Den optimale hockeysveisen. Eller «mullet» som de kaller det over dammen. Det var mye av det da jeg vokste opp. Spesielt  på 80-tallet. Vi likte hår. Det skulle være mye og det skulle være stort. Og krøllete.

Mitt hår var rimelig glatt fram til en eller annen gang omtrent samtidig som jeg bikket inn i tenåra. Da oppdaget jeg hjemmepermanenten. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan det lukter om jeg tenker meg om. Kjemisk og hverken miljø-eller hodevennlig, vil jeg tro. Det kunne i alle fall svi litt. Og de første par ukene etter gjennomført prosedyre så liknet hodet på en ufrisert sau, egentlig. Før det gikk seg til.

Det ble mange runder med permanent de åra der. Og det gikk mye hårspray. Og jeg ble god til å stå på på huet når hårføneren skulle gjøre jobben sin.

Jeg har fortsatt mye hår. Og jeg bruker hårspray. Om enn i noe mindre kvanta. Det rareste er at jeg fortsatt har krøller. Når jeg IKKE føner håret med hårføner! Etter at jeg ga meg med permanenten en eller annen gang tidlig på 90-tallet så har korketrekkerne vært der i nakken og bakhodet så sant håret får lufttørke og det er langt nok. Det skjer ikke ofte. Men de er der, tro meg. SÅ sterk var altså den hjemmepermanenten!

Men så digert hår som jeg hadde i 15-års alderen og litt oppover, DET får jeg nok aldri igjen.

Plastøreringer og palme i håret. Tror det feires en eller annens 15-årsdag. Det er riktignok stetteglass på bordet, men det som jeg først trodde var ei flaske er ei krydderkrukke 🙂

Takk for frisyre-utfordring, dixierose.