En gang i vinter, jeg husker ikke helt når, så kom ideen opp. «Vi skulle jo fått deg opp på en fjelltopp igjen!?!» Det hadde jo vært et tema for meg i lang tid, det. Og jeg hadde ytret akkurat det ønsket i opptil flere sammenhenger blant ulike folk. Så ønsket var jo kjent. Foreløpig har gjenomføringsevnen ikke stått helt i stil med drømmen. Det har ikke vært mulig, av ulike årsaker. Oddsene for at akkurat det skulle skje har vært dårlige, elendige og sånn passe.

Så kom denne våren. I alle fall kom våren på papiret. Ute er det alt annet enn vårlig. Det snør på tvers. I april har jeg gått for MS. Jeg har trådd til, frontet saken og utfordringen, gått og registrert kilometer som avtalt og ikke minst samlet inn penger underveis. Nå er april over. Jeg klarte det. Både antall kilometer og innsamlingsutfordringen. Det kjennes tilfredsstillende. Og jeg kjenner på mestring.

Nå er det mai. I utgangspunktet uten mål for noe som helst. Ingen kilometermål og ingen penger som skal samles inn. Mulighet for å legge seg på sofaen og i alle fall ikke skrive opp kilometer og aktivitet. Men så er det nå engang sånn at jeg trigges av mål. Konkrete mål. Gjerne litt utenfor komfortsona, men også gjerne oppnåelige mål. Så i løpet av de siste dagene har tankene samlet seg og jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne gangen er målet todelt:

1. Jeg skal opp på en navngitt topp på en bestemt dato. 2.september 2023!
2. Mai, juni, juli og august skal brukes til å gå til foten av fjellet. (!!!)
3. Jeg leker med tanken om å lage en innsamlingsaksjon eller to for prosjektet. Da tror jeg rett og slett jeg må gå både for MS-forbundet og Kreftforeningen.

Naturlig nok starter jeg med punkt 2: Men jeg skal ikke gå dit på årntli’, altså. Jeg skal imidlertid gå avstanden fra sofaen min til fjellets fot. Jeg skal i løpet av disse fire månedene gå til sammen 240 kilometer. I følge Google maps er det så langt dit. Sånn ca. Maps sier også at det skal ta 49 timer å gå dit på beina. 2 dager og en time, sier de. Jeg skal bruke 4 måneder. Og det skal jeg klare. Aprilutfordringen på 60 kilometer fra MS-forbundet viser det.

Om jeg kommer meg til fjelltoppen den 2. september gjenstår å se. Det er det delte meninger om. Også hos meg og hos meg. Noen dager tenker jeg at det er helt borti natta bare å tenke på det. Hårete mål er bra, men sååå til de grader langhårete er vel strengt tatt en utopi? Andre dager, særlig etter å ha gått lette turer i enkelt terreng (!) så kan jeg finne på å tenke «hvorfor ikke?». Det klarer jeg vel, det også!

Innehaveren av ideen har ikke vært på tur med meg de siste par åra. Vedkommende har aldri sett hvordan høyrebeinet slepes over alt av steiner og røtter når det ikke lar seg løfte. De fleste har heller ikke sett meg kollapse i dagesvis etter fysiske eller mentale utfordringer. Heller ikke har denne personen opplevd hvor lang tid det tar å ta seg fra a til b når 50-skrittsmetoden er tatt i bruk. Altså 50 skritt, hvile, 50 skritt, hvile….osv. Er jeg litt i siget kan jeg øke til 100 skritt. Da går det så det suser! Metoden kan gjerne slå inn etter et par kilometer enkelte dager. Men vedkommende, muligens på grunn av uvitenhet, mener bestemt at dette skal vi klare. Så da så.

Da ideen ble presentert, i et litt tullete tonefall, for fysioterapeuten som jevnlig behandler meg for lymfødem etter kreftoperasjon, var hennes respons: “JA, herlig, det syns jeg du skal! Jeg gleder meg til å se bildene!”. Noen har i alle fall trua!

Så har vi de som har litt mindre trua. De som tenker og sier «nei, det der kan dere bare glemme. Det kommer aldri til å gå. Det er helt umulig! Det klarer du ikke!» Mange dager er jeg veldig enig med dem. Mange dager er det helt rett. Og jeg tenker: «Hvordan kan du i det hele tatt tenke tanken, du som holder på å slite deg ut etter både 4, 3 og 2 kilometer!» Slike dager så er det rimelig lett og selvsagt å miste trua både på akkurat denne utfordringen og mye annet.

Men det går fort over, heldigvis. Mest av alt kjenner jeg at jeg tenker: «Jasså, så det er umulig, sier dere! Hah!». Og så skjer det som ofte skjer med meg: Jeg bestemmer meg for å klare det!

Så nå skal jeg gå til foten av fjellet. Hvilket fjell skal jeg skrive om etter hvert. Og de som er kjent ser vel hvilket ut ifra bildet jeg fikk tilsendt etter at noen hadde vært på rekognosering:

Dit skal du, altså jeg, sto det på meldinga som tikket inn. O skrekk og gru og hipp hurra!

Jeg er veldig usikker! Dette er et vel langhåret mål. Til og med for en turglad skrott som meg. Rett og slett en potensiell gedigen overdrivelse. Jeg vet ikke om det er mulig. Hverken med dette fjellet eller med noe som helst annet fjell. Men det skal forsøkes. Og underveis er jeg i grunn avhengig av støttespillere, været, tilrettelegging og flaks. Mye flaks!

Men tenk om det går!?! I skrivende stund er det igjen 238 kilometer av de 240 😉Jeg er i gang.  Nå har jeg sagt det! Så da gjenstår «bare» å gjøre det! For tenk om det går!?!