Ferdig fotografert for denne gangen. Så i kveld skal jeg ut og gå tur uten refleks. Være litt gæern og leve livet på en knivsegg liksom. For jeg regner med at dagens dose radioaktivitet holder meg selvlysende så det kan bli litt moro langs landeveien her…eller kanskje ikke? Men det hadde vært gøy da, ikke sant?
Det beste av alt er at det ikke er så farlig som det høres ut: Nukleærmedisin. Avleggeren studerer blant annet noe som dreier seg om «nuclear weapons». Så assosiasjonen om bomber og selvlysende greier dukker helt naturlig opp. Da er det greit å vite av tidligere og dagens erfaring at det verste med hele greia egentlig er å vente.
Vente mellom blodprøver og isett av venekanyle. Vente med venekanyle i armen som må være strak fordi kanylen ikke kommer lenger inn grunnet årer som er sånn bortimot «oppbrukt». Vente helt til det er klart for innføring av kontrast. Vente i en time og litt til mens radioaktiviteten sprøytes inn i åra og får spredd seg sakte men sikkert rundt i skrotten. Uten å lese bok eller noe som helst annet som kan få tida til å gå. Da skulle jeg virkelig ønske jeg var bedre til å sove enn jeg er…Vente på min tur i trommelen. Og vente etter at hele prosedyren er ferdig for å se om bildene ble bra nok til å lese noe ut av.
Etter snaut fire timer var jeg endelig ferdig med å vente og da hadde jeg tenkt på kaffe såpass lenge og hardt at da ble det ei balje Narvesen-kaffe før snuta vendte hjemover. Og en banan til frokost og lunsj, sånn i 13.30-tida.
Forhåpentligvis er det et halvt år til neste besøk på nukleærmedisinsk avdeling. «Vanlig» ct kommer oftere enn som så, om bare noen dager faktisk, men det er i grunn en fryktelig enkel affære i forhold.
Og ble bildene fine? Jada, de ble i alle fall leselige. God bildekvalitet. Jeg er god til å ligge rolig, serru. I alle fall når jeg er stroppet fast med borrelås både rundt bein og overkropp. Litt sånn krimserie-aktig. «Du detter vel ikke ned nå», sa dama som stroppet meg fast. Moro hu!
Så dermed fikk jeg gjort alt jeg skulle i dag. Stort sett liggende og sittende. Og da er det bare å vente på resultatet. Akkurat nå venter jeg liggende igjen. På sofaen😉
Avansert ventekompis. En slektning av R2-D2, antakelig.
«Time med forberedelse» står det i innkallinga. Det er den tida igjen. Tid for å fylle kroppen med radioaktive greier og ta noen «sexy bilder». Som småbrukeren sier. I alle fall bilder. Med radioaktiv kontrast og inn i trommelen. Med blodprøver på forhånd og estimerte 3-4 timer på nukleærmedisinsk avdeling så regner jeg med det blir full dag i dag.
Og forberedelsene startet allerede da jeg sto opp i går. Dette er nemlig en slik der avtale med både langt innkallingsbrev og ikke minst masse gule overstrekninger og understrekninger. Gjør sånn og sånn, ikke så der og slik og husk det og det.
Gårsdagen gikk i grunn med til å ta det helt rolig. Ingen fysiske utskeielser sier brevet. Ikke bli andpusten og svett. Ingen frysing heller, takk. Og medisiner…sjekk hvilke du kan ta som vanlig og hvilke du må hoppe over.
I dag utgår både frokost og morgenkaffe. Fastende og med lavt blodsukker må det være. Så i dag består dietten så langt kun av lunkent vann. Uten smakstilsetninger.
