Hun som gikk seg bort i pyramiden.

Det var en gang en blogger. Og det var en gang en pyramide. Bloggeren kalte seg friluftsheidi. Pyramiden hadde også navn. Den ble kalt Maslows behovspyramide.

Friluftsheidi utstyrt for klatring i trær og eventuelt pyramider. Greit med sikkerhetsutstyr som hindrer en i å falle helt til bunns…

Abraham Maslow var en russisk-amerikansk (!) psykolog som forsket på sammenhengen mellom grunnleggende behov og vår atferd og motivasjon. Hans teori er den mest kjente av behovsteoriene og pyramiden er en framstilling av hans teori. Den ble publisert i 1943. Maslows teori er at behovene våre må oppfylles nedenfra i pyramiden. Og at ingen vil få tilfredsstilt behovene som finnes høyt opp i pyramiden før de nederste er oppfylt.

 

Bilde: skoleforumbloggen.blogspot.com

Som pedagog er Maslow og behovspyramiden, eller behovshierarkiet, kjent stoff for meg. Når kunnskap om menneskets utvikling og behov skal tilegnes, for eksempel i barnehagelærerutdanningen, så er Maslow og hans behovspyramide grunnleggende pensum. Hvis barn skal lære og utvikle sitt potensiale så trenger de trygghet og at grunnIeggende behov som mat og sikkerhet er tilfredsstilt først.

I sommer har jeg tenkt på pyramiden. Jeg har virkelig kjent på at jeg har befunnet meg midt i den. Men slik jeg tenker meg pyramidene i Egypt, med labyrinter, trapper, ganger og blindveier, slik tenker jeg også at Maslows behovspyramide er. Mange muligheter til å velge en omvei, komme inn i en blindvei, gå feil trapp og rett og slett gå seg bort. Virre rundt, med andre ord.

I sommer da jeg lå rett ut i senga med feber, svimmelhet, smerter i kroppen, uvelhet, null matlyst og magesjau så var de fysiologiske behovene det eneste jeg kunne forholde meg til. Mitt ønske var å orke å stå opp fra senga i det hele tatt. Eventuelt spise og drikke noe annet enn en halv banan og tre bittesmå slurker vann. I det minste karre meg opp for å sitte ved bordet ei stund sammen med familien når det var middagstid. Det var alt jeg ønsket. Det handlet om å klatre et par etasjer i pyramiden. Fra fysiologiske behov, for eksempel for mat, via trygghetsbehov – ønske om å tro at kroppen skulle restituere seg, til å få dekket et minimum av sosiale behov. Bevege meg opp fra rød sone til gul da.

Nå har jeg heldigvis kommet meg opp på den gule etasjen i pyramiden. I alle fall innimellom. Jeg ramler med ujevne mellomrom ned både på oransje og rødt igjen og en og annen gang får jeg snusen i både grønt for anerkjennelse og blålilla for selvrealisering. Selv om det er sjelden. Men da gjelder det å være våken og følge med slik at jeg faktisk får det med meg!

Men skulle jeg ikke være glad da? Er det ikke sånn at når jeg nå har oppnådd et nivå som jeg bare drømte om i sommer så skulle jeg være tilfreds? Lettet, glad, harmonisk og tilfreds i livet? «Og så levde hun lykkelig alle sine dager»…?

Jeg er tydeligvis ikke skrudd sammen slik. Nå er jeg i den gule etasjen en del av tida. Og det er jo fryktelig mye mer tilfredsstillende enn å være i den røde! Glimtene av lykke og tilfredshet har vært mange de siste ukene etter hvert som jeg har oppdaget at jeg er i stand til å gjøre mer og mer.  Men hva skjer? Jo, jeg kommer til et visst punkt og fungerer mye bedre enn på mitt dårligste. Men i stedet for å være superhappy og tilfreds så higer jeg etter å klatre til grønt og blått. Jeg vil mer. Jeg higer etter selvaktelse og status og personlig og åndelig selvrealisering. Som Maslow uttrykker det i behovshierarkiet.

Så langt så kan jeg bare, via meget lokal og kvalitativ personlig forskning, si at behovshierarkiet stemmer. Maslow hadde rett. Vi mennesker, i alle fall jeg, er i slik sammenskrudd at med en gang et behov er tilfredsstilt så higer jeg etter noe mer… Og hva som oppleves selvrealiserende og gir anerkjennelse tilpasser seg ikke nødvendigvis en ny situasjon. I alle fall ikke umiddelbart.

