Visste du at julaften er avlyst?

Datoen i dag sier meg at det er en måned til julaften. En julaften som vi i skrivende stund ikke vet helt hvordan blir. Mange av oss lurer på om vi kan samle hele familien rundt det tradisjonelle julebordet. Bestemødre, bestefedre, tanter, kusiner, barnebarn og oldebarn. Blir det mulig, eller må vi holde oss på hver vår tue, det vil si i hvert vårt hjem og sammen kun de vi bor sammen med? Noen lurer også på om de kan dra til far i Sverige eller få besøk av bestemor fra Tyskland.

Vi vet ikke. Det eneste vi vet er at vi bør ha en plan B. Og muligens også en plan C. Det blir jul uansett. Men den kan bli litt annerledes. Og det er greit!

Før helga leste jeg på nettet noe som jeg derimot kjente at ikke var greit. Jeg leste at julaften er avlyst! Ikke for meg. Jeg kan fortsatt forspise meg på ribbe og surkål og velte meg i gavepapir og lukten av ferskt juletre i ei varm stue. Jeg vet bare ikke hvor mange og hvem jeg kan gjøre det i samme stue som.

Men julaften for de som kanskje trenger det aller mest er avlyst! De som arrangerer julaften for hjemløse og andre som av en eller annen grunn faller utenfor tradisjonell julefeiring har sett seg nødt til å avlyse årets arrangementer. På grunn av pandemi og smittefare, selvfølgelig. Den kjente jeg i magen, for å si det sånn. Jeg vet at det i årevis har foregått så mange bra arrangementer og så mange gode initiativ rundt omkring i landet. Nettopp for at alle, ALLE, skal ha et tilbud om hyggelig samvær med andre i alle fall denne ene kvelden i året. Og i år blir det altså ikke noe av! Forståelig nok. Men fryktelig tragisk!

Jeg oppfordrer derfor alle om å dele bittelitt av sin egen overflod denne siste måneden før julaften. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og selv om årets Alternativ Jul ikke blir noe av, så kommer det flere juler. Forhåpentligvis for de som hadde gledet seg til dette arrangementet også!

Her er et forslag om du vil hjelpe med å hjelpe:

www.alternativjul.no

Jeg fikk meg en på tygga og ble forbanna!

I helga kokte det over. Det kokte over på vegne av eget yrke og egne kolleger og arbeidsgiver. Det kjentes som å få seg en på tygga. Og da ble jeg selvfølgelig forbanna! Det hjelper ikke å slå tilbake, det vet vi som driver med pedagogikk, men det er lov å protestere! “Bruk ordene dine”, pleier vi å si til ungene i barnehagen når de blir forbanna.

Å få seg en midt i fleisen og bli forbanna kan bringe en middelmådig blogger inn på topp 100-lista, når hu gjør akkurat det. Det er fortsatt ikke mulig å konkurrere med de virkelige toppene. Men kjære barnehagehelter: dere er da tross alt på bloggtoppen. Helt nederst….Om ikke noe annet så fortjener saken og barnehageheltene akkurat det. Den fortjener å komme fram og den fortjener å bli lest og satt søkelys på. Derfor deler jeg inspirasjonspedagogenes innlegg enda en gang:

http://https://www.facebook.com/Inspirasjonspedagogene/posts/3262822737163159

Denne fortjener også en deling til. Egentlig en trillion delinger:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR1Bmn9VY-2pMBaIon07YnP7hPTUvz1tYQp7NgcaTyRO81vvKXirS-Wzg8k

Og her om da jeg fikk meg en på tygga…og ble forbanna:

http://https://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Til alle barnehageheltene: Heia dere! Alt blir bra!

Og her kan det leses om hva vi fikk rett på tygga og ble forbanna for:

http://https://www.pbl.no/aktuelt/politikk/statsbudsjettet-regjeringen-kutter-pensjonstilskuddet-til-11-prosent/

 

Vi begynner å bli forbanna nå!

Noen av oss har kjent på frustrasjon i mange år, faktisk. Men som barnehageansatte er vi jo generelt ganske så tålmodige og vi finner oss i mye og løser utfordringer som de kommer. Det ligger liksom i ryggmargen og vi er ikke vant til å skjemmes bort. Vi er vant med at styrerne snur hver krone og gjør alt de kan for at barn, ansatte og foreldre skal oppleve barnehagen som et godt og utviklende sted å være. Vi er vant til at de hver dag forsøker å utføre magi med de begrensede midlene de har! Korona-året 2020 har pushet disse grensene hinsides!