Å ta blodprøver fastende og med bare sånn passe med væske innabords kan by på flere utfordringer. Årene i disse armene har en tendens til å klappe sammen og stritte imot selv om skrotten har fått mat. Så de på laben får nok hendene fulle med å finne årer som virker både til prøvene og til venekanylen. Forrige gang jeg skulle ta helt enkle blodprøver måtte de stikke fire eller fem ganger…
Jeg er klar. Jeg har ikke trent, ikke vært varm (en kunst egentlig i disse overgangsalderstider), ikke vært frossen, ikke spist, ikke drukket annet enn lunkent vann. Og sist men ikke minst: jeg har bukse uten metallglidelås!
I dag kom pressemeldinga om at disse gir seg. Trekker seg ut, som det heter.
Tv2.no
De har gjort nytta si. For «estetisk medisin», som det kalles nå. Og for denne klinikken spesielt. Ikke for kvinnehelse. Men kanskje, bare kanskje: har kvinnehelsa kommet littegranne mer på banen? Det er lov å håpe!
Både damene og bilen på første bilde har gjort nytta si. Og vi andre? «En kropp for spesielt interesserte» som en meget klok kvinne sa forleden dag. DET kaller vi kvinnehelse. Ikke sant?
Jeg har akkurat kommet hjem fra trening. Kommunen jeg bor i har noe som kalles Frisklivssentral. Der finnes ulike lavterskel aktivitetsgrupper, kurs og annet som gir oppfølging til voksne folk i kommunen som av en eller annen grunn trenger det. Lavterskel er stikkordet.
På gruppa som jeg går handler det om kroppsbevissthet og bevegelse. Ingen hardtrening og pust og pes og hopp og sprett. Fokus på balanse, styrke og bevegelse og å kjenne at riktige muskler er i aktivitet. Ikke alle andre. På denne gruppa er vi alle damer. Og vi ser vel stort sett ut som de fire i midten her:
Jeg vet kun om min egen sykehistorie og hvorfor jeg er der. Ikke de andres. Men jeg går ut i fra at det kan være ulike grunner til at akkurat denne timen trengs. Fibromyalgi, bechterews, kreft, artroser, psykiske utfordringer, MS, ME, andre myalgier….det stopper ikke. Det er dette som er helse! I dette tilfellet kvinnehelse.
Begrepet kvinnehelse har fått en del oppmerksomhet i media i det siste. Mest fordi det i mange tilfeller er et svart hull både i forskning og status i helsevesenet. Flere går ut og fronter behovet for mer oppmerksomhet rundt dette. Mer forskning og flere behandlingstilbud. Rett og slett et helsevesen som tar kvinnehelsa på alvor! Det er på tide.
Foto: dagbladet.no
Og så har vi disse da. Tre «kjendisdamer» som snakker om «tabubelagt kvinnehelse» i forbindelse med åpning av det jeg ikke kan skjønne er noe annet enn en såkalt «skjønnhetsklinikk». En klinikk som skal ta seg av for mye rynker, for mye hår på feil sted, for mye og for slapp hud, for mye fett og alt annet vi gjerne får for mye av før eller senere. Med all kritikken de har fått fra øvrige kjendiser og andre folk, så tipper jeg en ørliten smule bekymringsrynkebehandling er nødvendig til og med for disse tre.
Jeg fyrer meg opp på en måte som garantert ikke er optimal hverken for egen kvinnehelse eller helsa i den her skrotten generelt. Å påstå at en holder på med kvinnehelse, og jobber mot tabu rundt dette, når en starter en klinikk som driver med sparkel og heftgrunn for å pusse på utseende HAR INGENTING MED KVINNEHELSE å gjøre! Det har med utseende å gjøre. Og med angsten for at levd liv skal synes. Antakelig rett og slett frykten for å bli gammel og kampen for å beholde illusjonen om at det går an å reversere akkurat den prosessen. På egen hjemmeside skriver de at de skal tilby: «de nyeste vitenskapelig dokumenterte behandlingene innen laserteknologi, rynkebehandling, antiaging, mesoterapi, peelinger, muskelbygging og ikke-invasiv fettreduksjon». Det meste er gresk for meg. Aner ikke hva det er og jeg ser jo ut deretter.
