På skogsturen i dag møtte jeg en rimelig røff type! Han kom i mot meg og strittet med piggene, blottet tennene i et snerr og raste truende rett i synet på meg! Hissig type! Muligens fra Ringenes Herre. Eventuelt Hobbiten. Rusa og rasende?
I alle fall definitivt rimelig røff!
Denne typen ble mitt svar på utifriluft sin utfordring denne helgen – nemlig R.
Skogbunnen bader i blåveis. Det er det den gjør. Hele den ene «langsida» av eiendommen er blå. Blått i blått, litt hvitt, men mest lyseblått og knallblått. Hele den nederste delen av lia er full av vårens blå mirakel. Lenger opp i bakken er det hvitveisen som regjerer.
I dag tok jeg meg et bad midt i alt det blå. Å ligge i lyngen er jo en hobby jeg verdsetter, men i dag var det endelig klart for å ligge i vannet. På egen eiendom. Jeg har bodd her i snart 30 år (!). Og i veldig mange av disse årene har jeg tenkt at jeg skulle bade i kulpen i elva. Men har jeg gjort det?
Neida. Ikke før i dag. For jeg må jo gjøre det om våren eller ellers når det er en del vann i elva. Utpå sommeren når temperaturen tradisjonelt sett i alle fall teoretisk er noe mer «badevennlig» er jo elva egentlig bare ei sildreelv.
Men i dag vasset jeg gjennom blåveishavet og tok meg en ørliten dukkert i kulpen i elva. Rimelig grunn nå også, selv om den fortsatt holder «vårvannføring».
Og selv om hverken himmelen eller badevannet var særlig blått, så sørget blåveisen for blått i blått oppover lia 😊
Langfredag kom og langfredag gikk. Jeg syns jo ikke den var spesielt lang. Og her ble den ganske rund, mer enn lang, liksom ;-). Full av “runde” gleder:
Langfredag og RUNDE gleder hører sammen.
Da er påska i gang også her på bruket. Lammelåret er grillet:
Påskeegget er funnet:
Påskekrimmen både leses i bok og følges med på tv.
I skogen blomstrer hvitveisen i tepper:
Og på trappa blomstrer påskeliljene:
God påskehelg til alle sammen!
Jeg lar meg fascinere av mye rart og ikke minst kan jeg gjerne henge meg opp i detaljer. Og da er det jo en viss president som har gått rundt med en viss sveis i stort sett alle sine voksne år. En sveis som jeg har tenkt at må være noe arbeidssom å få til… Jeg regner med jeg ikke trenger nevne navn…
Men nå vet jeg bedre; han sover med lue! Garantert. Som jeg vel egentlig har mistenkt lenge. Jeg er usikker på om hengekøye og kuldegrader er inne i bildet, men lua er nok garantert det! Bare se det for dere….nattlue, kanskje nattskjorte også? Sånn som Jeppe, han på Bjerget!? Uten sammenlikning forøvrig…eller….
Bilde: https://outandabout.dk/ny-helt-fantastisk-fortolkning-af-jeppe-paa-bjerget/
Neida, det handler ikke om påske. Selv om det stikker fram både høner og kyllinger på de merkeligste steder denne uka. Høneuka har ikke noe som helst med påske å gjøre, egentlig. Bortsett fra at begge deler foregår i løpet av våren da.
Nei, høneuka er betegnelsen på den uka, eller de par ukene, der orrhøna befinner seg på spillplassen til orrhanen. Eller røya på spillplassen til tiuren. Det er som regel i månedsskiftet april-mai i området her jeg bor. Da går hanen helt av skaftet for å spille og danse og gjøre seg til for høna. Og jage vekk andre beilere med skrik og skrål og brusing med fjæra. Og det er da det er om å gjøre å komme seg på fugleleik i skogen, for den som er interessert i slikt. Den balubaen er ganske underholdende.
Denne våren har i grunn kommet litt brått på. Dermed stakk jeg til skogs for å sjekke fugleleiken allerede i går. I håp om at isen fortsatt lå på tjernet der jeg har sett livlig fugleleik før. Men isen hadde gått allerede den, leeeenge før høneuka. Jeg tok sjansen på at orrfuglen syns myra rundt tjernet skulle holde som spillplass, og hengte meg opp mellom to trær allikevel.
