For nøyaktig ett år siden så fikk jeg altså brev fra helsetjenesten her i AS Norge. I følge dette blogginnlegget reagerte jeg visst med å bli forbanna:
Jeg hadde ikke behov for utredning og behandling, sto det der…. Slik ble jeg altså vurdert for et år siden. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kan strekke meg så vidt til å dra på smilebåndet. Sånn kan det altså gå.
Men som jeg skrev den 6.april 2021; trass.no hadde ikke lagt opp! Dermed ble det klaget og anket både fra meg selv og fastlegen. Og her sitter jeg i dag. Joda, AS Norge, jeg hadde visst behov. Det gjaldt bare å utrede litt. En utredning som sendte meg ut på en rimelig vill og ikke så veldig velkommen klatring på statusstigen for diagnoser, egentlig. Men som også sendte meg i fanget på de rette folka. De som virkelig har potensiale til å møte mine behov!
Jeg kjenner ikke akkurat noen trang til noe «den som ler sist ler best» i dette tilfellet. I går brukte jeg helsevesenet godt. Selv om jeg ikke fikk utrettet noe som helst og det hele i grunn kan kalles bomtur både for meg og fagfolka. Jeg hadde faktisk FOR store behov.
Med litt hygge attåt så ble det omtrent nøyaktig ti timer på farten. I dag lå jeg under dyna til klokka var 13.30. Dagen derpå, kan man vel trygt si. Så jadda, nå er vi i alle fall enige om at jeg har behov!
Dagens oppmøtested var Radiumhospitalet. Siden jeg var så ung og sprek, som kirurgen sa for en fjorten dagers tid siden, ville Oslo Universitetssykehus ha meg med i en studie. En kombinasjon av immunterapi som del av kurativ kreftbehandling.
Jeg veide for og imot og bestemte meg for i alle fall å møte opp. Etter å ha lest 16 sider informasjon om gjennomføring og bivirkninger. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å takke ja. Så meningsløst som denne helsa nå engang oppfører seg, så tenkte jeg at det var liksågodt å gjøre det beste ut av det. Være litt nyttig, rett og slett. Muligens få noe meningsfullt ut av det.
Men ble jeg godkjent? Neida! Da legespesialisten var godt i gang med forklaringer og utredninger så nevnte jeg nemlig bokstavene M og S. Multippel sklerose.
Slike folk var det visst ikke noe særlig å ta med i slike studier. Og et eller annet sted på veien hadde altså informasjonen om at jeg var den helt begrenset lykkelige innehaver av denne sykdommen forsvunnet.
Så jeg ble forkastet. Ikke godkjent. Ikke noe forsøkskanin her i gården. Og ikke noe testmus.
Så da er jeg tilbake til lokalsykehus. De ble ikke kvitt meg så lett, nei😉
Det meningsfulle var at jeg fikk meg en middag og noen timers skravling med avleggeren. Får ta det som en tur…
Avbrekk, påfyll, flukt eller roadtrip. Kjært barn har mange navn. Og i helga har jeg drevet med alt dette på en gang. En slags miniferie fra hverdagen, rett og slett. En miniferie som strakte seg helt fra lørdag formiddag til tidlig søndag ettermiddag. Litt over et døgn. Men ikke så mye som et og et halvt.
Jeg kaller det miniferie. Og det var skikkelig godt med en pause fra hverdagen. Og slett ikke ille å kunne slenge tannbørsten og litt til i en felles koffert av det minste slaget og stikke avgårde for ei lita stund. Og på det drøye døgnet rakk vi jammen en del.
Besøk på småbrukerens nye arbeidsplass med innlagt museumsbesøk og utstillingsåpning med underholdning, bobler og kanapeer. Stilig. Og trivelig å hilse på så mange blide kolleger. Ferden gikk videre til søta bror og hotellovernatting, god mat, dessert på meget stilig sted og ellers snusing på livet en tidlig lørdagskveld i en bitteliten svensk småby. Med ei god natts søvn i bunnen fikk vi oss en bedre frokost og en tur langs vannet mellom gamle museumsbygninger. Helt perfekt en søndagsformiddag med vår i lufta. Etter en liten biltur i retning grensa rakk vi en svipptur innom en festningsruin. En festning som var mye større enn undertegnede hadde sett for seg i alle fall. Resten av hjemturen gikk rimelig direkte og vi gjenintok småbruket som Yoda hadde passet helt på egenhånd før middag.