Som takk for innsatsen så får vi altså «en midt på tygga» av sjefen, som jeg skrev om her i går:

http://http://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Det er da jeg kjenner at det begynner å gå på stumpene løs. Også med den tålmodigheten. Og jeg er definitivt ikke alene. Det er fryktelig mange av barnehagefolket som begynner å bli passe lei nå. Mange har skrevet mye bra om ressurser og innhold i barnehagen i mange år. Nå krever vi å bli hørt!

I dag har jeg lest blant annet denne, delt på barnehage.no av Palma Annette Kleppe:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR30B9JcQyme-qDPsZ4E80Wx0jzFoQqnvs6ICfsuBMVuMwhdwsz-EYNPPv0

Inspirasjonspedagogene på facebook ber oss om å dele og framsnakke:

Jeg oppfordrer deg som har barn i barnehagealder, har hatt barn i barnehagealder, eller tenker at det er en viss mulighet for at du får det en gang om å dele dette eller et av de andre innleggene! Vi trenger hjelp til å bli hørt og da er nettopp DU viktig! Sammen er vi sterke og samarbeid kan føre til magi! Det vet vi som forsøker å lage magi sammen med ungene, morgendagens helter, hver dag! Les og del!

 

Kilder:

Inspirasjonspedagogene, Facebook

Stå opp for barna! Stå opp for barnehageansatte!, Michael Nilsen, barnehage.no

Med kun gjesteopptreden i barnehagen for tida, grunnet jobbing med egen helse, tillater jeg meg å skryte av barnehagefolket uten å kjenne det som selvskryt.

 

 

Om å få seg en rett på tygga! Av sjefen.

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

I og med at jeg for tida jobber mer med helsa enn med yrket mitt, så vil jeg påstå at jeg både ser barnehagen utenfra og bittelitt innenfra. Og det jeg ser gjør meg på den ene siden stolt og på den andre siden bekymret. Jeg er stolt over den innsatsen som legges ned av alle dere som jobber hver dag for ungene våre. Dere gjør en kjempeinnsats for at alle de små skal ha en god og så normal hverdag som mulig, og for at de skal utvikle seg, oppleve og lære. Livet deres er nå. De kan ikke vente til neste år med å lære og utvikle seg. 4 1/2 åringen i dag er etter all sannsynlighet en nesten 6-åring og 1.klassing på denne tiden neste år. Tida fram til da er magisk når det gjelder utvikling og vi må følge med! Nå!

Heldigvis har vi et helt lass med hverdagshelter som har skjønt dette. De heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Men jeg er bekymret også. Bekymret for disse barnehageheltene.

«Det er veldig krevende å jobbe i barnehagen slik det er nå», tikket det inn på en sms fra en tidligere kollega her om dagen. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Jeg ser det på kollegaene i «min» barnehage, og jeg hører det både av egen barnehageleder og andre fagfolk jeg kjenner. Mange går 8 timers arbeidsdager uten pauser da muligheten for samarbeid mellom avdelinger og kohorter er begrenset, og mye av det vi er så glade i av foreldrearrangement og innhold må revurderes og avlyses.

Men dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at heltetilværelsen kan normaliseres snart.

Når alt dette er sagt så er det vi opplever nå om dagen et vanvittig paradoks. Når myndighetene foreslår at de som jobber med ungene våre hver dag, det viktigste vi har, skal få mindre ressurser til nettopp dette! I et allerede strengt budsjett så skal nå altså pensjonstilskuddet senkes. Det vil si mindre penger å drive barnehage for, dårligere pensjon for disse hverdagsheltene og dårligere tilbud til ungene i barnehagen. Dette gjelder jo «bare» de private barnehagene, vel å merke. «Bare». Omkring halvparten av norske barnehager er private. Det vil si at 50 % av den oppvoksende generasjonen vil lide under dette forslaget.

Jeg er rett og slett ganske sjokkert over at ministeren kan få seg til å foreslå noe slikt generelt. Og spesielt i ei tid der viktigheten av trygge oppvekstvilkår og trygge utdanningsinstitusjoner, inkludert barnehage, har blitt så til de grader påpekt for oss.

