The Great Escape vol 12, 2024 edition, er historie. De to eneste og faste deltakerne har syklet, pustet og pest, spist, badet, skravlet, kokt kaffe, svettet, sett, hørt, ristet, observert og tråkket seg gjennom «den mest familievennlige delen» av Mjølkevegen. Nemlig Stølsvidda mellom Vaset og Golsfjellet.

I løpet av fem dager, med to dager biltransport og tre dager sykling, har vi tilbakelagt noe i underkant av 100 kilometer. Den yngste har tråkket for egen maskin alle meterne og alle bakkene. Bortsett fra omkring fem meter der undertegnede prøvde seg på et slags «dyttestunt» med elsykkelen som drivkraft og der armen liksom skulle «sope» med seg dama. Til høylytte og ville protester, selvfølgelig. Slikt noe skulle hun jo slett ikke ha noe av! Så da slutta jeg da. Og syklet videre på min trehjuls spesialsykkel med alternativt styre og hjelpemotor.

Den første sykkeldagen var en vakker og aldeles strålende rundtur. Og selv om «noen» hadde lest at turen skulle være på 16 kilometer, mens den endte på 27,9, så var vi enige om at den var akkurat passe. Selv om siste bakken skulle vise seg å være både i bratteste og lengste laget. Men det gjelder å ikke gi seg. Dag en er beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html

Dag to våknet vi igjen på Gomobu. Fint navn, ikke sant? Det var på tide å pakke ned alle remedier og alle jakkene (!), putte det som ikke ble funnet verdig å bli med på turen i bilen, og resten i sykkelveskene. I dag visste vi hvor vi skulle begynne og vi startet å tråkke oppover bakken og bortover vidda. Med mørke skyer i både horisont og hvor enn vi snudde oss så var vi forberedt på det meste av vær, men vi kom oss jammen over hele vidda før dråpene traff både syklister og sykler. Vi passerte både kyr og sau, hytter og setervoller. Det ble en og annen fartsrekord i noen av bakkene. Begge syns jo det er en smule stas når hjulene ruller fortere og fortere mens følelsen av å suse av gårde nesten minner litt om å fly. Etter å ha passert både DNT-hytte og gjennom ei trivelig setergrend måtte vi sitte litt på en stein mens utsikten ble beundret og medbrakt brødskive ble fortært. Og sjokolade så klart. Det hører med.

Det sykles så fort at noen har hjelmen i skyene.

Tyrisholt.

Mot Hemsedalsfjella.

Skurer over Tisleifjorden.

Til slutt stupte vi ned en rimelig bratt bakke og befant oss plutselig på en kafe og landhandel der det ble muligheter for både kaffe og kanelbolle. Og et par bilder til. Til og med på do ble det fotografert. Og det er ikke akkurat en vane. Akkurat da Escaperne var under tak der så kom det faktisk noen få regndråper. Nok til at kaffen ble inntatt innendørs.

Noen kilometer på hjul senere passerte vi enda en perfekt rasteplass. Men gapahuken var opptatt:

Det var for så vidt ledig på steinen som ba oss sette oss ned, men gjengen i gapahuken hadde visst brukt den som do…

Etter en liten prat med de lokale i gapahuken gikk det lett nedover gitt. Helt til demningen i Tisleifjorden. Med sykkelvei direkte på demningen ble det en stopp der også. Rett og slett for å ta inn det hele. Fem minutter etter at vi passerte demningen var det stopp igjen. Tour de vidda, Escape edition, har det med å foregå sånn. Farten er rett som det er god, men plutselig oppdages noe pent, interessant eller fotovennlig, og dermed blir det stopp. Denne gangen var det vel egentlig for å se litt på folk på en kafe, ligge litt i lyngen, drikke litt baylies og….tamtaratam, tro det eller ei: BADE! Igjen.

Et nydelig sted å bade og vi er skjønt enige: «vi angrer aldri på et bad».

De siste kilometerne var oppover. Lange oppoverbakker. Merket som «svært bratt bakke» på internettmaskina til AC. Men endelig så fikk vi syklet på litt sti. Skiløype og traktorslep kaltes det på det samme internettet. Det er alltid litt spennende med stisykling med trehjuling. For hva slags sti? Hvor smalt er det? Og hvor bratt? Og hva befinner seg egentlig i og under gresset jeg sykler gjennom og som er like høyt som skuldrene mine? Kommer jeg i det hele tatt fram?

Dama på tohjulingen tråkket på og var helt rå opp traseen! Og friluftsheidi kjørte seg fast bare en gang. Hun ble stående fast med understellet på sykkelen godt festet i grusen der stien rett og slett var vasket vekk av bekken som skulle gått ved siden av. Litt løfting måtte til før vi sakte men stødig tråkket de siste noenoghundre meterne gjennom blomsterbakkene til resorten vi skulle tilbringe kvelden og natta på.

Da hadde vi kommet til trillekoffert- og bussturistland. Den oppegående unggutten i resepsjonen anbefalte oss å spise middag klokka 19. For klokka 20 skulle det komme tre turistbusser. Det er det jeg kaller et rimelig tydelig hint. Den er grei, tenkte vi og turet opp på rom 360 med det meste vi hadde av ryggsekker og sykkelvesker. Bortsett fra mobilen min. Den var VEKK!

Heldigvis visste jeg at jeg hadde hatt den ved innsjekk. Jeg hadde jo hatt visakortet framme. Men endevending av alt som befant seg på rommet, alle lommer, samt henvendelse i resepsjonen hjalp ikke. Null funn. Men en liten ekstra tur ut i sykkelboden, også kalt skiboden, ga resultat. I bunnen av den sykkelveska vi lot stå igjen der fordi vi slett ikke hadde planer om å bruke innholdet, blant annet kokeapparatet, inne på resorten; DER vet du! Der lå den forb… telefonen. Med seks oppringinger fra min medsyklist, i desperasjon for å finne igjen dupeditten.

En dusj, buffetmiddag type alt for stor, samt en liten runde i hotellets relativt digre kombinerte kles-, leke-, interiør- og souvernirbutikk senere og vi inntok horisontalen for en god natts søvn. Sykkeldag to var historie, og vi var spente på om værmeldinga for sykkeldag tre ville innfri.

For dag tre var meldt å bli den våteste og mest utrivelige sykkeldagen. Selv om mengden nedbør og vind som ble meldt hadde minket i løpet av de forutgående dagene. Det var to spente syklister som rullet ned øyelokkene og flatet ut i hotellsenga.  Møtte vi motvind og sprutregn morgenen etter?

På demningen ved Tisleifjorden.

Alle foto: ACM og friluftsheidi