Friluftsheidi

Det er lett å tro at glede må være noe stort. Noe som planlegges, deles på sosiale medier eller markeres med utropstegn. Men ofte er det de små, nesten usynlige øyeblikkene som gjør dagene gode – hvis vi bare legger merke til dem.

Hverdagsgleder er den første slurken kaffe når huset fortsatt er stille. Det er følelsen av rent sengetøy mot huden, eller lyden av regn mot vinduet når du endelig kan senke skuldrene. De kommer uten fanfare, men har en egen evne til å lande oss midt i livet slik det faktisk er. Kanskje er det et smil fra en fremmed på bussen. En melding fra noen som tenkte på deg. At middagen ble akkurat så god som du håpet. Eller øyeblikket når sola bryter gjennom skyene etter flere grå dager – og du merker at humøret følger etter.

Det fine med hverdagsgleder er at de ikke krever mer tid, penger eller energi. De er allerede der. Det handler mest om oppmerksomhet. Om å være litt mindre på vei videre, og litt mer til stede akkurat her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I en hverdag som ofte går fort, kan det nesten føles uvant å stoppe opp og kjenne etter. Men når vi gjør det, oppdager vi at det finnes små lommer av ro og glede nesten overalt. Og jo oftere vi legger merke til dem, desto lettere blir det å finne dem igjen. Hverdagsgleder løser ikke alt. De fjerner ikke bekymringer eller vanskelige dager. Men de kan gjøre dem lettere å bære. Som små pustepauser. Som påminnelser om at det finnes noe godt, selv midt i det helt vanlige. Kanskje er det nettopp derfor de er så verdifulle.

Ok. Jeg har jo skrevet og reflektert om hverdagsgleder utallige ganger på denne bloggen. Og i dag, egentlig i mangel av inspirasjon til blogg, tenkte jeg egentlig å plukke ut tre av dagens gleder og skrive noen linjer om. Men. Så hørte jeg om ei som hadde laget seg en forretningsplan. På Chat GPT!

Så dermed ble dagens blogginnlegg et eksperiment.

«Kan du lage et blogginnlegg om hverdagsgleder?», spurte jeg Chat GPT. «Klart det. Her er et blogginnlegg på norsk(bokmål) om hverdagsgleder», svarte chatten. Teksten over er da, om det skulle være tvil, i sin helhet produsert av Chat GPT. På forespørsel fra friluftsheidi 😉

Og bildet? Det var det chatten mente var passende til innlegget:

Og portrettet er Chat GPT sin versjon av friluftsheidi i friluft…

Vi skulle på visning. Det var i alle fall det som var planen. Eller unnskyldningen. Neida, vi skulle ikke kjøpe noe. I alle fall ikke fast eiendom. «Noen» av oss har jo eid objektet i tre år allerede. I alle fall var det tre år eierinnen regnet ut etter litt fram og tilbake. Og DA er det jo på tide å dra på visning. Eller «housetour». Slik at herligheten kunne observeres grundig og godkjennes av også denne klanen.

Vi skulle bare ta et par drinker først. Og ja, vi fikk da sett innsida av et par lokaliteter. Gamle og ærverdige sådanne. Det ene over 1oo år gammelt, faktisk. Og der ble vi da. Med drinkene våre under det skyhøye taket i de vakre og stilfulle omgivelsene.

Vi ble der helt til vi ble så sultne at vi rett og slett måtte finne oss et sted de hadde et bord ledig og noe litt mer fast føde enn drinks og nøtter. Og da vi ble mette begynte vi å regne. Ikke en gang det største tidsoptimisten av oss klarte å lage et regnestykke som lot oss farte med t-bane i 25 minutter, gå litt, få til en skikkelig «housetour», nyte utsikten fra de øvre bydeler for så å rekke siste bane ned igjen til sentrum! Det kunne ikke gå, det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men vi var såre enige! Det viktigste var at vi var sammen. Fikk i oss godt og denne gangen fancy drikke og smakfull mat – OG at vi fikk skravlet! Dermed oppsøkte vi et enda eldre byggverk og fikk oss enda noe godt og fancy i glasset før huseieren med treårsjubileum rakk siste bane hjem. Og vi andre kunne tusle på bussen, spasere en ørliten tur i vinterkalde og stille brosteinsgater og innta «hytta» som ble anskaffet i januar for et år siden.

