. Mmmmm!
Litt Moderne i det uModerne.
Og takk til utifriluft for utfordring: M.
Matkoma, vol II.
Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
Takk for maten! Nå er jeg mett🙂
Romantisk opphold…
…sa de. Jaja, her er klokka 22.05 og noen sover og andre, eventuelt begge, er fullstendig i matkoma! Men blomster og “frukt” på rommet ved ankomst var bra.Og det kommer jo en dag i morra😉!
Årets første.
Årets første er også ett element i rekken av “ting jeg ikke fikk oppleve om jeg ikke hadde MS”. Det vil si: funnet under en påkrevet og helt uautorisert tissepause i et kratt et tilfeldig og passe avsides sted på Hadeland 😂.
Der sto de så akkurat passe perfekte som bare blåveis kan være – og noen av dem ble med meg videre.
Tøff nok til ekspedisjon?
Å være redd for noe men gjøre det allikevel, DET er å være modig. Det både sa jeg og skrev jeg for ei stund sida. Dagens spørsmål er følgende:
Må man være spesielt tøff og modig for å gjøre en ekspedisjon?
Min påstand er NEI. Det kommer an på definisjonen av ekspedisjon. Og det kommer an på hva som er DIN komfortsone og når DU må ut av den for å gjøre det du gjør. For eksempel dra på ekspedisjon. Du må være modig, det er sant, men slett ikke være innehaver av ekstreme evner på området.
Dagens “bildeserie” beskriver en ekspedisjon. Og han som var ute på den var uvanlig modig til å være seg. Selv om han til vanlig egentlig er uvanlig skvetten.
Av ulike årsaker har han til nå, i en alder av drøye to år, vært innekatt. Og det kommer han av akkurat de samme årsakene til å fortsette å være. Det handler om mistenkt funksjonsnedsettelse, hos katta ja, samt trafikksituasjonen forbi huset her. Sist han var ute var i fjor sommer. Den gangen i bånd (!) klarte jeg å få ham ned på plenen. Etter mye lokking, motivering og dill fram og tilbake. Der tråkket han på en veps!
Og dermed fôr katta rett til værs, båndet glapp ut av hånda mi og både katte og bånd forsvant inn og endte med å måtte bli dratt fram fra under et skap.
Så ja; her ser du en modig fyr på ekspedisjon:
Denne modige fyren oppførte seg omtrent nøyaktig slik en ettåring som skal utforske verden gjør. Han brukte mange forsøk for å komme så langt som nedover trappa. Det begynte med en liten pote over dørstokken, før han snudde og gjemte seg inne igjen. Og så gradvis lenger og lenger utpå trappa for hver tur. Med tilbaketrekking til gangen mellom hvert forsøk. Og hver gang innom mammaen sin, akkurat som ettåringene, for å få litt klapp og stryk og bekreftelse på at “joda, det går bra”!
Lykke til med egne sånn passe modige ekspedisjoner.
Her er han derimot mer i sitt ess 😉
Alle gode ting er 3.
Årets utenatt nummer tre er gjennomført. Så nå er 3/12-deler av årets Nattinaturen-mål gjennomført for min del. Den tredje utenatta i år ble som planlagt i vinter gjennomført på samme sted som januarnatta og februarnatta, nemlig i tipi i egen skog. Akkurat den tilpasningen gjør at prosjektet er litt mer gjennomførbart og dørstokkmila er litt lettere å forsere når skrotten krangler. I alle fall selve dørstokken. Mars har jo nesten klart å gå over til april før det «passet» både kropp og timeplan denne gangen, så kort veg, ferdig kløvd ved og tipi med ovn gjorde det litt enklere å holde komforttemperaturen i skrotten på et akseptabelt nivå. Komforten ellers også, for så vidt.
Men nå kjenner jeg at både jeg og sesongen er klar for en litt annen lokasjon neste gang. Og neste gang blir i april. Jeg tipper det blir ved ei myr eller et vann i nærheten. Aller helst sammen med spillende storfugl både gjennom natta og aller mest når det lysner av dag. Det blir spennende å se om timingen min stemmer i år når is og snø nå smelter i racerfart og varmegradene allerede har vært tosifrede i flere uker.
Men. Natt til i dag sov jeg på min faste plass i tipien. Solnedgangen var rød mellom skyene, og regndråpene kom og gikk utover både kvelden og natta. Men inni tipien var det varmt. Selv om jeg mistenker at gradestokken der inne overdrev en ørliten smule. Se bilde senere i innlegget.
Det ble en kveld med levende lys, dur i ovnen, regndrypp på tipiduken, lesing, kakao og en liten kaffekopp (!) med rødvin. Å ikke ha strøm, skjermer og noe jeg tenker MÅ eller KAN gjøres gir ro til bare å nyte ei god bok og slappe helt av. Å våkne utpå natta når alle lys har sluknet og ovnen har brent ut og omgivelsene er så svarte at jeg ikke er sikker på om øya er oppe eller igjen er også helt ok. Og plutselig er det morgen og lyset siver inn gjennom røykluka i taket og det er tid for å tenne i ovnen igjen og ikke minst tid for å koke morgenkaffe.
Da er det innafor å ta en rolig morgen med mere lesing før snuten kan vendes oppover og hjemover og mer huslige og hjemlige fasiliteter kan tas i bruk.
Takk for meg i vinter, kjære tipi! Nå tenker jeg å rulle ut soveposen et annet sted de neste månedene!
