I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.

Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.

Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!