En rolig og bedagelig sommerferie i leid “stuga” inneholdt helt plutselig et par twister som jeg ikke på noen måte har sett for meg. Ikke nok med at Erling (han med håret som scorer et og annet mål, ja) uttrykker at han tror Norge og nordmenn er endret for alltid.
Feriens største plot-twist her i gården tyder vel i grunn på at han har rett. For når avleggeren forklarer MEG hvem som er hvem på det norske landslaget i fotball og ikke omvendt og er mer enn ivrig på å se både fotball- og hjemkomst-sendinger på tv, så har virkelig noe endret seg. Da vi satt og så landslagsgutta hilse på kongen i går så utbrøt hun: “Han spilte ikke da”, sånn helt plutselig. “Å nei, hvem er han?”, spurte jeg. “Jens Petter Hauge”, sa a.
Noen, det vil si avleggeren, har helt tydeligvis fulgt nøye med. Og det er jo smått utrolig for ei som ikke har sett på eller rørt en ball siden hun la fotballkarrieren på hylla og gikk fullt og helt inn for karate etter ei iskald og klissbløt Grue-turnering da hun var 11 eller noe… Jadda. Grue. Solbakken-land…
“Da er det bare å glede seg til EM”,sa a også. “Da skal jeg hekle bøttehatt til deg med navnet til favorittspilleren din på. Du må bare finne ut hvem det er først”.
Så nå sitter jeg her da, og lurer på om det blir Nusa, Bobb, Berg, eller….
…og hvordan blir uttaket egentlig🤔? Mulig vi må spørre en eller annen konge. Hvis ikke han også er opptatt med å ro…
Det er virkelig sant: de har truffet bredt!!!
Vi har rodd med årer denne sommeren også, altså😉😂 (foto: OØE).
Denne kvelden inneholder (minst) 3 utrolige ting jeg aldri, aldri trodde jeg skulle oppleve:
1. Norge spiller kvartfinale i VM!!! Jeg husker både 1994 og 1998, men NÅ altså!
2. Jeg ser kveldens kamp hos söta bror i kompani med avleggeren, som faktisk insisterte på kamp – DET er smått utenkelig😉. Og heldigvis er akkurat disse utgavene av söta bror positive til heiinga
Det er lite som sier sommerferie så mye som en ørliten smule øyhopping med kano. Og jammen kan en risikere å være mer enn heldig med været også, eller gode til å planlegge da, som en vel også kan kalle det 😉
Padling, sol, bad, fiske, bok, bålkos, utenatt, god mat, mere bad, mere padling…helt supert. Så får det bare være at fisken var av en størrelse som passer perfekt i en ansjonsboks…
Før sparket jeg fotball, senest i 2019 i Fotball-NM for barnehager faktisk… Jeg må bekjenne at pokalen er stjælt for fotograferinga sin skyld. Men laget vant banketten altså ;-). Det var før det, men ikke nå:
I år ser jeg på fotball. Og tuller med bilder på nettet:
Å være løsningsorientert er noe alle som er avhengige av noen ekstra hjelpemidler eller tilpasninger er godt kjent med regner jeg med. Jeg er stort sett av typen som tenker at «dette må vi løse på et eller annet vis» i de fleste tilfeller. Men noen ganger er det rett og slett i grunnen ganske slitsomt å måtte tenke ut, argumentere for og rent ut «presse» fram en gjennomførbar løsning når en er avhengig av andre for å få til noe…
De siste dagene har jeg vært både min egen «ingeniør», «advokat» og problemløser. Det dreier seg om kollektivtransport og spesialsykkel 😉.
Planen som skal gjennomføres i august er å sykle Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. I underkant av 8 mil i vakkert og skiftende fjellterreng. Denne gangen skal jeg sykle på min trehjuls spesialsykkel som jeg er avhengig av på grunn av funksjonsnedsettelser. Det er 10 år siden jeg syklet der første og eneste gang. Da på helt vanlig, leid sykkel.