Jeg blir så inn i granskogen provosert. ER det faktisk mulig!?! Og det verste er: i det systemet som er rundt disse damene som i fullt alvor påstår at det er tabubelagt kvinnehelse de skal avhjelpe så finnes det faktisk ikke en eneste person som har tenkt og uttrykt at dette skurrer!?! Ingen som har dratt i håndbrekket og hintet om at her er det noen som er på jordet!?! Ingen som har tenkt at uttrykket «tabubelagt kvinnehelse» er aldri så lite malplassert når det i all hovedsak er snakk om rynker og slapt skinn? Er det dette du tenker på som “tabubelagt kvinnehelse”? Kall det i det minste konsekvent for “estetisk kvinnehelse”, sier jeg. Og jeg kjenner at det hjelper ikke at utsagnet ifølge avsenderen var «tatt ut av kontekst». For meg virker hele konteksten, det vil si konseptet, ute….
Klinikken skal i følge en av eierne passe på at vi eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra rent a wreck… Sikkert en lettelse å vite for de som sliter vettet av seg med endometriose, ufrivillig barnløshet, fødselsskader, overgangsalder og you name it.
Rynkene kan få behandling bare du punger ut. For gud forby om det synes at du er 50! Jeg tenker at den jaguaren muligens er en smule rusten under lakken uansett. Og jeg vet at om det er lakken som holder skroget oppe, ja da ramler systemet til slutt sammen og rent a wreck ville muligens vært å foretrekke uansett.
Lykke til med ny klinikk! Jeg tar med meg overgangsalderen min samt de andre noe mindre kvinnelige plagene mine og setter meg på venteplass 5 eller 6. Der behandler de mest helse. Etter klientellet på venterommet å dømme stort sett mannehelse, alder 65+, kan det se ut til. Lurer på om de kjører jaguar eller tenker på at de skal se ut som en? Tvilsomt. Ikke engang jeg, kvinne – oppe og nikker på 50, er opptatt av det.
Og da sier jeg som Stavanger Aftenblad:
«Hva sier vi til unge jenter om mor føler hun bør eldes som en Jaguar?»
Hvor ekstrem denne fredagskvelden og natt til lørdag ble kan jo diskuteres. Men fredagstaco ble det så definitivt ikke. Ikke denne uka heller. Men det ble altså ekstremt nok. I alle fall for slike som oss.
Men mye var rimelig ekstremt:
500 meter fra bilen – så godt som ekstremt kortreist.
Antallet stetteglass var nøyaktig det dobbelte av antall deltakere på stuntet – ekstrem høy stetteføring, med andre ord.
Klientellet OG aktiviteten var av typen vi kaller «for spesielt interesserte» – rimelig ekstremt altså.
Soveposen var lilla og ny og nattetemperaturen godt over 30 grader varmere enn den var beskrevet å holde til – ekstremt godt utstyrt var vi.
Det vil si: den ene hodelykta var en smule batteritom – så ekstremt kjappe doturer samt samarbeid om leggerutine med medfølgende ekstremfliring var en nødvendighet. Igjen.
Naturen bød på perfekt utevær med både måneskinn, stjernehimmel, vindstille og soloppgang – ekstremt turvennlig.
Og sist men ikke minst: turfølget var helt perfekt! Ei ekstrem dame! Takk for turen!
Ekstremt mye knakkelyder…en hakkespett som nabo må studeres.Ekstremt glad for at bålsesongen igjen er i gang.Ekstremt høy stetteføring.Høstskog.Ekstremt lite fredagstaco – kylling- og linsesuppe.Ekstreme damer må ha ekstremt varme soveposer. Og ullsokker. Og genser…og…konsekvensen er sånn bortimot ekstremt tung sekk.Etter måneskinn og stjernehimmel kommer en helt ekstrem soloppgang sett fra køya.Ekstremt glad for at hu i den andre hengekøya sov ekstremt godt og dermed ikke måtte følges på do i mørten med den ene hodelykta vi hadde som fungerte.
