Så var det dette energiregnskapet igjen da. De fleste har vel opplevd det. For eksempel når du har en litt gammal mobiltelefon, med like gammalt batteri, batterikapasiteten står på 54% og du er såre fornøyd for det holder jo. Lenge. Trodde du. Helt til du tar med telefonen ut på tur i litt kjølig vær og neste gang du tar opp telefonen, for eksempel for å ta et bilde, ja da lyser det rødt og du får beskjed om at batterikapasiteten er kritisk lav. 3 % eller der omkring.
Sånn fungerer jeg. Som et heldårlig batteri i en halvdårlig gammal telefon. Energien og kapasiteten lekker…
Mandag var jeg i siget. Kroppen var grei nok. Bedre enn på lenge. Bare litt stiv og støl. Ikke noe å henge seg opp i. Sola varmet og jeg stakk på overnattingstur. Jeg sov ute i hengekøye natt til i går og fikk med meg masse frisk luft, mental lading og fugleleik. Jeg var trøtt etter hjemkomst i går, men det blir en jo gjerne når en skal følge med på ting som skjer midt på natta også. Og jeg var fornøyd. Glad for å ha mestret og gjennomført og strålende fornøyd med opplevelsen. På et fint sted i grunn.
I dag kom nedturen. Smertene, melkesyra og huevondtet. Og den dårlige samvittigheten! Den dårlige samvittigheten for å ha prioritert en opplevelse kun fordi jeg har lyst. Dårlig samvittighet for at den prioriteringen i dag gikk ut over andre. Den gikk ut over jobb. Jeg var skral og klarte ikke prestere som jeg ønsket på jobb. Og været hjalp ikke akkurat til. Sur vind og regn og sludd er ikke akkurat oppbyggende for batteriet mitt. Smertepåvirket og med syre fra panneluggen til hæla måtte jeg kaste inn håndkleet lenge før jeg skulle
Dårlig samvittighet for at jeg måtte rett til sengs da jeg kom hjem. En time under dyna, med en håndfull smertestillende innabords og med ullstillongsen på, var helt nødvendig etter dagens halve arbeidsdag.
Koster de mer enn de smaker, slike stunt? Tenker ikke de fleste at jeg burde ha ladet opp og sørget for å være i slaget til jeg skulle på jobb noen timer? Ikke drevet med potensielt utladende virksomhet, som skogsturer og slikt? I alle fall tror jeg at de tenker sånn. Jeg og samvittigheten min.
Den logiske meg vet at det ikke er så enkelt. Jeg kan være ekstremt uvirksom og gjøre alt «riktig» for å forhåpentligvis prestere 100% noen timer. Og enda så svikter kroppen meg og jeg skrangler meg gjennom dagen med smerter og uten energi. Eller jeg kan dra på tur og sove under åpen himmel, og enda ha en rimelig fungerende kropp etterpå. Slik som jeg gjorde forrige uke. Selv om jeg i utgangspunktet ikke var i noe bedre skikk da enn denne uka. Heller dårligere… Det er ulogisk og uforståelig og ikke minst fullstendig uforutsigbart. Kloke folk har stilt spørsmålet: «Hva er viktig for deg å få til?» «Hva gir deg livskvalitet?» Jeg vet svaret på det. I alle fall delvis. Men samvittigheten tillater meg ikke å ta det helt inn over meg enda. Det kjennes fortsatt fryktelig unaturlig å sette egoet først og prioritere slik. Selv om jeg skjønner at varig sykdom krever det av meg. Enda en ting å øve på, altså. Enda en ting der fasiten virker så å si umulig å finne.
Noen har sagt at dårlig samvittighet er den mest unyttige av alle følelser vi har. Det stemmer nok. Det hjelper i alle fall ingen at jeg har det. Og for min del så legger vel den samvittigheten bare enda mer byrde til energiregnskapet. Et energiregnskap som av og til ikke går opp uansett hvor mye jeg prøver.
VIktig å gjøre ting man koser seg med uansett 🙂 Det virker som det å leve livet utadørs gir energi, så kjør på 🙂
Takk 🙂
Man trenger helt klart slike turer som man bare koser seg og får opplevelser man lever lenge på. Du inspirerte meg med den fugleturen din, så nå er jeg i full gang med planlegging. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du prioriterer deg selv innimellom jeg. Man fortjener det!
Takk 🙂 Og god tur!
Av og til reagerer kroppen heilt forskjellig på like ting.VIktig å av og til nyte øyeblikka.
Ja, det skal være visst. Av og til lar jeg øyeblikket være viktigere enn en konsekvenstenkning. Siden konsekvensene er så uforutsigbare.