Slett ikke verst å rekke såpass på noenogtjue timer. Og godt med et avbrekk. I dag er hverdagen så definitivt tilbake. Som heltidsansatt i egen helse så handler den mye om sykdom og å administrere diverse oppmøter og henvisninger. I dag var det trening, tilpasset en skranglete kropp, en ny innkalling samt en telefonsamtale med sykehuset. Og 16 sider behandlingsinformasjon mottatt på mail. I morgen går turen til Radiumhospitalet for mer forberedelser. Så jeg kan trygt si at hverdagen er tilbake.
Og sånn må det bare være. Men jammen er det godt å rømme avgårde innimellom. Miniferie eller roadtrip. Påfyll og avbrekk ble det uansett 😊
Bobler og kanapeer. Åpning av utstillingen “Lesbene gjør opprør”Småbruker og museumshåndtverker på Kvinnemuseet. Her fantes også godt med refleksjonsstoff for en pedagog.Kvinnehistorie.Ja, hvordan var dette igjen, egentlig?
Denne festen gikk vi bare forbi. Og både kjøretøy, glass og flaske hadde forlatt åstedet da vi passerte på vei hjem.
Speilblank søndag.Velkommen inn, eller?
Helt kanon.
Småbruker på barrikadene. Og ja, det snødde i dag. Sola varslet rett.
Noen elsker våren. De fleste syns det er veldig godt når sola tiner snø og is, det blir varmere og varmere i været, bakken blir tørr og det etter hvert blir grønt på bakken. Inkludert meg.
Mange klør litt av våren også. I øyne, nese og hals. Selv klarer jeg meg bra helt til bjørka spretter. De små museørene som er opptakten til alle de grønne bladene er kjærkomne. Men for min del henger de tett sammen med rennende nese, kløe i øynene og generell forkjølelsesfølelse. Ikke noe alvorlige greier og ikke noe som hindrer meg i å stikke til skogs i vårsola for å lete etter blåveis og hvitveis for eksempel. En skogstur like etter at skogbunnen har blitt bar, når elva klukker av smeltevann og småfuglene går mer eller mindre bananas i sine forsøk på å vekke oppmerksomhet hos det annet kjønn er en opplevelse.
Jeg kjenner en annen som er veldig glad i vår og fraværet av snø. Han er mindre opptatt av blåveis og løv på bjørka. Men han kløøøør! Tydeligvis. Så når småbrukeren rydder etter vinterens strøing av blåholke foran trappa, så ser han sitt snitt til å kløøøøø! Han nyter våren, Yoda vår 😊
Golvet i gangen bærer preg av barbakken utenfor døra. Akkurat som Yoda.Hurra det er våååår!Og det kløøøør!
I går gikk det i gult. En gul calla kom i hus. I dag var det tid for en ny letetur i et relativt ulendt og utilgjengelig offroadområde nedi skauen her. På leting etter blått.
Og jeg fant! Og det er ikke aprilsnarr! Midt i alt det brune og grå, med litt bleke og visne kanter etter en litt for heftig nattefrost så stakk de fram. Med beskjeden høyde og nesten usynlig under dødt løv, kvist og brunt gress fra i fjor. Der sto den på sin korte og pusete stilk. Blåveisen.
De er ikke mange enda. Og de som så vidt stikker opp over alt det brune er fortsatt veldig korte. Men de er der. Det er vår i blåveisbakken. Og jeg kan være blåveispike på turene mine framover 😊
De få som ble med hjem i jakkelomma fikk stå på hjerteheklinga hennes bæssmor. I alle fall til Yoda oppdaget dem…