Og det beste av alt: vi har fortsatt en visning til gode! Så da er det bare å planlegge til neste gang. Da bør vi nok se på muligheten for å ta visningen FØRST og de fancy drinkene ETTERPÅ!

Takk for laget!

Til deg som lurer på hvordan vi orker….

Les Maria sitt innlegg på instagram!

https://www.instagram.com/p/DUAjgR7Cv9I/?utm_source=ig_web_copy_link&igsh=MzRlODBiNWFlZA==

Alle er mer enn det du ser – husk det når du lager deg sannheter!

Sagt, eller rettere sagt brølt ukontrollert og i fistel, i nasjonal fjernsynssending under VM på ski i Oslo i 1982. Oddvar trengte en ny. «Hvor var du da Brå brakk staven?», har mange av oss hørt maaaaange ganger i alle åra som har gått siden 1982. Så vidt jeg har sett på tv så brekker de visst staver i hytt og pine nå for tida også. Faktisk myyye mer nå enn da Oddvar brakk sin i ’82.

For da var stavene lagd for skogsarbeidere fra Snåsa (eller Engerdal’n og slikt) og tålte en støyt. Eller la oss si; de tålte rimelig mange skirenn og både dårlige løyper og hard medfart. I alle fall i forhold til dagens lette sugerør som ryker tvers av om noen nyser i nærheten…

Nok om Oddvar og staver fra i vinter. Dette er nemlig historien om en stav. En sånn fra ’82 eller der omkring, tenker jeg. Om ikke fra ’72. Det er faktisk ikke helt umulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne staven har hatt et langt liv med varierte og lett uregelmessige opplevelser, vil jeg si.

Den startet som vanlig skistav. Aluminiumskropp med rund plasttrinse, plasthåndtak og -håndrem. Helt tidsriktig da de ble anskaffet. Antakelig brukt av noen både i oppkjørt løype og der skiløperen måtte tråkke «stoppe» sjøl. Muligens av min bestemor eller bestefar. I det minste av foreldregenerasjonen min. Staven(e) hadde nok sin glanstid på 80-tallet med utallige turer ut i snøen.

Men, som mye annet fra 70- og 80-tallet – den ble fort avlegs! Også skistaven. Nye modeller med trinse skapt for fart (!) og moderne håndrem ble anskaffet, muligens samtidig med nye Fischer-ski. Tidligere var det Åsnes og Landsem og Karhu. Det er i alle fall de jeg husker i skrivende stund.

Staven gikk inn i en rolig periode. Glemt i et hjørne, sammen med andre gamle ski og annet av ukjent opprinnelse. Helt til avleggeren ble så stor at barnestavene måtte byttes ut. Da ble staven kappet i riktig lengde, og avleggeren kunne reise på skidag på skolen med staver som passet. Navnelappen sitter fortsatt på. Slikt måtte jo være i orden når barnehagelæreren med «navnelappmani» sendte sin egen avlegger avgårde.

Det var sikkert en del moro for staven i disse årene. Og en del tøff behandling. Garantert en god del spektakulære fall. Men knakk – å nei! DET drev ikke denne staven med.

Etter hvert ble avleggeren alt for lang for denne staven også. Og staven havnet igjen i en krok. Denne gangen i garasjen. Sammen med gamle slalomski fra 1985 og annet moro. Gjemt og glemt. Avleggeren sluttet etter hvert helt å gå på ski også. Men det var flere år senere og ikke før hun hadde mottatt helt nytt og fancy skiutstyr i julegave 😉.

Det ble mange og lange år i kroken i garasjen. Helt til friluftsheidi en vakker dag begynte å vingle såpass mye at staver på gåtur ble en forlokkende ide. Da fikk staven noen turer igjen. Før friluftsheidi anskaffet «ekte» teleskopstaver til gåturene sine. Dette foregikk jo langt innpå 2014, for ikke å si 2015-tallet, så staven var jo allerede godt opp i åra da den igjen ble satt vekk.

Sånn kunne stavlivet endt. I en krok i garasjen.

