Advarsel: spor av syting, piping og øvrig usjarmerende hverdagsliv kan oppleves i følgende innlegg. Les definitivt ikke videre om du krenkes av slikt! Så, dermed er alle advart.
Sa hu (og leste på fjasboka). Før hun nok en gang måtte bruke kvelden på å bikke seg ned under pleddet på sofaen med hånda, snart kjeften, full av smertestillende. I naivt men urokkelig håp om at denne ettermiddagen snart er ferdig og at morgendagen blir bedre.
Femte dagen med økende smerter og utmattelse…jaja, jeg visste jo det kom. Og formiddagene har jo vært rimelig greie. Og selv om kollaps etter noen en smule travlere dager er rimelig vanlig, så er jeg fortsatt stutt nok i huet til å vente på unntaket som bekrefter regelen. Men fyyyyy så lei jeg er av all tida jeg går glipp av!
Plan A, ble til plan B og til slutt endte jeg vel på en slags plan C. Sånn går det når først en og så to avtaler blir avlyst sånn helt plutselig på en helt vanlig onsdag. Begge avlysningene med fullstendig og absolutt gyldig grunn. Og, kryss i taket, det var ikke jeg sjøl som måtte avlyse.
Men i og med at jeg var tidlig oppe da avtale 1 skulle skje fra morran, var det nok av tid å bruke på det som etter hvert ble plan C. Det er ikke verst å være ferdig både med blodprøver og butikktur før klokka 09.00. I alle fall ikke for meg.
Og hva er vel bedre enn å ta seg en skogstur midt i vårløsninga? For nå eksploderer det! Det er sommertemperaturer så høye at det som ligger igjen av snø og is virkelig får kjørt seg. Og selv om tjern og vann heromkring fortsatt er dekket av is, så er bekker og elver mer eller mindre isfrie og de fosser og klukker av gårde med heftig vannstand. Og da gjelder det for friluftsheidi å kjenne sin besøkelsestid. Nå midt i vårløsninga!
Sett sesongens første sommerfugl for de som ikke kan
Tatt både badeselfie og skogsselfie for de som ikke kan
«hørt» på skogens stillhet for de som ikke kan
Og alt har jeg gjort fordi jeg har lyst og fordi jeg kan!
Badinga måtte foregå i bekken, da tjernet, og for så vidt alle tjern i området, fortsatt er islagt. For det ble en bekk i allmenninga i stedet for innlandshavet når turen allikevel ble sånn alenetur i stedet for planlagt duo-tur. Men inni et rimelig uframkommelig og bortgjemt kratt fant jeg et sted sola så vidt kom til mellom trærne og det var mulig for en kranglete kropp å ta seg både uti og ikke minst opp igjen fra vannet. Og både den første turen uti og den andre, som jeg gjorde for hu som ikke kunne, var i grunn overraskende overkommelig når det gjaldt temperatur. Det var først gang nummer tre det begynte å stikke i leggene av kulde. Men skulle det bli en selfie uten for mye hvalross over vannlinja så måtte det visst bli tre «dypp»…
Men nå er altså badesesongen i gang! 2. april i år. Dermed overlapper badesesongen og bålsesongen denne våren. Skikkelig vårløsning, med andre ord!
Denne badeplassen er vel mildt sagt for spesielt interesserte. Tipper jeg finner en annen neste gang…
Men til og med her i krattet glitrer det når sola treffer vannet.
Pølser og kaffe med utsikt over isen på tjernet.
Skogsselfie.
Kaffe i sola.
Når en plumper såpass at skoen renner full av isvann er det godt å ha med en tørr ullsokk. Og kunne et gammelt triks eller to for å holde seg varm på beinet mens skoen, såla og skinna får lufte seg litt.
Jeg mistenker at det er siste gangen for denne vinteren at det blir bål som sakte forsvinner ned i snøfonna.
