Jeg har aldri hverken følt meg som en prinsesse eller hatt noe som helst ønske eller behov for å være det heller. Jeg må kanskje innrømme at tanken om å bli indianerprinsesse nok slo meg tidlig på 80-tallet en gang. Sølvpilen og mer konkret Månestråle må ta skylda for det.  Ellers har livet og tankevirksomheten vært lite kongelig glamorøst og klesskapet vært rimelig kjemisk fritt for ballkjoler.

Så jeg kommer altså ikke til å kaste de her opp i lufta, knipe sammen øynene og håpe på glitrende ballkjole når jeg slo opp gluggene igjen. Ikke brudekjole heller, forresten. Ei tam ugle kunne jo vært interessant. Men jeg får vel nøye meg med den gedigne lappugla jeg har hatt som nabo på to av overnattingsturene mine.

Nei, det er nok ikke nøttene til Askepott det her. Men tre er de.  Og de passer nok bedre til meg. Jeg kom på at jeg faktisk har blir kalt «Prinsessen på erten» i en spesiell sammenheng. Forhåpentligvis ikke fordi jeg er så pysete at jeg ikke tåler en ert i senga. Eller….? Betegnelsen kom da jeg la på det tredje liggeunderlaget under soveposen en kveld det skulle overnattes ute. Det var ikke rart at sekken var tung, mente turkompisen. Det var jo ingen som hadde sagt at det var sekken til «Prinsessen på erten».

I dag lå disse tre i alle fall rett foran meg da jeg gikk en bitteliten tur ut på trugene mine. Ikke nøtter, som hos Askepott. Dessuten så er det ikke helt sesong for akkurat nøtter og Askepott. Kongle fra or. Or, older eller ørder.  «Ørdderkongler» som vi kaller det heromkring. Mye mer eksklusivt enn vanlige grankongler eller furukongler. Hilsen friluftsheidi 8 år.