En varm og solrik morgen. Sommer i september. Ekstremseptember.
Bålslukking med stett og myrvann. Ekstremt effektivt.
Dette har blitt en vane som nok antakelig nå kan kalles en tradisjon etter flere års gjennomføring: En pakke med tittelen «Til Heidi. Fra Heidi». Til bursdag og jul. Valgt ut, ordnet, betalt og eventuelt både pakket inn og pakket ut av friluftsheidi sjøl. På den måten får hun garantert akkurat det hun ønsker seg. Taktisk.
Men i år lurer jeg på om jeg er en smule for tidlig ute? Årets bursdagsgave til meg selv fra meg selv er bestilt og i hus. Ikke betalt enda, men dog…. Og det er sånn ca 73 dager til jeg fyller år. Bare. Og da kom en tanke snikende på: Er det litt for tidlig?
Etter ei litt for kald utenatt på fjellet forrige uke, ble søket etter ny sovepose med ett aktuelt igjen. Det har det for så vidt vært før, men prosjektet har blitt utsatt. Både av budsjettmessige og forbruksmessige grunner egentlig. Men nå kjente jeg vel egentlig at det nok var på tide. På overtid i grunn. Planen var å søke litt på nett, spørre erfarne folk, vurdere muligheter og sove litt på saken. Helt til jeg brått og plutselig hadde klikket hjem en fluffy drøm av en pose som hadde kostet en dusillion og nå var på tilbud til et par dusillioner mindre…. Sånn omtrent prisen av en dårlig bruktbil. I alle fall for en del år siden.
Men som a bæssmor sa etter å ha passert 80: «jeg er gammel nok til å bestemme sjøl!». Og det er jeg også, så da syns jeg at jeg fortjener det.
Jeg klikket for noen dager siden og i dag har jeg hentet. «Bare» 73 dager for tidlig.
Nå gjelder det bare å komme seg på tur og få prøvd herligheten. Og hvis jeg fryser? Ja da skal den sendes tilbake. Jeg har 100 dagers åpent kjøp, sto det. Jeg rekker mange turer på 100 dager.
Jeg har mange turer med den gamle posen også. Og jeg HATER å kaste ting som egentlig fungerer. Bortsett fra at glidelåsen på den var gåen da, og at jeg fryser i den. Glidelåsen har jeg hatt flere kriger med de siste årene. Men med tang og hodelykt og rett og slett imponerende både finmotorikk og utholdenhet hengende i vinkel oppi hengekøya så har jeg fått reparert den såpass hver gang at jeg har klart meg gjennom netter både til fjells og til skogs. Nå virket det som det var slutt.
Men med sytråd, lim, glidelåsdeler fra en enda eldre sovepose, samt en småbruker og en god del trass, så er gamleposen nå reparert. Fra nå av er planen at den skal være en sommerpose. Eller «sove-inne-på-hytte»-pose.
Så dermed er ny sovepose anskaffet. Ikke et minutt for tidlig i forhold til behov. Men ei god stund for tidlig i forhold til bursdag. Og testtur er planlagt. Heller ikke for tidlig. Men det er vel i alle fall for tidlig å legge seg i den nå?
Og denne netthandelen:…foreløpig 5 mail og 2 sms. Den forrige endte på 9 mail og 3 sms… Så langt! Se innlegg om det her:
I dag er det onsdag. Lillelørdag, som det også kalles. Onsdag 14.september. Så vidt jeg har fått med meg så er det en helt vanlig onsdag, som vi kaller det. Verdenshistorien preges av invasjoner, kriger og politiske avtaler inngått denne dagen. I Norge kan datoen forbindes med ras. Flere opp gjennom århundrene. Det nærmeste å relatere dagen til for meg er kanskje banalt nok at det er bursdagen til Morten Harket og dødsdagen til Patrick Swayze….
