Lunefull og spekket av kontraster. En måned som skriker “skar’ru værra med så heng på”. Skal jeg først danse, ja så velger jeg altså april. Som de fleste vet så danser jeg lite. Manglende evne må ta skylda, rett og slett. Jeg er mer av typen som henger i baren og lar skravla gå. Sånn er det med den saken.
Men så kom det en utfordring. Og utfordringer er til for å tas imot! «Dans våren inn» iført kjole eller noe annet etter ønske, var utfordringen. Takk til frodith for utfordringen. Det er ikke hvem som helst som får meg til å danse! Det syns nok på bildene også… Og du fikk meg faktisk til å danse hele to ganger!
Apropos bilder. Dansinga er dokumentert og den har til og med havnet på kunstutstilling. Hos http://frodith.blogg.no. Bildene er altså begge tatt i april. Med nøyaktig en ukes mellomrom. Samme kjole, samme sted, samme hatt og briller og samme kjærringa. Til og med samme positur. Det er den eneste jeg kan!
Legalisering av cannabis er tema på fjernsynet mitt akkurat nå. Vi snakker USA, vi snakker medisinsk bruk og vi snakker delte meninger. Så klart. En figur hevdet det var et godt hjelpemiddel mot smerter, aches and pains, en annen at de som røykte ikke eide hukommelse. Jeg har ikke så mye mening om det. Ingen erfaring, hverken personlig eller upersonlig, ingen kunnskap og ingen mening.
For min egen del så velger jeg i alle fall her og nå noe annet. I dag for eksempel så valgte jeg søndagstur. Jeg tror ikke det hjalp så innmari mye mot mine aches and pains som var rimelig høylytt tilstede i dag, men det kjennes heller ikke ut som det gjorde ting verre. Psyken trives i alle fall godt med søndagstur.
Det dreier seg om rolig rusletur med kokeapparat og kaffe i sekken, som småbrukeren bærer. Og det dreier seg om lett terreng, korte avstander og noe fint å se på. Bar bakke under skoa er i utgangspunktet målsetningen. I dag ble det litt snø og is, men ikke verre enn at kjærringa med staven(e), altså meg, tok seg fram til neste bare flekk. Det er vår, det er sol og det er varmt nok til tur uten stillongs og lue.
Da trenger jeg faktisk bare søndagstur, ikke cannabis!
Ser på grensa til romantisk ut, faktisk. Småbruker og friluftsheidi by the river.
To andre på tur helt på kanten…Med noe sånt som 23xzoom var dette det beste huoghei-telefonen fikk til…
Ikke cannabis, og ikke engang bålrøyk! Det gamle kokeapparatet har sin glansperiode å se fram til de neste månedene. (ingen reklame dette, i alle fall ikke betalt!)
Jeg må innrømme dette: de siste par dagene har jeg opptil flere ganger vært på nippet til å begynne å gaule på klassikeren «sommartider hey, hey» av ren skjær eufori. Sangen heter sikkert ikke det, og dere som er for unge må gjerne google både tekst og Gyllene Tider. Til og med jeg var snaut ti år da akkurat denne kom ut.
Men altså: sommer! Åjada, det siste døgnet, og vel så det, har gitt friluftsheidi en god smak på sommer og sommertemperatur. Selv om vannflaska inneholdt like mye is som vann etter uteovernatting før i uka, så har de siste par dagene dratt med seg en del «sommerbivirkninger»:
Øl i solvegg, sjekk. Selvbrygget og meget vellykket om jeg skal si det selv!
Grilling, sjekk. Selv om vi har kasta grillen, så har vi da bålpanne…og det lukter sommer!
Middag utendørs, sjekk. I dag måtte vi til og med flytte bordet litt, det ble nemlig litt for varmt og vindstille inntil veggen.
Solbrent, sjekk. I alle fall ifølge småbrukeren som kunne observere en lettere rød farge på undertegnedes kragebein. Sånn går det hver gang, uten unntak, når friluftsheidi skipper ullgenseren for første gang i sesongen…
Behov for solbriller og solhatt, sjekk. Nødvendig som følge av forrige punkt…
Utetrening gjennomført. Iført kun treningstøy og joggesko, ikke ull, fjellsko og vindtett!
Sjokolade som smelter i sola, sjekk. Note to self: her spises for sakte!
Heldigvis har vi vett på å nyte hvert sekund av både sol og godvær. Vindstille er ikke akkurat dagligdags her på bruket og vi er tross alt kun i midten av april. Men litt sommer kjentes deilig ut, uansett. Og ulltrøya er fortsatt i første rekke i skapet, selv om dagens variant faktisk er kortermet!
Fra i dag, 15. april, og fram til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. Det betyr at det ikke er tillatt å tenne bål, engangsgriller, bålpanner og annen åpen ild, i skog og utmark uten tillatelse fra kommunen.
