Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
Takk for maten! Nå er jeg mett
…sa de. Jaja, her er klokka 22.05 og noen sover og andre, eventuelt begge, er fullstendig i matkoma! Men blomster og “frukt” på rommet ved ankomst var bra.Og det kommer jo en dag i morra
!
Årets første er også ett element i rekken av “ting jeg ikke fikk oppleve om jeg ikke hadde MS”. Det vil si: funnet under en påkrevet og helt uautorisert tissepause i et kratt et tilfeldig og passe avsides sted på Hadeland 
.
Der sto de så akkurat passe perfekte som bare blåveis kan være – og noen av dem ble med meg videre.
Å være redd for noe men gjøre det allikevel, DET er å være modig. Det både sa jeg og skrev jeg for ei stund sida. Dagens spørsmål er følgende:
Må man være spesielt tøff og modig for å gjøre en ekspedisjon?
Min påstand er NEI. Det kommer an på definisjonen av ekspedisjon. Og det kommer an på hva som er DIN komfortsone og når DU må ut av den for å gjøre det du gjør. For eksempel dra på ekspedisjon. Du må være modig, det er sant, men slett ikke være innehaver av ekstreme evner på området.
Dagens “bildeserie” beskriver en ekspedisjon. Og han som var ute på den var uvanlig modig til å være seg. Selv om han til vanlig egentlig er uvanlig skvetten.
Av ulike årsaker har han til nå, i en alder av drøye to år, vært innekatt. Og det kommer han av akkurat de samme årsakene til å fortsette å være. Det handler om mistenkt funksjonsnedsettelse, hos katta ja, samt trafikksituasjonen forbi huset her. Sist han var ute var i fjor sommer. Den gangen i bånd (!) klarte jeg å få ham ned på plenen. Etter mye lokking, motivering og dill fram og tilbake. Der tråkket han på en veps!
Og dermed fôr katta rett til værs, båndet glapp ut av hånda mi og både katte og bånd forsvant inn og endte med å måtte bli dratt fram fra under et skap.
Så ja; her ser du en modig fyr på ekspedisjon:
Denne modige fyren oppførte seg omtrent nøyaktig slik en ettåring som skal utforske verden gjør. Han brukte mange forsøk for å komme så langt som nedover trappa. Det begynte med en liten pote over dørstokken, før han snudde og gjemte seg inne igjen. Og så gradvis lenger og lenger utpå trappa for hver tur. Med tilbaketrekking til gangen mellom hvert forsøk. Og hver gang innom mammaen sin, akkurat som ettåringene, for å få litt klapp og stryk og bekreftelse på at “joda, det går bra”!
Lykke til med egne sånn passe modige ekspedisjoner.
Årets utenatt nummer tre er gjennomført. Så nå er 3/12-deler av årets Nattinaturen-mål gjennomført for min del. Den tredje utenatta i år ble som planlagt i vinter gjennomført på samme sted som januarnatta og februarnatta, nemlig i tipi i egen skog. Akkurat den tilpasningen gjør at prosjektet er litt mer gjennomførbart og dørstokkmila er litt lettere å forsere når skrotten krangler. I alle fall selve dørstokken. Mars har jo nesten klart å gå over til april før det «passet» både kropp og timeplan denne gangen, så kort veg, ferdig kløvd ved og tipi med ovn gjorde det litt enklere å holde komforttemperaturen i skrotten på et akseptabelt nivå. Komforten ellers også, for så vidt.
Men nå kjenner jeg at både jeg og sesongen er klar for en litt annen lokasjon neste gang. Og neste gang blir i april. Jeg tipper det blir ved ei myr eller et vann i nærheten. Aller helst sammen med spillende storfugl både gjennom natta og aller mest når det lysner av dag. Det blir spennende å se om timingen min stemmer i år når is og snø nå smelter i racerfart og varmegradene allerede har vært tosifrede i flere uker.
Men. Natt til i dag sov jeg på min faste plass i tipien. Solnedgangen var rød mellom skyene, og regndråpene kom og gikk utover både kvelden og natta. Men inni tipien var det varmt. Selv om jeg mistenker at gradestokken der inne overdrev en ørliten smule. Se bilde senere i innlegget.
Det ble en kveld med levende lys, dur i ovnen, regndrypp på tipiduken, lesing, kakao og en liten kaffekopp (!) med rødvin. Å ikke ha strøm, skjermer og noe jeg tenker MÅ eller KAN gjøres gir ro til bare å nyte ei god bok og slappe helt av. Å våkne utpå natta når alle lys har sluknet og ovnen har brent ut og omgivelsene er så svarte at jeg ikke er sikker på om øya er oppe eller igjen er også helt ok. Og plutselig er det morgen og lyset siver inn gjennom røykluka i taket og det er tid for å tenne i ovnen igjen og ikke minst tid for å koke morgenkaffe.
