Landskap med vindmøller.

Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:

Landskap med gravemaskiner

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!

Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.

Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!

For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!

Kilde: boktips.no/dikt