Heldigvis er vi både made strong og made smart. Vi som har MS – multippel sklerose.
Og på dagens boksetrening måtte vi være både sterke og bittelitt smarte😉.
Og moro var det! God påske!
Daten som gikk rett i søpla!
Gårsdagens plan var date. Utendørs og med sekk og ved og kaffekjele og pølser og til og med påskeegg med innhold. Det var for så vidt søplevær, men det gjorde ikke noe. «Da har vi nok stien mer eller mindre for oss selv», konkluderte vi. Og det stemte jo i grunn. Sludd og snø og regn om hverandre er ikke det som lokker flest ut på tur.
Men vi fikk ruslet langs elva. Vi fikk skravlet på ut- og innpust, tatt bilder (slik at turen «gjelder»…se innlegget mitt fra forrige dagen), fyrt bål, kokt kaffe, spist pølser og sett på store flokker med traner, ender og gjess både over hodet vårt og bortpå jordet. Og helt sikkert maaaange andre fjørkre som vi ikke vet navnet på.
Sola tittet fram og det ble rett så trivelig der ved elva. Men så gikk det rett i søpla.
Vårløsning med regn, snø og sludd gir gjørme. Og med det noe utfordrende og sleipt underlag å ta seg fram over. Vi klarte oss uten de verste «sidesprangene», det vil si uten å skli overende, men sko og buksebein så i grunn ut til å ha vasset i dyp gjørme. Noe vi for så vidt hadde gjort. Dermed var det søpla som gjaldt. Rettere sagt søppelposer. Praktisk valg når sjåføren har så ny bil 😉.
Tenk at en så vellykket date faktisk kan ende i søpla 😉.
Foto: ACM
Foto: ACM
Foto: ACM
Det var en gang.
Det var en gang et hus. I huset var det en trappeoppgang med ei lang vindeltrapp som ledet forbi alle etasjene og opp til ei loftstrapp. Og den lange trappa gikk også ned til ei kjellertrapp.
Helt oppe under loftstrappa bodde tre brødre. Det var lillebror, mellomste bror og storebror. En dag bestemte de seg for å henge opp ei ny lampe i leiligheten sin. De ville trappe opp belysningen.
- Vi trenger ei gardintrapp, sa lillebror.
- Det er nok best om du henter den, sa mellomste bror
- Ja du var jo så rask opp den sherpatrappa vi gikk i sommer, sa storebror, så stikk ned kjellertrappa og hent den
Lillebror gikk ut i trappegangen og begynte å liste seg forsiktig ned trappetrinn for trappetrinn.
Det var nemlig slik at i kjelleren, under kjellertrappa, der bodde trappetrollet! Og trappetrollet var de tre brødrene såpass redde for at de stort sett bare brukte branntrappa når de skulle ut.
Ikke før var lillebror på vei ned de siste trinnene mot kjelleren så hørte han:
- Hvem er det som tramper i min trapp?
Det var trappetrollet som brølte.
- Å, det er bare lillebror som er på vei for å hente ei gardintrapp i kjellerboden
- Nå kommer jeg og tar deg, brølte trappetrollet.
- Å nei, ikke ta meg, jeg sender heller ned den mellomste broren min. Han er myye større enn meg.
- Javelda, så stikk da!, sa trappetrollet.
Lillebror skynte seg opp trappa igjen og stupte inn i leiligheten. Han turte ikke være i trappegangen lenger.
Den mellomste broren så litt oppgitt på lillebroren sin og tenkte at da fikk han ordne med gardintrappa.
Men ikke før hadde han kommet nesten til det nederste trappetrinnet, så hørte han:
- Hvem er det som tramper i min trapp?
Han fryktet at det var trappetrollet, og gjorde seg så liten og vennlig i stemmen som han bare kunne:
- Å det er bare den mellomste broren som skal i kjelleren og hente ei gardintrapp, sa han
- Nå kommer jeg og tar deg, brølte trappetrollet.
- Ååå nei, ikke ta meg, vent så skal jeg sende ned den største broren min. Han er mye større enn meg!
- Javel da, så gå opp trappa igjen da, sa trappetrollet.
Den mellomste broren var like redd som lillebroren da han kom tilbake til brødrene sine under loftstrappa.
- Jeg får vel gjøre det selv da, sa storebroren og gikk ut i trappegangen og nedover trappa trinn for trinn.
