Å vokse opp i et hus 250 meter unna besteforeldra sine er en velsignelse.
Alltid trygt og godt og et tak og et samlingspunkt i livet jeg og vi alle har satt pris på i alle år. Nå er taket borte. Generasjonen har gått ut av tiden og huset står tomt.
Å få beholde besteforeldre til en er over 47 år er en helt annen velsignelse, som jeg er så heldig å ha hatt helt til forrige lørdag. Nå er a bæssmor og’n bæssfar borte begge to.
A bæssmor var alltid der.
Hu var nesten støtt hjemme. Og hu drev med noe nesten støtt. Men uansett så hadde hu tid og rom til en prat. Eller et glass gul saft.
Fingra hennes bæssmor var alltid i virksomhet. Jakka mi på bildet er et eksempel på det. Den er bare et par år gammal, men et eksempel på hva fingra hennes produserte. Det var ikke lite.
Jeg vet at hu lagde minst et par tilsvarende jakker etter denne. Men som sagt det var jo ikke lite hu produserte.
Hekleduker i hundretall. Strikkejakker og ikke minst så mange hjemmestrikkede sokker. Jeg har slitt ut mange par. I tillegg har jeg gode minner fra baksida hennes bæssmor. Den som jeg husker at stakk opp over en eller annen grønnsaksbenk eller potetåker eller blomsterbed der hu drev å høste eller luke. Utrettelig i arbeid før hu skulle innat og lage middag til seg å’n bæssfar. Alltid 3 retter. Suppmat, hovedrett og dessert.
Da vi fikk beskjed om at a bæssmor hadde sovnet inn var vi akkurat i ferd med å sette oss for å drikke kaffe og eta kake. Vi skulle feire arvingen sin 21-års dag. Ei rar feiring vart det. Men på en eller annen måte så passet det litt også. Jeg har sjelden opplevd så mye godt til kaffen som hver gang a bæssmor sto for kakelaget. Det er det nok flere som kan skrive under på.
Takk for alt du var og alt det fine vi kan minnes. Det er helt greit å være fornøyd nå, bæssmor. Jeg og vi alle unne deg å kvile!
Å vera i livet
(Tre vers til mor)
Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
Haldis Moren Vesaas