…IKKE, satser jeg på.
Sykehuset Innlandet kaller på meg igjen på morraskvisten i morgen. Den 10. gangen på noen få uker. Hvis vi regner med både hudlege, øyeavdeling og hele kostebinderiet. Jeg satser igjen på fort inn og fort ut. Og snart hade’ og god sommer til de som jobber der.
Da jeg skrev om piller på denne tida for to år siden, her;
https://friluftsheidi.blogg.no/3-maneder-i-skyttergraven-er-endelig-over.html
så var jo planen at jeg skulle være ferdig med den kuren i fjor . Akkurat på denne dagen egentlig. 365 dager skulle det ta. Lite visste jeg at bivirkninger skulle sende meg til innleggelse bare noen dager etterpå, og at alternativ 3 skulle være nippet fra å gjøre det samme senere den sommeren. Innlegget i lenken forteller hvorfor ingen av disse var alternativ 1.
Sånn gikk det altså, og akkurat det har jeg vel i grunn skrevet nok om her på blogg før.
Det endte dermed med alternativ 4, tror jeg vi kan konkludere med. Ingen adjuvante medisiner, kun hyppige kontroller minst de første 3 åra, og så satser vi på at vi ikke finner noe mer. Nå har vi satset på det i to år allerede! Juhuuu! Og det har vært hyppige kontroller, ja. Hver tredje måned. Og annenhver gang radioaktiv kontrast og full scanning av hele systemet.
I tillegg følges jo MS-en opp med kontroller og ekstra undersøkelser så fort det er noe småtteri. Mammografi, migrene, underlivsundersøkeler, sti på øyet og rett og slett helt vanlig diverse kan føre til henvisninger både hit og dit. Det blir med andre ord en del helsevesen i dette hverdagslivet.
Og da minnes jeg jo det kreftlegen sa til meg den første sommeren: «når vi undersøker så ofte og så nøye så vil vi helt sikkert finne noe», «det ville være rart om det i løpet av disse åra ikke dukker opp NOE som helst», sa’n.
Så det har jeg vært forberedt på da. Trodde jeg. Og nå har det jo gått såpass lang tid, har jeg nok tenkt i år, så nå er jo dette bare rutine.
Helt til det skjedde som han sa; de fant noe. «Helt sikkert ufarlig, lite trolig at det har noen som helst sammenheng, jeg mistenker ikke noe skummelt, jeg har i løpet av min tid som onkolog aldri opplevd spredning dit», sa han. Og jeg stoler på det. Og har i grunn vært rimelig avslappet til det hele etterpå også. Pragmatisk, som noen der i vesenet av type helse, altså helsevesenet, har gitt meg som «diagnose» tidligere. Som regel også i stand til å ikke tenke så langt om gangen. Ta det som det kommer. Glede meg over minuttene og dagene og sette pris på observasjoner og opplevelser. Og gå litt «ut og inn» av en hverdag med godt innhold og et hverdagsliv der sykdom og kontroller tar energien. Noen ganger går det bra og jeg «glemmer» at alt ikke er optimalt. Andre ganger går overgangene mellom puslete og sterk noe mindre sømløst. Hverdagslivet varierer. Som det gjør for alle.
Og en pragmatiker kan også kjenne det kribler litt. Det er et slags stress jeg kjenner på de siste dagene før kontroller. Og slik som i dag når jeg vet jeg skal av gårde og sjekke ut «noe» i morgen. For i morgen får jeg trolig svar på sjekken med en gang. I motsetning til de fleste gangene da jeg må vente ei uke eller to. Uroen er nok heller ikke mindre etter ekstra mr av hodet forrige uke. Fordi det mistenkes at MS’en har satt i gang noe nytt enten på synsnerve eller i hjernestammen. Sånn uro gnager litt, kjenner jeg. Og jeg fikser bare sånn passe når disse to stressutløserne kjemper om oppmerksomheten.
Så jeg satser på at alternativ 4 fortsatt virker, og at den som leter ikke finner noe som helst.