I og med at datoen er 1.april – kan jeg da gå ut i fra at skattemelding jeg nettopp mottok i sta er aprilsnarr? Jeg tenker det er greit for meg! Usikker på om Skatteetaten er enig…Heldigvis er hobbyen billig – og frisklufta gratis!
Dette er slett ingen aprilsnarr, så tro på ingen måte at det er tull!
Men altså: Det er igjen april og MS-forbundet har sveivet i gang sin tradisjon med «Gå 60 kilometer i april – for en verden uten MS!». I hele måneden skal hundrevis, tusenvis, av spreke folk gå og/eller rulle samtidig som de samler inn penger til forskning på MS, multippel sklerose. For det trengs forskning! Ikke minst på medisiner til de som har progressiv MS som ikke har like god tilgang på effektive bremsemedisiner som de med atakkpreget MS har. Senest i mars var denne typen forskning temaet da jeg hadde oppfølgingstime hos MS-sykepleier.
Jeg har tidligere år gått og samlet inn penger. Både i april og ikke minst i august og september i 2023 da jeg kom meg til topps på Glittertind. Målet var både å sette fokus på multippel sklerose og å samle inn midler til forskning.
I år velger jeg å hoppe over egen innsamling. På tross av at jeg syns det er stas å bidra. På tross av alle dere som velvillig har støttet tidligere. Og på tross av at jeg vet at jeg motiveres veldig av konkrete mål. Som for eksempel å gå 60 km på en måned. Eller eventuelt mer.
MEN! Det betyr ikke at innsamling av midler til forskning ikke er viktig for meg! Jeg oppfordrer dermed DEG til heller å gi ditt bidrag til for eksempel Linn sin spleis: her. Linn er leder for Hamar og omegn MS-forening og bidrar til aktiviteter og oppfølging for og av oss MS-pasienter og pårørende i området her som jeg bor!
Jeg skal nok gå i april uansett, det er ikke det! Men egen spleis med navnet mitt på blir det ikke. Ikke blir det tur til Glittertind heller. I sommer skal jeg nemlig et annet sted. Med skinne, gåstaver, sånn passe medisinert og en og annen velvillig sherpa og motivator som hjelp. Denne gangen går turen til Bitihorn i Valdres.
I april, og mai for så vidt, så fortsetter jeg å trene til det. Og er jeg sta nok og heldig nok med alle eventualiteter, så regner jeg med å nå målet. Imens så heier jeg på de som går 60 kilometer for en verden uten MS og Linn sin innsamling får mitt bidrag! Det kan du også gjøre her.
Og nei: det er ikke en aprilsnarr!
Fra Glittertind-turen i 2023. Jeg gleder meg til bilder fra Bitihorn!
Jeg prøver så godt jeg kan å finne de små gledene som er med på å gjøre de grå dagene i mellom bedre. De dagene jeg MÅ restituere og «melde meg litt ut».
Det kan være dager ETTER noe, slik som i dag. Fra torsdag til søndag var jeg på «turne» med småbrukeren, sov på ulike steder, svømte i basseng, traff avleggeren, ruslet i småbutikker, kjørte mange mil og spiste på restaurant.
Det kan også være dager FØR noe. Jeg vet at jeg skal møte opp et sted, prestere noe eller gjøre noe jeg har lyst til. Og dermed må jeg legge inn en dag eller to «i mellom», eller før, for å legge til rette for at jeg i større grad kan få gjort det jeg har tenkt OG klare og prestere og ikke minst NYTE dagene som kommer etter. Nyte å henge med litt.
Dermed måtte mandagen bli en dag i mellom. Og med optimal balanse og utnyttelse av mellomdagen i dag så håper jeg at det jeg skal ut på senere i uka også blir bra.
