I dag har knehøna og invalidkjærringa fått ei real testkjøring. Undertegnede fysiske katastrofeområde har vært på skogstur med den beste gjengen, altså. Høydemeter og ulendt terreng, både oppover og oppover og så litt til oppover og så nedover etterpå. Inkludert snublefeller for knehøner i form av steiner, røtter og mer eller mindre tørrlagte bekker. Med litt deilig, myk myr innimellom.
Først var det spennende om a kom opp. Det gjorde hu. Med sommertemperatur på øvre 20-tall også over 800 moh var forholdene eksepsjonelle. Svett var det, men med turfølge på 4 år pluss og oppover, så hang a på.Takk til de på 4, 5 og 6 og de bittelitt eldre som bidro.
Så kom den riktige utfordringen. Ville a komme ned igjen samme vei? På egne bein?
Med riktig ekstrautstyr og en halvtimes forsprang på 4-åringene og de andre gikk det. Hu rakk til og med en liten matbit før de andre kom etter oppi lia. Det gikk ikke fort, rett og slett ulidelig sakte, men heldigvis ble det ikke kø, det var bilder å knipse underveis og mange steiner å huke rompa nedpå. Skuldre og armer verker etter å ha klamret seg til gåstaver, eller stokker som ungene kaller det, hele dagen. Beina syns også det er greit at det er fri resten av dagen. Såpass råtten er kroppen at entring av ettermiddagens badevann mer kan kalles å rave uti. Selv med stav til støtte. Heldigvis er badetemperaturen mer enn lunken så det er bare å la tyngdekraften rå! Morgendagen vil muligens gi svar på om testkjøringen ble bestått.
Å få avslutte dagen med et velfortjent bad, var i grunn akkurat på sin plass. Og helt nødvendig når beina har befunnet seg i fjellstøvler med absolutt påkrevet støtte og tilhørende ullsokker hele dagen!!!
