Jeg går gjennom grinda.
Mellom gjerdestolpene
tar jeg veien
I går gikk jeg inn
gjennom grinda.
I dag gikk jeg ut
gjennom grinda
Ut og til skogs.
Men inn i stillheten
Og inn i bomullen.
I en fredelig verden.
Der spor etter truger og rådyr
er det eneste livstegnet.
Både innafor
og utafor.
Rådyra hadde også gått mellom gjerdestolpene.
Gjennom grinda.
Å befinne seg i vinterskogen en desemberdag der nysnøen ligger som bomull over både små og store vekster er magisk. Som en romjulsdrøm. Og på truger kan jeg ta meg fram hvorsomhelst selv om også de synker rimelig langt ned i en halvmeter snøfluff. Så tungt er det. Og det er jo ikke akkurat flatt i denne nærskogen. Mye pesing i oppoverbakke. Men mest moro. Hvis ikke hadde det jo ikke blitt noe av.
I dag fikk jeg lekt meg litt her i nærskogen. Med truger på. Og jeg datt bare en gang. Jeg lagde ei myk «snøboso». Jeg lekte både «dusj», en lek jeg kan huske fra barndommens vinterutelek, og jeg lekte «Reven rasker over isen». Da jeg så hvor «høyt» tomrommet under isen egentlig var, så var det visst lurt å være «rask» over isen. Men samtidig: det er noe helt spesielt når is og snø legger seg såpass over den rimelig strie elva at den bare høres som en rumling og klukking fra langt nedi der et sted.
Romjulsskogen er magisk. Og truger er gull for å oppleve den. I alle fall for den som vil leke.
Framkomstmiddelet blir altså truger i dag også. Antakelig i det samme terrenget som i går. Det skulle ha vært bil. Og turen skulle gått litt sørover, litt østover og videre over grensa til søta bror.
Snøfokk hjemmefra og videre nedover ruta meldt mer og mer underkjølt regn gjorde valget greit. Avlysningen ble til slutt et faktum. Igjen. Vi vet ikke riktig hvilken plan vi er på nå. Det er i alle fall hverken plan a eller plan b.
Men inntil videre så blir framkomstmiddelet her mest mulig truger. Det er nok tryggest 😉
Det var ikke alle som fikk være med inn denne jula heller. De måtte stå igjen ute. Mens enkelte andre fikk være med inn i det gode selskap. De fikk finstasen på og kunne glitre om kapp med de andre festlighetene.
Mens de som var utafor hadde det både kaldt og mørkt. Og jammen har de begynt å bære tungt også. Det er forskjell på graner. Og det er forskjell på folk. Noen er innafor, mens andre er utafor.
Og det snur fort. I alle fall for granene. I løpet av bare noen dager uti januar, faktisk. Da kastes den tidligere så omsvermede julegrana ut. Mens de som står ute og bærer tunge snøhauger, de fins det fortsatt håp for.
Plutselig er de som var innafor utafor. Og de som var utafor kan strekke seg mot nye mål.
Fikk du det du ønsket deg under juletreet? Kunne du hake av på ønskelista? Eller ble det julegaver av typen «hva skal jeg med dette?» eller «hvor skal jeg gjøre av denne?». Har du fått noe du skal stable, noe du skal bytte eller noe du skal bruke opp?
Svimer du svett og småvill i blikket rundt på kjøpesenteret i dag? Og står i kø for å bytte noe du fikk som du ikke vil ha eller noe som er for lite eller for stort eller har feil farge?
Hadde du ingen ønskeliste, sier du? Du har kanskje alt du trenger og mer til, slik som meg?
Jeg hadde ingen ønskeliste i år. Jeg sa i fra til noen potensielle gavegivere hva jeg ønsket meg, og så fikk jeg det av dem. Men det er neimen ikke akkurat hverken lett eller nødvendig med den ønskelista. Jeg har jo alt!
Uansett, her i velferdslandet preges veldig mange julekvelder og gavehauger under gran, furu eller plast av direkte overflod. Overfloden eksisterer hos mange. Selv om mange har måttet nedskalere både ønskeliste og juleinnkjøp av økonomiske årsaker. Inkludert meg. Julegaver er, i alle fall forsøkt, nedjustert. Når det er mindre å rutte med økonomisk så må jeg starte å oppføre meg sånn også!
I år, som åra før, syns jeg det var vanskelig å ønske meg noe til jul. DET ga meg en støkk, for å si det sånn. Og det satte i gang ganske mange tanker. Det betyr at jeg har nok. Mer enn nok. Bokhyllene er overfylte i flere etasjer, innholdet i kjøkkenskapene må stables riktig for ikke å rase hver gang døra går opp. Hyller og skuffer bugner av duppeditter og -datter. Jeg har mer enn nok klær til resten av livet, det eneste jeg sliter ut er ullsokker, men DET har jeg lært meg å strikke sjøl. Jeg har tak over hodet, ved i skålen, og mat i så store mengder at jeg må passe på at de klærne jeg allerede har fortsatt er store nok og kan brukes også neste år. Der har jeg en jobb å gjøre, har jeg registrert. Den kjolen som passet til jul i fjor er en smule mindre flatterende i år.
