Når noe er sååå fint gjennom vinduet så må friluftsheidi rett og slett bare ta en luftetur før sengetid.
Og det som er sååå fint gjennom vinduet, er sååå fint ute:
Dyrisk dag.
Dagen har vært full av dyr. Rett og slett dyrisk. Både små og litt større. Selv om vi fortsatt har til gode å møte på den halvtamme elgen vi har blitt advart om🫎. Heldigvis kanskje. Noen har vi støtt på relativt nære. I alle fall nære nok. Andre har vi sett og knipset på god(og fotomessig noe drøy) avstand:
Ikke fuglefjell. Fugleøy? Skarv, kanskje…?
Rådyrgeit med tre kyllinger spiste frokost på enga da jeg gikk til morgenbad.
Denne lille gule hadde nok som oppdrag å måle badetemperaturen.
På sporet av 4 grønne gleder(og litt rød).
Små og store gleder har stått i kø i dag. Og selv om dagens plan var å “gjøre ingenting” så har vi vært på sporet av dem og møtt dem stadig vekk. Gledene altså. Og noen av dem har havnet på kamerarullen:
På sporet.
Vi er flere som liker markjordbær, ja.
Til og med solide småbrukere blir små ved eik av denne dimensjonen.
Avleggeren gleder oss med sin versjon av “Key lime pai”.
Under my umbrella, ella, ella…
Ferie er å bade. Og ferieværet er som det er. Men det er jeg også. Og jeg har ferie. Så dermed: bade👍
Kosedyret mitt.
Kosedyr er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Her. Og kosedyr skal bli. Som liten hadde jeg både bjørnen Colargol og flere andre som jeg ikke husker. Avleggeren derimot har hatt maaaaange flere. Særlig viktig har ulike varianter av Nasse Nøff vært. Inkludert en kjempediger variant som måtte få plass i en venninnes koffert hjem fra Tallin en gang. Det har vært flere andre også, Gule Bamsen, Gule Pus og mange varianter av tigre og løver. Men altså; Nasse Nøff har alltid vært den viktigste.
Etter at avleggeren ble voksen har kosedyrene fortsatt plass på hylla over senga på jenterommet. Selv om eieren kun sover der sporadisk. Hun har tross alt bodd i hovedstaden i over fem år. Men vi har enda en Nasse vi!
For litt over to år siden kom nemlig en engstelig liten fyr og flyttet inn på småbruket. Han fikk, fordi det passet så godt, navnet Nasse. Han er høyst levende, ikke rosa annet enn på snuten, og bare kosete innimellom. Men han er definitivt et kosedyr:
3 torsdagsgleder.
Dagens tre hverdagsgleder er av det helt enkle, men ikke mindre gullkantede slaget.
- Treåringen som møtte meg i barnehagen(jobben) i dag og gledesstrålende ropte «Heidi» fra andre sida av lekeplassen før han kom i full fart, ga meg en god klem, og så returnerte til leken. For øvrig den samme treåringen som var med til Bitihorn for noen få dager siden. Han bekler toppen av seierspallen i dag.
- Det er ferie! Fra både jobb, sykehus og avtaler. Nå skal det bare leves i sus og dus i flere uker.
- Hagen bugner. Både av salat, reddiker og annet i kjøkkenhagen og av blomster i bedene. Selv om ingen har kjøpt sommerblomster til småbruket i år, så er det som er selvsådd godt i gang. Fortsetter det sånn så blomstrer det i potter og krukker når staudene har gjort fra seg senere i sommer.
Foreløpig så er det disse som dominerer:
Hvorfor jeg gidder.
«Hvorfor gidder du?» er vel et rimelig spørsmål, vil jeg tro. I alle fall stiller jeg meg selv det spørsmålet med jevne og ujevne mellomrom. Hvorfor skal jeg gidde å trene når jeg uansett ikke blir i kjempeform, liksom? Hvilken motivasjon ligger i det?
Vel. Heldigvis så får jeg noen ganger rimelig klare påminnelser om det. Påminnelser som motiverer.
«Du går mye bedre nå enn da vi gikk på Glittertind», fikk jeg høre for snart to uker siden. Er det sant?, tenkte jeg. Men det var nok det. Og det kjentes jo slik ut også. Så da tror jeg på det, ikke sant?!
Greia var at jeg for drøye to år siden satte meg et mål. Og det var å gå til toppen av Glittertind, 2452 meter over havet, og samtidig samle inn penger til forskning på multippel sklerose, MS. Jeg trente meg opp etter egen evne. Jeg har tross alt et treningslederkurs fra ungdomsskolen 😉.
Jeg nådde toppen. Og kom meg ned igjen. Det tok riktignok 13 timer og 17 minutter, men jeg gjorde det. Og takket være et kjempeteam av gode hjelpere både før, underveis og etter, så kom vi i mål alle sammen. Inkludert meg. Og MS-foreningen fikk en liten slump penger.
Dette var i september 2023. I oktober samme høst var jeg så heldig at jeg fikk et rehabiliteringsopphold på MS-senteret i Hakadal. Og der møtte jeg fysioterapeut Lene. Ved hjelp av samtale, prøving og feiling, testing og forsøk så lagde hun et todelt treningsopplegg for meg. Helt etter min «bestilling». For hun spurte nemlig hva jeg ville oppnå med trening.
