Sympati eller empati?

Hva vil du ha? I dag har jeg lyst til å skrive noe om forskjellen på sympati og empati. Det blir ikke lett og jeg kjenner at jeg egentlig tenker at det kan gå alle veier. Men jeg gjør et forsøk. I går fikk jeg tilsendt en artikkel og video om temaet av en venninne. Det handler selvfølgelig om at jeg som er varig syk møter både sympati, empati og likegyldighet daglig. Og ikke minst så møter jeg andre medmennesker med det samme. Sympati, empati og likegyldighet. Det er menneskelig. Relevant for både meg og deg med andre ord.

Artikkelen finner du her:

http://twentyonetoys.com/blogs/teaching-empathy/brene-brown-empathy-vs-sympathy?fbclid=IwAR38_ttH1DuwqMgsH5aI1cs-fIFjkG5VAYKqSon1nQkQxxTAZx-CNOhKH6M

En venninne som har kjent på det sjøl, både som mottaker av sympati og empati og som giver sendte meg altså denne. Hun har kjent på det slik som oss alle. Vi har alle våre utfordringer. Og i livet møter vi alle både utfordringer, sympati og empati. Og antakelig likegyldighet også. Det er helt naturlig.

Er ikke sympati og empati det samme da, spør du deg kanskje. Ifølge artikkelen er det store forskjeller. Så nei! Dr Brené Brown sier følgende:

«Empathy fuels connection. Sympathy drives disconnection.»

Empati og sympati likestilles ofte, men hun mener de er veldig forskjellige. Empati er en evne som kan føre mennesker sammen og få individer til å føle seg inkludert, mens sympati skaper en ujevn maktbalanse som leder til mer isolasjon og utenforskap. Til tross for dette så kommer jo sympati som regel fra en god plass. Sympatien kommer fordi vi så gjerne vil hjelpe og bidra slik at mottakeren føler seg bedre, ikke sant?

Brown mener det er 4 nøkkelpunkter på veien til å vise empati:

  1. Ta andres perspektiv. Ta på deg den andres sko.
  2. Unngå å dømme. Konsentrer deg om å lytte.
  3. Kjenn igjen følelser hos den andre som du kanskje selv har kjent på tidligere.
  4. Fortell at du kjenner igjen følelsene.

«Empathy is a choice, an it`s a vulnerable one», sier Dr. Brown. Ifølge henne er utfordringen at empati krever at vi kjenner på eller reflekterer over følelser som er ukomfortable. Vi gjenkjenner følelser som frustrasjon, redsel eller forvirring, og prøver å ta den andre personens perspektiv. Vi vet ikke hvordan den andre har det, men vi kan gjenkjenne følelsene medmennesket vårt sitter med. Å velge empati framfor sympati eller fullstendig likegyldighet er ofte mer krevende på kort sikt, men langtidsfordelene er store.

Dr. Brown sier følgene: «Rarely can a response make something better. What makes something better is connection». Jeg oversetter det med at det jeg sier ikke nødvendigvis gjør ting bedre. Det som gjør ting bedre er fellesskap. Du er ikke alene.

Som regel så er ikke mennesket ute etter en magisk quick-fix når de forteller om en utfordring. De forventer ikke at lytteren kommer med løsningen. Vi trenger bare noen som kan hjelpe oss å kjenne oss litt mindre alene i å møte utfordringene. Det kan jo hende vi leter etter noen som har erfaring i å komme seg gjennom utfordringer før. I alle fall er vi definitivt ute etter samhørighet og det er det empati dreier seg om.

Så blir utfordringen for oss alle å huske på: Sympati er stort sett alltid godt ment! Vi vil bare hjelpe og trøste. Når jeg sier til meg selv at det er mange som er sykere enn meg, så har jeg rett. Og når kollegaen din forteller at de kjenner en med samme diagnose som deg som må ligge i senga hele dagen, så ønsker de bare å trøste. Du er jo ikke der. Det kunne vært verre. Og de har helt rett. Det kunne det.

Les Dr. Brown sin artikkel, eller nøy deg med min tolkning her. Og ikke minst: se animasjonsvideoen som ligger ved. Først og fremst egentlig: se videoen! Jeg fikk i alle fall en aha-opplevelse! Takk for lenken, AC.

Et eple om dagen.

“An apple a, day keeps the doctor away”, lærte jeg som barn.

Småbrukeren har slått til med eplepai på en fredda’. Helga er redda! 🍏

 

Et møte i blåbærskogen.

Hvorfor sitte vondt på små stoler og benker når du kan sitte vondt på en stokk rundt en bålplass?

I år uten bål, grunnet skogbrannfare og bålforbud. Høstens foreldremøte er avholdt. Som vanlig til skogs. Det passer meg utmerket. Det er til skogs jeg driver pedagogikk. Så da skulle det bare mangle at foreldrene også blir med dit når vi skal snakke om hva vi driver med.