I dag sitter jeg her mett og god, med fyr i ovnen og varme ullsokker på, og ser at det brenner i ovnen. Akkurat i dag minner det meg om at jeg ikke trenger så mye for å ha det bra. Mat i magen, varme på bål eller i ovn og fred og ro er opplevelse nok. I alle fall om det kommer sammen med en eller annen opplevelse i skog og mark i ny og ne.
Men misforstå meg rett, jeg liker hverdagsluksusen også jeg, altså. Jeg liker god mat og vin, jeg liker å sitte godt og å ligge godt. Jeg liker god musikk, interessante bøker og gode filmer. Og jeg hater å fryse! Men innimellom dette er det enkle liv både en luksus og nødvendighet. Og endelig nok.
Så ønskelista for framtida blir lett å fylle ut. Men antakelig ganske utfordrende å oppfylle. Jeg ønsker meg helse god nok til å dra ut på tur og oppleve skogs- og fjellmagi. Jeg ønsker meg frisk luft og omgang med bra folk.
Jeg tror med fordel framtidas ønskelister kan handle mer om å gjøre og ikke så mye om å få og ha. Mer om enkle opplevelser og mindre om ting. Og jeg tror det er helt nødvendig at ønskelistene ser slik ut for at vi skal unngå en framtid der ressurser er brukt opp og det naturlige er borte på grunn av overforbruk og overproduksjon.
Denne ønskelista har jeg derimot sansen for:
Jeg måtte jo gjøre som nissen sa. Og nissen foreskrev en akevitt. Eventuelt en konjakk. Det ble akevitt, siden det var den som sto framme. For det lønner seg å gjøre som nissen sier. I alle fall når han kommer på døra på lillejulaften. Kveldens akevitt er dermed inntatt, som foreskrevet, så da regner jeg det som ganske sikkert at feber, snørr og piggtrå i halsen er borte innen jeg stuper med huet først inn i ribbetåka i morgen. For det har nissen sagt!
Det kom meg for øre tidligere her at jeg var nominert til en pris. På blogg. Og ikke hvilken som helst pris. Nemlig Årets forbilde på Gryxen awards. Her:
Jeg ble veldig overrasket. Friluftsheidi er ikke av de mest leste bloggene. Og ikke aspirerer den til å bli det heller. Men på tross av det så har noen funnet bloggen og det jeg skriver såpass givende at de beæret meg med en nominasjon. Det gjør meg veldig ydmyk. Og glad. Tenk for en ære å få lov til å skrive om det jeg driver med og det jeg tenker og reflekterer over slik at det betyr noe for noen andre. DET motiverer meg.
Det motiverer meg til å fortsette å gjøre det beste ut av de korta jeg har på hånda. Det livet jeg har. Og jeg må gjøre det på min måte. For noen år siden, da skrotten først begynte å skrante, så tenkte jeg at om jeg hadde hatt som hobby å for eksempel strikke, så ville jeg ikke ha merket så mye plager. Den gangen. Jeg ville jo kanskje ikke kjent så godt at gangvanskene kom ganske så fort etter litt belastning.
De siste par åra hadde det imidlertid ikke hjulpet om jeg satt rimelig rolig. Nå har jeg såpass mange symptomer at det ikke lar seg overse eller bortforklare. Og siden hobbyen er tur, så må jeg løse de utfordringene som fins slik at jeg kan fortsette med ting jeg syns er gøy. Dermed så gjelder det å ta imot hjelp, bruke hjelpemidler der de fins og ta i bruk alt jeg har av trass! Og det skriver jeg om. Livet og kortene jeg har fått utdelt er som de er. Det får jeg ikke gjort noe med. Og det preger selvfølgelig hverdagen. Og det preger bloggen. Selv om den også handler om helt andre ting. Livet gjør jo det. For oss alle.
Og motivasjon er i grunn alt. Jeg motiveres av konkrete mål. Som for eksempel å nå toppen av Glittertind. Det klarte jeg første helga i september. Med fokus, konsentrert og målrettet trening og ikke minst et team av hjelpere rundt meg som gjorde alt for at det skulle være mulig. Og for en glede det var! En glede, ydmykhet og mestringsfølelse som jeg bare måtte blogge om! Ikke bare gleden over å få til, klare det som var målet, men like mye ga det håp! Håp og framtidstro. Jeg kan gjøre og oppleve veldig mye moro selv om jeg er sjuk. Det gjelder bare for meg å sette meg mål som er akkurat passe oppnåelige. Og noen ganger er målene såpass grensesprengende som Glittertind-målet. For noen ganger må jeg krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Og den gikk jo et eller annet sted oppi der. Akkurat da. Men tenk om den kan flyttes?
Jeg opplevde mestring på den turen og slik blir jeg motivert av. Motivert til å sette meg nye mål. M & M & M. Mål, motivasjon, mestring. Takk for nominasjonen. Den motiverer! Og motivasjon gir mulighet for å mestre og nå nye mål. Takk!
Bildene viser noen av følelsene som “tok” meg den dagen. Det over her er ikke en gang på toppen, men høyt nok til at vi så “ned” på verden på andre sida. Og det ble både tårer og latter allerede da.
Og toppen bød på både tårer og jubel 🙂
Det er et standardspørsmål i alle fall fra midten av denne måneden. «Er du ferdig til jul?». «Med hva da?», spør jeg både meg selv og spørsmålsstilleren. Som regel svarer jeg at «det blir jeg!». Litt sånn eplekjekk og tøff i trynet. Og det gjør jeg jo alltid, ikke sant?
Det som skal bakes er bakt. Det er jo ikke snakk om så innmari mye selvlaget hjemmebakst her, som jeg har skrevet om før. Det meste er fått. Og vent litt, nå juger jeg. Pepperkakene er ikke i boks (!). Bokstavelig talt. De skal avleggeren og jeg lage i morgen ettermiddag. Hvis vi orker. For tradisjonens skyld. Dessuten smaker hjemmelaget pepperkakedeig himmelsk!
Gavene er i hus. Så når jeg får pakket dem inn i løpet av et par dager nå så kan de fleste som forventer gave fra meg slå seg til ro med at den kommer. Tror jeg. De jeg har glemt må få nyttårsgave.
Vasking driver jeg ikke med. Ikke mer enn ellers i året. Og dermed blir det ikke all verden. I år har jeg ikke engang støvsugd bestikkskuffen. Jeg får se om jeg gidder. Ellers er det Reidar som tar seg av vasken her på bruket. Når småbrukeren gir beskjed så svinger Reidar seg en runde med både støvsuging og mopp, så da blir det så bra atte. Det viktigste er i grunn at katta ikke er i samme rom. Han har nemlig en lei tendens til å forstyrre Reidar en smule slik at Reidar blir forvirret og oppdraget saboteres.
Jeg har hengt opp fuglenek. Småfuglene pleier ikke å forsyne seg av det før utpå ettervinteren. Vi får se om det dukker opp noen før eller etter nyttår. Og i år har jeg pyntet juletreet veldig tidlig. For to dager siden, faktisk. Kortreist og fint fra egen produksjon. Så i stua er det jul.
Så ferdig til jul!?! Joda, det vil jeg påstå at jeg er. Eller blir da. Det er jo fortsatt advent. Men ved middagstid på julaften er nok det meste under kontroll. Det pleier det. Og er det ikke det så får ikke det hjelpe. Det fins viktigere ting enn at ribba skinner, julebaksten er vasket og juletreet er sprøtt. Eller hvordan det nå var. Jula kommer. Uansett.
Og for meg er vel egentlig utfordringen å få feriefølelse! Siden hverdagen min er såpass annerledes enn den var da jobb preget ukedagene så er ikke «feriedager» helt det samme som før. De er annerledes. For dagene i «ferien» deles jo med de andre her på bruket. De som ellers er opptatt med jobb og studier. Og jeg må lage meg egen ferie.
Så i dag er jeg ferdig til jul. Ferdig med ukene slik de ser ut i hverdagen. Fra og med i morgen går jeg over i «feriemodus». Det vil si at jeg ikke legger så rigide planer for dagene som jeg nå har vent meg til. Dager som er strengt regulert i forhold til måltid, trening, hvile og andre må-ting. Rett og slett for at hverdagen skal henge sammen på et vis. I jula har jeg tenkt å la det «flyte». Og jeg tror ikke det gjør så mye. For nå har jeg nemlig verktøy som gjør at jeg tipper jeg ganske lett kommer inn i hverdagen igjen etter nyttår. Så selv om en heltidsansettelse i egen helse ikke tar «ferie» på samme måte som en som er vanlig arbeidstaker, så forsøker jeg å legge opp til feriemodus. Smerter, utfordringer og funksjonsnedsettelser tar ikke fri. De gjør aldri det. Så ferie fra det kan jeg bare glemme. Men feriemodus, DET kan jeg ha. Og i år har jeg et bevisst forhold til hvordan det kan oppnås.
Så ja; jeg er ferdig til jul! Selv om Reidar fortsatt har et par rom igjen å vaske.