Jeg var innom fysioterapeuten på vei hjem fra jobb denne uka. Han kommenterte at vi som satt på venterommet var så flinke og «godt oppdratt» til å følge smittevernregler med avstand og spriting av hender osv. Jeg påpekte da at «jeg jobber i barnehage så jeg er nok litt ekstra påpasselig». «Men der er det vel full kontakt og vanskelig å holde avstand», sa han. «Ja nettopp», sa jeg. «Det betyr at jeg er ekstra nøye når jeg befinner meg på steder med andre folk, spesielt der det muligens er mennesker med underliggende sykdommer og dermed høyere risiko». Da nikket han bare bifallende.

Men det er hverdagen vår. Jeg ser deg barnehageveileder og barnehagelærer! Jeg vet at dere alle tåler å få en på tygga, av og til. Det er slik vi er skrudd sammen. Selv om jeg faktisk var alt for naiv til å tro at Melby og co. hadde mage til å kutte ressursene vi trenger for å drive en så samfunnskritisk institusjon akkurat nå. Du er liksom sjefen, Guri. Og du er ganske så avhengig av oss!

Til alle dere barnehagehelter og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Disse små og store superheltene har heldigvis ikke fått seg en på tygga hverken av sjefen eller andre. De leker “Kongen befaler”. Akkurat nå tenker jeg at det er bra det er kongen som befaler og ikke ministeren…

 

En farfar i livet.

En farfar i livet skulle alle ha…

Det synger Odd Nordstoga. Han Ødd. Eller i alle fall en bestefar. En bestefar til jul.

Akkurat i år tror jeg det er mange som ønsker seg akkurat det. En bestefar til jul. I alle fall å få møte bestefar. Og bestemor.

Her på bruket har vi ikke sett bestefar (den ene av dem) i år. Ikke i 2020 i det hele tatt. Vinteren gikk rolig for seg og vi holdt oss hjemme, slik vi ofte gjør om vinteren. Ingen av oss syns at 40 mil på veien er så lett å gå løs på for ei langhelg på vinterstid, så vi ventet til påske….I 2020 var ikke det så innmari lurt. Mars og pandemi kom, og gikk aldri. Dermed holder vi oss på hver vår side av grensa inntil videre. Telefonen får duge mens vi venter.

Jeg tipper det er mange små og store både her og på andre sida av ei eller anna grense som skulle ønske bestefar kunne komme på besøk i jula. For en på 4 er det helt sikkert vanskeligere å fatte smittevern og hvorfor ting er som de er enn det er for husets barnebarn på 21. selv om erfaring tilsier at 4-åringer er relativt oppegående individer. Allikevel: det er rart, og ganske nedslående. Men såpass nødvendig at vi innfinner oss med situasjonen.

Verre er det for de som sitter helt alene. De jeg skrev om i går. Her: https://friluftsheidi.blogg.no/jeg-har-nesten-ingen-venner.html. Som allerede er mye alene. Noen av dem gruer seg helt sikkert til jul.

Før helga fikk jeg høre om en ung student som begynte å bli usikker på om hun fikk feiret jul med familien i år. Familien bor i nabolandet. Det var faktisk en viss fare for at hun ble sittende alene.

DET vil jeg ikke vite noe av! Invitasjon til småbruket for julefeiring dersom hun kunne tenke seg det ble lagt i potten tvert. Så skulle alt gå skeis og julefeiring med familien bli umulig, så har hun en plan B hvis hun vil. Jeg tror ikke ribba hadde falt i smak dersom jeg visste at vedkommende satt alene julaften og hun ikke hadde fått tilbudet. Jeg er visst invitert bort julaften, men all fornuft tilsier at det er plass til en til rundt bordet der, så det får vi ta om det blir aktuelt. Og jeg, jeg kjøper ribbe uansett, hvis det ikke er tomt i butikken allerede, så jul blir det. Men uten bestefaren ved bordet!

Jeg gleder meg da faktisk litt til jul tross alt. Juletreet er plukket ut og merket (ikke hogget, vel og merke) og jeg har faktisk ønskeliste. Øverst på den står et inderlig ønske om at studenten og pappaen får feire jul sammen!

