Så vidt jeg vet er dette den eneste jusstudenten som setter poteter før hun går på forelesning om morra’n. I alle fall den eneste jeg har hørt om. Altså hu på firhjulingen, ikke han med hatten. Han driver med andre ting.
En smule forutintatt i mine oppfatninger, jeg innrømmer gjerne det, men kanskje ikke helt på jordet (!). Eller potetåkeren. Ifølge studenten selv så var det nemlig noe eksotisk over å være jusstudent uten en haug med jurister i familien fra før. Slik sett er dama i utgangspunktet «mot normal». Legger en til en tilbøyelighet til kampsport og fantasy, så finner du antakelig ikke den typiske blondine. Men hva er vel det?
Altså, min påstand er at stereotyp ikke er så stas. Å bli satt i bås kjennes ikke behagelig og kan føre både den i båsen og den som har delt inn båsene ut på vidda.
Stereotyper eller sortering i bås er derimot helt nødvendig for vår oppfattelse av omverdenen og vår kommunikasjon og tenkning, visstnok. Stereotyper er «bilder vi får i hodet» når vi snakker om eller tenker på enkelte grupper. Trøndere har bart, går med tresko og skinnvest og liker karsk. Bergensere er høylytte og litt masete og hedmarkinger er trege, det vil si de har ikke bare beina plantet på jorda, men nedi jordet! Nordlendinger banner hele tida, sørlendinger er religiøse og sunnmøringer svømmer med motsatte svømmetak, altså er de både grådige og gjerrige. Vi er gode til å lage stereotyper her i landet, ser du.
Internasjonale stereotyper har vi også:
Himmelen er
der politiet er britiske
kjøkkensjefene franske
elskerne italienske
mekanikerne tyske
og alt er organisert av sveitsere
Helvete er
der politiet er tyske
kjøkkensjefene britiske
elskerne sveitsere
mekanikerne franske
og alt er organisert av italienerne.
Fint der sikkert…
Her er hele grupper av mennesker gitt visse karakteristiske trekk og vi setter dem automatisk i bås. Så lenge vi fortsetter å si at italienerne er dårlige til å organisere så blir det det etter hvert en sannhet for oss. Kanskje vi aldri har møtt en italiener en gang? Vi har en stereotyp oppfatning av en person som kanskje ikke stemmer overhodet hvis vi en dag møter en italiener. Kanskje enkeltmennesket ikke passer i denne båsen i det hele tatt?
Vi har dem på jobb og vi har dem på fritida. Fordommene eller oppfatningene som gjør at vi sorterer folk og grupper i stereotyper. Hvis du spør en kollega: Hvem er den huslige på arbeidsplassen? ALLE vet hvem det er. Det er hun (det er jo som oftest en hun, eller?) som ordner så alle får mat, husker å sette på vaskemaskina og setter kakerestene i kjøleskapet så vi kan kose oss med restene i morra. Møter vi et nytt menneske (hurra) så kategoriserer vi dem fort. Hva ser du for deg når jeg sier lege? Tipper mange lesere ser for seg han superheltaktige fyren fra Greys nå. Her har jeg helt klart fordommer som gjør at jeg tenker at leseren er en viss steretyp. Dessverre husker jeg ikke hva han heter akkurat nå for jeg har aldri sett’n. Undertegnede wannabe-rosablogger har aldri sett en episode Greys i sitt liv. Og det er faktisk ikke jug! Får man medalje for sånt, forresten?
Eller: ser dere for dere en litt unnvikende fyr, bustete på håret, i joggebukse og med en sliten bil som bare nesten starter hver gang han skal på jobb? Mulig denne siste stereotypen utøver et annet yrke i deres hode også.
Kjell Aukrust heter en østerdøl som hadde et forhold til mange stereotyper. Se østerdølen for dere: henda i lommene på vømmølsbuksa, litt ettertenksomt avventende, med østerdalslua godt ned på hue og gjerne tyggende på en skråtobakk. Fryktelig mye «fremmedord» her, vet det, så bruk gjerne oppslagsverk, eventuelt gamle, illustrerte Aukrust-bøker. De fleste kjenner vel både Reodor Felgen, Solan og Ludvig. Aukrust sjøl hadde alle disse stereotypene inni seg og brukte egen personlighet i forfatterskapet. For ikke å snakke om Sjeik Ben Redik Fy Fasan og Medel Svensson … Stereotypene hagler i Aukrust sine historier. Han gjør det enkelt å forstå historien ved å bruke stereotypene. Vi er liksom ikke i tvil om hvem som er svensken.
Definisjonen på stereotyp er selvfølgelig gresk. De var tidlig ute med det meste der. (Stereotyp oppfatning, men ikke ren fantasi!). Stereo betyr «fast» og typos betyr «form». Altså er stereotyp lik «stivnet i sin form», «ensformig» eller «uforanderlig». Huffameg! Ikke så stas,spør du meg.
Å være foranderlig og åpen for nye ting er noe vi liker. Et menneske som lærer og utvikler seg er et levende menneske. Selv er jeg så heldig å få ha mitt yrkesliv sammen med veldig unge mennesker. De er på en måte «førstereotype». De har ikke stivnet i noen form og kanskje jeg har fått være med å motvirke at de gjør det. Eller i det minste latt stereotypene i dem leve side om side slik som Aukrust sine. Jeg tror vi har en Solan og en Ludvig i oss alle og noen har vel til og med en Reodor der inne. Her er både nytenkning, skepsis og en smule kreativitet representert. Ikke så dumt når vi skal ut i verden, kanskje?
Vi som ikke er førstereotype har nok alle stereotypene i oss vi også, slik som Aukrust. La dem leve og vær så snill og ikke sett meg i en bås! Det bor en hedmarking inni meg, i alle fall. Og både en Solan, en Ludvig og forhåpentligvis en Reodor. Erfaring tilsier at det også fins noe bergensk og ørlite nordlending… Trønder er det nok også er jeg redd, men sørlending? Den må du nok lete godt etter!
Hilsen en blond hedmarking med briller, ryggsekk, bergenskjeft og som attpåtil blogger!!!
Jusstudenten har snart eksamen. Tiden vil vise om hun kommer velberget gjennom eller om hun er helt på jordet. Det kan uansett være fint å være litt som poteten: å kunne brukes til alt!