Framme i Flåm etter en nydelig 3-dagers tur, så er vi jo avhengig av å transportere oss selv og sykkel tilbake til bilen på Haugastøl. Og da har jeg fått høre fra mange: «det er ikke noe problem å ta sykkelen på toget og togpersonalet ordner alt med lasting/lossing osv.»
Erfaring med ekstrautstyr og omverdenen gjorde meg derimot litt skeptisk så jeg sendte mail både til Flåmsbanen og Vy. «Kan jeg ta med denne på toget?». Jada, det kunne jeg, men jeg måtte regne med å legge den sammen og så måtte jeg sende over målene og bilde av doningen. Ok, etter tre dager på sykkelsetet er jeg vel sånn passe klar for drassing, så jeg valgte å etterlyse noen som skulle kjøre bil på strekningen og om da sykkelen eventuelt kunne kjøres tilbake på den måten. Etter mye tankevirksomhet, mange tilbud om ulik type hjelp og ulike løsningsforslag så bestemte jeg meg.
I går kjøpte jeg togbilletter både for meg, turkompanjongen og sykkelen. Jeg kjøpte så klart på den avgangen som Vy hadde anbefalt. Så sendte jeg etterspurt informasjon til Vy og Flåmsbana. Og så begynte moroa!!!
Der jeg tidligere i vår hadde fått «ja, vi kan ta den med» fikk jeg nå «nei, den kan vi ikke frakte». Kategorisk. Både panisk, lei meg og rasende satte jeg meg ned og hamret tastaturet rødglødende med argumenter, spørsmål og oppklaringer. Tidligere mailer ble finlest og hentet fram og jeg følte meg rett og slett både lurt, skuffet og feilinformert. Etter å ha argumentert og «mast» fikk jeg til slutt et «kanskje» til å ta med sykkelen. Hvis det tilfeldigvis var noen på jobb på stasjonen som mente det var greit den dagen. Utfordringen var nemlig at sykkelen var 13(!) cm for bred til ei rampe som skulle brukes under omlasting fra et tog til et annet. Men da jeg fikk argumentert med at jeg kan laste/losse selv om nødvendig, så fikk jeg til slutt et «ok».
Jeg er ikke så overrasket over at Flåmsbana ikke nødvendigvis er så universelt utformet. Sist jeg kjørte den var den vel egentlig som en museumsjernbane å regne. Men at det ikke er mulig å være litt mer løsningsorientert hos en kundeservice er for å være helt ærlig ganske skuffende. Men, nå har jeg bidratt med litt opplæring, jeg er jo pedagog, og vedkommende gjorde en god jobb med å snakke med de rette folka og nøste opp i utfordringen, så da regner jeg med det går bedre for nestemann som skal ha med seg en 13 cm for bred sykkel på toget. Jeg kan vel ikke påberope meg at jeg var veldig pedagogisk i den mailutvekslingen, men det tar på å være både ingeniør, advokat, problemløser OG pedagog alltid! Jeg tenker at det er noe alle som er avhengige av universell utforming og tilpasning dessverre er ALT for vant til.
Å ta et nei for et nei og gi meg på noe som det nesten åpenbart fins en løsning på ligger liksom ikke for meg – i alle fall ikke når jeg har tenkt meg på tur 😉
Dagens sykkeltur ble på drøye 36 kilometer. Og da var det i grunn dumt å ikke sjekke om batteriet var oppladet….for det var det IKKE! Så omkring 3 kilometer hjemmefra så computeren slik ut nederst i en av de bratteste bakkene:
Da måtte den løsningsorienterte dytte i stedet for å tråkke – for en spesialsykkel er TUNG. Spesielt etter godt over 30 kilometer. Men heldigvis var de siste to kilometerne bare nedoverbakker og flatt 😉
Her !?! Og nå? Det er da 700 meter til nærmeste vei!?! Eller!?!
Jeg kommer tilbake til den russebussen.