«Jeg vil være sterk og utholdende nok til å fortsette å gå på fjelltur», sa jeg. Og med til sammen 10 øvelser som jeg alternerer 2-3 ganger i uka, hver «økt» er gjort på omkring 20 minutter, mente hun at min «bestilling» skulle kunne innfris. Og jeg har trent. Styrke og kondisjon. 3-4 ganger per uke, minst, i 20 måneder. Mye mer målrettet enn tidligere trening. Noen økter har vært tunge, noen har kjentes helt umulige ut og har krevd at jeg har delt dem opp i flere økter, og noen har gått helt greit.
For 11 dager siden var jeg på toppen av Bitihorn. Denne gangen «bare» 1607 meter over havet. Men i følge et par av mine turkamerater med partier som var brattere enn Glittertind. Jeg kom både opp og ned denne gangen også. Med sherpaer som bar drikke og mat. Tre av dem var med til Glittertind, to var “nye”. Med staver, støttestrømpe og dictusbånd (eller «stropp» som vi kaller det). Med hyppige pauser men stabil fart. Og med vilje og motivasjon selv om formen har skrantet i hele vår. Både når det gjelder fatigue, smerter og funksjonsnedsettelse.
Så JA. Jeg antar de har rett. Jeg går bedre. Takket være ukuelige treningsøkter og ikke minst takket være Lene i Hakadal. For hun sa nemlig enda en ting som virket supermotiverende for meg som historisk sett har syntes at styrketrening er kjeeeeedelig: Hun sa: «trening er det nærmeste du kommer bremsemedisin for sykdommen din».
Derfor gidder jeg. Og derfor setter jeg umåtelig pris på og blir topp motivert av å høre «du går mye bedre nå enn da vi var på Glittertind!»
Neste toppturstunt er på idéstadiet. For jeg skal fortsette å gidde!
Endelig.
Endelig kom det en fridag. En dag som var helt fri for sykehus- og helseavtaler, jobb, andre «må»-gjøre ting og ellers alle planer og avtaler som livet og jeg sjøl lager meg. Endelig ble det turdag. Jeg misliker disse periodene i hverdagen, der tur bare blir gjennomført «om jeg har tid». Og om jeg har energi når jeg har tid, da. Og om været er turvennlig, samtidig som jeg både har energi og tid.
Det er mye som skal klaffe gitt. Her har jeg en liten jobb å gjøre, kjenner jeg. Men altså; endelig kom dagen. Turdagen.
Det regnet og tåka lå lavt. Men litt yr må tåles når temperaturen faktisk er relativt sommerlig. Det er tungt å sykle på klinete, regnvåt og til dels most grusvei der tømmerbiler og diverse har lagd et lag av «grøt» oppå vegbana. Men det går. Så heldigvis slapp jeg å kjøre meg ned i grøten.
Det var ikke mange andre å se til skogs i dag. Ganske mange sauer og lam, riktignok. Men ellers bare en bil. Og legevaktbilen som jeg møtte på vei nedover igjen. Hvor den skulle oppi allmenninga vet jeg ikke, men jeg håper det går bra.
Det var litt tungt å komme seg til målet i dag. Mye oppover, tildels sugende sykkelføre, og noe redusert sykkelform får ta skylda. Men jeg kom fram dit jeg hadde tenkt. Og gledet meg til matpakke og kaffe.
Det ble en kjapp lunsj, gitt! For å åpne munnen, for ikke å si øyne og ører, en rimelig vindtille, varm og fuktig dag ved elva på denne tida av året betyr en ting; Knott! Mye. Jeg fikk da satt meg ned og brødskiva med ost forsvant ned på et vis mens jeg febrilsk viftet meg foran fjeset med lokket til matboksen. Kontinuerlig. Frukten jeg hadde med ble inntatt stående og kaffen måtte jeg ta med meg opp til et litt åpnere område. Elva gikk fint da. Og sildrende vann er magisk som alltid.
Etter en altfor kort lunsjstopp måtte jeg evakuere meg selv og begi meg nedover mot bygda igjen. Og med nedoverbakker og fortsatt kraft igjen på batteriet så nådde jeg hjem akkurat i det sola stakk fram!
Det ble både turdag og turvær og det er masse sommersesong igjen!
4 favoritter.
Mine fire favoritter denne tirsdagskvelden i juli ligger alle på ei rosa pute. Og heldig er jeg som har slike favoritter å glede meg over:
- Muffins, eller cupcakes. Avleggerens verk og fortsatt nydelige på dag tre. I alle fall med is til.
2. Ei god bok og ei stille stund.
3. En i utgangspunktet energisk katt på pute og saueskinn i gyngestolen.
4. Mojito med egendyrket mynte servert av småbrukeren som passer nøye på næringsinntaket.
Og jeg kan nyte mine favoritter, med enda ei pute i ryggen 😉. Lag deg en fin sommerkveld!
Mr Anderson.
Fikk et nytt prosjekt og noe nytt å drive med etter dagens konsultasjon på sykehuset. Så da sitter jeg her på champagnebalkongen koblet opp med elektroder i ren Matrix-stil. Jeg og Mr Anderson, liksom.
Elektrostimulering av en noe ms-forvirret tibialisnerve pågår. Dag 1 av 90, ellerno’🙈🦶
(og hva DET er kan googles)
