Det er på tide å henge litt igjen. Henge litt i naturen. I hengekøye. Fra å pakke sekk med alle mulige remedier for å holde seg varm gjennom en kveld, ei natt og en morgen, er nå utfordringen å finne ut hva i all verden man skal sove i når gradestokken viser varmegrader nesten på 20-tallet hele natta. OG ikke minst: hvor mange liter myggmiddel og hvilke andre remedier er påkrevet for ikke å bli fullstendig oppspist når man oppholder seg nær et skogsvann gjennom et helt døgn. Pakkinga er i gang. Nytt av året, eller sommeren egentlig, er behovet for glass av type stett! Har ellers en trekopp som brukes til alt: vann, kaffe, vin, te, baylies…alt som skal drikkes egentlig, bortsett fra øl. Det går rett fra boksen. Men når menyen er turtapas. Drikket er fra New Zealand og bilen er ca 75 meter fra camp er det rom for stetteglass og stæsj.
Nå er det bare å vente til denne slår inn. Og da gjelder det å få utrettet det en har tenkt før virkningen går over. Sammen med et glass (på stett, selvfølgelig) med iste type sitron slæsj ingefær og denne vidundermiksen av en smoothie satser jeg på at energien smeller inn om et kvarter eller der omkring. Og kaffe. Alltid kaffe.
Skogen på småbruket har fått en ansiktsløftning. Ikke noe fillers eller botox. Det heter visst skogpleie. Ansiktsløftning altså. Eller: rettere sagt så er den relativt herpa for tida. Mye av våren har ei diger hogstmaskin rådd grunden nedi der. Med påfølgende kaos av kvist, greiner, grøfter og uframkommelighet. Mest minner det om noe en kan se etter at de på film har sluppet ei bittelita atombombe. Heldigvis er det nå ryddet en smule. I alle fall nok til at det er mulig å ta seg fram på enkelte strekninger. Bare jeg ikke roter meg ut i bushen. Da ender jeg nok med kvist og vas til oppunder arma.
I går og i dag har småbrukeren og jusstudenten begynt rehabiliteringsarbeidet. 950 furu- og granplanter er puttet i jorda og skal vokse seg store mens kvisten fra den gamle skogen sakte men sikkert går tilbake til jorda.
Imens kan vi nyte en enda bedre utsikt fra gårdsplass og terrasse. Ettersom skogen forsvant i vår oppdaget vi stadig nye ting i horisonten som vi ikke hadde sett på en generasjon eller noe. Vi oppdaget noen naboer i vest også. Altså: de hadde nok vært der hele tida, men ute av syne for oss.
De er forresten et bra team. Jusstudenten og småbrukeren. I dag var det skogplanting og bilvask. Potetene har de jo fått i jorda før i vår. Det blir spennende å se hva det neste samarbeidsprosjektet deres dreier seg om. Jeg har hintet om at jeg også har bil…
Team skogplanting. Jusstudenten og småbrukeren i aksjon.3 stadier i skogpleien. Ved som bestefar har hogget. Stubbe fra gammelt tømmer. Nysatt granplante.
Det er vel det eneste slike som meg egentlig orker i denne varmen. Bortsett fra kneøvelser da. De må til. Orker eller ikke orker. Hver dag.
Men resten av døgnet er det vel greit å ligge i bløt. Enten i det før nevnte plaskebassenget som for øvrig nå er på stadie 3. Det er det stadiet der vanntemperaturen begynner å nærme seg brukbar nok til å ta med seg en drink uti der, men der det samtidig begynner å bli så mange bugs av type lik, pollen og annet bøss oppi herligheta at noen kanskje vil påstå at det minner mer om suppe enn badevann. Stadie 3 og dag 3 etter fylling pleier ved dette været å komme omtrent samtidig. snart på tide å tømme igjen. Vel vel.
En kald avrivning kan være greit uansett. I alle fall på slike dager der omgivelsene damper av varme og sola steker på både folk og dyr.
