Altså, det er vel dette som kalles “alt ligger til rette”!?! Strålende sol og null nedbør varsles over Bitihorn lørdag. Ikke blir det særlig med mygg heller, eller knott, kan det se ut som 😉
Godt selskap er i orden, logistikken er i orden, idyllisk overnatting (så vidt bildene viser) er bestilt og betalt, innkjøp er delegert, sekken er pakket og skoa er nypusset. Skrotten spiller slettes ikke på lag, men som alltid; jeg har klokketro på at vilje og motivasjon på et vis får meg dit jeg vil. Også denne gangen, selv om smertefri og energi nok var begreper som ikke akkurat har preget hverdagen siden en eller annen gang i starten av mai, eller noe.
Og ja – jeg gleder meg en ørliten smule 😉 #fuckms, #fuckcancer
Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.
Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:
Og der det blir hull slipper lyset inn – eller ned da i dette tilfellet 🙂
Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.
Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.
Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.
Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.
Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.
Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.
Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.
Det er spørsmålet. Jeg ser av og til tilbake og leser egen blogg fra ett, to eller flere år tilbake. Og i fjor på denne tida klappet jeg meg selv på skuldra og gratulerte meg med ferie. Ferie fra timer på sykehus hos nevrologer, radiologer, onkologer, fysioterapeuter, kirurger og alle mulige andre eksperter. Jeg hadde sju ukers ferie foran meg! Ingen helseavtaler i umiddelbar nærhet. Hipp hurra!
Altså, vi som er heltidsansatt i egen helse kan jo ikke regne med ferie. Den varige sykdommen tar ikke ferie. Smerter, funksjonsnedsettelser og hjernetåke holder stand og bryr seg ikke nevneverdig om at det er sommer og ferietid. Og fri fra jobben for de som driver med lønnet arbeid. De greiene der bryr seg overhodet ikke om 37,5 timers uke eller helgefri eller noe slikt heller. Det surrer og går, 24/7. Men jeg har valgt å kalle det ferie når den varige sykdommen ikke krever oppmøte hos helseinstanser. I alle fall når det sammenfaller sånn rimelig med småbrukerens ferie fra jobb.
I år visste jeg om en avtale i slutten av måneden. Bortsett fra det så tenkte jeg at jeg hadde ferie allerede nå. Akkurat som i fjor. Det har i grunn hopet seg opp med slike avtaler de siste ukene, så det var godt at det meste var gjennomført. Men så kom posten. Og sms’en.
I dag tikket det inn ikke mindre enn tre innkallinger på rappen. Så da vet jeg hva jeg skal drive med den stunda. Og jeg avlyste umiddelbart ferien fra helseinstitusjonene denne sommeren. Litt molefonken og oppgitt et lite sekund der altså.
MEN, så kom jeg på noe. Fra den 2. juli og muligens hele den måneden og et par uker av august er foreløpig kontroll- og behandlingsfri. Dermed blir det ferie i år også! Bare litt senere enn i fjor. Og hvisomattedersomatte kontrollene i slutten av måneden viser det jeg forventer; nemlig «ingenting spennende å se», som radiologen beskrev det forrige gang.
Heldigvis var det mulig å snu tanken fra «ikke ferie» til «ferie så klart». Og det må jeg takke hagen for. For det er utrolig hva litt graving i jorda i lett regnvær og vind kan gjøre for mentalhelsa. Og evnen til å rydde litt plass i topplokket for en smule positivitet.
Min lille avreagering i hagen førte til enda flere potter å vanne resten av sommeren. Men jeg kunne også høste både reddik og salat til middag og nyte noen av de greiene som allerede blomstrer. Og bare det er ikke så ferst, uavhengig av ferie eller ikke:
Den dyprosa peonen står i full blomst og den rosa kommer like etter.
Gressløken får også lov til å blomstre med sine lilla bustehoder.
Løytnantshjerter.
Disse margerittene ble plantet til 17.mai og har allerede inntatt en litt “soltørket” look.
Og nå kommer disse også, og parfymerer med sin duft. Duftskjærsmin.
