Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.
De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.
I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.
Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!
Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.
Campingstolen er til fotografen. For det var hu som måtte ha pause oftest.