Da han kom til andre etasje, møtte han vaktmesteren. Han holdt på med trappevask og det var ganske så bløtt på trappetrinnene nedover.
- Lager du laksetrapp, eller, spøkte storebroren.
Vaktmesteren hadde aldri hørt om det før og svarte litt snurt:
- Pass deg ellers setter jeg opp trappegrinda her og så kommer du ikke lenger!
Storebroren bare lo av ham, brisket seg, og slengte seg opp på trappegelenderet for å skli ned de siste etasjene.
Like før han var nede hørte han:
- Hvem er det som suser av gårde nedover min trapp?
- Det er den største broren som skal i kjelleren og hente gardintrapp, svarte storebror.
- Ha, nå kommer jeg og tar deg, brølte trappetrollet.
- Ja bare kom du, sa storebroren. Han hadde landet nederst i trappa og sto klar.
Trappetrollet og storebroren røk på hverandre. De hoiet og brølte og sloss der nede i trappeoppgangen. Til slutt rømte Trappetrollet innerst i kroken og satte seg furtent under det nederste trappetrinnet.
Storebroren hentet gardintrappa og gikk alle de hundre trappetrinnene opp igjen til leiligheten sin. Brødrene fikk trappet opp lyset i hjemmet sitt. Mens trappetrollet trappet ned. Han fløy ut gjennom ei glugge i veggen og satte seg til å furte under ei hønsetrapp i nabogården.
Og snipp snapp snute så var dette trappeeventyret ute!
Og ja, dette var min versjon av frodiths utffordring: https://frodith.blogg.no/frodiths-lille-skrive-utfordring-kom-igjen-bli-med-da-vel.html#comment-192116
Har det skjedd?
I ettermiddag ler jeg litt oppgitt over meg selv. Rett og slett fordi jeg sitter her og reflekterer. Om hva da?
Jo, jeg reflekterer over konseptet tur. I dag rett og slett om såkalt søndagstur. Akkurat i dag «palmesøndagstur».
For i dag har jeg vært på tur. Søndagstur. UTEN bål!!! Og det er ikke april enda en gang. Så det generelle bålforbudet ligger over 15 dager frem i tid. Og kjenner jeg meg selv rett så pleier bålsesongen å bli utnyttet til siste time, så dette er nesten sånn «mot normalt».
Men, når snøen har vært borte ei god stund og det fortsatt ikke finnes grønt i skogen, så føles det ikke riktig å tenne på noe som helst i grunn. Så i dag valgte vi kokeapparat til skogsturkaffen. Det ble tur uten bål. Men med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat plassert på en ørliten rest av snø vi fant i et skyggeparti.
En søndagstur etter min smak på alle måter. Men har den turen egentlig skjedd? Når ingen tok bilde og det ikke finnes dokumentasjon å legge ut på sosiale medier med hæsjtægg #liveterbestute eller #utpåturaldrisur eller noe i den duren. Gjelds det da? Har det skjedd? På orntli’?
Vel, dokumentert med bilde eller ei: nå står det i alle fall på blogg…så da så 😉
Det er jo ikke akkurat mangel på bålbilder hos denne bloggeren. Så om ikke dagens er dokumentert, så finnes det jo diverse i bildearkivet…
Blått.
Denne helgas utfordring fra utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-en-farge-dominerer.html, handler om farge. Og da endte jeg på blått. Og på blåveis. Igjen. For blant blåveisen nedi bakken her så er det en farge som dominerer. Blått. Eller blålilla. Og det er jo den fargen jeg ser etter når jeg surrer rundt inni krattet og leter meg fram til de små knoppene mellom alt det grå og brune.
Men innimellom, og i enkelte områder der i “blåveisskogen” så er det like mange hvite egentlig. Altså hvit blåveis. Det skyldes visst primært genetiske variasjoner, leser jeg på nett. Ikke jordsmonn, som jeg trodde. Og de dukker jo opp innimellom de blå.
Helgas friluftsliv.
Friluftslivet denne helga har i sin helhet foregått i nærmiljøet. Og, tross stor variasjon, vært av den i aller høyeste grad “lavterskel” typen. Fredagen ble avsluttet med Auroras vakre dans på himmelen. Og jeg måtte surre litt ute i hagen før jeg la meg:
Lørdagen startet med en blåveistur i egen skog:
Og på søndag ble det båltur langs innlandshavet. Og heldigvis kunne fryseren by på kaffemat:
Vi kan også konkludere med at endelig så har det vært mulig å bruke Trumph til noe nyttig:
Sett ovenfra.