For oss som er mye på tur både lenge og gjennom hele døgnet betyr det at kokeapparat og primus hentes fram igjen. De siste årene har flere perioder med ekstrem skogbrannfare også hindret bruken av disse. Jeg er spent på hvordan dette sommerhalvåret blir.
Uansett. Akkurat her på bruket og et par andre steder jeg vanligvis ferdes på tur, så kan nok bålet fortsatt nytes ei lita stund til. Det siste snøfallet gjør at det hvite dekket fortsatt holder stand her og der. I høyereliggende strøk kjøres det skiløyper, så der er bålmulighetene fortsatt høyst reelle ei god stund til.
Jeg satt ved bålet både i går formiddag, i går kveld og i dag tidlig. Formiddagsbålet var av type jobb og kun for kos. Ikke noe matbål. Heldige meg kan tenne bål på «kontoret». Kveldsbålet ga nygrillet kveldsmat og kakao og i dag tidlig ble det bålkaffe. Det var i grunn greit å varme seg på bålet også, da vannflaska igjen var fylt av is da jeg sto opp.
Jeg kommer til å savne turbålet, altså. Men samtidig så slo det meg plutselig at sesongen for arme riddere er over meg! Jeg oppdaget nemlig at det har seg sånn at arme riddere er fast frokost- eller lunsjrett på tur her i gården. Og de lager jeg av en eller annen grunn kun på primus. Akkurat det kom jeg på her om dagen. Og etter at avleggeren pimpet den opp med tilbehør av det mer luksuriøse slaget i fjor sommer, ja da er det bare å glede seg.
Mine arme riddere består av:
Brødskive som har ligget og svømt i sammenpisket egg noen minutter, ca ett egg per skive.
Stekt på begge sider etter ønske i stekepanne med litt smør.
Dryss over litt sukker, gjerne brunt eller sukringold mot slutten av stekingen.
Dryss over hakket sjokolade mot slutten av steketiden slik at den smelter lett.
Spre noen blåbær, nøtter og noen delte jordbær over ridderne ved servering. Har du vært på tur ei stund, og tilgangen på fersk jordbær er dalende, så hender det at det går an å finne noen multer (og blåbær). Det fungerer perfekt!
De to siste punktene oppsto i lyngen på Ringebufjellet i fjor sommer. Etter initiativ fra avleggeren.
Med nykokt kaffe, eller en solo, kan dette trygt anbefales. Et tips kan være å gå litt først, så du blir skikkelig sulten. Og undertegnede erfarte at en ørliten siesta i lyngen var god, muligens påkrevd, etter dette heftige og avanserte måltidet.
Jeg kjenner at jeg akkurat gikk fra å være litt molefonken på grunn av bålforbudet, til å bli forventningsfull på grunn av de arme ridderne! De anbefales.
Og jeg gleder meg til riddersesongen!
Bålsesongen er på hell, mens hengekøyesesongen snart tar av.
Det er nesten så jeg lurer på det. Om jeg skal la være å pakke ned, heller lese ut boka mi og bli her hele dagen. Bålkaffe, sol på skrotten og fuglesang er i alle fall en formidabel start på dagen🙂
I går skrev jeg om han som kalte folk suppehuer. Og jeg skrev at brev fra det offentlige kan være vel kompliserte å fatte for hvermannsen. Spesielt for suppehuer da. Og dagen før det igjen skrev jeg om svar, tregt svar og mangel på respons på egne henvendelser til offentlige instanser.
I dag bare ler jeg! Høyt og lenge! Følgende er et helt ekte svar fra en offentlig helseinstans, mottatt i dag, et snaut døgn etter innsendt klage. Endelig noen som tar på alvor “diagnosen” som suppehue og degenerert og tilpasser kommunikasjonen til kapasiteten (min). Se gårsdagens innlegg.
Ifølge denne mannen ligger jeg tynt an for tida. Jeg er på rask vei til å bli «mentalt degenerert». Rett og slett et suppehue. Det er ikke mine ord, men hans. Jeg ville heller kalt det brødhue eller grauthue. Men det er jo en smakssak, tipper jeg. Småbrukeren kaller meg av og til blåst. Røft miljø, altså!
Nok om det. Ifølge denne mannen vil det si at dersom jeg er i stand til å lese, tolke og forstå informasjonen jeg får i fra det offentlige eller andre og som har med min helsesituasjon å gjøre, ja da er jeg ikke suppehue nok og bør snarest dra meg på jobb! Dette kommer da fra en fagperson som skal tale suppehuenes sak. Må være deilig å føle seg så mentalt overlegen sine klienter, tenker jeg. Selv om pedagogen i meg er litt spent på hva som kan skje med han stakkars advokaten som tydeligvis henger en del med «mentalt degenererte». Siden han er så opptatt av at miljøet vi oppholder oss i gjør oss til suppehuer, så står vel slike som han i fare sjøl, eller? Det får bli opp til andre å diskutere arv og miljø…jeg er for pedagogisk degenerert!
