Kors på hæsjen. Kors og kors. Kneskade. Var jammen usikker på overskrifta på dette innlegget. Men endelig har da både leger og MR-bilder konkludert om dette hersens kneet . Etter mye att og fram og mas og insistering av undertegnede sjøl. Mange timer med trening og forventning om snarlig bedring (tror jo alltid det uansett) senere.
Det viser seg altså at korsbåndet i knehønas berømte kne har fått seg en støkk. Ikke helt av, men rift, raptur eller brist…i tillegg til noe gammelt arrvev (!) i følge bildene. Og væske i kneet da selvfølgelig. Det får man vel på kjøpet. Bivirkning: smerte ved både bøy og strekk og ustabilitet. Jo takk! Gjennomsnittlig forekomst av bikk, da snakker jeg ekte gå-overende og lande med beina opp i lufta og hue ned, har vel ligget på omkring to ganger per tur i det siste…og når turene er på under 4 km forstår alle at det bikkes litt. Minst for annenhver kilometer i alle fall. Holdt på å gå overende på terrassen her i sta også. Men reddet meg inn takket være lynraske reflekser. Sier vi.
Siden man er både gammal og råtten fra før så «slipper» man visst operasjon. Kan ikke skryte på meg noe viktig comeback hverken på fotballbana eller i alpinbakken i nærmeste framtid. Så her må ressursbruken i AS Norge prioriteres. Så jeg får fortsette å trene kne, jeg da. Muligens enda mer spesifikt enn de siste 10 ukene. Moro for en verdensmester i tålmodighet å lese at det kan ta over et år å tilbakeføre nevnte undersått til før-skade-funksjon. Noen som er interessert i å bære meg på fjelltur i sommer?
Jeg regner med at gåstavene som før kun ble brukt ved vading over strie elver i fjellheimen når tung sekk også var en del av ekvipasjen nå blir obligatorisk uansett. I alle fall offroad. Klarer heldigvis å bikke meg oppi kanoen helt på egenhånd. Hvis småbrukeren holder den rolig…