Den utsette, tidligere brukte og planlagte leirplassen var opptatt. Det var alternativ to også. Og så videre. Det er begrenset hvor moro det er å virre rundt og lete etter leirplass med 20 kilo halvdårlig pakket sekk på ryggen. Men med den tredje musketeren så kom også beslutningsevnen, og vi fikk bestemt oss for en leirplass. Med passelig med trær med riktig avstand, en og annen flat stein å sette beina på og tilsynelatende mulighet for å velte seg ut i vannet ved behov.
Køyene kom opp, selv om vinden fikk dem til å se mer ut som fallskjermer i full flyt, enn senger. Et par «havfruer» som brukte sel- eller kanskje hvalrossmetoden for å ta seg uti vannet fikk avkjølt seg godt med et ganske langvarig bad. Det ble mer langvarig enn forventet da badetemperaturen var alt annet enn Mjøsa-i-juni-aktig. Deilig!
Leirplass for livsnytere 🙂
Det er forskjell på skotøyet hos folk – også når det bades. Og turglass med fargekode er del av imaget 😉
Med både bobler og rose i glassene ble det etter hvert både mat og dessert, før resten av middagen bokstavelig talt blåste bort. Vi fant igjen noen baguette-rester borti svabergene ved tannpussen i dag tidlig 😉
Så var det bare å nyte solnedgangen og det gode selskapet. Helt til vi ble trøtte. Og da kan vi i grunn takke, oss sjøl antakelig, for at vi er i såpass godt hold som vi nå faktisk er. For makan til vind! Så vi blåste ikke bort. Og når det er 27 varmegrader så tåles ganske mye av den vinden faktisk. Heldigvis.
Det ble stille i køyene ganske så fort! Men mørkt blir det jo ikke akkurat på denne tida. Så da «russebussen» kom sånn omkring klokka 03.30, så kunne vi da skimte omgivelsene ganske så godt. Selv uten briller. Men noen russebuss så vi ikke.
Alle tre «hangarounds» hadde våknet av dunka-dunka-musikken som kom nærmere og nærmere. Men det var kun en av oss som i området mellom søvn og våken presterte tanken «å nei, er det russebuss her også». Vedkommende var nok en smule påvirket av minnet om forsommerens buss som rett som det var hadde vært i nærkontakt med husets russ. Om morgenen kunne musketer nummer to fortelle at «russebussen» var to båter type «cabinceuiser» som hadde passert utpå vannet med bassen på full guffe. Ikke mer mystisk enn som så.
Heldigvis forsvant bassen mot Minnesund og vi kunne fortsette vår skjønnhetssøvn der vi hang. Morgenkaffe ble det direkte fra og i køya denne vakre morgenen også. Og morgenbad så klart. Deilig! Det er alltid litt vemodig å pakke ned en camp. I alle fall når forholdene ligger så godt til rette for å «leke hjemløs» som avleggeren kaller det.
Men enda en sosial overnattingstur i gode omgivelser er historie. Og med det beste selskapet blir det ekstra stas. Det er bare å glede seg til neste tur! Uten russebuss da også 😉 Takk for turen!
Denne går til deg som lever fra post-it-lapp til post-it-lapp. Du er ikke alene. For det gjør i alle fall jeg. Og jeg både håper og ikke håper at vi er mange. Jeg regner vel i grunn med at vi er flere, ja… Det som ikke står på en lapp, skjer ikke. Og lapper som har ligget der leeenge, gjerne flere uker, slutter jeg jo å se. Så da må jeg skrive en ny. Når jeg kommer på det.
Her om dagen fikk jeg melding av ei venninne; «Passer det at vi kommer innom en gang neste uke?». «Bare kom», svarte jeg, «men send ei melding rett før så jeg ikke glemmer å være hjemme!», la jeg til. Sist noen skulle «komme innom» oppdaget jeg meg selv inne på Ikea når vedkommende sendte melding om at hun var på vei, nemlig. Jeg rakk hjem da også.
Det glemmes, rotes bort og surres. En god del. Såpass at jeg ikke engang orker å diskutere med meg selv om det er alder, ms eller eventuelt andre bokstaver sin skyld. Det er bare å navigere så godt det lar seg gjøre og lære seg å leve med det. Post-it-lapper for eksempel.
Det er alltid noen hull i utstyrsutvalget når jeg skal på tur også. Sekken er full og tung hver gang. Og det er selvfølgelig alltid noe i sekken jeg ikke får bruk for. Men. Jeg har altså alltid glemt et eller annet. Og rett som det er legger jeg helt bevisst igjen noe hjemme som det viser seg at jeg kunne ha god bruk for.
Begge deler inntraff så klart på denne ukas tur også.
Jeg koser meg alltid med en kopp te før jeg kryper oppi køya og sier godnatt. Det ble det ikke noe av denne gangen, for teen var igjen hjemme. Det var myggsprayen også. Jeg hadde thermacell, men myggsprayen ble savnet da knotten ble vel nærgående utpå kvelden. Den brydde seg ikke nevneverdig om thermacell-lukta i alle fall. Det står på sprayen at den også virker mot knott, men det får jeg visst sjekke en annen gang.
Hodelykta ble også igjen hjemme. Det oppdaget jeg da jeg skulle ligge i hengekøya og lese bok sånn i 23-24-tida om kvelden. Det gikk bare så vidt. Men i juni er det for så vidt greit uten hodelykt, for det blir aldri skikkelig mørkt!
At jeg ikke hadde med meg alle medisinene jeg trengte var vel i grunn hakket verre. Det vil si, jeg hadde jo pakket dem, såpass var jeg sikker på. Men jeg hadde nok mistet den ene tabletten et eller annet sted. Muligens da jeg desperat sjekket om det var rødvin i hele sekken (se innlegg fra i går 😉). Det var det ikke noe å gjøre med da, den var ikke å finne, så det fikk stå til.
At tarpet ikke var med var derimot en bevisst handling. Ikke så lur, kanskje. Værmeldinga var stabil og klokkeklar: ingen nedbør før laangt utpå ettermiddagen dagen etter. Nåja. Der har jeg en smule delt erfaring, så jeg burde vite bedre. Sannheten var at jeg våknet omtrent nøyaktig 06.37 av regn som dryppet pent og stille rett i fjeset. Når det skjer og tarpet ligger hjemme, så er gode råd dyre og rådyra helt sikkert gode. Jeg krøllet meg sammen i soveposen, dro et ledig liggeunderlag over hodeenden og jakka mi over det som stakk ut nedafor og satset på at det ikke ble så ille. Og det ble det heldigvis ikke. Etter litt drypp kunne morgenkaffen inntas UTEN liggeunderlag OVER køya, og harmonien var gjenopprettet.
Jeg pleier å si at «den som er glemsk, får masse trim». I betydningen at jeg må gå mange ganger fram og tilbake før jeg har husket alt. På tross av post-it-lapper. Rett som det er blir et scenario der jeg har en lapp nummer to som sier «husk lapp» virkelighet. Så jeg husker å se på lapp nummer en og får vite hva jeg må gjøre! På tur får jeg bare fortsette å improvisere.
Det er vanskelig å vise glemte ting med bilde. Men alternativ regnbeskyttelse fikk jeg i alle fall dokumentert 😉
DEN følelsen! Når jeg har trasket meg både svett og sjanglete og endelig etter litt virring fram og tilbake har bestemt meg for den perfekte plassen å henge opp hengekøya og jeg åpner sekken for å ta ut riggen -og oppdager: matposen er full av noe mørkerødt som ser ut som det har klint inn absolutt ALT som finnes oppi der! Den panikken som oppstår akutt der og da når jeg tenker at det er RØDVINEN som har implodert og marinert det hele! O skrekk og gru!
Og den overveldende lettelsen når jeg oppdager at det IKKE er rødvinen. Den er jo en liten halvannen desiliter i tett plastbeholder som tydeligvis tåler en støyt. Det er derimot den medbrakte BLÅBÆRA til frokosten morgenen etter som har spredd seg. Den var nemlig i en IKKE så tett zip-pose. Og på denne tida av året må jo bær som skal spises ute bæres ut i naturen i stedet for å plukkes der.
