Jeg er i rett alder for en del diagnoser. En del kroppslige og for så vidt mentale utfordringer som har vært mulig å holde fra livet inntil nå, er helt normalt å stifte bekjentskap med i min alder. Reservedeler blir mer og mer reelt å etterspørre nå, tror jeg. Undertegnedes situasjon bekrefter teorien.
Jeg visste derimot ikke at det var så vanlig med demenssykdom hos 21-åringer. For å være helt ærlig så trodde jeg at det var enormt mye større fare for at jeg sjøl skulle stifte bekjentskap med den utfordringen med det første. Jeg er klar over at det nok kan påstås at det toget allerede har gått. Nok om det. Jeg tar meg friheten å ikke utbrodere akkurat det noe videre.
Men altså rimelig distre 21-åringer…
Det begynte med at student en glemte pc-laderen sin i studentleiligheta da hun i pur glede over å ha gjennomført vårens siste eksamen stakk fra hovedstaden fredag. Ikke noe problem. Student to tok med seg laderen oppover til innlandet da hun kom etter et par dager senere. Student to glemte derimot å ta med laderen så hun fikk levert den til student en da den ene skulle besøke den andre i går. Og i dag skulle student to tilbake til hovedstaden mens student en skulle på jobb og laderen befant seg på bygda 6 mil unna. Student en, i samarbeid med student to, presterte også å glemme å ta med halve gaven til student tre i gårsdagens gaveoverrekkelsesvisitt. Noe som førte til at student en oppsøkte student tre en ekstra gang i dag tidlig før fuggelen feis.
Laderen er nå forent med sin demente eier, student en, etter at student to kastet den ut fra toget på avtalt stasjon da hun passerte på vei til hovedstaden i dag. Den bortimot usynlige mora til student to plukket den opp på stasjonen. Bra man kan brukes til noe…