Og vi snakker. Men vi viser også fram. Konkretisering er nødvendig for ungene. Konkretisering som å ta, føle og gjøre i stedet for å fortelle og lese om. Konkrete erfaringer er nødvendig for læring. Spesielt når du er ganske liten. Og siden unger egentlig er som folk flest, så regner jeg derfor med at konkretisering fungerer for de fleste mammaer og pappaer også.

Så i dag har vi laget mønster av kongler og pinner. Vi skulle egentlig ha trædd blåbær på strå også. Det får bli en annen gang. Det gjelder å gjøre det enkelt så til og med mamma og pappa skjønner. Så får 4-åringene få større utfordringer etter hvert😉

Flest, færrest, midt i mellom? Hvor mange? Hvor er det mest? Hvor er det minst? 

Hva med litt morgenkaffe, bunny?

Dagens morgenkaffe inntas i skrivende stund. Innendørs og under dyna. Det er en sånn dag. Foreløpig. Planen er å oppgradere utover formiddagen, altså.

Søndag derimot var morgenkaffen av det mer luksuriøse slaget. I alle fall for friluftsheidi. Utekaffe med utsikt over stille vann og etterhvert morrasol.

Og takk for oppfordringen bunnytrash.blogg.no. Det er farlig å etterlyse naturbilder hos friluftsheidi. Det kan fort ta av og gå inflasjon i greiene😉

Morgen kaffe friluftsheidi style.
Kvelden før morraskaffen.

 

En meningsfull blogg.

Vi har vel alle vært der. Vi som liker å skrive og gjør det rett som det er. Noen ukentlig. Noen daglig og noen flere ganger om dagen. Vært der at det ikke er så mye å skrive om, altså. Skrivesperre eller hva det kalles. Når det ikke kjennes som det skjer noe som helst som fortjener en plass i bloggverdenen. Eller når hverdagen er så travel at det rett og slett ikke er tid og overskudd til tastaturet.

Selv er jeg på et sted akkurat nå der det er så mye mening og det foregår så mye meningsfullt som må bearbeides inne i hodet at det går fullstendig i stampe når det gjelder å få noe skrevet. Det finnes foreløpig ikke ord som klarer å beskrive tilstanden inni topplokket. Så da får det være inntil videre. Hjernens egenkorrektur antakelig. Og helt sikkert ikke så dumt. Meningsfulle greier som betyr noe trenger ofte litt bearbeiding før det skal deles. Erfaring tilsier at det er lurt.

Og kjenner jeg meg rett så kommer ordene. Plutselig. Inntil det skjer så kan bloggen leve fint med å være mindre meningsfull. Sånn er hverdagen også. En dag er full av mening. En annen kan mer eller mindre forbigås i stillhet. Og noen ganger er der det så mye mening at det nesten koker over. Her må det som sagt koke litt. Så deles det nok noe mer eller mindre meningsfullt en eller annen gang.

Det blir ikke noe blogg herfra på vei ned fra tiern i alle fall. Takk til @stjernekast på instagram for kloke ord atter en gang.

Mislykket trøstespising.

Det er stusselig, vet du: når du til og med mislykkes med trøstespising…I går ble det smakløs kake. Sørgelige greier.

Det var i går. I dag gikk jeg for bolle👍

Med friluftsMcGyver på tur.

Tenk deg en lang, fin ettermiddag med god mat, vin, sjokolade, solnedgang og et hyggelig selskap der den gode samtalen får dominere, skuldrene senkes og roen virkelig er til stede. På slutten av kvelden, en eller annen gang et godt stykke før midnatt men lenge etter at mørket har senket seg, finner dere ut at det er tid for å krype til køys. Bokstavelig talt. For nattas seng er hengekøye med sovepose i et par trær rett bak «salongen» i lyngen.

Du får endelig pusset tanna, tisset i lyngen, iført deg egnet ull, inkludert lue og hodelykt. Så bakser du deg oppi hengekøya uten at alt ramler ut og kommer fullstendig ut av stilling. En kunst de som har prøvd kjenner til. Utvilsomt. Baksinga innebærer av med bukse og jakke og sko, skifting av ullsokker og dandering av kroppen i en noenlunde behagelig stilling. Alt i en mer eller mindre glidende prosess. Litt strekk og en og annen krampe kan fort forekomme.

Temperaturen er et sted mellom 5 og 0 grader, det er september og klarvær. Og nattefuktigheten i form av dogg har gjort utsida av både køye og sovepose kliss bløtt allerede. Derfor prøver du å være enda en smule smidigere for å ikke dra med så mye fuktighet inn i riggen. Da du har buksert deg sjøl og skrotten din inn i denne kokongen og er i ferd med å dra igjen glidelåsen på påsan i en faderlig fart for å beholde mest mulig varme, hele seansen har «bare» tatt en 20-minutters tid, da skjer det. Glidelåsen sprekker opp igjen nedenfor trekkeren…. Hau! Det er ikke første gangen det skjer. Den glidelåsen er blitt reparert før. «Du må nok kjøpe deg ny sovepose», kom det fra nabokøya. Hengekøyenaboen var lagt først. Det måtte skje før alt det her da vi hadde kun ei huelykt på deling.

Trolig en fornuftig antakelse derfra. En god del røsking og draing senere, for å få trekkeren ned igjen og begynne på nytt, så sitter du plutselig der med hele trekkerdriten i hånda. Løs. Med huelykt og midt i et salig vas av sovepose, liggeunderlag, lue, varmeflasker, ytterklær og sko som mildt sagt har kommet en smule ut av stilling der inne i hengekøyekokongen…

Med trekkeren i hånda og soveposeglidelås på vid vegg så undertegnede fram til ei både luftig, kald og fuktig natt….

Rimelig fortvilet, oppgitt og et par ukvemsord senere så kom friluftsheidi, heretter kalt friluftsMcGyver, på at sekken inneholdt et såkalt multiverktøy. Nettopp med hensikt å avhjelpe krisesituasjoner som denne. Verktøy av type tang ble med inn i kokongen. Sammen med kniven. Litt skummelt da kniver helst ikke skal glippe i nærheten av tynne syntetiske stoffer som sovepose og hengekøye. Ikke i nærheten av friluftsheidier heller i grunn. I alle fall ikke etter at hun har tatt av brillene for kvelden. En del bending og vriing senere så smatt trekkeren på igjen og det var tid for å sjekke om glidelåsen gikk igjen. Nope! Ikke akkurat. Like luftig både ovenfor og nedenfor trekkeren. Trekkeren som i tillegg løsnet for andre gang og holdt på å havne i lyngen et eller annet sted under hengekøya.

Det begynte å bli en smule kjølig der jeg satt. Arbeidsstillingen var heller ikke helt etter boka. Tanken om å bruke soveposen som dyne hele natta fristet ikke. Spesielt ikke ettersom tåka og råkulda drev innover leiren.

Pust med magen, sa friluftsMcGyver til seg sjøl. Og så gjorde a det. Antakelig var hun kun i stand til det fordi frostvæske i form av rødvin og et par baylies var nennsomt inntatt i løpet av kvelden. Nytt forsøk med tang og trekker. På en eller annen mystisk måte smatt trekkeren på glidelåsen igjen for andre gang. Tanga ble brukt til å stramme herligheten på nytt. Heldigvis uten å klemme i stykker hele greia. Så var det i grunn bare å prøve å hekte glidelåsen sammen og dra den igjen.

Og det funka! FriluftsMcGyver kunne legge vekk multiverktøyet, dra glidelåsen helt oppunder nesa og fornøyd endelig bikke seg bakover i køya. Med sovepose rundt hele skrotten. Selvfølgelig etter en smule opprydding og justering av løse deler. Det er utrolig hva slike som meg kan få til når man må! Og kroppsvarmen var det på akkurat det tidspunktet ikke noe å si på! Og enda hadde ikke klokka bikket midnatt. Turidyllen var gjenopprettet og lykken var komplett! Og hu måtte ikke på do før klokka var 04.00😊 Det er utvilsomt fint på tur!

FriluftsMcGyver etter ei natt MED tett sovepose.

Morgenutsikt fra kokongen.

Tusenvis sov et annet sted.

I helgen startet friluftslivets uke. Den som vil kan slå opp på norskfriluftsliv.no og lese mer. Tusenvis sov ute natt til i dag, ifølge dem. Nattinaturen har blitt et felles begrep denne første helga i september, og tusenvis har hengt seg på.

To av oss sov ved et vann på Østlandet. Bare vi. Alle de tusenvis av andre var et annet sted. Det passet oss godt. Det eneste vi så vidt hørte og så når lysene ble tent var folk på den eneste hytta i nærheten.

Vi fikk sommervarme, nydelig solnedgang, vindstille og speilblankt vann, revehyl, stjernehimmel, andeskrål, nattetåke og morgensol. Vi fikk middag på kokeapparat, sjokolade og rødvin. Vi fikk blåbærlyng i buksa og barnåler i håret. Vi fikk kaffe og kalde tær. Og vi fikk bilder. Masse bilder. Takk for en meget vellykket natt i naturen, R. Prosjektet må gjentas og vi har allerede en plan!

Tusenvis gikk glipp av denne kveldsutsikten.
Et og annet glampinginnslag på tur…
Fjellsko i solnedgang. Ingen elg.

Mørkeblåtimen.