Men den følelsen altså. Direkte og akutt i panikk. Og i løpet av et par nanosekund rett fra panikkmodus til bokstavelig talt skuldersenkende lettelse.
Dermed var det bare å skylle det hele i vannet, henge det til tørk og nyte BÅDE mat og vin denne gangen også.
Panikken er erstattet med ro. Kaffekoppen har fått blåbærmarinering.
Ei lompe til overs – og plutselig ble det dessert 🙂
Når jeg begir meg ut på tur helt alene for meg selv så tenker jeg. Mye som regel. For da er det ro rundt meg. Ingen medier som gir lyd eller frister til sjekk, ingen praktiske oppgaver som venter på at noen, altså jeg, skal ta tak i dem. Og ingen avtaler eller klokkeslett jeg må forholde meg til.
Kun jeg og naturen og pusten og lyden av … denne gangen kun en og annen fugl av ulik størrelse. Jeg rydder i hodet med å være på tur alene. Spesielt når jeg stikker til skogs med tung sekk og planer om overnatting, bad og mat på kokeapparat eller bål.
Denne ukas første overnattingstur (for det blir flere akkurat denne uka) lot jeg tankevirksomheten dreie seg om dører! «Når en dør lukkes så åpnes en ny» skrev en venn på facebook. Samtidig som han uttrykte at han slett ikke fant den nye døra akkurat nå. En annen venn hadde kommentert under at «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene». DET ga gjenklang hos meg.
De dosene med stillhet og ro som jeg opplever på mine aleneturer er ekstremt viktige for meg. Her er det nemlig mange dører som har smelt igjen ganske ettertrykkelig de siste åra. Noen brått og med et brak, som ei dør som smeller igjen av gjennomtrekk. Andre saaakte og knirkende, før de til slutt smekker igjen for godt.
Og det som er sikkert; da er det om å gjøre å snu seg riktig vei og finne de dørene som fortsatt står åpne. Og ikke minst de som åpner seg for en ny vei!
Jeg kan kanskje ikke gå milevis fra hytte til hytte slik jeg gjorde for 10-15 år siden. Ikke kan jeg legge ut på de lengste og tøffeste turene heller. MEN! Jeg kan fortatt gå et par rolige kilometer med relativt tung sekk. Henge opp hengekøya på en egnet plass. Ta et kveldsbad eller to, ligge i hengekøya og lese bok, nyte et godt måltid tilberedt med kokeapparat eller bål og nyte stillheten! Og jeg KAN sove der i hengekøya, koke morgenkaffe mens jeg ligger der for å stå opp til et morgenbad og en stormkjøkkenfrokost og nyte. Og da oppdager jeg at dette, dette er jo faktisk ei dør som har åpnet seg! Ikke det at den har vært stengt. Neida, den har vel alltid stått på gløtt og jeg har jo gått ut av den, eller dratt på sånn tur da, mange ganger. MEN, jeg har fryktet at tida for tung sekk og mer enn en halv kilometer fra bilen var over. Men nå har jeg endelig kapasitet til å sparke dørsprekken opp og sette inn en kile slik at den ikke smekker igjen foran nesa mi!
Heldigvis sto akkurat denne døra på gløtt. Og jeg har klart å lage såpass med ro rundt meg at jeg har lagt merke til det! Men som Pia sa: «det trengs en god dose stillhet for å klare å se de åpne dørene! Tur er nettopp min stillhet. Den stillheten som får meg til å se både den eller de dørene som står vidåpne og de som bare har en liten gløtt eller som trenger en liten dytt for å åpne seg mer.
Takk til A og P som ga meg hjerneføde til denne turen! Takk for kloke og reflekterte ord. Idyllen og roen, stillheten, var såpass påtrengende at jeg nå er klar for å oppdage og konsentrere meg myyye mer om de åpne dørene.
