I dag hørte jeg på bilradioen at det var den store «lær deg kart og kompass-dagen». Jeg har jo ikke DAB i bilen så jeg er prisgitt relativt lokale radiostasjoner. Noen vil muligens påstå at de aldri har hørt om denne dagen (inkludert meg) og at det må være feil. Jeg har derimot ingen grunn til å tro at dama på eteren jugde, så jeg tar det hele som god fisk.
Altså «lær deg kart og kompass-dagen». Basta. Nå er det sånn at jeg hevder å kunne litt kompass. Og kart. Så akkurat der påberoper jeg meg altså en smule kunnskap. I alle fall nok til å ta ut kurs og ende på riktig sted, med 50 meters slingringsmonn da, i kombinasjonen tett granskog, regnvær, tåke og stummende mørke. En god kollega kan bekrefte påstanden. Når det gjelder kart så syns jeg det er fryktelig stas. Såpass stas at jeg kan studere nevnte papir i timer. Uansett hvor godt merket og hvor bred autostradaen av en sti er så liker jeg følge med på kartet hvor jeg er. En god kollega og turvenn kan bekrefte dette også.
Å beregne avstand og høydekurver derimot. Der har jeg litt å gå på. Det merkelige er at det man tror er toppen, alltid viser seg bare å være en hump på vei til den virkelige toppen. Nå har jeg derimot fått litt mer peiling på hvor fort, eventuelt evinnelig sakte, jeg beveger meg i terrenget, så da er det mulig å regne ut omtrent hvor langt jeg har kommet på kartet. Kilometer i timen og slikt, vettu. Summen er som regel latterlig lav, men uansett er det interessant å se om kartet stemmer!
I anledning dagen så har jeg studert kart. Ikke kompass da jeg stort sett har befunnet meg på asfalt, i nødvendige butikker og hjemme.
Men ifølge bilradioen har altså kart og kompass sin egen dag, og selv om jeg ikke trengte hverken det ene eller det andre av det for å finne motivet på bildet, så vil jeg påstå det egner seg over sofaen også.