Utsikt fra køya mot Melkeveien.
Fargefest.

Når telefonen filtrerer morratrynet helt på egenhånd så tar til og med jeg hintet 😉
Morgenkaffe.

Hengekøye uten resept.

«Du skulle ikke sove i et kratt eller noe da?», spurte småbrukeren for ei stund sida. Han planla en lørdagskveld i godt selskap og syns nok ikke undertegnede skulle overlates til sofaen helt på egenhånd. Han ante nok også at friluftsheidi var i ferd med å gå inn i «krattsjuke»-modus. «Krattsjuka» er småbrukerens diagnose på friluftsheidis stadige behov for å overnatte i skog og fjell. Han ante nok at det snart var på tide. Nesten en måned siden sist.

Og når angsten enkelte dager truer med å kvele meg. Det strammer og svir til i halsen og jeg må konsentrere meg om å puste. Hele skulderpartiet og brystpartiet kryper sammen og verker og dama er livredd. Livredd for diagnose, ikke diagnose, hvordan framtida vil se ut, hva jeg vil klare, når det skjer, hvor mye tid har jeg til å prøve å gjøre det jeg har lyst til, hva kan jeg gjøre og hva bør jeg gjøre… Når alt er i ferd med å ta over «hele meg», så er ikke kratt nødvendigvis en dårlig medisin.

Usikkerhet og uforutsigbarhet har aldri vært min sterke side. Men øvelse gjør mester, sies det, så nå må jeg da etter hvert og en eller annen gang bli fryktelig god til det her? Akkurat nå klarer jeg ikke snakke med noen om alt som bekymrer. Jeg klarer ikke dra på besøk til noen. Jeg venter bare. Jeg klarer ikke trøste meg sjøl, så hvordan skal jeg kunne trøste andre?

Da er det bare en ting å gjøre. Finne på noe! Pakke sekken og stikke til skogs. Jeg har hørt om «grønn resept». Det er «in». Jeg har drevet med de greiene der i årevis. Uten resept. Nå er sekken igjen i ferd med å bli pakket. Hengekøya og soveposen er med. Det samme er sjokoladen og rødvinen. Og ikke minst så er godt selskap anskaffet. Jeg håper jeg ikke «bruker opp» selskapet.

Jeg har høye forventninger til den «medisinen» der. Den har aldri sviktet før. Selv om det meldes om temperaturer ned mot kun et par varmegrader til natta. Jeg har aldri angret på en tur. Til tross for at jeg mange netter har jobbet hardt for å holde varmen.  Og av og til spurt meg selv «hvorfor driver jeg med dette her?».

Og over helga håper jeg på svar på mange av bekymringene. Inntil da så henger jeg meg opp mellom et par trær og satser på avledningsmanøver i egnet kratt. Fortsettelse følger…

“Medisin mot bekymring”. Friluftsheidi-style.

Tilbake ved fronten.

I går kveld gikk sola ned. Sånn som det pleier. Det ble etter hvert mørkt. Stappende mørkt. Sånn som det blir om høsten når du har glemt at natta er svart her i nord mye av året. Og katta glimret med sitt fravær.

Yoda ble ett år i august. Foreløpig er han utekatt kun på dagtid. Han legger seg velvillig på badet hver kveld. Etter å ha fått kveldsmat så klart. Slik som andre unger. I går var han borte. Med tidligere ervervet og bloggnevnt skade friskt i minne forvandlet matmor seg raskt til crazy-cat-lady igjen.

Ut på trappa og rope. Sikkert 17 ganger. Ingen Yoda. Så hører vi plutselig et kattevræl av typen hannkatt i slåsskamp utafor. Crazy-cat-ladyen var raskt på med hodelykt og sko. Utstyrt med gåstav «styrtet» hun ut. Hu er ikke så lett til beins, da vettu. Alt er relativt.

Jeg fant katt med en gang. En diger gul branne av en hannkatt som lurte rundt hushjørnet. Yoda var ikke å se. Gulkatten forsvant motvillig. Han skjønte nok at det var lurt selv om han ikke var ferdig med oppdraget sitt.

Delvis uti veien og med kattemat i ene handa og kjeppen i andre fortsatte matmora letinga. Hvor hadde pinglekatta gjort av seg? Yppet til kamp hadde han tydeligvis selv om han ikke var å se. Ikke svarte’n da jeg ropte heller. Borte vekk.

Plutselig så var pelsdotten der. Og lurte på hva jeg drev med. Dukket opp av intet. Om han i det hele tatt lærte noe som helst av forrige opplevelse med skade og tur til veterinær er noe usikkert. Denne gangen hadde han i alle fall gjemt seg for fienden, virker det som. Like hel er’n i alle fall.

Og helt tydelig tilbake ved fronten.

Yoda.
Feirer ettårsdag.

“Kake”