Kveldsbad er noe av det beste som finnes på slike dager. Og da er det i grunn bare ekte badevann som gjelder. Altså må et tjern, en sjø eller alternativt ei elv oppsøkes. Vakkert er det som regel ved vannet om kvelden. Og ofte har jeg badeplassen for meg selv.
Da slipper jeg å rope som svensken jeg opplevde for noen år siden: «Akta barnen, nå dopper jag kroppen!» Det var før tsunamien tror jeg, så det var fortsatt ok å tulle med flodbølger….
Kors på hæsjen. Kors og kors. Kneskade. Var jammen usikker på overskrifta på dette innlegget. Men endelig har da både leger og MR-bilder konkludert om dette hersens kneet . Etter mye att og fram og mas og insistering av undertegnede sjøl. Mange timer med trening og forventning om snarlig bedring (tror jo alltid det uansett) senere.
Det viser seg altså at korsbåndet i knehønas berømte kne har fått seg en støkk. Ikke helt av, men rift, raptur eller brist…i tillegg til noe gammelt arrvev (!) i følge bildene. Og væske i kneet da selvfølgelig. Det får man vel på kjøpet. Bivirkning: smerte ved både bøy og strekk og ustabilitet. Jo takk! Gjennomsnittlig forekomst av bikk, da snakker jeg ekte gå-overende og lande med beina opp i lufta og hue ned, har vel ligget på omkring to ganger per tur i det siste…og når turene er på under 4 km forstår alle at det bikkes litt. Minst for annenhver kilometer i alle fall. Holdt på å gå overende på terrassen her i sta også. Men reddet meg inn takket være lynraske reflekser. Sier vi.
Siden man er både gammal og råtten fra før så «slipper» man visst operasjon. Kan ikke skryte på meg noe viktig comeback hverken på fotballbana eller i alpinbakken i nærmeste framtid. Så her må ressursbruken i AS Norge prioriteres. Så jeg får fortsette å trene kne, jeg da. Muligens enda mer spesifikt enn de siste 10 ukene. Moro for en verdensmester i tålmodighet å lese at det kan ta over et år å tilbakeføre nevnte undersått til før-skade-funksjon. Noen som er interessert i å bære meg på fjelltur i sommer?
Jeg regner med at gåstavene som før kun ble brukt ved vading over strie elver i fjellheimen når tung sekk også var en del av ekvipasjen nå blir obligatorisk uansett. I alle fall offroad. Klarer heldigvis å bikke meg oppi kanoen helt på egenhånd. Hvis småbrukeren holder den rolig…
Kjærringa med staven blir nok ikke mindre hyppig å se framover.Mot strømmen.
Ferie er å bade. Det sier badeloven. Det betyr at det i ferien skal bades hver dag. Det har i alle fall jeg hørt. Nå er det ikke akkurat ferie enda. Men ferieværet har virkelig slått til på småbruket der jeg holder til. 33 plussgrader på terrassen gir feriefølelse. Det skal være visst. Og badebehov.
Det akutte behovet for nedkjøling kommer rett som det er for undertegnede. Og dermed er det bare å legge på svøm. Eller, i alle fall legge seg ned.
En tidligere varmeperiode medførte en ganske så moderat investering for undertegnede. Plaskebasseng av type oppblåsbart ble anskaffet. I følge sikre kilder har både nabo og andre bekjente anskaffet seg «årntli svømmebasseng» for å avhjelpe badebehovet hos barn (!, går jeg ut i fra) og voksne.
Mens mitt plaskebasseng er av det mer beskjedne slaget. Men jeg får strukket meg ut i hele min lengde. 164 cm på en heldig dag. Og fyller jeg bassenget helt opp så dekker vannet både skrog og hode om jeg ligger helt flatt…fornøyd jeg. Og siden husstanden ikke består av noen under 21, er stetteglass obligatorisk og vannstand og størrelse helt tilstrekkelig.
Stetteglass kan ikke svømme. Derfor standsmessig badering.