Slik er det i alle fall for meg. Jeg kjenner nesten alltid på at jeg skulle ha gått litt lenger eller klart litt mer. Det kaldes vel selvoppholdelsesdrift. Noen vil si ambisjoner. Eller kanskje driv. Jeg vet ikke. Men en ting jeg kjenner på og som jeg leste om senest i dag formiddag er:

Lykke avhenger egentlig ikke av objektive forhold som rikdom, helse eller et trivelig og trygt lokalsamfunn. Lykken avhenger av samsvaret mellom objektive forhold og subjektive forventninger. Det vil si at hvis jeg har en forventning om å klare å delta i alt jeg blir invitert til av familieselskaper eller andre sosiale happeninger, gå lengre fjellturer, ha lønnet arbeid, vaske golvene mine og få til alt jeg fikk til før…ja da vil jeg ikke oppleve hverken lykke eller tilfredshet. Fordi jeg ikke får det til.

Sånn som da jeg var på overnattingstur i fjellet denne uka. Jeg fikk til å pakke sekk, bære den fram til egnet sted, rigge camp, sove ute og reversere hele prosessen til jeg til slutt var hjemme igjen. Like hel, om enn litt mer sliten enn på forhånd. MEN, jeg kjente på lysta til å orke å gå lenger og være lengre borte. Jeg var langt høyere i pyramiden enn jeg kunne forestille meg der jeg lå i senga i sommer, men jeg ville egentlig enda høyere…

Med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne være fornøyd med det jeg fikk til så blir refleksjonene deretter. Hva er det som gjør at slike som meg ikke kan være mer tilfreds med det jeg faktisk kan få til med det utgangspunktet jeg har akkurat nå? Jo det er forventningene!

Helt klart forventningene jeg har til meg selv! Eller ønskene. Jeg VET at jeg ikke kan gå langt. Jeg VET at jeg ikke kan bære tungt veldig langt i alle fall. Og jeg VET at jeg trenger hvile både før og etter en tur eller en sosial sammenkomst. Og jeg VET at dagens tilstand i kropp og sjel er ekstremt mye bedre enn den var for eksempel senest i starten av juli. Jeg forventer egentlig ikke hverken å gå lange, bratte fjellturer med full oppakning for uteovernatting eller jobbe mange timer i uka. Jeg forventer heller ikke å holde hus og hjem og småbruk og greier i tipp topp stand hele tida. Jeg er ikke helt ulogisk i topplokket! Jeg VET også innerst inne at jeg ikke kan trene meg opp til å klare alt det det heller. Men ønsket om å virke ligger der. Og forteller meg hele tida at jeg bør klatre en etasje eller to til i den pyramiden litt oftere. Helst så fort som mulig! Og da bør jeg jo velge riktig trapp og gå inn riktig gang med en gang…

Men det var altså en gang en blogger og en pyramide. På veien gjennom pyramiden møtte bloggeren både fysiske og psykiske hindringer. Alt fra initiativløshet og bomturer, nedturer og oppturer, til framskritt og gjennomføringsevne. Det førte henne ofte opp og ned og hit og dit i pyramiden som var utformet som en labyrint. Noen ganger kjente hun et glimt av lykke. Andre ganger var det ikke noe annet enn frustrasjon å spore. Det var mye forvirring, mye refleksjon og selvransakelse, redsel og usikkerhet. Spesielt de gangene hun kom til en låst dør eller trappa stoppet midt i løse lufta. Hun gikk seg stadig vill der i pyramiden. Å kalle seg friluftsheidi hjelper kanskje ikke på selvfølelsen heller når hverdagen består av minimalt med friluft og stort sett og i beste fall bare heidi… Her ligger det et lite paradoks og muligens en selvmotsigelse som gjør det vanskelig å oppfylle eget image. Eventuelt så må hele mitt behovshierarki omskrives.

Men håpet er at hun en dag skal lande i en form for harmoni slik at hun kan «leve lykkelig alle sine dager» på tross av vinglingen mellom etasjene!

Kilder: 
skoleforumbloggen.blogspot.com
Yuval Noah Harari: Sapiens. 2021.

 

 

 

4 kommentarer
    1. Selv om jeg heter Frodtih så kjenner jeg igjen det samme.. Ønske om å være MER frodith enn jeg får til nå. Kravene i samfunnet, jobben osv er mange, og jeg klarer å drive rundt på grønn en del… Men skulle gjerne vært litt på blå av og til.. Men det er det ikke tid til i mine verden 😛

      1. Jeg tror det er bra å ha de ambisjonene der, stort sett, men av og til kan det gi ris til egen bak. Jeg NEKTER å bli sur og misfornøyd over tingenes tilstand, i alle fall så lenge om gangen, så jeg setter meg fore å finne ut av det her 😉

    2. Lykke er en positiv følelse, for å kunne ha positive følelser, kjenne på dem, så må en ha negative følelser. Så trist som det er så burde vi være glade for negative følelser, for etter negative kommer positive.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg