Takk til alle som har sendt meg støttende meldinger, digitale klemmer og «stå på»-oppfordringer etter blogginnlegget mitt onsdag. Jeg leser alle og setter pris på alt det gode dere skriver. Og det slår meg: så mange fine folk! Takk for at dere er! Jeg kommer til å lese tilbakemeldingene deres rett som det er. Fordi jeg trenger det.

Som dere skjønner så skriver jeg en del for å ventilere. Noen ganger må møkka spres godt så den ikke hoper seg opp og blir liggende i en haug og mugne. Eller kvele alt som er i nærheten. Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Så til de kloke ordene dere har skrevet:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

1. Jeg passer meg vel for å sammenlikne meg med både de som er pleietrengende av denne sykdommen og de som klatrer høyt og løper fort og langt og lenge. Ingen av sammenlikningene fører til noe godt og jeg har da lært noe om å være varig syk: Min situasjon og opplevelse er min. Din er en annen.
2. Mange skriver at det er trist. Det er egentlig ikke det for meg. Det triste er at diagnosen ikke ble stilt for mange år siden. Bremsemedisin i 2015 kunne beholdt en friluftsheidi som fungerte bedre enn dagens utgave. En som var litt lettere å forholde seg til for meg og min verden. Jeg har nok vært flink til å underkommunisere tilstanden og bortforklare symptomer både for meg sjøl og andre. Men det er det ikke noe å gjøre med. Gjort er gjort og spist er spist. Jeg og helsevesenet kan bare forholde oss til det som er situasjonen i dag. Og den kan vi ta fatt i!
3. Jeg er ikke sjukere nå enn jeg var for en måned siden. Før MS-diagnosen. Jeg har bare fått en annen forklaring på hvorfor ting er som de er. Kunnskap er makt og gir meg mulighet til å gjøre noe målrettet for å bedre situasjonen.
4. Kjenner jeg meg sjøl rett så kommer fighterinstinktet til å dominere enkelte dager og så må jeg øve litt mer på å ta hensyn og krype litt sammen andre dager. Noen ganger må slike som meg ligge litt i fosterstilling for å finne igjen gnisten til å gå i krigen. Men det viktigste er at gnisten er der og at jeg finner den ofte nok til at det monner. Så får vi se hva jeg skriver når formen er rubbish og bivirkningene av bremsemedisinene begynner å slå inn…
5. Mange skriver at jeg er sterk og tøff. Men jeg har ikke noe valg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det alltid er sant heller. Jeg er nok kjedelig gjennomsnittlig. Husk: imagebygging virker! Haha! Dette skal jeg leve lenge med har jeg tenkt. I min familie blir folk gjerne over 90, så dere blir ikke kvitt meg med det første!

Og til slutt: tusen takk for all heiing! Den kommer godt med. Alltid! Så bare kjør på;-)

Og angående det med idrettsutøver…bare vent! Det fins veteranklasser i fryktelig mange øvelser.

Plutselig….

Dagens fight startet på treningssenter.

PS! Husk å heie på dere sjøl også da. Det er fortjent!