I dag ble det endelig skogstur. Av den veldig korte og lavterskel typen. Men jeg passerte 1000. Både skritt og sette hvitveis, antar jeg. I alle fall skritt. Og det er rekord slik fysikken har oppført seg i det siste. Det ble en kilometer på kryss og tvers i egen skog. Det var helt på sin plass.

Kroppens «all-time-low» når stadig nye, ikke høyder, men dybder. Formen har tross alt økt kapasiteten fra tur-retur do, via en runde rundt huset, via postkassa til dagens stunt offroad. På bare noen dager. En hvitveistur på omtrent akkurat en kilometer fortjener dermed en klapp på egen skulder, tenker jeg. Og jeg tror jammen jeg passerte 1500 skritt også. Ikke verst, når 1000 var målet.