Politisk kvarter på NRK var “underholdningen” til intervalltreningen i dag tidlig. Rett og slett fordi tv-kanalene på treningsrommet ikke gir meg så mange valg for tida. Jeg innrømmer det.
I dag ble jeg såpass forbanna at treninga fikk seg en boost. Der sitter altså tidligere partileder og statsminister Kjell Magne Bondevik og utfører hersketeknikk av det både gammeldagse, lett gjennomskuelige og kleine slaget. Han omtalte konsekvent sin debattmotstander med fornavn. “Jeg er jo fortsatt aktiv i partiet, i motsetning til deg, Åshild.” “Men Åshild, du må jo forstå at…”
Ingen andre hverken tiltalte eller ble tiltalt med fornavn i den debatten, Kjell Magne! Åshild heter Mathisen. Det hørtes ut som du kjente henne såpass godt at du burde vite det. Det var kun du som brukte denne metoden!
For meg som tilhører: klassisk eksempel på hersketeknikk fra eldre, grå gubbe av type” samfunnsstøtte” mot motdebattant, denne gangen for sikkerhets skyld kvinne, blond og en god del yngre enn ham.
Jeg vil gjerne høre ham debattere med påtroppende statsminister en gang: “Du må forstå det, Jonas…”
Denne søndagen ble det med en liten vandretur rundt åkeren. Jeg nekter å bevege meg inn blant trærne. Innlegget under, fra 20.september i fjor, gir egentlig forklaring nok…. Same procedure this year…
Det er veldig få ting som setter meg i noe i nærheten av en panisk tilstand. Edderkopper kan i visse tilfeller gi tilløp, men jeg klarer som regel å ta meg sammen nok til å løse floka. I betydningen skvise det stakkars dyret eller dersom jeg er utendørs, børste det vekk. Selvfølgelig med harahjerte og pust på grensa til hyperventilering. Men ingen panikk.
Høyder kan også sette meg i en tilnærmet ubrukelig tilstand. Det kommer ofte såpass snikende på at jeg feiger ut lenge før panikken slår inn. Jeg kjenner pusten blir anstrengt, kroppskontroll og bevegelser stakkato og motviljen eskalere lenge før jeg når noen som helst panisk tilstand. Så snur jeg og situasjonen er reddet.
Men i dag derimot kom panikken. Småbrukeren og jeg la i vei for å rusle en sti vi aldri hadde gått før. Kaffekjele og kaffevann samt fyrstikker lå i sekken. Til og med kake til kaffen hadde vi med. Det lå an til en bedagelig og rehabiliterende søndagstur for begge to. Med sherpaen først, altså småbrukeren, tøt vi inn i skogen.
Den første klaska i kinnet etter noen hundre meter. Ikke akkurat uventet. Jeg fikk skrelt den av og kastet den i fra meg. Etter et par hundre meter til uten å ha møtt på flere hadde vi konkludert med at «dette var jo ikke så ille». Da kom den neste. Det kravlet og krøp på halsen og småbrukeren måtte trå til som frigjøringshelt.
Etter et par «angrep» til litt lenger opp langs stien så konkluderte vi med at «joda, de bor nok her også!». Vi snakker altså om den forhatte hjortelusflua. Som de siste åra stort sett alltid «overtar» nærskogen i perioden august til oktober. Edderkoppliknende bittesmå kryp som evner å klaske seg ned rett i hue eller fjeset på forbipasserende, kravle seg inn i hårfestet og, om de blir der lenge nok, bite så det klør i månedsvis. Og de kan ikke klaskes og børstes vekk som en mygg. Neida gitt! Den må klores eller skrapes av skrotten og skvises tvers av med neglen om du skal bli kvitt den. Klemming mellom fingrene hjelper ikke på denne karen, nei!
Panikken slår altså inn hver gang en slik fandens skapning oppdages på kroppen. Da 4-5 kryp av arten fant det for godt å gjøre et besøk på undertegnede akkurat idet dagens bålplass var valgt ut og rast sto for tur, holdt det på å bli for mye for a. Se for deg hopping, børsting, banning og svinging med staver og skrott. Alt med en skrott som egentlig hverken kan bevege seg fort og i alle fall ikke på noen måte hoppe. Men ved hjelp av småbrukeren ble jeg kvitt dem før jeg satte meg midt i røyken, rett og slett fordi det jo var en viss mulighet for at slike kryp misliker bålrøyk! Kaffen ble god og kaka var uovertruffen. Det var faktisk på grensa til harmonisk der i skogen ei god stund.
Full av kakekraft fortsatte turen. Med 4-500 meter igjen til bilen kom vi inn i en ny sverm. Virkningen var også denne gangen paniske lyder av typen «ææhh» og «f….» samt både egne og småbrukerens forsøk på å bli kvitt faenskapet.
Vel framme ved bilen ble både småbrukeren og kjærringa behørig sjekket for utøy. Se for deg sjimpanser som undersøker hverandre for lopper. Uten delen der de putter fangsten i munnen. Intet funnet. Vi pustet lettet ut og kjørte hjemover.
Da begynte det selvfølgelig å kravle oppover halsen. Krypet ble klort av, klemt flatt og kastet ut gjennom vinduet. Med lydeffekter!
En fin tur var vi jo enige om at vi hadde hatt, selv om panikkfølelsen hadde meldt seg mer enn en gang.
Etter hjemkomst skulle kjærringa ta seg en varm og velfortjent dusj. Klær og hårstrikk ble fjernet, helt som vanlig før slike aktiviteter. Da kjente jeg det kravlet bak øret. Der kom den virkelige panikken. En ting er ute. Når de blir med inn så holder det for meg! Krypet ble klort av igjen og sendt i vasken sammen med rikelig varmt vann. No mercy!
Men nå var panikken så framtredende at sterkere lut måtte til. Fin kam og hue bøyd framover med systematisk gjennomgang av hele hårprakten resulterte i to helveteskryp til i kammen! Idet kryp nummer en var på vei opp (!) igjen fra sluket ble nummer to og tre sendt ned sammen med en god klunk klor og rikelig med varmt vann! Ja, jeg er seriemorder. Human avliving får andre drive med når det gjelder slike kryp. Når panikken slår inn må alle midler tas i bruk.
Gleder meg til kuldegradene setter inn! Da skal jeg gå ut igjen. Harmonisk og fin!
Her i huset har vi brukt dette uttrykket i mange år. Opprinnelig har vi hørt snakk om «dagens dont». I min forståelse betyr det altså dagens innsats om det gjelder arbeid, både hjemme og borte, praktiske eller mentale innsatser som er planlagt eller forventet gjennomført. Dagens dont. På nett leser jeg at uttrykket er dansk og at det dreier seg om dagens gjøremål.
Når livet skal leves og gå sin skjeve gang så blir donten av erfaring rett som det er dumt. Dermed «dagens domt». Nå er det lørdag og erfaring tilsier at dagens domt ikke bør være for omfattende.
I dag besto dagens domt for min del av – tro det eller ei – blant annet baking. Ambisiøst nok for slike som meg. Eplepai av det såpass lettvinte slaget at det knapt kan kalles baking er produsert – og delvis spist. Så er det ryddet en del i blomster og potter og greier på terrassen. Det er visst umiskjennelig høst og det som var igjen av planter var i aller høyeste grad på overtid.
Nattetemperaturen nærmer seg minusgrader med stormskritt. Blomster og kjøkkenhage synger på siste verset. Det er i grunn kun i drivhuset både blomster og grønnsaker tviholder på vekstsesongen.
Det viktigste er imidlertid at det i bryggerhuset står 47 ½ flasker nytappet, flasket og korket irish red ale. Hvis ikke det er dagens domt, så vet ikke jeg!
Drivhuset sørger for heftig smak på middagene framover. Det blir chili på det meste…47 1/2 flaske tappet.
Dagens andre er levert. Og vi nærmer oss et fullverdig måltid her. Uansett om du sverger til offisielle kostråd eller lavkarbo.
Her er det både grønt og proteiner. Ferskt, uten tvil. Og definitivt kortreist. Så klimaavtrykket er nok minimalt. Her brukes hverken ressurser til foring eller produksjon. Og ingenting til transport og distribusjon.
Slaktemetode er jeg mer usikker på. Slakteren syns det er artigst når det tar litt tid og det kan lekes litt underveis. DET er vel ikke helt politisk korrekt.
Dessuten så lurer jeg litt på næringsverdien egentlig. Når leverandøren leverer fangsten stort sett i sin mer eller mindre imponerende helhet på trappa eller kjøkkengolvet, og så stikker inn til matskåla og måker innpå tørrfor….
«Dere som er syke og «bare» er hjemme hele dagen, hva gjør dere egentlig? Det må da være kjedelig? Det må da gå an å ta seg sammen?»
Kjedelig, ja. Det er bokstavelig talt drit kjedelig å ikke kunne gjøre det du egentlig vil. Kjedelig å aldri ha nok energi til å velge på øverste hylle. Kjedelig å ikke være del av et kollegialt fellesskap og kjenne at en bidrar i samfunnet. Kjedelig å ikke ha andre enn katta å konversere med. Kjedelig å måtte legge ned alt av aktivitet i dagevis, bare fordi du vet du skal og må virke noen timer om senere i uka.
Jeg kan ikke snakke for alle andre. Så dette gjelder meg. Jeg syns alt det her er kjedelig. Samtidig har jeg ikke noe valg. Det er en del greier jeg MÅ gjøre for å holde meg såpass i funksjon som jeg faktisk kan være på gode dager.
I dag for eksempel har hele formiddagen gått med til trening. Så mye som jeg trener så skulle jeg lett kunne både jogget flere kilometer og vært sprek nok til å fungere i både jobb, småbrukerliv og fritid. Hvis jeg var frisk.
Treningsregimet som jeg av ulike årsaker er avhengig av, tar tid. Og energi. Og siden skroget er avhengig av en rolig start, så tar det litt tid før jeg kommer i gang. Oppvaskmaskina måtte tømmes og søpla måtte ut først også. I dag tok hele økta noe over to timer da jeg endelig kom i gang. Dusjen etterpå kom i tillegg. Minst tre ganger i uka bør dette gjennomføres. Deler av programmet anbefales å gjennomføres hver dag…
Med fullført økt i kroppen og dusjen unnagjort var klokka omkring 11.30. Da var jeg selvfølgelig sulten igjen og lunsj måtte inntas. Etter det har jeg i grunn vært rimelig gåen og kraftløs. Jeg sitter på rompa og mangler energi til å komme meg derifra. Litt smerter står også på menyen, så bevegelse er i grunn noe krevende greier. Jeg har svart på litt mail, både jobb og annet, ryddet i mailboksen, og så skriver jeg blogg. Ellers så går vaskemaskina. Klærne som befinner seg der må henges opp etterpå og planen er å ordne litt middag til småbrukeren kommer hjem fra jobb. Da gjelder det å sitte rolig og restituere fram til det må gjøres…hvis ikke så går det muligens ikke.
Jeg har ingen planer i kveld. Det er best slik. Kropp og energi har ikke for vane å være på topp på ettermiddags- og kveldstid. Så det er nødvendig at de fleste kvelder er rolige. Så går det eventuelt an å ha besøk eller finne på noe annet etter klokka 17 en gang eller to i uka. Maks. Vel og merke hvis jeg har en rimelig god dag og helst fri dagen etter….
Kjedelig? Javisst, det syns jeg så absolutt. Men det er det dagen består av. I sommer var jeg blant annet i Skarvheimen, på Muen, ved Dørfallet og på kanotur i 5 dager. For halvannen uke siden sov jeg i hengekøye med ei venninne. To dager i uka er jeg på jobb noen timer. Det hender jeg må ta en handletur på Kiwi og innimellom slår jeg ut håret med en skogstur på et par kilometer eller tre.
Skal slik som dette gjennomføres så må minst annenhver dag være av det kjedelige slaget. Det slaget der trening og restitusjon er hovedgesjeft. Sånn går nu dagan. Så jeg som er syk og «bare» er hjemme mange av dagene: det er dette jeg gjør. Det er slik jeg «tar meg sammen». For å fungere noen timer en gang iblant. Jeg tar meg sammen hver eneste dag. Rett og slett kjedelig.
Enkelte dager er like grå som utsikten fra champagnebalkongen i formiddag. Men ser jeg nøye etter så ser jeg at over tåka er himmelen blå, og jammen er det ganske fargerikt over halmstubben på åreren 🙂
Ordtaket lærte jeg som barn. I teorien. Jeg hadde lyst og ga meg selv lov i dag. Det er et privilegie jeg har når det er jeg som styrer bilen og tida. Og så er jeg heldigvis gammal nok til å bestemme ting sjøl uansett.
Dermed ble det tirsdagsbad denne uka! Og heldigvis for det. Frustrasjonen var stor da det ikke ble noe forrige uke. Og bekymringen påtakelig da badepartner-in-crime dro på seg tett nese denne uka. Skulle tirsdagsbadtradisjonen dø ut så tidlig?
Neida. Jeg tok ansvar og gjennomførte. All by myself.
Resultatet blir en meget hyggelig skravlekveld som bokstavelig talt boblet over av påfyll og livsfilosofi. Så kan samfunnet utafor gå sin gang. Noen velges og noen velges bort og andre gjør det beste ut av de korta som fins i den personlige kortstokken.
For eksempel kan en blåmandagskveld tilbringes på champagnebalkongen. Og så kan man føle seg som et menneske for noen timer.
Hipp hurra og gratulerer med dagen, mamma. I dag fyller mammaen min rundt år. Jeg har hatt klokketro på at det blir kake i hele dag. Og jeg fikk selvfølgelig rett.
Jeg er sammen med veldig unge mennesker på jobb. Akkurat for tida er de aller fleste jeg henger med der under 6 år. Før helga snakket vi om hva vi skulle gjøre i helga. Det var ingen som skulle på fisketur, men samtlige skulle spise lørdagsgodt. Mye felles for oss alle der også.
Jeg for min del kunne fortelle forsamlingen at jeg skulle i bursdag til mammaen min. Det er alltid interessant å snakke om alder og tall med disse unge menneskene.
Så da spurte jeg: «Hvor mange år tror dere mammaen min blir da?»
Vi var enige om at hun ikke var 5 år. Det gikk jo ikke an. Klientellet var tross alt ikke to år lenger, så en liten smule logikk måtte det gå an å bruke. “Hun er sikkert 1000 år”, foreslo en. Og lo litt. Nyervervet logikk tilsa nok at det forslaget også var noe på vidda.
Etter litt snakk fram og tilbake ble vi enige om at vi måtte sette sammen et 7-tall og et til. Så gratulerer med 70-årsdagen mamma! Det er heldigvis ikke Metusalem som skal feires!
(Ps: skal hilse fra en kollega som syns du var fryktelig ung. Men sånn er det vel når man ser ut som 12 år på bryllupsdagen 😉)
Kunne ta en tur i nabolaget og plukke blomsterbukett til jubilanten.Jubilanten for ca et kvarter sida.
Hver gang jeg ser denne kampanjen så blir jeg provosert. Og jeg blir i alle fall provosert når jeg hører det blir sagt. Hva i himmelens navn er det slags argument? For meg mangler det fullstendig både substans og mening. Å stemme det jeg alltid har stemt på grunn av vane, kunne aldri ha ramlet meg inn.
Jeg er ikke spesielt politisk. I alle fall ikke partipolitisk. Det kan jeg ikke påstå. «Jeg er ikke så opptatt av politikk, jeg». Er det mange som argumenterer.
Vel. Prøv denne: Jeg er arbeidstaker. Derav opptatt av forhold og rettigheter i arbeidslivet. Jeg er studentmamma. Dermed opptatt av studenthverdag og studentøkonomi. Jeg har «voksne» foreldre og jobber med unger. Dermed er jeg opptatt av omsorg for folk i alle aldre. Jeg bor på bygda, men 4 meter fra trafikkert vei. Dermed er jeg opptatt av samferdselspolitikk. Jeg er varig syk. Dermed er jeg opptatt av velferd. Jeg betaler skatt. Dermed er jeg opptatt av skattepolitikk og hva skattepenga mine brukes til. Jeg spiser mat. Dermed er jeg opptatt av matproduksjon og matsikkerhet.
I år har jeg lest partiprogram og fulgt med i skrevne media for å danne meg et bilde av hvem som appellerer mest til meg og mitt liv. Jeg har bevisst styrt unna alle såkalte «partilederdebatter» og slikt da jeg opplever det som sirkus. Jeg vil lese svart på hvitt hva det enkelte partiet vil i saker jeg er opptatt av. Og er ikke så opptatt av hvem som «vinner» debattprogram på tv. Jeg stemmer på den som vil bidra til å dra samfunnet i den retningen som jeg syns vi skal. Hvem det blir? Jeg har ikke bestemt meg enda. Men jeg vet hvilken retning stemmen min IKKE går.
Jeg er opptatt av mye og mangt. Alt dette er saker som politikerne skal bestemme over. De skal bestemme hvilken vei samfunnet vårt skal gå og hva vi skal prioritere i disse sakene. Og jeg, jeg har makten i mine hender til å bestemme hvem av dem som skal være med å avgjøre dette. Jeg kan stemme på eller la være å stemme på politikere til å styre. Men jeg kan rett og slett ikke la være å stemme. Det vil gi en halv stemme til de jeg ikke heier på. Eller ei hel. Like lite som jeg kunne tenke meg «å stemme det jeg alltid har stemt». Det ville i så fall vært utfordrende. For det har variert gjennom åra.
Stem du også! Du er avhengig av samfunnet og samfunnet av deg! Enten du vil eller ikke.
Er jeg politisk interessert som maser sånn? Politisk, ja. Partipolitisk, not so much!
Er du katt kan du gjerne ligge på sofaen som “sofavelger”. Hvis ikke: Stem!
