Friluftsheidi

Det tar på å lage jul, altså. Selv for en delvisgrinchen som meg som rett og slett hopper, ikkesåelegant antakelig, over mye av julestresset. Såpass at det skal bli godt å velte seg på sofaen etterpå. Uansett mengde jul og såkalte juleforberedelser. Eller mangel på sådant.

Både jentunge og velte er ord jeg plukket opp i kommentarfeltet under innlegget mitt i går. Under dette innlegget. Og ja, når en fortsatt får julestemning av å spise seg kvalm på pepperkakedeig, så er man vel fortsatt jentunge. Og dette eksemplaret er fortsatt spent på om noen «voksne» snart avslører meg som en bedrager her jeg går og «leker» voksen og moden og selvstendig og alt det der. Jeg er jo tross alt «bare» 53…. Når gjennomskues jeg 😉!?!

Men litt voksen er jeg vel. I alle fall blir jeg nok hakket gladere for å få hjemmestrikkede sokker i gave til jul nå enn det jeg ble for…la oss si 40-45 år siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i dag har jeg bakt, det som ble igjen av pepperkakedeigen etter såkalt smaking. Og jeg har pakket inn noen gaver. Og nå skal jeg velte meg. Slett ikke i alt som er trist og leit og tungt og håpløst, slik som frodith nevnte i kommentar under mitt innlegg i går. Det har jeg faktisk verken tid eller energi til. Nei, jeg skal velte meg på sofaen. For det har jentunger på 53 stor glede og nytte av uansett hva vi, eller jeg da, finner på å drive med ellers.

Disse var så fine at de selvsagt også havnet i gledeskalenderen min i går. Tusen takk LE. I dag ble det pepperkakedeigsmaking i kalenderen 😉

Akkurat DET hadde vært fint, ikke sant!?! Å kunne tenke seg frisk. Da kan vi snakke om mestring, da. Og kontroll. Og å «overvinne» den alvorlige og/eller varige sykdommen!

Men altså. Er det noe vi med varig sykdom vet en del om så er det vel det at det ikke er mulig å tenke seg frisk. Jeg blir ikke frisk av å tenke positivt, legge merke til de små gledene og seirene i hverdagen eller si til meg selv at jeg er heldig. Tross alt.

Nei, slett ikke. For det handler rett og slett ikke om den noe intense og slitsomme (ifølge noen) såkalt «positive tenkningen». Det handler ikke om å ta alt med et smil og «vende det andre kinnet til». Og det handler ikke om rett innstilling eller å sammenlikne seg med andres situasjon og avfinne seg med at «det kunne vært verre»!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg handler det om å gjøre hver dag, hver time og hvert øyeblikk litt bedre enn det ville vært om jeg ikke gikk på «gledejakt» hver dag. Det handler om å sette ord på det som er bra. Og gi oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av; nemlig positive opplevelser og velvære.

Og det handler ikke om at jeg ikke syns det er ufattelig stusslig å være varig syk. Jeg er rett og slett ganske ofte DRITT LEI! Det er det ingen som helst tvil om. Jeg fortviler over en kropp som ikke lystrer, smerter som aldri gir seg, energiunderskudd og rett og slett innimellom ganske mørkesvart humør.

Men jeg ORKER rett og slett ikke å velte meg i selvmedlidenhet. Og jeg gjør meg selv en alvorlig bjørnetjeneste om jeg kjenner for mye etter og lar meg overvelde av alt som ikke fungerer for ofte. For ja, jeg lar meg overvelde rett som det er. Men nei, jeg gir det så lite oppmerksomhet som jeg overhodet klarer. Og noen ganger klarer jeg til og med å ha handlingskraft nok til å tenke at jeg skal finne på noe morsomt eller gjøre noen grep slik at jeg får det bedre der og da.

Så dermed går jeg på «gledejakt». Hver eneste dag har noe fint ved seg. I dag har jeg fått til både det ene og det andre på boksetrening, for eksempel. Og da er magefølelsen god. For jeg har kjent på mestring. At jeg slet for å stokke armer og bein, gjorde feil og måtte rettes på og justere meg selv mange ganger underveis får nå være. Det er jo derfor jeg øver. Og det fikk og skal fortsette å få minimalt med oppmerksomhet. Jeg ble svett og andpusten, fikk banket boksesekken sånn passe hardt og fikk til stokking av både bein og armer. I alle fall rett som det var.