Å få lov til å nyte solnedgangen over et vann minutt for minutt er en av livets store gleder. Det samme gjelder for så vidt soloppgangen, men den er det jo noe lettere å forsove seg til. Solnedgangen minutt for minutt i helgas heng så sånn ut i følge kamerarullen min:
I går kom jeg meg endelig til skogs. Og det var etterlengtet, det kan jeg trygt si. Etter noen uker med alt for mye å gjøre, alt for mange sykehuskontroller og behandlinger og rett og slett så mye sosial moro at skrotten har slått seg helt vrang med smerter, energiløshet og utfrodrende psyke så var det høyst påkrevd! Men nå mistenker jeg at det var akkurat dette jeg trengte og de neste dagene kan dedikeres fullt og helt til opplading for topptur neste lørdag.
Da jeg stakk av gårde langs stien innover skogen kjente jeg det med hele meg. Sjeldent etterlengtet. Såpass at jeg både snakket med meg selv og ble smårørt. Og da ble jeg jo en smule overivrig og turen ble i lengste laget. Jeg overdrev slik at jeg underveis var rimelig sikker på at jeg ikke skulle rekke tilbake til camp før turkompanjongen min meldte sin ankomst.
Men jeg rakk det så vidt! Selv om jeg plumpa med skinne og full pakke til over kneet i ei blautmyr og var usikker på om jeg og kartet var enige med terrenget flere ganger underveis. Det viste seg at jeg hadde lest kartet helt riktig, terrenget stemte, og jeg fikk også slitt meg løs fra blautmyra. Riktig nok med myrvann og rusk og rask både i skoen og på innsida av buksa.
Jeg klarte det og vi kunne skravle, spise lækker mat og drikke både bobler og vin hele den nydelige kvelden. Så klart etter at jeg hadde badet av meg både overoppheting og svette etter turen. Endelig kom sommeren og sommerfølelsen også. Shorts og t-skjorte ble først byttet ut like før sengetid. Eller køyetid.
Og jeg som egentlig elsker å ligge i køya og se på utsikten når jeg har lagt meg i hengekøya, var nok såpass oppbrukt da jeg pakket meg inn for natta, at jeg rett og slett bare lukket øya og sovnet. Heldigvis hadde vi vett til å si natta med en gang før vi gikk i koma.
På denne tida av året er sola bare så vidt nedom bak skogen før den dukker opp til en ny dag. Så omkring klokka 03.40 glippet jeg med øynene mot ei strålende gul sol som stakk så vidt opp over tretoppene. Da var det i grunn bare å trekke ned glidelåsen i soveposen for å slippe ut litt varme, og snu nesa andre veien. Etter flere justeringer av nevnte pose og glidelås var jeg i grunn overmoden for morgenbad omtrent klokka 08.20. Turkompanjongen sov enda og jeg snek meg til noen svømmetak der i stillheten, før hun ga lyd fra seg og vi kunne gjenoppta skravlinga.
Med kokeapparatet parat ble det både kaffe og arme riddere før vi pakket ned leiren, med en god del obligatorisk leting etter hengekøyetrekk og andre løse deler. Og omtrent 10 minutter etter at vi satte oss i bilen så kom de første dråpene. Innen jeg kom hjem styrtregnet det.
Denne hengekøyenatta var sjeldent etterlengtet. Men jammen ble det juninatt i naturen på både meg og kompanjongen. Med perfekte forhold. Slike hengenetter gir mersmak og foreløpig går det lett å nå målet om minst ei utenatt i måneden i hele 2025.
Takk for turen til turkompanjong og «partner in crime», Randi. Og takk til lappugla som poserte så stoisk og perfekt at vi måtte rygge for å ta bilde på hjemveien.
Jammen er vi gode som klarer å gjennomføre slikt noe. Og jammen er vi heldige som kan gjøre det. Og jammen var vi heldige med været også! Sjeldent etterlengtet alt sammen!
Hverken første eller siste solnedgangsbilde akkurat fra denne leirplassen; også kalt “Heidis plass”.
Endelig på sti igjen.
Turkompanjongen har som vanlig ansvar for bobler og stett.
Pasta, pesto og focaccia. Namm.
Kvelden siger på og kompanjongen har inntatt køya.
…etterspør utifriluft i sin helgeutfordring denne gangen. Her.
Sommerfølelse er når jeg kan bikke meg ut av hengekøya, gå rett til morgenbad og kjenne at jeg overhodet ikke har lyst til å stå opp igjen av vannet, MENS turkompanjongen enda sover søtt i hengekøya! DET er sommerfølelse. For da er temperaturen god både i lufta og vannet sommerlig og sommerskogen er kulissene.