Snø og frost står også på ønskelista.

Ei mormor eller oldemor kan også være godt å ha 🙂 Jeg var så heldig å beholde mormor helt til i år.

 

 

 

 

Jeg har nesten ingen venner.

Vi er midt i november. Det er grått og trist ute og jammen kan det lett bli litt stusslig innvendig også. Og grått. Vi får beskjed av myndighetene om å begrense antallet nærkontakter vi omgås. Helst ikke komme nærmere hverandre enn et par meter og i alle fall ikke gi hverandre en klem. Så sant du ikke klemmer på en som tilhører samme husstand som deg sjøl.

Så kommer det: dersom du bor alene kan du velge deg et par klemmevenner slik at du har minst en eller to å klemme på… «Da gjelder det å velge med omhu og etter bruksbehov», sa jeg til en kollega. En kollega som bor alene. Vi tøysa litt, med andre ord, før realiteten egentlig hadde gått opp for oss begge.

Det er stusslig med så sterk grad av sosial distanse, til og med for meg. Det innrømmer jeg glatt, selv om jeg er av typen som nok trives bedre enn gjennomsnittet i eget selskap. Jeg syns vanligvis det er helt ok å være litt alene, med andre ord. Dessuten har jeg både småbruker og kattunge å klemme på om behovet skulle inntreffe. Og ikke minst en jobb der det vanker en og annen klem, selv om samværet også i barnehagen preges av smittevern.

Men hva med alle de som bor alene? De som kommer hjem til tomt hus eller leilighet hver dag. Hvis de i det hele tatt er ute.  Sjansen er jo stor for at de har hjemmekontor for tida. Som anbefalt. Hva med de som til vanlig kanskje ikke har så mye omgang med folk utenom de som de omgås på jobb? Og hvordan kjennes det når de få vennene du har ikke velger deg men noen andre som «klemmevenn»? Jeg er helt sikker på at det gjør vondt. Og at det akkurat nå går på helsa løs for mange.

Selv var jeg innom blomsterbutikken forrige uke. En av de få stedene jeg har vært innom på ei stund. Jeg tok meg selv i å faktisk føre en unormalt lang og detaljert samtale med blomsterselgeren i kassa. Og jeg diagnostiserte det hele som en bivirkning av koronatiltakene. Skravlebehovet må ellers finne seg i å ligge litt latent for tida.  Selv om dama i butikken var vel verdt å prate med uansett pandemi eller ikke, kjentes det nesten litt flaut ut etterpå.

Hva da med de som knapt ser eller snakker med andre og kanskje ikke har gjort det på ukesvis? I vår klappet vi for alle helsearbeiderne som sto midt i krigen og ga pleie og behandling til de sykeste. I dag syns jeg vi skal klappe litt for alle de som er enda mer ensomme enn vanlig. De som ikke har noen å snakke med og klemme på fordi smittevern setter dem på sidelinja. Å stå på den sidelinja og observere er i overkant tøft, vil jeg tro.

Og siden klapping så vidt jeg vet hjelper bare ei bittelita stund, og det antakelig er vi som klapper som får mest hjelp av det så vil jeg oppfordre til noe mer. Jeg vet i alle fall at jeg skal bruke kvelden til å tenke på alle de jeg kjenner som jeg ikke er sikker på om har en «klemmevenn». Mistenker jeg at du sitter alene på uke 7 og lengter etter en klem, så sender jeg en digitalt, og du skal ikke se bort fra at jeg tar kontakt. Og føler du at dette er deg – mangler du en å snakke med så send meg gjerne ei melding – jeg kan rydde plass på nærkontaktlista mi!

Et hjerte til deg som trenger det. Akkurat dette hjertet ligger i is. La oss hjelpe hverandre slik at ingen flere hjerter blir frosne i høst.

PS! I dagbladet i går leste jeg denne lille personlige historien som Erna Solberg delte i en tale. Den får snakke for seg selv:

«Jeg har en bekjent. Hun har god utdannelse, er ressurssterk og flink på alle måter. En dag jeg snakket med henne, spurte jeg om hun hadde det bra. Jeg forventet å høre at hun hadde det fint. For det er jo sånn vi alltid sier. Det går bra. Vi har det fint. Men hun så på meg, ble stille et øyeblikk, og så sa hun: “Nei, vet du hva? Jeg har det ikke så bra. Jeg har nesten ingen venner. Jeg omgås nesten ingen utenom jobb.”

https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-har-det-ikke-sa-bra-jeg-har-nesten-ingen-venner/73069238

 

 

3 søndagsgleder og ei jakke i gangen.