Og kald blir jeg. Det er ikke veldig varmt det vannet som tappes opp fra bakken her. Det rekker så vidt å innta rimelig badetemperatur innen det må skiftes ut et et par-tre dager…
Lurer på om denne som jeg forsøkte å redde i dag også trengte avkjøling men glemte at den ikke var vanntett akkurat i det den landet på overflata. Ikke godt å si. Den tålte nok ikke de fire dråpene med klorin jeg hadde hatt i brønnvannet heller…
Denne svømmer heller ikke dessverre…Vurderer å ta kveldsbadet her.
I dag måtte jeg gå og ta en femminutter på sofaen rett etter frokost. Ikke fordi frokosten var så avansert og arbeidskrevende, altså. Rett og slett kun fordi formen var rubbish! Kvalm, uvel, svimmel, slapp, halvvondt i hue og melkesyre i hele systemet… Ja, rett og slett hangover. Bakfull, kjentes jeg altså ut.
Siden «festen» stort sett besto av ett og et halvt glass hvitvin i skyggen tidlig på kvelden syns jeg hele situasjonen var noe urettferdig. Her unngår man både fest og alkohyler i større mengder, nettopp fordi bakfylla kjennes som noe jeg har vokst fra. Og fordi det kjennes helt unødvendig å bli i dårlig form med vilje. Kroppen årner som regel det helt av seg sjøl, liksom.
Men der lå jeg da på sofaen en søndag formiddag og jobbet med kaldsvette og kvalme. I desperasjonens tegn måtte jeg derfor ty til google. Og tada: der dukket det opp forklaring gitt. «Mathangover», «sukkerbaksmell», «sockerbakis», «sukkerbakfull» … tilstanden har et navn! Og det kommer som jeg faktisk hadde fattet helt sjøl hverken av vin eller brennevin. Rett og slett matbakrus. Sjarmerende.
Derimot kom det av kake! Siden undertegnede hadde ubegrenset tilgang til opptil flere kaker i hele går så måtte det jo gå som det gikk. Det kalles vel fråtsing. Kake til lunsj, etter middag og enda bittelitt (altså «bare» en porsjon) cookie med mætti sukker, smør og sjokolade til kvelds! Ikke noe rart at bukspyttkjertelen her i kroppen gikk bananas og insulinproduksjonen dermed rett i været med påfølgende blodsukker på topptur og etterpå rett i dalføret. Med behov for å fylle på enda en gang. Mer, mer!
Og ikke minst dagens hangover. Av type sukker. Ikke rart det går litt gæli i systemet som ellers får relativt lite sukker. Mistanken om at kroppens utfordringer blir mindre når jeg inntar lite sukker og karbohydrater er så stor at i det vanlige kjøres rimelig strengt matregime. Kake er med andre ord en sjeldenhet. Så da endte jeg, ikke overraskende, med å overdrive. Igjen! Beklager kropp!
Så i dag har jeg altså vært «kakebakis». Jeg trøster meg med at denne typen hangover faktisk varte betraktelig kortere enn den søndagssjuka jeg av og til har stiftet bekjentskap med før. Den har jo de siste årene hatt en tendens til å ta seg opp utover ettermiddagen og ikke være vekk før tidlig mandag. Slik sett er det kanskje greit å gå over til kake. Typisk egentlig. Er jo mye mer glad i vin…
Bra det fins isbokser med rester i kjøleskapet slik at jeg kan reparere litt…
En enkelt dag kan jammen inneholde de fleste nyanser. Noen fyller 17 og noen 40. Noen skulle ha feiret konfirmasjon og noen feirer 21. Noen spiser kake, noen blir født og noen går ut av tiden.
Da er det godt å finne seg et vann og kjøle ned kropp og hode med et bad før kvelden senker seg og inntrykkene skal bearbeides.
Jeg elsker å bake. De som kjenner meg vet at det er med forkle og sleiv jeg virkelig kommer til min rett. Jeg svinger meg gjerne på kjøkkenet med visp og slikkepott og opplever hver gang at jeg får til både luftige boller og saftige kaker. Jeg får alltid minst like vellykket resultat som enhver nettside og kakeblogg du kan tenke deg. Gjærbakst, kaker og ikke minst deilige cupcakes med kunstferdig dekor er ikke noe problem for meg. Lett.
Bare jug, selvfølgelig. Ingen tvil om at akkurat det kan bekreftes. Bare spør hvem som helst, egentlig. Såpass lite ivrig og såpass lite mestring i bakstens verden er det her at jeg både har mistenkt genfeil og eventuell adopsjon. Mine formødres prestasjoner på bakefronten styrker egentlig bare den mistanken. Hva skjedde, liksom?
Jeg har kun en forklaring og det er at det som skjedde da jeg skulle feire min 5-årsdag var såpass traumatisk at jeg og konseptet krem og kake ikke har gått sammen siden. Kort fortalt så tryna jeg midt i bløtkaka. Det ble mye skrik og hyl, klesvask og panikk. Og noen måtte sikkert gå på butikken enda en gang. Antakelig helt essensielt for mitt forhold til baking det her. Det verste var vel at jeg ikke engang likte bløtkake på den tida.
Heldigvis, eller kanskje mer på tross av, så har avkommet noe bedre evner. Hun tar gjerne på seg både kanelsnurrer og cupcakeproduksjon og faren for å mislykkes er betraktelig mindre for henne enn undertegnede. Det er derfor med glede jeg i dag baker sammen med henne. Flere kokker og dermed en god del mere søl, men rydde kan jeg i alle fall. Og siden hun har ansvar for halvparten av bakstemenyen vil vi i alle fall ha noe å servere. Som hun sa: «det er lurt å bake flere ting, vet du, så blir sikkert noe av det bra». Bakt med mora si før, hu der.
Foreløpig er vi kun på smakepådeigenstadiet. Det viktigste stadiet, spør du meg. Og egentlig det stadiet jeg opplever mest mestring… Hvis en da ser bort fra den rene kakespisinga. Det liker jeg. Og det er ikke jug.
Rart egentlig at bolleslikkingsrollen gikk til noen annen allerede på skoleavslutninga i 1.klasse våren 1980. Jeg husker enda frøken Pollen…:
Frøken Flaten kokte maten, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Myren passet komfyren, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Teigen rørte deigen, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Møre kjernet smøret, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Hegg vispet egg, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Strømme hentet rømme, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Storm smurte en form, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Trinn satte kaka inn, og frøken Pollen slikket bollen.
Frøken Tut tok kaka ut, og frøken Pollen slikket bollen.
Jeg er helt sikker på at Alf Prøysen også helst ville være frøken Pollen.
Jusstudenter virker også på kjøkken ser det ut til.I aksjon.Nailed it…i alle fall so far so good!
Det er den tiden av året når fargene er på sitt mest intense rundt omkring her. Spesielt den grønne.
Småbrukeren har de siste åra hatt en ide om at selvdyrket mat er greia. Det begynte med kortreiste juletrær for noen år siden. Det har blitt mye gran etter det. Men ingen av oss er så veldig ivrige på å spise denne grana. Dermed har fenomenet kortreist og selvdyrket spredt om seg og kjøkkenhage og potetåker har stadig utvidelser. Han dansken, bonden Frank, må nok ta på seg noe av skylda tipper jeg.
I fjor hadde vi så mye og så diger squash at jeg måtte ta med på jobb og pent be de som var innom forsyne seg av overskuddet. Det er noe begrenset hvor stor andel av det vi klarte å få i oss selv. Selv om vi gjorde en helhjertet innsats.
Det ser lovende ut i år også. Selv om reddikene fortsatt innehar peanøttstørrelse så er de i alle fall mange. Og vi har spist av dem i dag. Det er lite som slår en salat til grillmaten med kortreist og selvdyrket innhold. Jeg setter pris på noe ekte kjøtt- eller fiskemat på grillen, men om noen uker er vi nok sjøberga når det gjelder tilbehør.
Foreløpig er det mynten som leder. Dermed må vi bare bøtte innpå med mojito støtt og stadig. Hater når det skjer!
Kortreist urtedrikk. Også kalt hjemmealenefest.Fy fasan ben Reddik og alle hans kompiser.