Utallige ganger har jeg hørt en variant av «du skal være frisk for å være sjuk», i betydningen at det er rimelig krevende å forholde seg til alle instanser, skjemaer og brev en blir presentert for når en blir sjuk. Jeg skjønner godt at mental degenerering fort kan bli en bivirkning. Og motløs og matt er det fullt mulig å bli av kommunikasjonen med det offentlige.
En kan ikke forvente av slike som meg at jeg skal fatte så mye med andre ord.
Aha, så det er dette det hele dreier seg om!?! Det er ikke meningen jeg skal fatte de papirene jeg får tilsendt i utgangspunktet. De er jo ikke tilpasset meg. Suppehuet! Jeg kan melde om at jeg akkurat nå har skrevet en klage, helt på egenhånd, til «regional koordinerende enhet» og smelt den avgårde til mottaker. Fastlegen mente at det kunne jeg fint klare sjøl. Lettlurt hu, antakelig. Takk for tilliten! Burde nok sikkert hatt en advokat til å gjøre det for meg. En som ikke er suppehue. En gjøk, kanskje?
Bilde:numerologensverden.no
Det er fullt mulig at Lægreid vil påstå at han mener «de andre» når han snakker om suppehuer. AAP-aksjonen, for eksempel. Det er greit det, altså, men en som gjerne vil framstå som faglig oppegående og med et snev av integritet bør etter min mening uansett velge andre uttrykksformer i det offentlige rom. Ikke så lurt å generalisere og sette i bås, eller slippe alt og alle nedi samme suppa, tenker jeg. Men overskrifter og engasjement er jo gøy!
Her jeg sitter og ser ut på snøstormen og leser om nye problemer med trafikkavvikling i våre kjære og berømte Amundrudbakker, så passer det vel med en liten oppdatering.
Screenshot fra facebook.
Følgende innlegg ble skrevet og delt den 16.februar i år, etter å ha satt det meste på tvers i systemet da jeg leste om ekspress-sykkelvei:
Og ja, jeg var forbanna! Såpass forbanna at innlegget og all dets eder og galle ble sendt både kommune, fylkeskommune og lokale medier. I sin fulle og usaklige versjon. Og jeg har fått svar.
Jeg fikk svar fra Stange kommune datert den 23.mars. Det er fint å få svar. Selv om jeg kjenner at jeg ikke akkurat er imponert over innholdet. Kort fortalt så bes jeg følge med på saksliste for planutvalg og kommunestyre utover våren, da handlingsprogram for fylkesveger er på høring i kommunen og skal behandles innen 22.mai.
Innlandet fylkeskommune derimot har ikke kommet med så mye som et knyst. Henvendelsen er mottatt, da. Det har jeg fått beskjed om. Handlingsplanen som fylkeskommunen foreslår har vi jo lest om i media. Og så vidt meg bekjent tyder ikke det på noe særlig til HANDLING i nabolaget her denne gangen heller.
Siden fylkeskommunen ser ut til å unngå problemstillingen ved ignorering og radiostillhet så får vi (trommevirvel) vente i spenning og se hva kommunen kommer med av høringssvar. Slike som meg kan vel fortsette å veksle mellom å være forbanna og resignert…
I dag ser det akkurat likt ut uti vegen her som det gjorde den 16. februar. Så når pågående oppgradering mot Stange er ferdig, og veien videre forbi Rasen allerede forlengst har fått rimelig god standard så har vi snart bare denne biten her igjen da. Enda større flaskehals, vil jeg tro. Vi får kanskje satse på mye og ustabilt vær og snøfall? Da stoppes trafikken ei lita stund om gangen i alle fall!
Til og med jeg er ganske så kjapp når skroget skal senkes ned i det eneste ikke-islagte vannet heromkring på denne tida av sesongen. Badesesongen, altså. I dag er den offisielt i gang. I alle fall for min del.
Og jeg må rett og slett skylde på avleggeren denne gangen. For første gang på i alle fall ti år så klarte hun kunststykket å dra i gang badesesongen før meg. Ifølge bildebevis og vitner så hoppet hun i havet på Aker brygge allerede siste dagen i mars. Og det var av det planlagte slaget med bikini og hele pakka, altså. Ikke no’ «ramle-over-bryggekanten-etter-en-fuktig- aften-på-by’n», der i gården. Som vi alle vet er det jo ikke mulig med fuktige aftener på by’n for tida. Ikke at hun hadde drevet så mye med det ellers heller akkurat. Måtte vel ha blitt bading da.
I og med at søndagsturen gikk langs Mjøsa i dag. Og det så vidt jeg vet er det eneste vannet i friluft her i Innlandet som ikke har is for tida, så var muligheten der. Badesesongen er åpnet! Jeg var fast. I alle fall så fast som det går an å være med numne og følelsesløse bein og hender! DET var fast. Men jeg var ikke så furious. I alle fall ikke i dag.