Eller gress. Men vi sier gras. «Je trudde nesten di hadde fløtt!», sa besøket som kom her om dagen. Det var visst graset som satte ham på de tankene. Eller den såkalte plenen. Den har fått utfolde seg fritt og uhemmet siden 15.mai. Og det bar den vel i grunn rimelig kraftig preg av. Strå og blomster hadde tatt over gressmatta. Fint for humler og andre insekter. Rett og slett litt lokalt naturvern, egentlig. Men plen, kunne den nok ikke kalles lenger.
Det må vel sies at det er tilfeldighetene som har brakt den i denne tilstanden. Vi har vært litt bortreist, litt for travle, det har regna når vi har tid og energi nok, eller vi har hatt andre ting som har vært mer nødvendig å prioritere. Da blir fort plenen omdefinert til eng.
Men nå er det plen igjen. Småbrukeren har vært umåtelig effektiv i dag og hele stasen fikk seg en stuss. Så får vi se hvor lenge den er kort og prydelig denne gangen. Og hvor lange strå vi oppnår før neste plenklipp.
I dag, akkurat denne fredag den trettende, så er jeg vågal nok til å ta gledene på forskudd. For å glede seg er jo en stor glede, ikke sant? Og denne fredagen er det massevis å glede seg til, jeg skal bare ta denne kaffekoppen med katta oppå dyna først, så dagen kan lirkes i gang på et rimelig behagelig vis.
Og jeg har minst 3 ting å glede meg til i dag:
Jeg skal lage meg en god frokost. Det blir havregrøt med banan. Kraftkost for den som trenger energi.
Jeg skal gjennomføre ei passe tøff treningsøkt. Styrke og intervall står på fredagslplanen.
Jeg skal på sommerfest og grille med gode kolleger.
Akkurat det spurte fysioterapeuten meg om da jeg gikk inn til time hos henne i dag. Jada, enda et venterom var ferdig benyttet. Nå blir det noen uker til neste gang jeg skal bruke akkurat dette. Det er jo sommer og ferie og da vil vi jo ha fri fra slikt noe også, om det er mulig. Og det er det, heldigvis. Jeg får massasje og behandling for ødemer i beinet etter melanom-operasjonen i legg og lymfe rimelig jevnlig, så jeg har time hos henne med noen ukers mellomrom.
Og da er det jo en del ulike temaer som blir belyst. For vi er jo begge damer som kan både skravle og le samtidig som hun masserer og jeg bare ligger der i all min prakt. Og tur snakker vi jo en del om.
Hun var en av dem som heiet aller mest da jeg i september 2023 nådde toppen av Glittertind sammen med en del kolleger. Hun hadde dessuten fremsatt krav om bilde så fort «oppdraget» var i boks. Og det fikk hun. Så fort jeg fikk dekning 😉.Og nå vet hun at jeg skal ut på et lite fjelleventyr eller fjellstunt igjen. Og nei, jeg HAR ikke vært på tur enda. Ikke den turen i alle fall. For den skal foregå neste helg.
Da skal denne skrotten til toppen av Bitihorn i Valdres. Bitihorn er 845 meter lavere enn Glittertind men det er fortsatt snakk om 1607 meter over havet. Og turen har 547 høydemeter. Omtrent halvparten av høydemetrene på Glittertind da, og en del kortere å gå. MEN, jeg er ikke det minste i tvil om at det blir krevende. Jeg har ikke gått en så lang tur i hele år. Og garantert ikke så bratt. En følelse av at gangevnen har dalt ligger og murrer i bakhodet og høyrebeinet er om mulig enda mer slarkete enn det var den gangen i 2023. Dessuten har energinivået vært på rekordlavt nivå i ukesvis nå. Minner om 13 timer og 17 minutter i fjellet før Glittertind-turen var over, å bli halt gjennom ei steinrøys og månen som gikk opp over fjellryggen i sørøst står rimelig klart for meg. De minnene er både gode og litt skremmende. Og heldigvis mest magiske og rørende.
MEN! Jeg både VIL og SKAL og KAN karre meg til topps! I alle fall har jeg trua! Og deler av turfølget har uttalt at i verste fall så skal jeg bæres til toppen. Men DET tør jeg i alle fall ikke.
Og mange flere innlegg i arkivet på friluftsheidi.blogg.no både etter turen i september og da forberedelsene pågikk i mai (for den som vil lese om det)
Denne gangen satser jeg på at turen er ferdig innen det blir mørkt. Og DA er det jo en stor fordel at vi snakker junikveld og ikke septemberkveld 😉 Bilde: ACM.
