Hils på Alette. Hun har egentlig blitt til en slags pest og en plage. Nesten. Ikke nok med at hun tydeligvis var av feil type…det vil si bomull og ikke ull. Hun var krevende også. Og på grensa til såpass irriterende og trøblete at pedagogen i meg var på nippet til å foreslå både den ene og den andre diagnosen. På Alette eller meg…
For det første krevde hun tynn og tynnere pinner. Kjedelig var hun også. Lenge. I månedsvis, faktisk. Helt til hun plutselig ble overdrevent krevende, syns jeg. Da ble hun forsåvidt litt mer interessant, men også rimelig frustrerende.
Men nå er hun øyeblikkelig ferdig. I alle fall om jeg orker å strikke kragen og feste alle tråder og løse løkker og annet svineri på baksida. Hun er langt fra feilfri. Både mistede masker, feil rekkefølge på farger, tellefeil i mønsteret og ujevne omganger preger utseendet.
Vi har kranglet en del underveis. Spesielt den sene kvelden, eller rettere sagt natta, jeg satt og plukket opp igjen en og en halv omgang med tre ulike farger fordi jeg hadde gjort feil. DET ble siste gangen. Ikke for feil. Men etter den opplevelsen ble det andre løsninger, gitt. Mer sånn la det stå til og “det synes sikkert ikke” og denslags.
Om ei lita stund, eller ei litt lengre ei antakelig, er Alette klar for å få bli med ut i verden. Hvis hun oppfører seg!