Da er det innafor å ta en rolig morgen med mere lesing før snuten kan vendes oppover og hjemover og mer huslige og hjemlige fasiliteter kan tas i bruk.
Takk for meg i vinter, kjære tipi! Nå tenker jeg å rulle ut soveposen et annet sted de neste månedene!
Tilfeldighetene førte til at kveldens lille friluftsstunt ble feiring av bloggens 5-års dag! Et langt yrkesliv i barnehage har lært meg at 5-årsdager er viktige!
Og hva er vel mer naturlig enn å begi seg ut en marsettermiddag i lett regnvær – med plan om å bli ute (og feire!) hele natta!?!
“Stol aldri på mars”, sier Torbjørn Ekelund i boka “Året i skogen”. Utsagnet henviser til denne månedens evne til å by på alt fra bitende kulde og snøstorm, til sol og varme og utepils og vårblomster. Den boka er forresten fast turfølge på mine uteovernattinger. I dag er marsdagen full av vår. Solnedgang til å fascineres over, regndråper og bar bakke. I natt regner jeg med kuldegrader. Så nå fyrer jeg og drikker kakao.
Solnedgangen er forlengst over og jeg regner med jeg finner ut om regnet har gått over til snø når jeg stikker ut av tipien for et nødvendig ærend før jeg kryper i posen
Friluftsheidi er 5 år i dag! Altså bloggen. Ikke personen. Det er riktignok et femtall i alderen. Men på “tierplassen” som de som driver med innlæring av tall og telling og slikt, sier.
Dette er det første blogginnlegget friluftsheidi lirte av seg den 24.mars for nøyaktig fem år siden da bloggen gjenoppsto. For det var jo i grunn det den gjorde. Tidligere blogging og bloggkonsept med en venninne for noen år siden ble lagt i grus, men gjenoppsto altså som et helt og holdent egoprosjekt i 2020. Den “gamle” bloggen het Utfordret og vi var i grunn ofte fornøyd med innleggene. Selv om den aldri kom lenger på “lista” enn til det som ble kalt “Miniblogg”, og innleggene nå mer eller mindre har forduftet fra internettet.
Og jammen har den bloggen fått kjørt seg. Det har rent mye både vann, grums og uhumskheter i havet disse fem årene. Og bloggen har i grunn delvis fungert som en katalysator for alt. Litt “kildesortering” når livet har truffet for hardt, en del ryggsekk både bokstavelig og metaforisk sagt, og maaaange bål har det blitt i innleggene. I perioder har jeg mindre jeg skulle og ville ha sagt enn de som kjenner meg kanskje ville ha trodd. Sånn blir det muligens ikke så mange leseverdige innlegg av. Andre ganger tyter det ut innlegg både av rent engasjement, av frustrasjon eller fortellerglede og av delebehov.
Sånn er denne bloggen og sånn skal den få være! For den er mest for meg og så syns jeg det er innmari moro om noen leser og følger med. Og jeg blir både ærbødig og rørt dersom noe jeg uttrykker på blogg gir gjenklang hos den som leser. DET er stas!
Nå går friluftsheidi ut og frilufter en smule. Tipper jeg frilufter litt på friluftsheidibloggen utpå kvelden! Lag deg en fortsatt god mandag!
“Nød lærer naken kvinne å spinne” skrev jeg da bloggen gjenoppsto. Og nakne kvinner kunne kanskje da som nå trekke lesere. Jeg gir det et forsøk ;-):
Denne helga ble den perfekte tjuvstart. Det er vår og sola varmer og snøen er mer eller mindre smeltet rundt huset. Jeg for min del tror fortsatt det er en «juksevår» eller «lurevår». Jeg tipper vi vil oppleve både kulde og nedbør den neste måneden. Men jeg skal bare bli positivt overrasket om mine negative «spådommer» slår feil.
Men altså, den perfekte tjuvstart. Det er i alle fall en lurevår og fortsatt lenge til påske.
Både utepils med bål i bålpanna på terrassen, påskepyntet bord, godt selskap og strikking og boblevann i solveggen tyder egentlig på både langt framskreden vår OG påske. Det er ingen av delene, men jeg tjuvstartet for det, jeg
Helgas tur i bildearkivet byr på denne båten i solnedgang:
Og hele leteaksjonen i bildearkivet måtte til på grunn av dette: helgeutfordring.
Torsdagen er snart historie. Enda en dag er vevd i livsveven. Og denne dagen, har som alle dager, brakt både sorger og gleder. Mest gleder.
Takk for i dag! Jeg lar dagen og kvelden sige på med «The tower of song» 
Da-du-da-dam-dam…
(takk til Frodith for inspirasjon til å finne torsdagsgleder Her!