Funfact, som ikke var så fun egentlig, er med et kjapt klikk hentet fra www.infosiden.no.
Denne uka er onsdag den 14.september den viktigste dagen, for meg. Ikke den morsomste, men. Det burde vært mandag. Da hadde mamma bursdag. Den ble feiret med kake og kaffe om kvelden, og jeg hadde både vært på trening og gjort litt annet småtteri før på dagen. I går var det tirsdag og jeg hadde time både hos frisør og på sykehuset. Etter litt stikking og atter en gang et opphold i trommelen med fotografering av innsida av et hue som mistenkes å bli tommere og tommere, hadde jeg invitert meg selv på middag hos en god venninne. Det ble god mat, skravling, kaffe og bikkjekos. Til og med et anseelig antall døtre og en svigersønn fikk jeg hilst på. Kunne godt ha vært den viktigste dagen det også.
Denne dama var altså borte på vift to kvelder på rad. Sist det skjedde? Husker ikke.
I dag er det en ny dag. Og jeg er i gang med ukas viktigste aktivitet. Jeg sitter på rompa, drikker kaffe og har pleddet lett tilgjengelig dersom det skulle bli behov. Og det regner jeg med at det gjør. Selv om småbrukeren fyrte i ovnen før han dro på jobb i dag tidlig, så stua er lun og god. Denne dagen og dagens aktivitet, eller mangel på sådan, er helt nødvendig, faktisk uunnværlig for at resten av uka skal kunne inneholde noe som helst. For eksempel potetopptaking og hengekøyetur…
Så her er døra låst, det meste av lyset avskrudd, klesvask og annet ligger helt rolig i haugen sin og hele verden får seile sin egen sjø. Jeg sitter. Og ligger. Ukas viktigste dag. Og ukas viktigste operasjon er i gang. Hviledag. Det kalles visst aktivitetsbalanse eller energiregulering… Ukas viktigste dag. Satser på at den gjør nytta si.
Lyng og mose er byttet med pledd og sofaputer. Men ellers er mye likt.
Også jeg som hadde bestemt meg da…NÅ skulle jeg klare det! NÅ skulle jeg virkelig ta meg sammen og få til noe som jeg hadde tenkt på lenge uten å få ut finger’n. Og jeg kjørte i gang, med pågangsmot, vilje og stor tro på at DENNE gangen skulle jeg få det til.
Neida, det handler ikke om å slanke meg fjørten kilo. Ikke fem engang. Det er mandag i dag, men det betyr ikke ny diett et par dager før jeg sakte men sikkert bikker tilbake i gamle spor. Mat og drikke er godt. Og jeg kan jo liksågodt spise opp resten, ikke sant, for hva om det blir enda bedre med enda mer? Neida, det var ikke det vettu. Ikke denne gangen.
Og nei. Det handler ikke om å begynne å trene heller. Det er i gang det, så det har jeg styr på. Jeg er ingen mandagstrener som allerede på onsdag begynner å kjenne at det får holde for denne uka. Jeg trener. Og akkurat nå trener jeg meg opp fra horisontal. Lette økter med andre ord. Men, nei, det er ikke snakk om trening det her.
Det er rett og slett snakk om blogg. Jeg skulle jo bli flinkere til å kommentere på blogg. Vise fram at jeg er er der og at jeg leser det dere flinke medbloggere med gode tanker skriver om. Legge igjen noen ord uansett om jeg har noe lurt å si eller ikke. Men i alle fall skrive noen ord. JEG setter jo pris på at andre gjør det når jeg lirer av meg et og annet på det store internettet. Så da burde vel også jeg bidra?
Uka gikk og jeg fikk det til. Jeg kommenterte både en og to og tre og ratt fire blogginnlegg per dag. Jeg var i dytten, som det sies. Helt til helga kom. I går var jeg tom. Tom for kommentarer. Antakelig tom for ord fordi jeg allerede hadde liret av meg 1268 ord på egen blogg. Det var tomt og jeg hadde ikke en eneste kommentar å bidra med. Beklager.
Men i dag er det mandag. Ny uke og ny start. Med nye muligheter for å friskt ta fatt på hvilket forsett det skulle være. Enten det handler om vekt, trening eller kommentering. Og om det gikk litt i vasken de siste par dagene, så får det ikke hjelpe. Det er bare å restarte. Det er det samme som jeg opplever med treninga. Det er bare å begynne på skratch igjen.
Jeg får begynne på nytt da. Forsettet er jo å kommentere hver dag. Jeg begynner i dag. Igjen. Jeg har ikke tapt før jeg gir meg. Og å gi seg er jo ikke et alternativ. Tenk om det går denne gangen?
Det var en gang en blogger. Og det var en gang en pyramide. Bloggeren kalte seg friluftsheidi. Pyramiden hadde også navn. Den ble kalt Maslows behovspyramide.
Friluftsheidi utstyrt for klatring i trær og eventuelt pyramider. Greit med sikkerhetsutstyr som hindrer en i å falle helt til bunns…
Abraham Maslow var en russisk-amerikansk (!) psykolog som forsket på sammenhengen mellom grunnleggende behov og vår atferd og motivasjon. Hans teori er den mest kjente av behovsteoriene og pyramiden er en framstilling av hans teori. Den ble publisert i 1943. Maslows teori er at behovene våre må oppfylles nedenfra i pyramiden. Og at ingen vil få tilfredsstilt behovene som finnes høyt opp i pyramiden før de nederste er oppfylt.
Bilde: skoleforumbloggen.blogspot.com
Som pedagog er Maslow og behovspyramiden, eller behovshierarkiet, kjent stoff for meg. Når kunnskap om menneskets utvikling og behov skal tilegnes, for eksempel i barnehagelærerutdanningen, så er Maslow og hans behovspyramide grunnleggende pensum. Hvis barn skal lære og utvikle sitt potensiale så trenger de trygghet og at grunnIeggende behov som mat og sikkerhet er tilfredsstilt først.
I sommer har jeg tenkt på pyramiden. Jeg har virkelig kjent på at jeg har befunnet meg midt i den. Men slik jeg tenker meg pyramidene i Egypt, med labyrinter, trapper, ganger og blindveier, slik tenker jeg også at Maslows behovspyramide er. Mange muligheter til å velge en omvei, komme inn i en blindvei, gå feil trapp og rett og slett gå seg bort. Virre rundt, med andre ord.
I sommer da jeg lå rett ut i senga med feber, svimmelhet, smerter i kroppen, uvelhet, null matlyst og magesjau så var de fysiologiske behovene det eneste jeg kunne forholde meg til. Mitt ønske var å orke å stå opp fra senga i det hele tatt. Eventuelt spise og drikke noe annet enn en halv banan og tre bittesmå slurker vann. I det minste karre meg opp for å sitte ved bordet ei stund sammen med familien når det var middagstid. Det var alt jeg ønsket. Det handlet om å klatre et par etasjer i pyramiden. Fra fysiologiske behov, for eksempel for mat, via trygghetsbehov – ønske om å tro at kroppen skulle restituere seg, til å få dekket et minimum av sosiale behov. Bevege meg opp fra rød sone til gul da.
Nå har jeg heldigvis kommet meg opp på den gule etasjen i pyramiden. I alle fall innimellom. Jeg ramler med ujevne mellomrom ned både på oransje og rødt igjen og en og annen gang får jeg snusen i både grønt for anerkjennelse og blålilla for selvrealisering. Selv om det er sjelden. Men da gjelder det å være våken og følge med slik at jeg faktisk får det med meg!
Men skulle jeg ikke være glad da? Er det ikke sånn at når jeg nå har oppnådd et nivå som jeg bare drømte om i sommer så skulle jeg være tilfreds? Lettet, glad, harmonisk og tilfreds i livet? «Og så levde hun lykkelig alle sine dager»…?