Og FOR en dag jeg fikk i dag. Denne mellommandagen har så langt bestått av akkurat så mye, eller rettere sagt lite, som jeg hadde planer om. Og som jeg gledet meg til i dette innlegget. Jeg har restituert og hatt alenetid, rent bortsett fra samvær med katta, da. Jeg har trent og svetta både på ellipsemaskin og med vekter.
Jeg har derimot ikke hengt opp nyanskaffet pynt i stua. Den planen ble lett byttet ut med turbukse, staver og solbriller. Og jeg fikk meg en aldri så liten skattejakt nedi skogen i stedet. Dagens tur foregikk i kratt og mer eller mindre uframkommelige bekkefar og stupbratte elveskråninger. Offroad er en underdrivelse. Og mye kontakt mellom knær og våt vårbakke sendte turbuksa på vask etterpå. Men der fant jeg opptil flere skatter. Og det var jo hele poenget.
Når varmegradene er tosifret, snøen kun finnes i de mest skyggefulle og bortgjemte krokene, fuglene konkurrerer om å synge og kvitre høyest og mest og bekken og elva klukker og bruser – ja da er det vår! Og jeg fant både hestehov og blåveis. Og det er enda lenge til påske!
Den første i sitt slag jeg oppdaget stakk så vidt opp fra den brungrå skogbunnen.
Lenger nedi lia innbød den grønne mosesenga til en ørliten strekk i elvekanten.
Mosegrodd kjerrevei langs elva.
Nede ved elva var det blått i blått.
Vårens vakreste eventyr.
Den som virrer rundt i krattet oppdager uventede skatter. Som dette. Bygd i et bringebærkjerr en gang i fjor, vil jeg tro.
Vårskogen er alt annet enn stille. Ikke minst langs den brusende elva.
Det går an å glede seg til en helt vanlig mandag. For det finnes som regel noe å glede seg til hver dag. Også mandager. Helt vanlige hverdagslige mandager.
I dag gleder jeg meg for det første til å restituere etter å ha forsynt meg med, for meg, relativt store porsjoner av livet i hele fire dager! Da trenger jeg en dag eller tre der skrotten får tid til å gå seg til og hente seg inn.
For det andre gleder jeg meg til å henge opp nylig anskaffet stæsj i stua. Innkjøpt i løpet av helgas lille «turne». Hvis jeg har pågangsmot til å få det til da. Akkurat gjennomføringsevne kan det ofte være litt knapphet på når det har foregått i meste laget et par dager.
For det tredje blir det bra å svi av helgas «lille» overskudd av god mat og godt drikke med ei skikkelig friluftsheidi-treningsøkt. Etter de siste dagenes «ferie» blir det muligens ganske ålreit å bli svett av noe annet enn hetetokter 😊. Dessuten så viser det seg stadig at akkurat ei slik treningsøkt er rimelig nødvendig for at jeg skal få til punkt 1.
Så, ja, en helt hverdagslig mandag kan være noe å glede seg til! Lag mandagen din fin! Og kommer du ikke på noe annet du kan glede deg over: Det er siste mandagen i mars i dag! Det er VÅR!
Disse er fra i fjor. Men jeg tipper det øyeblikkelig er noen å finne nedi skogen her også.
MIn M kan etter denne langhelga stå for både Mat, Matkoma, Mine, Mett, Merkelig, Moderne (og uModerne)…Men mest av alt for mye moro! Takk for disse dagene til mine!
Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
…sa de. Jaja, her er klokka 22.05 og noen sover og andre, eventuelt begge, er fullstendig i matkoma! Men blomster og “frukt” på rommet ved ankomst var bra.Og det kommer jo en dag i morra😉!
Årets første er også ett element i rekken av “ting jeg ikke fikk oppleve om jeg ikke hadde MS”. Det vil si: funnet under en påkrevet og helt uautorisert tissepause i et kratt et tilfeldig og passe avsides sted på Hadeland 😂.
Der sto de så akkurat passe perfekte som bare blåveis kan være – og noen av dem ble med meg videre.
