Men dagen kom og det var tilløp til sol!

De forrige innleggene om turen ligger blant annet

her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

og her: https://friluftsheidi.blogg.no/nesten-100.html

Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.

«Der står det en fisker», sa AC.

«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.

«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.

Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…

Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.

På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.

Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.

Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.

Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.

Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.

Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.

I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.

Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.

Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.

Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…

“Kom og sitt ned”, invitererer denne.

Gauklie.

Vasetstølen.

Alle foto: ACM og friluftsheidi