Jeg er tydeligvis ikke skrudd sammen slik. Nå er jeg i den gule etasjen en del av tida. Og det er jo fryktelig mye mer tilfredsstillende enn å være i den røde! Glimtene av lykke og tilfredshet har vært mange de siste ukene etter hvert som jeg har oppdaget at jeg er i stand til å gjøre mer og mer. Men hva skjer? Jo, jeg kommer til et visst punkt og fungerer mye bedre enn på mitt dårligste. Men i stedet for å være superhappy og tilfreds så higer jeg etter å klatre til grønt og blått. Jeg vil mer. Jeg higer etter selvaktelse og status og personlig og åndelig selvrealisering. Som Maslow uttrykker det i behovshierarkiet.
Så langt så kan jeg bare, via meget lokal og kvalitativ personlig forskning, si at behovshierarkiet stemmer. Maslow hadde rett. Vi mennesker, i alle fall jeg, er i slik sammenskrudd at med en gang et behov er tilfredsstilt så higer jeg etter noe mer… Og hva som oppleves selvrealiserende og gir anerkjennelse tilpasser seg ikke nødvendigvis en ny situasjon. I alle fall ikke umiddelbart.
Slik er det i alle fall for meg. Jeg kjenner nesten alltid på at jeg skulle ha gått litt lenger eller klart litt mer. Det kaldes vel selvoppholdelsesdrift. Noen vil si ambisjoner. Eller kanskje driv. Jeg vet ikke. Men en ting jeg kjenner på og som jeg leste om senest i dag formiddag er:
Lykke avhenger egentlig ikke av objektive forhold som rikdom, helse eller et trivelig og trygt lokalsamfunn. Lykken avhenger av samsvaret mellom objektive forhold og subjektive forventninger. Det vil si at hvis jeg har en forventning om å klare å delta i alt jeg blir invitert til av familieselskaper eller andre sosiale happeninger, gå lengre fjellturer, ha lønnet arbeid, vaske golvene mine og få til alt jeg fikk til før…ja da vil jeg ikke oppleve hverken lykke eller tilfredshet. Fordi jeg ikke får det til.
Sånn som da jeg var på overnattingstur i fjellet denne uka. Jeg fikk til å pakke sekk, bære den fram til egnet sted, rigge camp, sove ute og reversere hele prosessen til jeg til slutt var hjemme igjen. Like hel, om enn litt mer sliten enn på forhånd. MEN, jeg kjente på lysta til å orke å gå lenger og være lengre borte. Jeg var langt høyere i pyramiden enn jeg kunne forestille meg der jeg lå i senga i sommer, men jeg ville egentlig enda høyere…
Med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne være fornøyd med det jeg fikk til så blir refleksjonene deretter. Hva er det som gjør at slike som meg ikke kan være mer tilfreds med det jeg faktisk kan få til med det utgangspunktet jeg har akkurat nå? Jo det er forventningene!