Syns du november er mørk og tung? Det er jeg faktisk helt enig med deg i. I alle fall slik den foreløpig har oppført seg i år. Grå, tåkete, mørk og tung. Og full av korona. Ingen vakker frost eller førjulssnø som gjør hverdagen lysere og ingen festligheter. November er for meg vanligvis en ganske festlig måned, ofte med både julebord og ikke minst feiring av både egen og andres bursdag. Ikke denne novemberen.

Så i år gjelder det å glede seg over noe annet.

Denne søndagen gleder jeg meg over følgende:

  1. Søndagslunsj med bålpølser, kanelsnurrer, vannbakkels og Sarah Bernard med 3 generasjoner, en kjæreste og ei bikkje helt smittevernmessig trygt gjennomført utendørs.

  1. Ubegrenset tilgang til pelsterapi. Vekselvis type manisk og type kooooose.

 

 

  1. Forholdene for levende lys er optimale. Nesten døgnet rundt. I alle fall så sant pelsterapien ikke er i raptusmodus.

  1. Denne jakka har hengt i gangen i flere dager. Det betyr at avleggeren tilbringer dagene på småbruket. Mammalykke!!!

 

Slett ikke verst for en tåkemørk søndag i november. Lag deg en god kveld!

Hverdagshelter på en knivsegg – eller lockdown?

I dag nyter jeg sola og tenker på alle barnehageheltene jeg kjenner og de jeg ikke kjenner blant annet her på Hedmarken. Både de små og de store. Barn, barnehageansatte, foreldre – rett og slett alle superhelter som nå må ta fatt på enda en ny hverdag. Enda en gang må hverdagen og arbeidsmetodene snus på hodet. Det er igjen rødt nivå i nærområdet! I kommunene rundt, blant annet der jeg bor og der jeg jobber, rusler barn, foreldre og ansatte nå rundt på en knivsegg. I skrivende stund snakker Bent (Høie) i enda en pressekonferanse om lockdown kan komme til å bli en realitet igjen.  Og jeg leser i nettaviser at det er smitte i en av kommunens barnehager. Jeg tenker spesielt på alle styrere som har ansvar for barn og ansatte og som helt sikkert forsøker å svare på alle foreldrespørsmål så godt de kan disse dagene samtidig som de organiserer kohorter, turnuser og åpningstider. Og tenker på hva neste uke bringer og hvordan morgendagen blir. Dere har en formidabel jobb!

Lykke til!

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at det røde nivået og trusselen om det ikke blir så langvarig denne gangen.

Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Et hjerte til alle hverdagshelter – “fanget” på tur med barnehageavdelingen!

 

Alle skulle hatt en 4-åring å klemme på.

Dette er ukas sitat, tror jeg.

For meg som ikke har slikt noe tilgjengelig i eget hus er det supert å ta seg en tur på jobb. Der fikk jeg klemt på opptil flere av arten i går. Ikke så mange som jeg ville, selvfølgelig, det er viktig med smittevern. Men noen. Til og med en og annen 5-åring. Og takk for det.

En klem gir energi for resten av dagen. Og har du ikke en 4-åring tilgjengelig, så bruk katta, gubben, samboeren eller en teddybjørn. Ligg unna naboen eller bussjåføren. I alle fall nå i disse covid-tidene.

En god helg ønskes deg, både du som har 4-åringer eller andre å klemme på og til deg som ikke har det. En digital klem og et hjerte sendes dere alle!

Rykk tilbake til start, superhelter!

Jeg tipper at å drive barnehage på hedmarken minner skremmende mye om et stigespill akkurat nå. Igjen. Når du endelig har karret deg opp på rute 35 med stø kurs mot mål, så vipps slår du en 3-er, havner på 38 og raser ned stigen til rute 5 igjen…. Tilbake til rødt smittervernnivå, med andre ord. Nå som vi var så godt i gang med større kohorter og på god vei til å få til en rimelig «normalisert» hverdag både for ansatte og unger. Rykk tilbake til start…eller begynnelsen av september, eller til april om du vil. Puh!