Men den som ikke kaster noe, den har. Og den som ikke kaster staver fra 1982, den har solide staver til trugeturer! Med trinser som egner seg i løssnø. I alle fall ekstremt mye bedre enn de små trinsene som finnes på teleskopstavene! Og den som ikke kaster noe kan få gleden av å reparere og oppgradere. For når småbrukets Reodor og McGyver slår seg sammen, så kan til og med glatte plasthåndtak på skistaver fra 1982 «reddes». Med tape og tetningslist. Jeg tenker at årgangsskistaven nå har fått en ny renessanse. Og har stor tro på at den holder flere trugesesonger framover uten å knekke.

Årgangsstav med tape og tetningslist.

Det hadde forresten vært artig om en tilfeldig tilskuer langet over en tilsvarende til Klæbo eller noen neste gang det ropes «gi mannen en stav!». Jeg tipper det fungerer bedre for Reodor 😉

Og ps: Fischer-skia fra 1985 er heller ikke kastet. De har vært «barnehageskia» mine i mange år 😉

Jeg vet ikke om det egentlig er et ord engang. Sånn som januarkulda eller januarmørket og slikt. Men jeg skylder i alle fall på at det er akkurat det jeg er rammet av; januarfatigue!

Litt umotivert, melankolsk og giddaslaus kan vel de fleste bli. Spesielt i januar, kanskje. Men jeg har i alle fall fatiguen å skylde på. Haha… eventuelt ikke så haha.

En slags definisjon på fatigue kan være en ekstrem tretthet eller slitenhet – enten fysisk, mentalt eller emosjonelt. Du har redusert energi, lav motivasjon, konsentrasjonsvansker, muskelsvakhet og irritabilitet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Friluftsheidi på sitt beste. Eller verste. Stryk det som ikke passer. Akkurat i dag kan jeg vel si at jeg kan stryke fysisk tretthet og slitenhet og muskelsvakhet. Slett ikke verst! Ikke kjenner jeg meg spesielt irritabel heller. Men ukonsentrert; så visst! Energiløs; åjadagitt! Mentalt utmattet og rett og slett direkte umotivert! I alle fall til å skrive. Januarfatiguen har tatt meg såpass at både blogging og annet mer eller mindre nyttig (for meg) blir skjøvet foran og fortrengt. Og jeg som liker utsagn som «det skjer ikke noe før en begynner», har rett og slett aldri fått begynt! Gjennomføringsevnen er rimelig frynsete med andre ord.

Handlingslammet er vel det jeg vil betegne meg selv som. Og da skylder jeg på fatiguen! Januarfatiguen.

For noen dager siden leste jeg i Dagbladet om Roger Ruud. Denne artikkelen. Du som er for ung til å vite hvem denne legenden er, får google. Det er ikke så ofte jeg henger meg opp i gamle idrettshelters liv og levnet 40 år etter at de la opp. Men selv en lite motivert, ufokusert og ukonsentrert friluftsheidi med høy grad av januarfatigue kan glimte til og fatte interesse for slikt når temaet er så gjenkjennelig. Den forhenværende skihopper Ruud har blitt rammet av fatigue etter kreftsykdom. Og i artikkelen forteller han litt om hvordan han har opplevd det. Og selv om det er mange ulike årsaker til fatigue for oss som er rammet. Om det er kreftsykdom, traumer, multippel sklerose eller annen sykdom, så er det en del som er felles.

Og vi trenger spesialister som kjenner sykdommen vår og symptomene og kan hjelpe oss å finne strategier som lar oss komme oss gjennom livet og hverdagene – på tross av fatiguen! Men hva gjør Helsenorge?

Jo de legger spesialisthelsetjenesten ut på anbud– og da spesielt rehabiliteringsinstitusjonene for oss som har enten kreftsykdom eller kroniske sykdommer som for eksempel multippel sklerose! Et anbud som flere veldrevne og faglig superkompetente rehabiliteringsinstitusjoner nå taper og som andre risikerer å tape. Slikt koster penger ser du. Unicare Røros og Unicare Steffensrud får ikke lenger tilby rehabilitering til kreftpasienter da helseregionene vedtar å gi «like bra tilbud i andre deler av helsevesenet»!

MS-senteret i Hakadal, der jeg har gleden av å ha fått meget god hjelp for halvannet år siden går også en usikker framtid i møte da Helse Sør-Øst fortsatt vurderer anbud. Og slik som Beitostølen helsesportsenter, som i dag er hyppig i bruk også for oss «voksne» med nevrologiske sykdommer skal heretter ikke tilby rehabilitering for oss over 30 år.

