Å befinne seg i vinterskogen en desemberdag der nysnøen ligger som bomull over både små og store vekster er magisk. Som en romjulsdrøm. Og på truger kan jeg ta meg fram hvorsomhelst selv om også de synker rimelig langt ned i en halvmeter snøfluff. Så tungt er det. Og det er jo ikke akkurat flatt i denne nærskogen. Mye pesing i oppoverbakke. Men mest moro. Hvis ikke hadde det jo ikke blitt noe av.

I dag fikk jeg lekt meg litt her i nærskogen. Med truger på. Og jeg datt bare en gang. Jeg lagde ei myk «snøboso». Jeg lekte både «dusj», en lek jeg kan huske fra barndommens vinterutelek, og jeg lekte «Reven rasker over isen». Da jeg så hvor «høyt» tomrommet under isen egentlig var, så var det visst lurt å være «rask» over isen. Men samtidig: det er noe helt spesielt når is og snø legger seg såpass over den rimelig strie elva at den bare høres som en rumling og klukking fra langt nedi der et sted.

Romjulsskogen er magisk. Og truger er gull for å oppleve den. I alle fall for den som vil leke.