Jeg vet at det er mange topplokk som maler løs på ulike scenarier og ulike løsningsmodeller om dagen. Både styrere, rektorer, barnehagelærere og barneveiledere. Og ikke minst renholdspersonalet. Hvordan blir arbeidsdagen i hedmarksbarnehagene rundt omkring framover? Kommer vi til å måtte ha rødt nivå på beredskap og organisering enda flere steder høst? Og hvor lenge kommer det da til å vare? Jeg kjenner barnehagestyrere som allerede er i gang med planlegging etter «føre var» prinsippet. Fleksibilitet krever god planlegging. Og planlegging krever fleksibilitet. Høna og egget med andre ord…

Vi vet nemlig at vi må være forberedt! Vi må ha tenkt på alle scenarier. Vi må ha tenkt på hva vi gjør når vi skal dele i mindre grupper uten mer personale, kanskje med mindre. Barnehagepersonale blir syke. Hvem kan ta over kohorten og ha ansvar for den alene da? Vi må ha en plan for hvordan vi organiserer lek, do, bleieskift, måltid, levering, henting, trøst, påkledning….alt som hører hverdagen i barnehagen til. Godt erfaringen fra tidligere i år fortsatt er fersk.

Noe av det beste jeg vet i jobben min er når jeg kan ta med en liten gruppe barn ut og oppleve, leke, lære, spise mat og snakke sammen. Vi oppdager mye i slike stunder både små og store. Både om omgivelsene og oss selv. Når jeg snakker om små grupper så er det altså meg og minst 6 barn, jeg snakker om. Det er den minste gruppa jeg kan få til med bemanningsnormen som eksisterer på «stor» gruppe, 3-6 år. Hvis alle ansatte er friske og tilstede. Dette kan jeg få til i et par timer. Så sant jeg ikke må forlate gruppa for å gå på do, følge noen på do, skifte ei bleie, gå i et møte eller ha den luksusen å ta pause. For ikke å snakke om tida før sistevakta kommer om morgenen og tida etter at førstevakta går hjem om ettermiddagen. Ca 4 ½ time hver dag. Da må gruppa slås sammen med andre barn og voksne og gruppestørrelsen blir da selvsagt en helt annen.

Dette er barnehagehverdagen. Den har vi gode rutiner på og god kontroll over og vi vet hva som må til for å få det til å gå rundt. Jeg er helt sikker på at det er veldig mange barnehageansatte heromkring som igjen gleder seg til å få denne hverdagen tilbake. I dag må det enda en gang planlegges for det strengeste kohort-regimet og begrenset åpningstid. Smågruppene vi er så glad i er ikke lenger en valgt arbeidsmetode men et organiseringskrav for i det hele tatt å ha et tilbud. Et tilbud som krever mye av den enkelte og som er ekstremt sårbart. Med de utfordringer det gir for alle. Inkludert mammaene og pappaene og arbeidsplassene deres. Foreløpig i nabokommunen og i skolen. Vi andre lister oss forsiktig rundt på gult nivå. Enn så lenge.

De har tenkt en del de som har laget smitteveilederen. Jeg er helt sikker på at de også har tenkt at det hadde vært fint med en ansatt til eller to å bruke på barnegruppene nå. Sånn er ikke hverdagen! Og jammenmeg legges det opp til at barnehagene skal tenke en del sjøl. Bra de barnehageansatte er vant til å finne løsninger, være fleksible og løse utfordringer etterhvert som de oppstår. Bra de ikke trenger å gå så ofte på do og har blitt vant til å hoppe over pause for å holde barnehagen oppe. Hver eneste dag. Bra de er superhelter! Og takk og pris for unger og voksne som er vant til å leve livet utendørs.

Til alle små og store som ramla ned stigen igjen i dag. Og til dere som nesten ikke tør slå terningen i fare for å ende på rute 38 i morgen: Dere gjør en formidabel jobb!

Lykke til! Alt blir bra!

Redigert utgave av innlegg fra 2.september.

“Heidi, Heidi, det ser ut som trærne står opp ned!” Med ønske om at alle hverdagshelter i alle størrelser får fine høstdager framover uansett!