Mine skriverier i kampen mot vindturbinutbygging i nærskogen fortsetter. Den som vil lese mine betraktninger om saken har mulighet i følgende innlegg som ble publisert i nettavisa i dag:
Feigt og verdiløst?
Eller framoverlent og verdifullt?
For meg er det akkurat det diskusjonen om utredning av vindturbiner i kommunen vår dreier seg om. For hva er verdifullt? Og hva er verdiløst? Hvem er feig og hvem er framoverlent? Og mest av alt; hvem har definisjonsmakta?
Jeg benytter anledningen til å takke styret i Romedal almenning som etter min oppfatning har vært både fremoverlent og modige. De har tatt et ansvarlig og framtidsrettet standpunkt og sagt nei til videre utredning av vindkraft i allmenninga vår. Det har de gjort til tross for at bestyrer i allmenningene i Stangeavisa (nr. 11, 2024) framstår som overrasket over motstanden som har vist seg blant kommunens innbyggere.
De har tatt bruksberettigedes og øvrige brukere av allmenninga sine innspill og motstand på alvor. Bruksberettigede og andre som nå tar til orde for naturen. Og eiere og brukere som melder seg på et «folkeopprør mot vindturbiner» som har pågått ei god stund og som ikke bør være ukjent for de som følger med bittelitt i media. (Et kjapt nettsøk på begrepene «folkeopprør» og «vindturbiner» sender meg så mange aktuelle nettsaker at det oppleves meningsløst å velge en av sakene som kilde.)
Og hvorfor er det folkeopprør? Jo fordi naboer og grunneiere der vindturbiner er utbygd erfarer at avtaler som inngås før utbygging fravikes underveis i prosessen. Fordi det som loves ikke oppfylles. Og det som forespeiles blir helt annerledes og mye mer omfattende enn det utbygger forespeiler på forhånd. Slik blir det folkeopprør av!
Jeg har brukt store deler av mitt yrkesliv på å gi unger gode opplevelser i fri natur. Jeg har forsøkt å lære dem å bli glad i naturen, undre seg over naturlige fenomener og ta vare på den. I år er det 29 år siden jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe med unger. Og min overbevisning er at de som tidlig er mye ute og lærer om naturen blir glad i den og i å oppholde seg i den. Og at det du er glad i det verner du om. Så mitt håp er at de ungene jeg har hatt med å gjøre i løpet av de 29 årene er så glade i naturen at de vil fortsette å bruke den og verne om den til glede for deres unger igjen.
Da er det viktig at de har noen natur å bruke. Og at de har noe natur å ta vare på. Det er vi som kan gi neste generasjon muligheter til å plukke bær og sopp, fiske seg en abbor eller ta seg et bad i et lunkent tjern. Det er vi som kan gi dem mulighet til å nyte en urørt utsikt eller spise matpakka si mens de lytter til fuglesangen i tretoppene over hodet sitt. Det er vi som kan sikre dem muligheten til å tenne et leirbål under stjernene og kjenne med alle sanser samspillet med omgivelsene. Samspillet med naturen. Derfor må vi verne om den. For verdien av frisk luft, fri natur, lukta av skog og gleden over allemannsretten er verdt å kjempe for, ikke sant?
For oss er slikt noe verdifullt! Ikke verdiløst og ubrukelig. Gemini.no, som publiserer forskningsnytt fra NTNU og SINTEF sier at klimaendringene ikke er den viktigste trusselen mot artsmangfoldet på jorda. Hovedproblemet er at leveområdene til dyr og planter forsvinner. I stor grad på grunn av såkalt «endret arealbruk». Det vil si for eksempel bygging av hyttefelt, veier eller vindturbiner. Arealbruk som påvirker dyr, fugler og planteliv og stykker opp deres leveområder. Og våre friluftsområder. Les gjerne mer på gemini.no; «Hva er naturen verdt?».
Og ja, det handler om følelser. Når noe vi er glade i og som vi vet vi er avhengige av i livet trues, da trues vi. Og vi reagerer med følelser. Vi engasjerer oss og mange av oss som er imot turbiner leser oss grundig opp om saken. Jeg leser i alle fall både artikler som er for og artikler som er mot turbiner. Det jeg registrerer, men ikke er spesielt overrasket over, er at de som er for og uttrykker det gjerne er utbyggere eller andre som har økonomiske interesser i en utbygging. De har også millionbudsjett for å overbevise andre om sitt syn. Informasjon som går mot vindindustri er som for eksempel Motvind. Det er folk som ikke har private interesser hverken for eller mot. Det er folk som er glad i naturen og glad i å bruke den. De er glade i å bruke den skånsomt og på naturens premisser. Det er også forskere og andre som uttaler seg som fagpersoner.
I Nationen skrives følgende:
«God distriktspolitikk inneber bruk – ikkje forbruk av natur.»
«Tilgang på natur og velfungerande økosystem er ein føresetnad for ei grøn omstilling og ein bærekraftig distriktspolitikk. Vi har ei plikt overfor framtidige generasjonar til å sikra dei ein natur som gjev same moglegheiter som tidlegare generasjonar har hatt til å dra nytte av dei godar som naturen gjev. Då må vi forstå korleis vi endrar naturen.»
For meg handler det om troverdighet. Hvem skal jeg tro på? De som vil bygge ut og ha VEKST for bortimot enhver pris? Eller de som jobber ulønnet og de som jobber fakta- og forskningsbasert for en sak de tror på?
Det forteller meg noe om verdigrunnlag. Og det forteller meg hvor avhengig naturen og dyr og planter er av at vi som verdsetter den taler dens sak. For naturen kan ikke snakke for seg selv. Vi må alle huske at vi er en del av denne naturen. Vi kan ikke bruke den ukritisk. Og vi kan ikke underlegge oss alt av natur. Det betyr at vi i dag og i framtida må være kritiske til VEKST for enhver pris.
Hva er verdifullt eller verdiløst for deg? Jeg er i alle fall ikke klar for å feige ut. Jeg vil at allmenninga skal få være akkurat det. Allmenning. Og et framoverlent styre i Romedal almenning har vært modige nok til å tenke seg om og tenke på nytt. DET er distriktspolitikk og det er framoverlent!
Kilder:
www.gemini.no, «Hva er naturen verdt?», 15.11.2021.
www.nationen.no/god-distriktspolitikk-inneber-bruk-ikkje-forbruk-av-natur/o/5-148-81644