Helt klart forventningene jeg har til meg selv! Eller ønskene. Jeg VET at jeg ikke kan gå langt. Jeg VET at jeg ikke kan bære tungt veldig langt i alle fall. Og jeg VET at jeg trenger hvile både før og etter en tur eller en sosial sammenkomst. Og jeg VET at dagens tilstand i kropp og sjel er ekstremt mye bedre enn den var for eksempel senest i starten av juli. Jeg forventer egentlig ikke hverken å gå lange, bratte fjellturer med full oppakning for uteovernatting eller jobbe mange timer i uka. Jeg forventer heller ikke å holde hus og hjem og småbruk og greier i tipp topp stand hele tida. Jeg er ikke helt ulogisk i topplokket! Jeg VET også innerst inne at jeg ikke kan trene meg opp til å klare alt det det heller. Men ønsket om å virke ligger der. Og forteller meg hele tida at jeg bør klatre en etasje eller to til i den pyramiden litt oftere. Helst så fort som mulig! Og da bør jeg jo velge riktig trapp og gå inn riktig gang med en gang…
Men det var altså en gang en blogger og en pyramide. På veien gjennom pyramiden møtte bloggeren både fysiske og psykiske hindringer. Alt fra initiativløshet og bomturer, nedturer og oppturer, til framskritt og gjennomføringsevne. Det førte henne ofte opp og ned og hit og dit i pyramiden som var utformet som en labyrint. Noen ganger kjente hun et glimt av lykke. Andre ganger var det ikke noe annet enn frustrasjon å spore. Det var mye forvirring, mye refleksjon og selvransakelse, redsel og usikkerhet. Spesielt de gangene hun kom til en låst dør eller trappa stoppet midt i løse lufta. Hun gikk seg stadig vill der i pyramiden. Å kalle seg friluftsheidi hjelper kanskje ikke på selvfølelsen heller når hverdagen består av minimalt med friluft og stort sett og i beste fall bare heidi… Her ligger det et lite paradoks og muligens en selvmotsigelse som gjør det vanskelig å oppfylle eget image. Eventuelt så må hele mitt behovshierarki omskrives.
Men håpet er at hun en dag skal lande i en form for harmoni slik at hun kan «leve lykkelig alle sine dager» på tross av vinglingen mellom etasjene!
For 4 dager siden røk jeg på en smell og havnet på shopping. Nettshopping. Friluftsheidi er kronisk dårlig på slik oppsøkende shoppingvirksomhet som innebærer besøk i butikker eller kjøpesenter. Det skjer selvfølgelig noen få ganger i året. Jeg trenger jo ting av og til, jeg også. Ellers unngås konseptet så godt det lar seg gjøre.
Men nå er altså varer bestilt og jeg bare gleder meg vilt og uhemmet til jeg endelig skal «bli vakker». Hvis jeg ikke får hjerneblødning eller i det minste gnagsår av all kommunikasjonen de som skal gjøre meg vakker oversvømmer meg med da. Så langt har jeg mottatt ikke mindre enn sju mail og to sms fra «Blivakker» og posten. Fordi jeg trenger bodylotion og hårshampo. Og ikke gidder tråkke rundt på kjøpesenter for å få tak i det jeg vil ha. Ni meldinger, altså. Om samme bestilling.
Ordrebekreftelse, faktura og hentemelding er for så vidt greit og akkurat det jeg trenger og forventer. Det er tre meldinger det. Fakturaen er det for så vidt ikke så farlig med, men til og med jeg skjønner at den kommer jeg ikke utenom.
Men ærlig talt! Jeg trenger ikke mail om at varene mine SNART blir pakket. Jeg trenger heller ikke sms om at varene mine ER KLARE for sending. Jeg trenger heller ikke beskjed om at de er klare til OMPAKKING på en eller annen sentral. Og ikke at de er LEVERT posten for videre transport. Det tar jeg liksom som en selvfølge. Posten trenger egentlig heller ikke å sende sms om at varene ER PÅ VEI. Det går jeg ut i fra er en naturlig konsekvens av at noe er bestilt og skal sendes.
DET JEG TRENGER ER BARE ORDREBEKREFTELSE, FAKTURA OG BESKJED OM AT JEG KAN HENTE PÅ UTLEVERINGSSTED NÅR PAKKA ER FRAMME! Det er tre meldinger eller mailer det. 3.
Og hvor mange purringer jeg kommer til å få før jeg rekker å hente greiene, ja det kan jeg saktens bare lure på. Såpass at jeg velger oppsøkende shopping neste gang, kanskje? Tvilsomt. Men ærlig talt:
Det var da voldsomt til mas da!
Og det verste er at nå har jeg stelt det til igjen. Jeg har bestilt noe annet fra et annet sted, og er allerede oppe i 6 (!!!) mailer og meldinger. Og de varene kommer ikke før på tirsdag, står det…. Går vi for tosifret innen da? Det var da voldsomt til i-landsproblemer a gitt . Og mas!