DET er mitt fokus. Men nei, at jeg har det fokuset gjør meg ikke frisk. Jeg har fortsatt MS (blant annet), jeg. Men jeg er overbevist om at oppmerksomheten på det som er bra gjør nytte for meg hver dag. Spesielt de dårlige dagene da det meste kjennes dritt. Og jeg er jo av den overbevisning at det vi øver på blir vi gode til. Og det syns jeg at jeg kjenner når det gjelder fokus på det positive også!

Mitt mål er å gi det som er stusslig akkurat så lite oppmerksomhet at det blir overkommelig. Ikke fortrenge, men registrere. Og fokusere på det som er gøy. Og det jeg kan gjøre for å mestre å ha det bedre.

Så å tenke seg frisk eller ukritisk positivisme (om det kan kalles det) virker ikke, dessverre! Du og jeg er ikke varig syke fortsatt fordi vi ikke klarer «å tenke oss friske». Vi er varig syke fordi sykdommen er varig. Men jeg kan fokusere meg til mer glede i hverdagen. DET er jeg sikker på!

Plutselig hadde det gått tre dager og jeg hadde helt hoppet over, nedprioritert, hoppet over eller rett og slett glemt adventskalenderen min. Den står jo der på kjøkkenbenken, den. Og jeg ser den hver gang jeg går forbi. Og så tenker jeg; «det kan jeg ha i kalenderen»…

Og så skjer det null, niks og nada. Og det er jo slett ikke slik at det ikke er noe å glede seg over! Langt i fra og tvert om, egentlig. For plutselig er vi jo nå halvveis til jul!

Så i kveld får jeg se til å «finne meg sjøl igjen» og putte noen av de siste dagenes gleder i kalenderen. Enda en julesang får sin plass og gleder seg til å dukke opp igjen til neste jul. Og et vellykket julebord med god mat, godt selskap og upåklagelig stemning i går må jo også legges i «gledebanken». Sammen med en ekstremt god brølelatter der jeg sitter helt alene i stua og ser og hører Herborg Kråkevik lese julebrev på NRK.

Gledene står i kø, med andre ord. Og jammen har både julepynt, lys og julegardiner kommet opp i småbrukerhuset i dag. DET er jeg veldig fornøyd med, om jeg skal si det selv.

Så ja, jeg gikk meg litt bort, gitt. Selv om jeg ikke akkurat var noe særlig ute. Men jeg vet jo at jeg stort sett finner veien tilbake, både når jeg har gått meg bort i skogen, og når jeg har mistet fokus og latt noe gå litt i glemmeboka ellers i livet. Det gjelder å sirkle meg inn igjen og hente opp igjen tråden.

Og i dette tilfellet; finne veien tilbake til adventskalenderen!

Lussireia, eller åsgårdsreia, har mange hørt om. Og hvis du ikke hadde støpt lys, brygget øl og gjort alt som Lussi krevde innen en viss dato, DA kom den! Lussireia eller åsgårdsreia. Og de røvet med seg barn! Ikke rart de var nøye på juletradisjonene før i tida. Ingen ville vel våkne og oppdage at det manglet en datter, en sønn, en søster eller bror morgenen etter at Lussireia hadde vært der!

Jeg ligger dårlig an! Av alt som skulle vært gjort til jul, i alle fall etter den gamle tradisjonen, har jeg i grunn ikke utført noe som helst! Småbrukeren har riktignok brygget øl. Men jeg har KJØPT lys, fugleneket kommer tidligst opp til helga, og det som mangler av alt det andre – det kan det godt hende jeg hopper over. Heldigvis er det ingen unger å «stjele» med seg for ei eventuell Lussirei her. Dessuten så har vel generasjonenes gang med tydelighet bekreftet at dette bare var ren overtro.

Men i dag fikk jeg altså se Lussireia med egne øyne. Litt skummel, litt søt og med ganske så tydelig budskap. For tradisjonen tro har barnehagen i dag sett syngespillet «Lussi» av og med Thor Karseth og lokale barn. Ifølge det o store internettet har forestillingen gått siden 1990! Undertegnede har ikke sett det alle årene det har gått. Og i år var det faktisk lenge siden sist. Men jeg har sett det sammen med mange «generasjoner» skolestartere i barnehagen. Og jeg har sett mange tidligere barnehageunger jeg kjente som skuespillere. Det gjorde jeg for så vidt i dag også 😉

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For etter noen års pause var jeg i dag så heldig å få være med igjen. Og jammen gjør ikke Lussi underverker for julestemningen. Dessuten er budskapet rimelig klart og dessverre ganske så aktuelt: alle barn har rett til å leve trygt og være mette og ha tak over hodet. Uten å være redde for Lussi eller andre trusler.

Og etter Lussireia kommer Lussi med lyset med de gode tankene! Og da blir det jul! Takk til Lussireia for årets forestilling og takk for påminnelsen om å tenke de lyse tankene!

Min adventskalender i år fylles hver dag av noe som har gledet meg den dagen. Sånn som dette. Og i dag er det jo en rimelig grå, anonym og hverdagslig mandag, så hvilke gleder kan jeg egentlig “briske” meg med på en dag som denne, tro?

Jeg går for videosamtale med avleggeren som dagens største glede. Det er alltid hyggelig. Og veldig fint å høre om og få se bilder fra helgas uflukt. Hun oppholder seg for tida i Kobe, Japan. Men er stadig vekk på farten med hurtigtog, bil og annet rundt omkring. I helga var det Hiroshima som var reisemålet. En fin, tankevekkende tur full av inntrykk.

Mandagsbildene mine kommer denne gangen altså fra Hiroshima. En glede av en telefonsamtale, som alltid, selv om ikke alle samtaleemnene var noe å glede seg over.

Bilder: OØE

Katta holdt på å havne på blogg i dag. Han er jo myk. I den grad han er rolig nok til at noen kan kjenne det. Det fins en del mykt strikketøy her i huset også. I går var jeg på en kafé som hadde mosevegg på do. Den sjekket jeg at var myk ;-). Og undertegnede måtte være litt “myk” i knea da hun måtte stå og balansere delvis over ei barnevogn på en rimelig full buss med koffert, sekk og stokk (!) i dag. (javisst, litt kamuflert syting, der! Heldigvis er jeg topptrent…;-))

Men det ble ingen av delene. På min gamle telefon hadde jeg en innstilling kalt “mykt vann”. På min nye heter det noe annet. Men mykt vann er altså mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen:

Bilde tatt før bekken frøs til is før i høst. Nå har den muligens tint igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Holdt jo på å glemme den! Men uten tvil: luke nr 6. skal minne meg på å prioritere å treffe trivelige folk! I dag: Frodith!

For første gang så oppdaget jeg i dag at «bønder i by’n» ikke er bare et «skjellsord» for slike inngrodde innlendinger som meg som stort sett befinner seg offroad. I alle fall i omgivelser der det er lite asfalt! Men som en sjelden gang oppsøker mer urbane strøk.

I dag har jeg vært på «date» på Løkka. Grunerløkka. Mer urbant får man det vel ikke her til lands. Men altså, etter å ha tatt bussen dit – for det må jeg jo gjøre når jeg først er et sted der bussen går! Rett som det er. Egentlig hele tida, slik jeg ser det 😉.

Men altså, der går jeg av bussen og rusler nedover (takk til Google maps som til og med bønder i by’n kan ha nytte av) og passerer nettopp: «Bønder i by’n». Restauranten ved det navnet, så klart. Jeg lurte på om jeg skulle ta det som et hint. Klore litt på døra eller ligge lavt. Gå innom var det jo ikke snakk om da slikt noe ikke åpner før litt utpå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter litt rusling i formiddagsstille gater så var det tid for dagens date. Og det var ikke med hvemsomhelst, nei. På dennes stamsted, altså Frodith sitt, ble vi sittende i to og en halv time. Det var ikke før kaffen og kaka var drukket og spist, diverse samtaleemner om julefeiring, pedagogikk for hørende og ikke hørende, familietradisjoner og -vaner, uønskede husdyr og ufrivillig husvillhet og det meste annet var grundig debattert at undertegnede kikket på klokka. Tida går fort i hyggelig lag! Og jeg kan i alle fall konstatere både at gledespotten er fylt og skravletrangen har fått litt utløp. Den fargerike dama der er det både givende, interessant, lærerikt og morsomt å skravle med!

Det ble også en ørliten og guidet tur innom et vintagemekka som rommet – mye! Der undertegnede konstaterte at det måtte finnes noe for enhver smak. Til og med for bønder i by’n, tror jeg. Noe var fint og noe var det rett og slett bare mye av!