Som sagt, jeg var så heldig å få et opphold på MS-senteret i Hakadal høsten 2023. Der lærte jeg blant annet veldig mye om fatigue. Og gjennom den prosessen fikk jeg enormt mye større forståelse for hva som påvirket min egen situasjon og jeg fikk verktøy som kan hjelpe meg å leve med fatigue i hverdagen. På et helt annet nivå enn det de flinke folka på lokalsykehuset og hjemkommune kan tilby. Akkurat slik som Roger Ruud har fått på Røros!

I februar reiser jeg til Beitostølen og helsesportsenteret der. For jeg var så heldig at min nevrolog på mitt lokalsykehus søkte meg inn dit FØR vedtaket om å begrense tilbudet var gjort.

Flaks!?! Mulig det. Men jeg lurer på hvordan framtida egentlig skal bli for oss med alvorlige og varige sykdommer. Og hvilken reell plan finnes i helseregionene for å ta vare på rehabiliterings- og oppfølgingsbehovet for pasienter som oss? Jeg forstår på ingen måte hvordan tilbudet skal bli noe i nærheten av like godt når det blir «pulverisert» ut i samfunnet og de gode fagmiljøene der ekspertisen virkelig kan gå i dybden splittes opp? Jeg er bekymret, og det er jeg ikke alene om. Roger Ruud er det også. Og det er ikke bare han og meg.

Og nei, frustrasjon og bekymring om slikt som dette eller andre ting hjelper slett ikke mot fatigue! Ikke januarfatiguen heller. I beste fall kan vi jo si at det motiverte for et blogginnlegg, om ikke annet.

Floskelen «ut på tur, aldri sur» – hvem har ikke hørt den!?!

Men noe er det i den. For jeg kan ikke huske å ha blitt sur av å gå på tur noen gang i alle fall. Frustrert; ja! Oppgitt; ja! Skuffet; Ja! Det er det jo lett å bli når jeg ikke klarer å komme meg så langt av gårde som jeg vil. Eller når jeg fryser mer enn beregnet. Eller når en tur koster mer krefter enn kroppen er villig til å bidra med akkurat der og da! DA kan jeg bli frustrert.

Men sur blir jeg sjelden eller aldri. På tur, altså. MEN, jeg kan være sur før jeg går ut på tur! Som i dag. Jeg blir ikke sur av fatigue. Ikke direkte. Men jeg kan bli sur av ikke å orke noe som helst. Når jeg ikke får begynt på noe eller ikke klarer å gjøre de tingene jeg trenger for IKKE å bli sur.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er jo fatiguens skyld. Og det hadde vært fint om jeg kunne overvinne den. Men hvis jeg bare kunne «ta meg sammen» og trosse den så hadde det jo ikke vært snakk om fatigue! Har jeg lært. I alle fallvet jeg det i teorien. For da hadde det vært snakk om å være sliten. Slik som alle kan bli innimellom. Da hadde det vært snakk om å ta det med ro og hvile og så ville energien og pågangsmotet komme tilbake.

Med fatigue er ikke hverdagen slik. Og det kan jeg bli sur av. OG frustrert. OG lei meg.

Og da gjelder det å lete fram det handlingsrommet jeg faktisk har – på tross av fatigue. Hva kan jeg gjøre når jeg ikke har krefter eller lyst til å gjøre noe annet enn å ligge under dyna med ryggen mot omverdenen?

Da er resepten min bål. Tur og bål. Så i dag ble det akkurat det. Litt tur og en god del bål. Og «ut på tur, aldri sur» ble det også på sett og vis. I alle fall ble jeg ikke surere!

Og dyna var tilgjengelig til å krype under da jeg kom inn igjen, den 😉

Akkurat det er det her på bruket nå. Vinter med stor V. Og vintervakkert. Snøen kom i grunn sånn omtrent samtidig med det nye året. Og i nærmiljøet og litt lengre unna produseres det skiløyper over en lav sko. Jeg har ski, jeg. I alle fall tre par. Men jeg får ikke brukt dem for tida. Har vel ikke hatt bruk for dem på mange år, faktisk. Mangel på balanse og funksjon i høyresida får ta skylda for det. Men jeg selger ikke skia riktig enda. Nekter vel å innse realitetene. Og har et håp. Et håp om at Beitostølen Helsesportsenter kan bistå med noe som gjør meg i stand til å ta en bitteliten skitur i framtida. Eller gjøre noe annet gøy jeg ikke trodde jeg kunne. Dit skal jeg på «treningsleir» i februar, så det blir spennende. Mer vinter blir det nok også oppi der!

