Lunsj med både vin og dessert var inntatt. Rett og slett fordi jeg hadde lyst på. Og jeg hadde sittet på en fortausrestaurant og sett på folk som flommet forbi. Helt for meg selv.
I hovedstaden, på en lørdag er det mange av dem. Jeg kunne ha sittet der lenger, kjenner jeg. Rett og slett fordi jeg syns det er stas.
Jeg er heldig. Fordi jeg kan. På “hjemvei” gjorde jeg meg til en del av dette:
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg er kvinne. Fordi jeg er jente. Fordi jeg er mamma. Og fordi jeg er menneske.
For alle dem som ikke kan. For jenter og gutter i Iran. For Mahsa Amini. For de som er sinte. Og de som er fortvilet. Det var mange av dem her. Jeg heier på dem. Og gjorde meg til en del av arrangementet noen minutter.
Fordi jeg kan!
2 kommentarer
Fordi du kan rett og slett, bra det også 😊
Det er ikke alle som kan. Av veldig ulike årsaker. Jeg kjenner en gang innimellom at jeg er veldig takknemlig og ydmyk for egne muligheter. Men trenger en påminnelse av og til😉