Kvelden bød på både traner og kranglende ender. Endene kranglet også om dama, og holdt et svare leven i myrkanten. Ellers var det rolig og da mørket falt på ble det knyst stille. Da jeg våknet en gang mellom 04.00 og 04.30 og måtte bite i det sure eplet og forlate soveposen for et nødvendig ærend så var det fortsatt fullstendig stillhet. Jaja, ingen fugleleik denne gangen, tenkte jeg og la meg til for å sove videre.
Men så hørte jeg det. Den kjente gobbeli-gobbeli lyden avbrutt av et kjiiirk, kjiiirk. Det var fugl! Ikke mange, bare et par stykker, tenker jeg. Men umulige å få øye på i mørten. Den ene var nok mer standhaftig enn den andre, for den fikk jeg øye på i kikkerten mens jeg satt og kokte morgenkaffe.
Det ble ikke all verden med fugl hverken å se eller høre ut over det. Bare småfugl. Og de eller den orrhanen jeg hørte og så. Vi får se om det blir et forsøk ved ei eller anna myr mot slutten av måneden. For noe høneuke var det virkelig ikke. Men påskeuke er det. Så en og annen kylling finnes. På peishylla 😊
Laangt borti der, i toppen av furua, satt’n. Og i mangel av skikkelig zoom – mobilbilde gjennom kikkerten 😉
‘
En nydelig vårkveld i skogen.
Klokka 05.10 og orrfuglen holder konsert til soloppgangen.
Kaffen ble klar etter først å ha tint isen i kjelen. Kokeapparatet foretrekkes så fuglen ikke forstyrres av bål og bålrøyk. Dessuten er det skremmende tørt i terrenget.
Ull er gull og vannet er friskt!
Morgenkaffen er snart klar. Må bare tine isen i kafekjelen først👌
I går lærte jeg meg et nytt begrep. Jeg fant det i et innlegg på facebook og det ga umiddelbart mening. Og på søndagsturen fikk jeg oppleve akkurat det jeg hadde lest: nemlig forfallsestetikk!
Fire ganger forfallsestetikk ferdig fotografert, forklart og filtrert:
Mitt gledeprosjekt, beskrevet her har snart pågått en uke. Og akkurat ei uke var målet mitt, sånn i utgangspunktet. Men hvor lang tid tar det egentlig å endre en vane? Eller opprette en ny? Janette Røseth skrev i boka som inspirerte meg til dette ukesprosjektet at det kunne ta alt fra 68 til 200-ogetellerannet. Dager altså. Tallene er fullstendig oppgitt etter min husk, så helt nøyaktig er de sannsynligvis ikke. På forskning.no så finner jeg en artikkel som sier at det vil ta omtrent 2 måneder før en vane begynner å feste seg, men at det kan variere fra fire dager til ett år! Det vil si, det kommer an på!
Min konklusjon etter sju dager er at sju dager muligens er ørlite granne for lite. I alle fall for at en vane skal feste seg og komme naturlig. I denne sammenhengen vanen med å legge merke til, fokusere på og sette ord på hverdagsgleder.
Så da sitter jeg her da – på kveld nummer sju – og skal fortelle bloggverdenen om mine tre palmesøndagsgleder. Og siden jeg ikke er av typen som gir meg så lett – jeg har da gjennomføringsevne skal vite – så skorter det jo ikke akkurat på gleder denne søndagen:
Så om det tar fire, sekstiåtte eller tohundreogørten dager – ikke vet jeg. Men palmesøndagen hadde gleder å by på i alle fall!
Kilder:
Janette Røseth, Prosjekt glede, 2024
https://www.forskning.no/psykologi-trening/sa-lang-tid-tar-det-for-noe-du-gjor-blir-en-vane/2463197
Årets første påsketur er gjennomført. En veldig vårlig sådan på bare gutuer mellom nysådde åkrer og kvitrende fugler. Og med kokeapparat, kaffe og kanelsnurrer i sekken. Den sekken som småbrukeren må bære på.
Påske- ett eller annet er helgas utfordring fra utifriluft. Og selv om påsketur av det lengre slaget – som hyttetur til fjells eller sydentur til Granca – ikke er noen tradisjon for undertegnede, så blir det noen påsketurer. Dagsturer i nær- eller litt fjernere miljø hører både palmehelg og påskehelg til for meg.
Og nå har småbrukeren og jeg startet påsken. Med tur. Grønne skudd på krattet, hvitveis, lukt av nygjødslet åker, lyden og synet av traktor med redskap på åkrene, fuglesang og froskeliv i dammen. Det er nok av vårtegn.
Denne påsketuren på en palmesøndag er mitt svar på utfordringen påske-. Og jammen ga den påskestemning også ;-).