Det gjelder å ikke overdrive, selv om en har så lyst som bare det, og da vi sa hade’ måtte friluftsheidi ha litt frisk luft. Det ble en fin rusletur «hjem» til hytta på StHanshaugen. Selv har jeg aldri sett Akerselva så diger, myyyye vann med andre ord. Og på hjemvei fant jeg både et åpent keramikkverksted med masse fint og en interiørbutikk med vinservering til kundene!

Ettermiddagen er tilbrakt mer eller mindre på sofaen. Noen karameller må det suttes godt og lenge på. Og noen dater er det verdt å havne på sofaen etter.

En busstur, meget givende date, litt bare-se-vintage-shopping, en rusletur, håndtverk og vinservering til interiørshoppinga – slett ikke verst for en bonde i by’n! Takk for dagen, Frodith! Jeg gleder meg til neste gang!

Det er jo bare den ene av disse som er bonde i by’n. Og jeg som hadde gledet meg til å se “dagens outfit” fikk en fargerik valuta for gledinga 😉

Selv om vi hadde konkludert med at kaka var skikkelig “sunn” var det vel i grunn greit at hjemveien bød på litt oppoverbakke 😉

Når det skal pyntes til advent og jul så gjelder det å finne igjen «den store kassen med julpynt», som Gjertrud Sand i The Julekalender hadde sin svare stri med en eller annen gang på 90-tallet.

Hjemme har jeg full kontroll! Sånn mer eller mindre. Det har både med å gjøre at de (i flertall ja) store kassene med julepynt har såpass størrelse at de vanskelig lar seg overse. Dessuten så står de på den samme plassen som de pleier der på kottet.

Verre er det på «hytta». Altså den jeg passer for avleggeren som er noen måneder i Kobe, Japan. I den leiligheta finnes det julepynt. Til og med adventsstjerne. Men hvor? Ja, si det. Det er det ingen som vet. Julepynt var ikke akkurat prioritert at skulle være lett tilgjengelig under sommerens flyttesjau.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde derimot satt meg fore å finne det igjen i ettermiddag. Først måtte jeg jo våge meg ned i kjelleren og til den riktige boden. Jeg husket jo ikke helt hvordan jeg gikk for å komme dit, men utstyrte meg med alle de nøklene jeg kunne finne og gjøv løs på prosjektet. Riktig kjeller og bod ble funnet. Og nøkkelen passet.

Boden er vel omkring to kvadratmeter. Og helt vilt stappa full! Tja. Det var i grunn bare å begynne å kikke i alle bager, esker, poser og kasser….i alle fall de jeg fikk tak i. Ingen julegreier! For å gjøre en lang historie med stønning, roting, løfting og dytting kort…det endte med en tennisracket og et eller annet ukjent i hodet, ei svett kjærring…og null julepynt. Ikke så mye som en nisse å se.

Med høl i huet og uforrettet sak ga jeg rett og slett opp. Det har jeg jo ikke for vane å gjøre, så det kostet jo litt. Men jeg kom bokstavelig talt til kort. Var for kort, rett og slett. Den eneste bagen jeg ikke fikk sett i var nemlig i øverste hylle, og der var det nok helt sikkert mulighet for å få flere ting i huet! Muligens også adventsstjerne og julepynt.

Men med høl i huet og helt bestemt på at stjerne, DET skulle opp, så ble det en tur på Jernia. Der hadde de stjerne, selv om ekspeditøren anbefalte, og fikk solgt, noe lysgreier til å ha inni som jeg syns lyser sånn passe dårlig. Det er mulig det er selve stjerna som stenger lyset inne også, altså.

Men stjerna er oppe. Og leiligheta, unnskyld «hytta» er jo såpass lita at jeg ser den jo godt selv om den lyser bare sånn passe.

Det ble «ei stjerne skinner i natt» og nå kan roen senke seg over denne «hytteturen» og jeg kan glede meg til morgendagens date 😉.

Og ja, jeg tror dagens «stjernekikking» blir min kalenderluke 4 😉

Dagens kalenderluke er fylt. Den fjerde desember fikk ei egen liste på Spotify. Fire låter jeg liker å spille om og om og om igjen på denne tida av året.

Dermed ble det musikk i kalenderluke nummer fire. Ørene er allerede i gang med å lytte til sang nummer 5 og 6 og 7, så spillelista blir nok lenger og lenger utover i desember 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå