Akkurat nå lever jeg i spenning. En spenning jeg godt kunne vært foruten, men som er høyst reel. Jeg har i dag, igjen, uttalt de bevingede ordene «jo takk, det går faktisk litt bedre nå». Bittelitt, altså. Sist jeg sa det gikk det skikkelig i svart både fysisk og psykisk etterpå, så at jeg er litt spent nå er nok helt på sin plass.
Men, jeg har vært på besøk på verdens hyggeligste plass i dag. Og fått verdens hyggeligste velkomst. Når du hører klientellet hyler navnet ditt taktfast lenge før du får parkert bilen, så er det lett å føle seg som ei rockestjerne! Siden hilsemetodene også på arbeidsplasser som mine har endret seg en smule i det siste, så ble det med en 3-4 klemmer. Rundt magen. Men de var gode. Og når små varme hender smyger seg inn i min for å vise meg de nye kopplammene, så er det lett å kjenne at; jo nå er det da jammen meg litt bedre med meg!
Men spenningen stiger. Nå har jeg låst døra, sendt bort småbrukeren, dratt ned persiennene i vinduet og inntatt sofaen. Mulig jeg gikk i fella igjen. Vi får se da vettø!