Ovenfra og ned ser den ikke så imponerende ut,
der den stikker hodet opp nesten usynlig i alt det brune.
Men ser du den på nært hold,
så rommer den hele våren!
Takk for helgeutfordring utifriluft 🙂
MS. Made Strong – Made Smart
Noen dager kommer jeg relativt spenstig gående.
Noen dager stabber jeg forsiktig og vinglete med en stokk eller to staver til støtte.
Begge versjonene av meg er virkelige.
Å leve med multippel sklerose betyr at kroppen min ikke har noe fast manus.
Det finnes ingen «alltid» eller «aldri».
I et øyeblikk kan jeg stå og gå.
I det neste må jeg sitte og hvile.
Nei, dette er ikke inkonsekvens eller å gi opp.
Det er realiteten for min MS.
Stokken jeg går med er ikke et tegn på at sykdommen har vunnet.
Den er en backup-plan og et hjelpemiddel.
Den er selvstendighet og handlingsrom.
Og den er grunnen til at jeg ikke trenger å slutte å leve
selv om kroppen min sier «ikke i dag!»
Jeg blir ikke verre av å bruke den.
Jeg bruker bare energien smartere.
Fordi styrke ikke er å tvinge fram hvert skritt …
… styrke er å vite når jeg skal ta et skritt og når jeg skal la være.
Eller når jeg skal bruke stokken.
Når jeg går med stokken er det ikke nødvendigvis fordi jeg ikke kan gå de meterne det gjelder uten. Men det er fordi jeg trenger energien til noe annet. Til å snakke med deg, for eksempel 😊
Og noen ganger er stavene rett og slett uunværlige ;-). Foto: ACM
Fritt oversatt fra engelsk etter innlegg på «Multiple Sclerosis MS Fighters v Family Support» på Facebook.
Klarert for ny sesong.
Forrige uke kom jeg ned fra fjellet. Tre uker på rehabilitering på 830 meter over havet hadde gitt meg tro og motivasjon til å gå på ski. Og planene var krystallklare. Langrenn skulle det bli. Helst så fort som mulig og så ofte som mulig. Så lenge sesongen tillot det. Det gjelder jo å holde i gang når en først er “i dytten”.
Det jeg ikke hadde tatt helt med i betraktning var vel at jeg IKKE bor på 8-900 meter over havet. Og heller ikke at det faktisk er mars. Så skitur blir det i tilfelle her:
Sånn kan det gå. Den blir i tilfellet ikke så lang den skituren… Jeg har en mistanke om at det er såpass mye «må-oppgaver» framover at det å kjøre flere mil for å få gått en ørliten skitur IKKE blir prioritert. Selv om jeg både kan og får til. Hvis jeg vil.
Nei. Jeg mistenker at langrennsesongen min er over for denne vinteren. Men flere kontroller de siste dagene samt et besøk her…
…har i dag klarert meg for de neste månedene. Fortsatt kreftfri og klar for ny sesong med sykling, hengekøye, fugleleik og vandring rundt omkring i skog og kratt. Til og med kanskje en fjelltur eller sju.
Jeg gleder meg!
Plutselig krokus.
På et eller annet sosialt medium var det i dag et bilde av krokus. Og et spørsmål: “Har du sett krokus der du bor?”.
Veeel. Jeg var i skogen en tur i dag og sjekket vårstemningen. Det beste var at hele skogsturen kunne gjennomføres uten brodder eller truger eller noe som helst. Mye var allerede bart, og snøen som lå igjen i skyggepartiene var passe råtten. Så vi tok oss fram.
Ellers så fant vi verken blåveis eller noe annet enn bare flekker som tydet på vår. Bortsett fra temperaturen da. Krokus forventet jeg jo så klart ikke å finne der til skogs uansett. Men da jeg kom opp til huset igjen oppdaget jeg krokusen! Eller i alle fall det jeg mener å huske at faktisk ER krokus. Eller rettere sagt BLIR.
Og da tenker jeg at våren faktisk er i gang. Overgangen fra full vinter og lassevis med snø og kuldegrader på 830 meter over havet, til et vårlig innlandsnorge har vært en smule brå må jeg innrømme. Men dagens krokus sier meg at den er her nå. Våren :-).