Ellers så kom det melding om at det snødde i Kobe i Japan i dag også. Ikke akkurat skiføre eller behov for brøyting der. Men kaldt nok i det som avleggeren har konkludert med at er meget dårlig isolerte hus.

Heldigvis er det her det er minus 21 om formiddagen. Ikke der.

Sånn som jeg fryser på beina innendørs for tida, til tross for både hjemmestrikkede sokker og ulltøfler, så var det ikke annet å gjøre enn å gå ut i dag! «Hvorfor være inne når alt håp er ute», som det sies. Det ble ikke så lange turen. Men en liten runde med trugene i kratt og ulendt terreng sørget i alle fall for at det ikke ble noe frysing! Til tross for minus 16 da jeg gikk inn igjen. Og ei januarsol som ikke dukket opp før jeg hadde gått inn. Den var ikke så lenge ute den heller, akkurat. Selv om dagen er omkring 3 og 1/2 minutt lenger enn den var ved vintersolverv.

Vinteren er vakker. Og kald. I alle fall akkurat nå.

Eller for dem med ekstrem flaks. Og muligens, men forhåpentlig vis ikke, er den brukt opp for i år. Flaksen, altså.

Ikke hadde jeg forestilt meg at jeg skulle stresse rundt og bekymre meg for været i Amsterdam en helt vanlig onsdag i januar. Og ikke tenkte jeg noen gang at jeg på laptop og telefon skulle sitte med ca 15 faner oppe i nesten et døgn, der samtlige var Avinor, Oslo lufthavn, KLM, Schiphol (AMS) lufthavn og you name it heller.

Men her er jeg. Og avleggeren er heldigvis ikke i Amsterdam lengre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Folk er «strandet», uten strand. Ingen kommer verken hit eller dit. Ikke med fly og ikke med tog. For det snør. Og det blåser. Det snør her hjemme. Og det snør i Europa. Men her til lands er vi jo i alle fall tilsynelatende forberedt på vintervær på denne tida av året. I Nederland – not so much! Og når det da ofte er slik at det er der fryktelig mange mellomlandinger skjer for de som er ute og flyr, så blir det bråstopp. En real flaskehals de siste dagene.

Men så var det mitt stress da. Jeg har ikke beveget meg lengre enn til kommunesenteret her i dag. Og dit kjøres det bil. Helt greit på vinterføre uten for store problemer.

Avleggeren derimot! Hun skulle tilbake til Kobe i Japan i dag. Med fly, så klart. Via mellomlanding i – nettopp – Schiphol, Amsterdam. Og med KLM….

I dagesvis har vi hørt om dette:

Klipp fra vg.no og adressa.no.

Og allerede fra Gardermoen var det halvannen times forsinkelse. Såpass at avleggeren begynte å lure på om hun kom til å rekke det neste flyet. Medpassasjerer var bombesikre på at også deres fly kom til å bli kansellert og i det hele tatt å reise til Schiphol denne dagen virket som en dårlig idé. Men med godt med «is i buken» (sitat: Johaug) og en god dose flaks så fløy de av gårde. Og det var med det eneste flyet som gikk fra Oslo til Amsterdam i dag.

De kom seg ned og et nytt kapittel med ny spenning dro i gang. Dette flyet kom aldri på vingene:

Bilde fra Schiphol i dag. Lånt fra facebook.

Og det gjorde visst ikke 600 andre KLM-fly derfra i dag heller. Stort sett har det lyst rødt på alle oversiktene:

Klipp fra flyplassenes nettsider.

Men som bildet sier: skulle du noe sted fra Amsterdam akkurat i dag, så var det veldig lurt å velge Osaka i Japan! Noe i nærheten av halvannen time etter oppsatt tid var flyet ferdig aviset og rullebanen brøytet. Og på andre forsøk, usikkert hvorfor, kom de på vingene.

Går det faktisk an å ha så mye flaks!?! Det er det nok bare snille jenter som har. I skrivende stund befinner avleggeren seg et sted i luftrommet over Aserbajdsjan. I Osaka er det varmegrader og oppholdsvær sier yr.no. Det er vel like greit, også for snille jenter.

Tanker rundt akkurat det med spor er dagens filosofering fra denne kanten. Og tankene dukket opp da jeg var ute og lagde…nettopp…spor!  For jeg er så heldig at jeg gjennom livet har møtt mange personligheter som har satt spor på ulike måter. Og heldigvis møter jeg flere som legger igjen spor og som stadig går opp nye her og nå også. OG det er ganske spennende.

Noen har satt spor som fins som minner når jeg plutselig henter dem fram igjen fra en eller annen skuff i erfaringskommoden. Noen setter gode spor. De har jeg tenkt litt ekstra på i dag, faktisk. Dagens lille ekspedisjon i vinterskogen inspirerte til det. Andre setter avtrykk som det i grunn hadde vært like greit å viske vekk. Men de er med de også. I erfaringsbanken som former meg. Og deg.

Jeg tenker at det beste som kan ligge igjen etter meg er et meningsfullt spor. Et som leder til noe. Eller bort fra noe. Men uansett; et som du kan forbinde med noe godt. Hvilke spor vil du sette hos dine omgivelser?

I jobben i barnehage tenker jeg at jeg har vært med å sette noen spor. Et ørlite merke i utviklingen av et barnesinn. Og kanskje noen spor som er meningsfulle for barnet også i det voksne livet der de sjøl skal finne sin vei og sette sine spor. Akkurat det ansvaret har jeg alltid vært veldig bevisst. Både de gangene jeg har fulgt den allerede opptråkkede løypa og de gangene jeg har vært mer «offroad» og gått opp sporene helt etter egen overbevisning. Både bokstavelig talt og i mer overført betydning.

Det er et stort ansvar å legge igjen slike spor. Godt er det da at det innimellom går an å konsentrere seg om litt mindre avgjørende sporlegging 😉.

For noe av det beste jeg vet er å være førstemann som lager spor i en snøtung vinterskog. I dag har jeg kun gått der det i barmarksesongen er sti. Men der ingen har beveget seg etter at snøen falt. Bortsett fra et og annet rådyr, da. Endelig var det nok snø slik at jeg kunne starte trugesesongen. Og da jeg tråkket meg fram i skogen så gikk tankene både til de som har satt og setter spor hos meg og til hvordan vi mennesker setter både bevisste og ubevisste spor hos hverandre.

Og de gikk til de av oss som setter spor i en snøtung, stille skog der snøfnuggene daler stille mot bakken og til og med småfuglene holder stilt. Det er en stor glede å få sette spor, fysiske denne gangen, i så vakre omgivelser 😊

Jeg var førstemann til å sette spor nedover her i dag.

Og når hetta ser slik ut da turen er ferdig så er det et klart bevis på at jeg ikke har beveget meg bare langs sti 😉

I dag måtte jeg ut og kjenne litt på’n. Kjenne litt på vinteren, altså. Jeg sa vel egentlig til meg sjøl i dag da jeg sto opp (legg merke til at jeg ikke sa «i dag tidlig», for da var jeg nemlig IKKE oppe), at «i dag tror jeg at jeg bare skal være inne». Det holdt en times tid.

Jeg var nemlig «bare» inne i går også, jeg. Sa friluftsheidi.

Det holdt altså en ørliten time. Det forsettet om å bare være inne. Da kjente jeg det begynte å «klø» og noe måtte skje. Så ble det en liten tur ut for å kjenne litt på vinteren, da.

Snøen som har kommet gjør landskapet veldig vinterlig. I alle fall når det blåser så snøføyka står. Det er ikke så mye av den, men der den har samlet seg i fonner kunne vi ha kjørt skiløyper. I skogen var det så vidt jeg kunne se sporene etter firhjulingen fra at småbrukeren var ute i går. Ellers var det kun spor etter rådyr, mus, rev og nå; friluftsheidi.

Jeg hevder bestemt at for meg så er frisk luft deilig, selv når den lufta kommer i strie kast med iskrystaller i.

Og når jeg har kjent på’n så kan jeg jo sette meg under pleddet og fyre i ovnen resten av dagen. DET er også en fin måte å kjenne på vinteren 😉