«Du skulle ikke sove i et kratt eller noe da?», spurte småbrukeren for ei stund sida. Han planla en lørdagskveld i godt selskap og syns nok ikke undertegnede skulle overlates til sofaen helt på egenhånd. Han ante nok også at friluftsheidi var i ferd med å gå inn i «krattsjuke»-modus. «Krattsjuka» er småbrukerens diagnose på friluftsheidis stadige behov for å overnatte i skog og fjell. Han ante nok at det snart var på tide. Nesten en måned siden sist.
Og når angsten enkelte dager truer med å kvele meg. Det strammer og svir til i halsen og jeg må konsentrere meg om å puste. Hele skulderpartiet og brystpartiet kryper sammen og verker og dama er livredd. Livredd for diagnose, ikke diagnose, hvordan framtida vil se ut, hva jeg vil klare, når det skjer, hvor mye tid har jeg til å prøve å gjøre det jeg har lyst til, hva kan jeg gjøre og hva bør jeg gjøre… Når alt er i ferd med å ta over «hele meg», så er ikke kratt nødvendigvis en dårlig medisin.
Usikkerhet og uforutsigbarhet har aldri vært min sterke side. Men øvelse gjør mester, sies det, så nå må jeg da etter hvert og en eller annen gang bli fryktelig god til det her? Akkurat nå klarer jeg ikke snakke med noen om alt som bekymrer. Jeg klarer ikke dra på besøk til noen. Jeg venter bare. Jeg klarer ikke trøste meg sjøl, så hvordan skal jeg kunne trøste andre?
Da er det bare en ting å gjøre. Finne på noe! Pakke sekken og stikke til skogs. Jeg har hørt om «grønn resept». Det er «in». Jeg har drevet med de greiene der i årevis. Uten resept. Nå er sekken igjen i ferd med å bli pakket. Hengekøya og soveposen er med. Det samme er sjokoladen og rødvinen. Og ikke minst så er godt selskap anskaffet. Jeg håper jeg ikke «bruker opp» selskapet.
Jeg har høye forventninger til den «medisinen» der. Den har aldri sviktet før. Selv om det meldes om temperaturer ned mot kun et par varmegrader til natta. Jeg har aldri angret på en tur. Til tross for at jeg mange netter har jobbet hardt for å holde varmen. Og av og til spurt meg selv «hvorfor driver jeg med dette her?».
Og over helga håper jeg på svar på mange av bekymringene. Inntil da så henger jeg meg opp mellom et par trær og satser på avledningsmanøver i egnet kratt. Fortsettelse følger…
